Hva tenker dere som leser dette?

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe med familien min som jeg synes det er vanskelig å plassere. Jeg er gravid så jeg er redd for at jeg ikke ser ting så tydelig som jeg tror. Jeg vil derfor skrive det som hendte, og håper på tilbakemelding på hvordan dere reagerer når dere leser det. Blir et litt langt innlegg.....

Jeg og mannen min har et barn på 2 år. Jenten vår er for tiden mer sårbar, tåler mindre og er mer klengete på meg. Vi tenker at det kommer av at jeg er høygravid, og har slitt og sliter noe fortsatt med ekstrem svangerskapskvalme. Så jeg har ikke fått tatt meg så godt av jenten vår som jeg har villet, for jeg har vært veldig dårlig.

Min far er veldig til å erte på henne, er litt voldsom og herjer med henne, og vi ser at jenten vår ikke takler dette like bra som før og jeg synes det virker som om hun trekker seg unna. Hun har bl.a. sagt at bestefar erter meg sånn.

Jeg har derfor sagt dette til min far , at han ikke må erte henne sånn, jeg har sagt at hun er litt sår for tiden, så at hun trenger at det er litt roligere og gitt besteforeldrene en oppdatering på hvilket humør hun er i når vi kommer, for det har vært litt variabelt til tider. Uten at det har gjort at min far har sluttet med det.

Så til det som skjedde 1 juledag. Jeg kom til middag sammen med 2 åringen hos mine foreldre alene, mannen var syk. Min far kommer å møter oss i gangen, snakker høyt til henne og prøver å løfte henne, jenten min snur seg vekk fra ham, vil at jeg skal ta av henne ytterklærene og ikke ham o.s.v. Jeg tar av henne, mens jeg sier at hun er litt klengete på meg idag, og litt småsyk, så han må ikke være så voldsom. Da sier min far at han er drit lei av at jeg hele tiden sier det til han, at han ikke må erte henne. Sier at det gjør at han ikke gidder å være med jenten og om det er det jeg vil. Jeg sier at jeg sier det fordi jeg ser hvordan hun reagerer og fordi jeg vil at de skal ha det fint sammen. Han hisser seg opp og sier at jeg sier det hver gang og at nå er det faen meg nok og spør meg hvem jeg tror det er som begynner. U.t sier at jeg ikke sier det hver gang, men de gangene han ikke hører på meg og at datteren min er 2 år og vet ikke hva det er hun begynner. Jeg bærer med meg jenten opp, hun er litt med mormor mens jeg gå på do og griner og sliter med å roe meg, fordi jeg synes det var veldig ubehagelig.

Når jeg kommer ut igjen så spør min mor meg om hva som er galt. Jeg vil først ikke svare, men sier at jeg synes det er dumt at pappa tar opp det jeg sier i værste mening når jeg egentlig prøver å legge til rette for at det skal bli kjekkest mulig. Da kommer pappa inn igjen og begynnner å si det samme som i sted, han er sint og snakker som om dette er noe jeg gjør kunn for å være jævlig. Som sagt så slet jeg med å roe meg ned, og begynner å gråte igjen. Datteren min står da med bena mine og sier mamma, mamma hva er det for noe, og ser ut som om hun skal begynne å grine også. Mamma og pappa begynnner å diskutere, jeg tar med meg jenten min og går ut av rommet. Må bruke en stund på å roe datteren min, samtidig som jeg prøver å roe meg ned.

Den ender med at jeg går å glatter litt over situasjonen med min far, er der noen timer i et besøk hvor alle later som om alt er greit, mens jeg prøver å la vær å grine, før vi drar hjem.

Men nå kjenner jeg at jeg ikke helt klarer å legge dette fra meg, er både trist og sint kjenner jeg. Jeg hadde akkurat kommet inn døren og såvidt rukket å henge av meg jakken, jeg er alene med min 2 år gamle jente og jeg er høygravid. Hva pokker er dette å begynne med. Og jeg kjenne at jeg egentlig bare skulle gått derfra sammen med datteren min med en gang. Ingen som kom til meg etterpå og spurte om det gikk bra med meg, selv om jeg hadde grått. Og jeg står å gråter foran datteren min på 2 år, som blir oppskaket av at jeg griner, det synes jeg egentlig er værst.

Alle later som om alt er greit, mens jeg har helt kaos inni meg. Og jeg kjenner at jeg ikke har lyst på noe kontakt med dem nå.

Hva tenker dere som leser dette? Er ikke lett å være objektiv når det gjelder nærmeste familie pluss at jeg er høygravid og veldig følsom for tiden.

Hva hadde dere gjort?

Anonym poster: 1210c5900a5544de99d97d5b12634808

[AnonymBruker]

Sjarmerende med voksne menn som mobber småbarn.

Anonym poster: 5123457416eb9adeee4e36fcc22067a3

[Notisblokk]

Jeg forstår det er vanskelig, og nå når du er veldig følsom så blir det ikke akkuratt lettere.

Skikkelig dumt at besøket endte på det viset.. Kansje du kan ringe til moren din og forklare deg så hun kan snakke med faren din? Kansje han forstår det litt bedre da og det da blir lettere for deg å prate med ham?

[AnonymBruker]

Typisk gammel gubbe, de vet ikke bedre. Stå på ditt, du gjør det du må for ditt barn!

Han er av den gamle generasjonen, han ser ikke barnet. Drit i ham, sett grenser, fortsett å være tydelig.

Lykke til

Anonym poster: 2d4c19ff6a72e6df474131adcfd94062

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg har jo vokst opp med denne mannen, så jeg har vel på et slags sjukt nivå blitt vandt til det, bl.a at han kaller deg for noe som f.eks en geit, ku, drittunge, men i en kjærlig tone.. så da er det liksom greit. Merker at jeg ikke synes det er greit i det hele tatt når han gjør det med datteren min... selv om jeg har unnskyldt han ovenfor mannen min.

Da jeg var yngre så prøvde jeg å gi beskjed til ham..... men det ender liksom alltid med at det er meg det er noe i veien med. Og sånn føler jeg meg jo litt nå....

Jeg har en veldig pedagogisk og diplomatisk jobb, så jeg har alltid gitt beskjed på en skikkelig måte føler jeg. Men i hans øyne er jeg bare dramatisk og bortskjemt drittunge som sier ting for å lage kvalm. Ahhh, barndommens arr.

Anonym poster: 1210c5900a5544de99d97d5b12634808

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg har jo vokst opp med denne mannen, så jeg har vel på et slags sjukt nivå blitt vandt til det, bl.a at han kaller deg for noe som f.eks en geit, ku, drittunge, men i en kjærlig tone.. så da er det liksom greit. Merker at jeg ikke synes det er greit i det hele tatt når han gjør det med datteren min... selv om jeg har unnskyldt han ovenfor mannen min.

Da jeg var yngre så prøvde jeg å gi beskjed til ham..... men det ender liksom alltid med at det er meg det er noe i veien med. Og sånn føler jeg meg jo litt nå....

Jeg har en veldig pedagogisk og diplomatisk jobb, så jeg har alltid gitt beskjed på en skikkelig måte føler jeg. Men i hans øyne er jeg bare dramatisk og bortskjemt drittunge som sier ting for å lage kvalm. Ahhh, barndommens arr.

Anonym poster: 1210c5900a5544de99d97d5b12634808

Vitsen med å ha sånne mennesker i livet? Kutt ut grinebiteren

Anonym poster: 5123457416eb9adeee4e36fcc22067a3

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe med familien min som jeg synes det er vanskelig å plassere. Jeg er gravid så jeg er redd for at jeg ikke ser ting så tydelig som jeg tror. Jeg vil derfor skrive det som hendte, og håper på tilbakemelding på hvordan dere reagerer når dere leser det. Blir et litt langt innlegg.....

Jeg og mannen min har et barn på 2 år. Jenten vår er for tiden mer sårbar, tåler mindre og er mer klengete på meg. Vi tenker at det kommer av at jeg er høygravid, og har slitt og sliter noe fortsatt med ekstrem svangerskapskvalme. Så jeg har ikke fått tatt meg så godt av jenten vår som jeg har villet, for jeg har vært veldig dårlig.

Min far er veldig til å erte på henne, er litt voldsom og herjer med henne, og vi ser at jenten vår ikke takler dette like bra som før og jeg synes det virker som om hun trekker seg unna. Hun har bl.a. sagt at bestefar erter meg sånn.

Jeg har derfor sagt dette til min far , at han ikke må erte henne sånn, jeg har sagt at hun er litt sår for tiden, så at hun trenger at det er litt roligere og gitt besteforeldrene en oppdatering på hvilket humør hun er i når vi kommer, for det har vært litt variabelt til tider. Uten at det har gjort at min far har sluttet med det.

Så til det som skjedde 1 juledag. Jeg kom til middag sammen med 2 åringen hos mine foreldre alene, mannen var syk. Min far kommer å møter oss i gangen, snakker høyt til henne og prøver å løfte henne, jenten min snur seg vekk fra ham, vil at jeg skal ta av henne ytterklærene og ikke ham o.s.v. Jeg tar av henne, mens jeg sier at hun er litt klengete på meg idag, og litt småsyk, så han må ikke være så voldsom. Da sier min far at han er drit lei av at jeg hele tiden sier det til han, at han ikke må erte henne. Sier at det gjør at han ikke gidder å være med jenten og om det er det jeg vil. Jeg sier at jeg sier det fordi jeg ser hvordan hun reagerer og fordi jeg vil at de skal ha det fint sammen. Han hisser seg opp og sier at jeg sier det hver gang og at nå er det faen meg nok og spør meg hvem jeg tror det er som begynner. U.t sier at jeg ikke sier det hver gang, men de gangene han ikke hører på meg og at datteren min er 2 år og vet ikke hva det er hun begynner. Jeg bærer med meg jenten opp, hun er litt med mormor mens jeg gå på do og griner og sliter med å roe meg, fordi jeg synes det var veldig ubehagelig.

Når jeg kommer ut igjen så spør min mor meg om hva som er galt. Jeg vil først ikke svare, men sier at jeg synes det er dumt at pappa tar opp det jeg sier i værste mening når jeg egentlig prøver å legge til rette for at det skal bli kjekkest mulig. Da kommer pappa inn igjen og begynnner å si det samme som i sted, han er sint og snakker som om dette er noe jeg gjør kunn for å være jævlig. Som sagt så slet jeg med å roe meg ned, og begynner å gråte igjen. Datteren min står da med bena mine og sier mamma, mamma hva er det for noe, og ser ut som om hun skal begynne å grine også. Mamma og pappa begynnner å diskutere, jeg tar med meg jenten min og går ut av rommet. Må bruke en stund på å roe datteren min, samtidig som jeg prøver å roe meg ned.

Den ender med at jeg går å glatter litt over situasjonen med min far, er der noen timer i et besøk hvor alle later som om alt er greit, mens jeg prøver å la vær å grine, før vi drar hjem.

Men nå kjenner jeg at jeg ikke helt klarer å legge dette fra meg, er både trist og sint kjenner jeg. Jeg hadde akkurat kommet inn døren og såvidt rukket å henge av meg jakken, jeg er alene med min 2 år gamle jente og jeg er høygravid. Hva pokker er dette å begynne med. Og jeg kjenne at jeg egentlig bare skulle gått derfra sammen med datteren min med en gang. Ingen som kom til meg etterpå og spurte om det gikk bra med meg, selv om jeg hadde grått. Og jeg står å gråter foran datteren min på 2 år, som blir oppskaket av at jeg griner, det synes jeg egentlig er værst.

Alle later som om alt er greit, mens jeg har helt kaos inni meg. Og jeg kjenner at jeg ikke har lyst på noe kontakt med dem nå.

Hva tenker dere som leser dette? Er ikke lett å være objektiv når det gjelder nærmeste familie pluss at jeg er høygravid og veldig følsom for tiden.

Hva hadde dere gjort?

Anonym poster: 1210c5900a5544de99d97d5b12634808

Eneste som ikke snakket til deg etter at du gråt, var din far. Kanskje du er litt sensitiv om dagen?

Tror jeg ville, om jeg var deg, satt meg ned med foreldrene mine en dag uten barnet der, å tatt det opp med de. Unødvendig av din far å ikke respektere dine (og din datters) ønsker og grenser.

Anonym poster: 8b23284b5cead354003e10f17337729d

[AnonymBruker]

Vitsen med å ha sånne mennesker i livet? Kutt ut grinebiteren

Anonym poster: 5123457416eb9adeee4e36fcc22067a3

TS her. Han er jo pappaen min og da... han er ikke slik alltid. Ingen er bare de negative sidene. Han bor jo også sammen med min mor, som jeg har et veldig nært forhold til.

Akkurat nå tror jeg at jeg i hvertfall ha meg en pause fra dem. Ikke ta kontakt på en stund. Og ikke gi meg dersom dette blir noe videre tema. Uannsett så tror jeg at jeg må gi ham beskjed om at han bare er nødt til å tåle at jeg sier noe om hvordan jeg vil at datteren min skal behandles, da hun er mitt barn og ikke hans.

Ja, jeg er nok litt sensitiv om dagen... jeg er høygravid. Og det er noe heele familien min vet. Men jeg syns det er litt ille at ikke engang min mor eller min bror spurte med om det gikk bra med meg etterpå. Dette skjedde helt i begynnelsen av besøket, og vi var der noen timer etterpå.

Anonym poster: 1210c5900a5544de99d97d5b12634808

[AnonymBruker]

Høres ikke greit ut. Ikke lett å håndtere situasjonen når det er din egen far som ikke tar instrukser.

Anonym poster: 2029a90ac6d83bc3b6941e45de97342a

[Aldrisur]

Man kan jo ikke bare kutte ut forholdet til sin egen far heller, men det er tydelig at han ikke forstår hva du sier til ham. Det er jo høyst naturlig at du vil beskytte barnet ditt overfor erting og mas. Hvem skal ellers gjøre det liksom?

Hva med å forsøke å nå igjennom til din far ved å skrive et brev til ham. Fortelle ham akkurat hva du føler og opplever i hans nærvær. Han lytter jo ikke - kanskje det går bedre inn når han må lese hvert ord alene i ro og mak? Så får det briste eller bære. Jeg hadde tatt sjansen på det - tror jeg.

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg kjenner at jeg sliter med å tenke på dette her. Er egentlig ganske knyttet til familien min, men nå kjenner jeg at jeg er så lei meg og sint på pappa. Og egentlig har jeg ikke energi eller ork til å håndtere det her.. sliter som sagt med kvalme og lite matinntak pga ekstrem svangerskapskvalme. Var innlagt for to uker siden for å få påfyll av væske og næring, og jeg trenger egentlig all den hjelp og støtte jeg kan få og jeg orker ikke ta en kamp nå. Men samtidig så kan jeg ikke si at det er greit heller, for jeg er sint og lei meg og føler ikke at det er jeg som har gjort noe galt.

Anonym poster: 1210c5900a5544de99d97d5b12634808

[Ciara]

Jeg synes faren din høres urimelig ut. Men kanskje ble han også såret? Dette er tydeligvis måten han har behandlet barn på "alltid", og det kan være sårt å bli kritisert. Men det betyr selvfølgelig ikke at du ikke skal stå på ditt! Jeg ville minimert kontakten nå i graviditeten, og heller forsøkt å ta det opp igjen når du føler deg på høyden igjen.

[Marsipan]

Jeg tror Ciara har mye rett!

Vi har slitt mye med det samme, med en bestefar som ikke respekterer barnas grenser, og ikke eier evne til å se an dagsformen til ungene før han tar helt av med tøys og tull. Det nyttet ikke å si noe, han ble bare grundig fornærmet.

Det gikk så langt at ungene etterhvert ikke hadde så lyst til å reise dit, så vi sluttet å droppe innom flere ganger i uka (de bor rett oppe i veien for oss). Først når vi fikk spørsmål om hvorfor vi ikke var der så mye lenger, og svarte ærlig på det, gikk det opp et lys.

Men det er synd det skal måtte gå så langt!

[Chloe-]

Signerer Ciaras innlegg: Jeg tror rett og slett at faren din ble såret, og reagerte derfor med sinne istedet for forståelse. Trist for alle parter at det skal være sånn.