Vansklig familie situasjon hjemme

[Gjest Nesten_alene]

Legger ut et innlegg her, for å få et perspektiv fra utsiden som blir litt anderledes fra min mor og famile.

Jeg er 26 år, har 2 barn. En jente på 4 og en gutt på 2 år.Min mann er 36 år vi har vært sammen i 5 år, og vi giftet oss i Juni 2012.

Jeg er ikke lykkelig i min familie situasjon slik jeg har det idag. Jeg har en mann som er verbal mot meg, og som ikke stiller opp å hjelper meg. Jeg føler meg som en alene mamma, med ansvaret for 3 barn, hus, jobb, økonomien og alt annet.

Min mann for veldig skryt av venner og slikt for at han er så ærlig og kaller en spade for en spade. Jeg vet fra vi ble sammen at han er litt vansklig av seg, men de siste månedene etter vi giftet oss har jeg bare lagt mer og mer merke til det. Han har gått så langt i en samtele med søsteren min å si at «han ikke takler sine egne barn, at han hadde adoptert de vekk om jeg skulle falt i koma eller død, at han kanskje aldri skulle hatt dem.» Det er vondt som mor å sitte ved siden av å høre på.

Det føles som han helst skulle levd som en ungkar, ikke i et familieforhold. Han er egosit med stor E. Og setter seg selv først foran alle. Om barna er syke er det alltid jeg som må ha dem hjemme, noe som har gått mye utover jobben min. Har heldigvis ei veldig snill sjef som vet hvilken situasjon jeg er i. Jeg leverer og henter i barnehagen, jeg lager mat hver dag og jeg som må gjøre husarbeidet, ha kontroll på økonomi osv. Har jeg glemt å vaske bukser, så har han i det siste begynt å tru med å ta med klesvasken sin til moren sin for å få det vasket.

Noen ganger har vi det veldig fint, han er flink til å leke med barna, og han er den same jeg ble forelsket i. Men så forandrer det seg, og jeg sitter å lurer på om han i det hele tatt elkser meg, han kjefter på meg, sier at jeg skal holde kjeft om jeg argumnterer tilbake, truer med at han har lyst til å knuse/hive/slå eller sparke noe. Han får meg til stadig å gå på tåhev for om jeg skal si noe eller gjøre noe når jeg merker han er i dårlig humør.

Han hadde en «fæl» episode for noen uker siden, hvor han begynte å drikke. Han sykemeldte seg 1 uke, å satt opp på kontoret med pc’ene sin å drakk seg full hverkveld, dette gikk over 14 dager. I denne perioden mistenker jeg at han kjøpte noe narkotisk stoff (han har en ganske mørk fortid, som han og kompisen ofte skryter av hvor flinke de har vært å komme seg ut av.) Da var han veldig aggressiv, trakk seg unna hele femilielivet fordi han var slet med at han følt alt var galt. På dette tidspunktet hadde motoren på bilen hans blitt ødlagt, og han hadde sagt opp jobben for å starte i ny jobb, samtidig skulle vi snart flytte til nytt stort hus som vi har fått overta fra han forledre (husbytte). Så mens han hadde denne episoden fordi han ikke taklet det han sa var motgang, så måtte jeg ordne med bilen hans, og følge opp alt i familien og skjerme ungene for det som foregikk. Han satt oppe til 5 om morgen før han la seg. Prøvde jeg ta det opp med han, så ble han sint og ba meg holde kjeft, jeg kunne ikke si noe på at han koste seg litt på kvelden.

Heldigvis gikk denne perioden fort over, men jeg kjenner jeg fortsatt er ganske merket av den. Vi hadde en kjærestetur til amsterdam måneden etter, ikke det lureste stedet å dra kanskje. Førstedagen skulle vi på festival konsert, det endte med at han fikk tak i noe «hvit stoff» på veien, når jeg sa jeg ikke likte det og sa nei til å bli med inn å kjøpe hasj på kvelden, ble han rasende. Han snakket til meg som han aldri har gjort før, jeg sto i gatene i amsterdam på natten å gråt, jeg har aldri hatt det så vondt i hele mitt liv. Den kvelden var jeg så sikker på at nå var det slutt, jeg kunne ikke være sammen med han lengre. Men om morgen så unnskylte han seg (han er flink til å be om unnskyldning og fortelle hvor dum og egoistisk han er. De to siste dagene hadde vi det veldig fint.

Jeg gjør så mye hjemme for å holde fred og orden i familielivet. Jeg tar med ungene om jeg skal ut noe sted (for han kan ikke være alene med dem.) Jeg står opp med dem hver morgen, mens han får sove til klokken 12, hver fridag og helgene. Jeg står opp å tar ungene om morgen og kjører de til barnehagen. Når vi er hjemme er han ofte nede på kontoret sitt. Og jeg er ikke enig i hvordan han behandler ungene sine alltid.

Synes han de henger for mye på han (oftest er dette fordi de ikke har sett han hele dagen og ønsker han oppmerksomhet) Da går han ned, og jeg blir sittende oppe med to små som griner etter pappa.

Kommer han i diskusjon med datteren hvor han blir litt sint, svarer han med å bare gå fra henne «gå ned på kontoret sitt» mens hun står igjen å griner og lurer på hvorfor pappa bare gikk.

Ikke liker jeg å la han være forlenge alene med ungene heller, fordi han ikke er flink å sørge godt nok for dem, jeg kan ikke stole på at han får i dem mat, rett og slet for at han ikke gir dem noe. De får gjerne en yogurt, sjokolade eller chips om det er tilgjengelig.

Bortsett fra dette så må jeg jo også si at han kan være en utrolig god pappa. Han kan leke fint med ungene sine, ta de med seg ut å leke i snøen og slikt. Det er bare at det er ikke så stor avstand mellom de gode stundene og de dårlige.

Nå har jeg gråtet så mye på telefonen med min søster og mor, og de mener begge jeg lever i ett forhold med en mann som ikke respekterer meg, som utnytter godheten»naiviteten» min og som utøver psykisk mishandling mot meg.

Selv så vet jeg hvor vondt jeg har det nå, og hvor sliten jeg er. Tårene kommer så fort for tiden og raseriutbruddene har blitt så intensive de siste ukene. Han sliter med tinetus, noe som jeg skjønner er helt forferdelig for han, og er grunnen til at jeg gjør alt jeg kan for å hjelpe. Men det er ikke godt nok, og tinitus blir alltid med som en begrunnelse i unnskyldningene hans.

Min søster sier jeg ville fått det mye bedre i hverdagen som alenemor, siden jeg allerede lever som en alenemor. Da vil jeg slippe å gå på tåhev for humørsvingingene til mannen min. Problemet mitt er, om jeg går fra han hva da med ungene våres. Jeg vil ikke at han skal ha barna alene, da jeg ikke stoler på han alene med dem for lenge, da er jeg engstelig på forsømmelse og at jeg ikke kan være der om han skulle bli «hissig». Jeg føler ungene har det best nå, at jeg er der å passer på, og at de har pappan sin i samme hus. Men jeg vet at det kan ikke være bra for dem å se at faren har så lite respekt for deres mor, og sier «hold kjeft» til meg. Når jeg tenker over alt, og reflekterer over ting, så er det vansklig å se, men vi har det til tider ganske bra sammen og jeg bryr meg om han. Jeg er glad i han og jeg elsker han. Men jeg har det ikke godt. Jeg sliter også med å være redd for å være alene.

Det ble et langt innlegg, om du har lest gjennom hele setter jeg veldig pris på tilbakemelding med syn på saken.

Er dette virkelig så ille som min mor sier «psykisk mishandling»? Min mann nekter for at vi har problemer og vil ikke gå i samtale, er det noen jeg kunne gått til selv? Noen som kunne hjulpet meg med hva jeg kan gjøre?

[AnonymBruker]

DU har det ikke noe godt. Det blir nok vanskelig og tøft, men for at du skal få det bedre er det bare én ting å gjøre: Start et liv uten han. Lykke til!

Anonym poster: e541cf96f4cc7d11a0e07c4adb95c5d9

[AnonymBruker]

Hei

Du høres veldig reflektert ut! Tenker at du har svarene i hodet ditt, du trenger kanskje bare å rydde i tankene dine?

Jeg fikk hjelp hos en privatpraktiserende familieterapaut. Det var kostbart, men hjalp meg. Jeg gikk dit alene. Jeg har også fått hjelp på familierådgivingskontoret, men de var veldig pågående på at mannen min skulle være med, noe han ikke ville. Tenker at det er personavhengig, hvem du møter. Det er i allefall verdt forsøket, du trenger nok bare litt livscoaching for å få kontroll og orden på livet ditt. Dette klarer du, du høres ut som en sterk kvinne!

Stå på dine egne ben støtt på jorda, og du kommer langt. Lykke til :-)

Anonym poster: 8c227fb17efd70cd8bc59478648e5f6c

[AnonymBruker]

Huff. Jo, det er forsåvidt psykisk mishandling, men jeg tror ikke mannen din mener det slik. Han har tydeligvis nok av problemer selv. Det er ille at han ikke vil gå i samtale, synes jeg. Det er først og fremst han som trenger det, ikke du. Du trenger jo bare en mann som respekterer deg og en som er en ansvarsfull far overfor barna.

Jeg vet ærlig talt ikke hva du kan gjøre, for å tvinge noen til å gå i terapi er egentlig bare egnet til å skyve dem vekk og lenger inn i den driten de allerede sliter med.

Merker jeg blir litt rådløs her. Men er det snakk om at han bruker stoff, så bør barnevernet på bane uansett. Har dere noen mannlige venner som kan ta en prat med ham? Tror det hadde vært greit om han fikk et manne- og farsperspektiv på tingene.

Anonym poster: f1d3e581a4864b8733fab6db0eeaaf29

[AnonymBruker]

Jeg valgte å gå med barn fra en mann som troligen ikke er like ille som din. Jeg var praktisk talt alenemor med ansvaret for alt. Dro ham med til familievernkontor. Selv da jeg ble sykemeldt fordi jeg var totalt utslitt så ble det ingen forbedring. Han var en god far når han selv valgte å være tilgjengelig. Ja, jeg elsket ham, men kunne ikke leve med ham. Når snakk aldri ble til handling så måtte jeg bare avslutte for å redde meg selv. Har aldri angret.

Anonym poster: 3b68d93625bebf1248912d0649f1cba1

[AnonymBruker]

Det her er psykisk mishandling. Du vet at du trenger ikke være gul og blå for å dra på krisesenter?

Anonym poster: 7205384029c0c9ce2910d52b48973753

[kathen]

Ja det her er psykisk mishandling. Mannen din har tydelig ikke selvinnsikt. Man kan bare forandre seg selv, så jeg anbefaler deg på det sterkeste og gå. Du kommer ikke til å komme noe lengre med han ved at bare du går i samtaler.

Masse lykke til.

[Gjest Nesten_alene_1]

TS her

Takk for svar og gode råd.

Jeg trenger nok noen å snakke med for å klare ta det skrittet å gjøre slutt. Jeg har det ikke godt, og jeg vet at om dette fortsetter så vil det ikke være en god situasjon for mine barn. Jeg sitter med den redselen å være alene, har alltid slitt litt med sånn angst, og følelsen av å ikke klare meg selv.

Også som jeg skrev så bryr jeg meg om mannen min, kanskje derfor jeg har gått gjennom alt dette med han og fortsatt er her. Alderforskjellen har visst ikke så mye å si, selv om han er 10 år eldre enn meg, så er det han som sliter med å tilpasse seg et familieliv. Trodde han skulle fått litt øynene opp for hva han har når han nå nærmer seg 37 år.

Må bare nevne en hendelse. Vi var på julebord med hans nye jobb, (han har jobbet der i 1 måned nå) og traff "hovedsjefen, grunderen" av selskapet. En veldig hyggelig eldre mann og han hadde ei kjempe koslig kone, De la merke til en "hendelse" hvor mannen min ikke virket helt snill mot meg, så mens han gikk på do prikket han meg på ryggen. Ga meg komplementer for var fin pynta han og kona hans synes jeg var, og at de lurte på om det gikk bra med meg, da de hadde merket at samtalen med meg og mannen ikke var helt fin. Jeg smilte og takket, å prøvde å unnskylde at han bare ble litt ivrig.

Så når mannen min kom tilbake å satte seg ned med oss så sier sjefen til han "Du Glenn, hvor gammel er du?"

Mannen min svarer "36"

Så sier sjefen til han, (mens jeg sitter der) "når jeg var 35 år, så holdt jeg på å miste prinsessen min. Ikke gjør den samme feilen som meg. Ta vare på denne nydelige prinsessen din, du er heldig som har henne."

Mannen min kommer med "ja ja, jeg vet, ja hun er helt utrolig"

Sjefen "ja så si det til henne"

Mannen min " ja men jeg gjør det" ... så ville mannen min snakke om jobbe igjen.

Jeg satt med tårer i øynene, at en fremmed, som ikke kjenner oss klarer på den lile tiden på julebord å se at noe ikke stemmer. Det er så synd at mannen min ikke fikk opp øynene selv etter den direkte talen. Vi er gift og jeg føler at han føler seg tryggere da.

Jeg får også så dårlig samvittighet, foreldrene våre sponset opp til 100 tusen kroner til vårt bryllup, og vi har ikke vært gift 1 år enda. Jo mer jeg tenker, jo mer vond føles situasjonen.

[AnonymBruker]

Egentlig så er det litt pardoksalt at du redd for å bli alene for du er allerede så til de grader alene. Å tro meg, det er bedre å være alene fysisk sett enn å være alene i forholdet.

Anonym poster: 7205384029c0c9ce2910d52b48973753

[Likeverdig]

Jeg føler veldig med deg. Og er enig med forrige innsender om at det er vondere å være ensom i forholdet enn å være alene. Har du snakket med mannen din om at du ikke har det godt? Har han peiling på hvordan du føler samlivet med han er?

Det var rørende å lese om hvordan hans nye sjef fanget opp at du er en "prinsesse" og at han sa det han sa til mannen din om å ikke gjøre den feilen å miste deg. Leit at mannen din overhodet ikke tok det til seg.

Kan du spørre mannen din hva han trenger/ønsker seg i livet, om det er noe han ønsker var annerledes? Har du snakket med han om at han har sagt at han ikke takler sine egne barn eller a at han helst ville vært uten dem?

Jeg var gift i nesten 20 år med en god mann, men de siste fire årene av ekteskapet tenkte jeg stadig oftere på at jeg ikke orket å leve med ensomheten i forholdet. To år før jeg gikk hadde jeg bestemt meg for at jeg ville flytte, og sa det til han. Da sa han noe som fikk meg til å gå videre i ekteskapet likevel.

De neste to årene gikk jeg og bar på smerten over at jeg ikke hadde det bra, følte ikke at han likte meg som jeg er, han mente jeg ikke bidro nok økonomisk, han krevde at jeg skulle spørre om lov når jeg trengte å kjøre bilen vår, og han satt stort sett ved datamaskinen/jobben i fritiden. Vi var også uenige i barneoppdragelsen, så det var mye krangel og ufred. Poenget er at jeg ikke snakket med han om disse tingene underveis. Jeg var så livredd for at han skulle gå fra meg og at jeg ikke skulle klare meg alene. Så han fikk litt sjokk da jeg la frem min beslutning to år etter, og han virker fremdeles bitter, snart tre år etter. Barna fikk også sjokk. Jeg forstår at det hadde vært bedre om vi hadde vært enige om å avslutte ekteskapet, for min ex fikk ikke noe tid til å venne seg til tanken.

Du virker som en sterk ung kvinne, og når du klarer å leve under det presset du gjør i dag, med hensynet til din mann på toppen av alt annet, så vet jeg at du vil klare deg utmerket alene. Ønsker deg all mulig lykke til! Ønsker også alt godt for din mann, at han får det bedre med seg selv, men han må selv ta tak i sine problemer.

[Gjest oreokaka]

Håper det ordner seg for deg, ingen fortjener å ha det slikt i et ekteskap

[lillevill]

Kjære deg Ts. Du lever som alenemor. Du har ikke to, men tre barn..

[lillevill]

TS her

Takk for svar og gode råd.

Jeg trenger nok noen å snakke med for å klare ta det skrittet å gjøre slutt. Jeg har det ikke godt, og jeg vet at om dette fortsetter så vil det ikke være en god situasjon for mine barn. Jeg sitter med den redselen å være alene, har alltid slitt litt med sånn angst, og følelsen av å ikke klare meg selv.

Også som jeg skrev så bryr jeg meg om mannen min, kanskje derfor jeg har gått gjennom alt dette med han og fortsatt er her. Alderforskjellen har visst ikke så mye å si, selv om han er 10 år eldre enn meg, så er det han som sliter med å tilpasse seg et familieliv. Trodde han skulle fått litt øynene opp for hva han har når han nå nærmer seg 37 år.

Må bare nevne en hendelse. Vi var på julebord med hans nye jobb, (han har jobbet der i 1 måned nå) og traff "hovedsjefen, grunderen" av selskapet. En veldig hyggelig eldre mann og han hadde ei kjempe koslig kone, De la merke til en "hendelse" hvor mannen min ikke virket helt snill mot meg, så mens han gikk på do prikket han meg på ryggen. Ga meg komplementer for var fin pynta han og kona hans synes jeg var, og at de lurte på om det gikk bra med meg, da de hadde merket at samtalen med meg og mannen ikke var helt fin. Jeg smilte og takket, å prøvde å unnskylde at han bare ble litt ivrig.

Så når mannen min kom tilbake å satte seg ned med oss så sier sjefen til han "Du Glenn, hvor gammel er du?"

Mannen min svarer "36"

Så sier sjefen til han, (mens jeg sitter der) "når jeg var 35 år, så holdt jeg på å miste prinsessen min. Ikke gjør den samme feilen som meg. Ta vare på denne nydelige prinsessen din, du er heldig som har henne."

Mannen min kommer med "ja ja, jeg vet, ja hun er helt utrolig"

Sjefen "ja så si det til henne"

Mannen min " ja men jeg gjør det" ... så ville mannen min snakke om jobbe igjen.

Jeg satt med tårer i øynene, at en fremmed, som ikke kjenner oss klarer på den lile tiden på julebord å se at noe ikke stemmer. Det er så synd at mannen min ikke fikk opp øynene selv etter den direkte talen. Vi er gift og jeg føler at han føler seg tryggere da.

Jeg får også så dårlig samvittighet, foreldrene våre sponset opp til 100 tusen kroner til vårt bryllup, og vi har ikke vært gift 1 år enda. Jo mer jeg tenker, jo mer vond føles situasjonen.

Du må se det større bildet. Dine foreldre elsker deg, og de vil at du skal være lykkelig. De hadde nok blitt veldig triste om du valgte å leve livet med en mann som ikke gjør deg lykkelig, bare fordi de sponsa bryllupet deres..

[Gjest Alene]

Jeg føler veldig med deg. Og er enig med forrige innsender om at det er vondere å være ensom i forholdet enn å være alene. Har du snakket med mannen din om at du ikke har det godt? Har han peiling på hvordan du føler samlivet med han er?

Det var rørende å lese om hvordan hans nye sjef fanget opp at du er en "prinsesse" og at han sa det han sa til mannen din om å ikke gjøre den feilen å miste deg. Leit at mannen din overhodet ikke tok det til seg.

Kan du spørre mannen din hva han trenger/ønsker seg i livet, om det er noe han ønsker var annerledes? Har du snakket med han om at han har sagt at han ikke takler sine egne barn eller a at han helst ville vært uten dem?

Jeg var gift i nesten 20 år med en god mann, men de siste fire årene av ekteskapet tenkte jeg stadig oftere på at jeg ikke orket å leve med ensomheten i forholdet. To år før jeg gikk hadde jeg bestemt meg for at jeg ville flytte, og sa det til han. Da sa han noe som fikk meg til å gå videre i ekteskapet likevel.

De neste to årene gikk jeg og bar på smerten over at jeg ikke hadde det bra, følte ikke at han likte meg som jeg er, han mente jeg ikke bidro nok økonomisk, han krevde at jeg skulle spørre om lov når jeg trengte å kjøre bilen vår, og han satt stort sett ved datamaskinen/jobben i fritiden. Vi var også uenige i barneoppdragelsen, så det var mye krangel og ufred. Poenget er at jeg ikke snakket med han om disse tingene underveis. Jeg var så livredd for at han skulle gå fra meg og at jeg ikke skulle klare meg alene. Så han fikk litt sjokk da jeg la frem min beslutning to år etter, og han virker fremdeles bitter, snart tre år etter. Barna fikk også sjokk. Jeg forstår at det hadde vært bedre om vi hadde vært enige om å avslutte ekteskapet, for min ex fikk ikke noe tid til å venne seg til tanken.

Du virker som en sterk ung kvinne, og når du klarer å leve under det presset du gjør i dag, med hensynet til din mann på toppen av alt annet, så vet jeg at du vil klare deg utmerket alene. Ønsker deg all mulig lykke til! Ønsker også alt godt for din mann, at han får det bedre med seg selv, men han må selv ta tak i sine problemer.

Ts her,

Vil takke for alle gode svar. Tårene renner mens jeg leser igjennom svarene.

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, bare at her har ikke ekteskapet vart så lenge enda.

For å svare på det du spør om, så har jeg vel på en måte prøvd å forklare han, men jeg sliter med ordlegge meg. Han kan fort bli sint og si urimlige ting i slike samtaler, så jeg kvier meg veldig for å ta de samtalene med han. Det vinkles alltid til at han "må" fortelle meg hvordan jeg kan oppføre meg eller hvordan jeg kan takle situasjoner anderledes slik at han ikke blir irriter eller så sint.

Jeg vet når jeg tenker på det, hvor dumt og barnslig dette er, og at jeg er helt sikkert dum som holder ut med det, og at jeg går med på det for å komme ut av de ubehaglige situasjonene. Jeg prøver alltid å tenke på de positive tingene, som at vi kan ha det ganske fint sammen og jeg er så glad i han.

Siden disse hissige episodene og "stygge" kommentarer har blitt mer og mer de siste ukene, merker jeg på meg selv at jeg egentlig går på tå hev rundt han hele tiden, og merker luten hans er veldig kort om dagene både ovenfor meg og ungene.

På fridagene og helgene er han aldri i seng før kl 4 om morgen, for jeg må jo ta ungene om morgen. Det går i datamaskin nesten hele døgnet, datamaskin tidsforbruk har vi hatt veldig mange samtaler om, det har alltid blitt tilbrakt mer timer med datamaskin enn tid med meg og barna.

Jeg vet mine foreldre ikke vil noe mer enn annet at jeg skal ha det bra, de har hatt noen samtaler med meg den siste tiden. De ser hvor mye jeg sliter og hvor sliten jeg er, skjønner jo at det er vondt for dem å se også. Tror faktisk min svigemor vet hvordan jeg har det, for hun har vært veldig flink med å hjelpe meg med ungene for tiden. På Torsdagen da jeg måtte jobbe, slet jeg med at ungene ikke var iform. Jeg hadde da allerede vært 1 uke hjemme med dem uken før, og kunne ikke ringe jobb å si jeg ikke kom denne dagen også. Vil ikke komme dårlig ut med jobben min, for trives veldig godt i den.

Da var mannen min i seng (han hadde fri idag) og sa han også var dårlig.

Jeg spurte han om han kunne la ungene sove med han i senga, å høre med moren sin om hun hadde mulighet til å ha dem. Å huff så sur han ble, bannet til meg, for jeg måtte jo skjønne at han var syk og det betydde ingenting for han om jeg måtte ringe meg syk fra jobb. At jeg må ta ungene selv om jeg er syk er jo bare en selfølge. :-/ Endte med at jeg sendte min svigemor en tekstmelding (klokken var jo 7 om morgen) og spurte om hun hadde mulighet til å hjelpe meg, om hun kunne ringe når hun var våken.

Det gikk 2 minutter, så ringte hun meg. Å så klart hun skulle komme med en gang å hente ungene. Jeg begynte å grine i telefonen (det var litt flaut) det var hennes raske respons, og det at hun så klart ville hjelpe meg. Endte med at hun tok ungene helt til dagen etter, for hun mente jeg trengte slappe av litt.

Så jeg vet, med slike støtte spillere, så bør jeg og ungene klare oss fint på egenhånd også.

Men motet til å ta det skrittet, det kjenner jeg vil bli veldig hardt, og jeg er redd jeg ikke klarer det.

[lell]

Jeg kjenner til hvordan du har det. Min situasjon er ganske lik. Jeg har tenkt flere år på å gå. Det tenker jeg vel ca annenhver dag i perioder. Da bestemmer jeg meg for at nu orker jeg ikke å leve sånn mer. Men så, hver kveld når jeg går å sjekker barna når de sover, så tenker jeg at nei jeg kan ikke gjøre det mot barna. De har det bra, og vil nok bli veldig lei seg hvis mamma ber pappa flytte ut. Jeg er sikker på at jeg psykisk vil få det mye bedre uten han, og uten dette forholdet. Men første prioritet er barna. Jeg synes det er dumt at noen sier at har man det ikke bra så skal man forlate mannen, at barna også vil få det bra når mor har det bra. MEN er nu det da 100 prosent sikkert..? Kanskje barna får det helt fint, kanskje tilogmed bedre enn de har det nå. Men tenk om det skjærer seg helt, tenk om de får problemer, vil hate sin mor.. Kanskje far blir sint og skaper masse problemer med delt omsorg og sånt...

Jeg ville bare dele mine tanker med deg, Ts, fordi her sitter jeg også med mitt livs kamp inni meg om hva som er riktig å gjøre...

Klem!

[Likeverdig]

Ts her,

Vil takke for alle gode svar. Tårene renner mens jeg leser igjennom svarene.

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, bare at her har ikke ekteskapet vart så lenge enda.

For å svare på det du spør om, så har jeg vel på en måte prøvd å forklare han, men jeg sliter med ordlegge meg. Han kan fort bli sint og si urimlige ting i slike samtaler, så jeg kvier meg veldig for å ta de samtalene med han. Det vinkles alltid til at han "må" fortelle meg hvordan jeg kan oppføre meg eller hvordan jeg kan takle situasjoner anderledes slik at han ikke blir irriter eller så sint.

Jeg vet når jeg tenker på det, hvor dumt og barnslig dette er, og at jeg er helt sikkert dum som holder ut med det, og at jeg går med på det for å komme ut av de ubehaglige situasjonene. Jeg prøver alltid å tenke på de positive tingene, som at vi kan ha det ganske fint sammen og jeg er så glad i han.

Siden disse hissige episodene og "stygge" kommentarer har blitt mer og mer de siste ukene, merker jeg på meg selv at jeg egentlig går på tå hev rundt han hele tiden, og merker luten hans er veldig kort om dagene både ovenfor meg og ungene.

På fridagene og helgene er han aldri i seng før kl 4 om morgen, for jeg må jo ta ungene om morgen. Det går i datamaskin nesten hele døgnet, datamaskin tidsforbruk har vi hatt veldig mange samtaler om, det har alltid blitt tilbrakt mer timer med datamaskin enn tid med meg og barna.

Jeg vet mine foreldre ikke vil noe mer enn annet at jeg skal ha det bra, de har hatt noen samtaler med meg den siste tiden. De ser hvor mye jeg sliter og hvor sliten jeg er, skjønner jo at det er vondt for dem å se også. Tror faktisk min svigemor vet hvordan jeg har det, for hun har vært veldig flink med å hjelpe meg med ungene for tiden. På Torsdagen da jeg måtte jobbe, slet jeg med at ungene ikke var iform. Jeg hadde da allerede vært 1 uke hjemme med dem uken før, og kunne ikke ringe jobb å si jeg ikke kom denne dagen også. Vil ikke komme dårlig ut med jobben min, for trives veldig godt i den.

Da var mannen min i seng (han hadde fri idag) og sa han også var dårlig.

Jeg spurte han om han kunne la ungene sove med han i senga, å høre med moren sin om hun hadde mulighet til å ha dem. Å huff så sur han ble, bannet til meg, for jeg måtte jo skjønne at han var syk og det betydde ingenting for han om jeg måtte ringe meg syk fra jobb. At jeg må ta ungene selv om jeg er syk er jo bare en selfølge. :-/ Endte med at jeg sendte min svigemor en tekstmelding (klokken var jo 7 om morgen) og spurte om hun hadde mulighet til å hjelpe meg, om hun kunne ringe når hun var våken.

Det gikk 2 minutter, så ringte hun meg. Å så klart hun skulle komme med en gang å hente ungene. Jeg begynte å grine i telefonen (det var litt flaut) det var hennes raske respons, og det at hun så klart ville hjelpe meg. Endte med at hun tok ungene helt til dagen etter, for hun mente jeg trengte slappe av litt.

Så jeg vet, med slike støtte spillere, så bør jeg og ungene klare oss fint på egenhånd også.

Men motet til å ta det skrittet, det kjenner jeg vil bli veldig hardt, og jeg er redd jeg ikke klarer det.

Jeg vil si du lever under psykisk terror. Det er skadelig for dine barn at de opplever at far behandler mor på den måten du blir behandlet på. Jeg forstår også at det er vanskelig å ta beslutningen om å gjøre slutt på forholdet. Da jeg spurte om du har snakket med din mann om problemene han har, var det fordi jeg lurer på hvordan han tenker om en eventuell skilsmisse. Vi trenger ofte tid til å handle fordi vi er så redd for å gjøre feil. Jeg angrer ikke på at jeg gikk. Det var helt riktig for oss begge, selv om han ikke vil innrømme det. Jeg har mange ganger lengtet tilbake til det gode vi hadde sammen, men det var ensomt i lengden. Og jeg følte meg utilstrekkelig, også pga min da svake selvfølelse. Jeg er mye sterkere nå, og kommuniserer på en tydeligere måte enn da jeg var gift. Det jeg vil fram til er at hvis dere skal skille dere, så er det alltid best å være enige om den beslutningen. Og han fortjener kanskje en sjanse til å jobbe med sine problemer for at dere skal få det bra sammen. Hvis han ikke vil eller klarer det, så kan du med ren samvittighet ta valget som er best for deg.

Jeg gråt av glede da jeg leste hvor raskt din svigermor reagerte og hjalp deg med barna, til og med over natten. Det er mye kjærlighet blant mennesker nå. Kongen sin flotte nyttårstale er en påminnelse for oss alle, å bry oss om hverandre, og støtte hverandre i tøffe tider. Det vil gå bra. Vi må tørre å møte frykten vår.

Historie om hvordan overvinne frykt; "Det var en gang en ung kriger som var sliten av at han var så redd hele tiden. En dag bestemte han seg for å gå i kamp med Frykten. Han avtalte å møte Frykten til kamp. Da de møttes på kamp-plassen ved soloppgang, hilste den unge krigeren på Frykten og ba om tillatelse til å gå i kamp. Det likte Frykten. Den unge krigeren spurte; hvordan kan jeg vinne over deg? Frykten svarte; mine våpen er at jeg kommer raskt og tett innpå ansiktet ditt, og snakker høyt helt inni ansiktet ditt, og da blir du så vettskremt at du gjør alt jeg ber deg om. Hvis du ikke gjorde som jeg sa, hadde jeg ingen makt. Den unge krigeren ble fortsatt redd hver gang Frykten kom, men han gjorde ikke lenger som frykten sa".

Jeg har øvd meg et par år nå på å møte det jeg frykter. Det er tøft, men det er verdt å gjøre det. Lykke til videre! Varm klem til deg

[Likeverdig]

Jeg kjenner til hvordan du har det. Min situasjon er ganske lik. Jeg har tenkt flere år på å gå. Det tenker jeg vel ca annenhver dag i perioder. Da bestemmer jeg meg for at nu orker jeg ikke å leve sånn mer. Men så, hver kveld når jeg går å sjekker barna når de sover, så tenker jeg at nei jeg kan ikke gjøre det mot barna. De har det bra, og vil nok bli veldig lei seg hvis mamma ber pappa flytte ut. Jeg er sikker på at jeg psykisk vil få det mye bedre uten han, og uten dette forholdet. Men første prioritet er barna. Jeg synes det er dumt at noen sier at har man det ikke bra så skal man forlate mannen, at barna også vil få det bra når mor har det bra. MEN er nu det da 100 prosent sikkert..? Kanskje barna får det helt fint, kanskje tilogmed bedre enn de har det nå. Men tenk om det skjærer seg helt, tenk om de får problemer, vil hate sin mor.. Kanskje far blir sint og skaper masse problemer med delt omsorg og sånt...

Jeg ville bare dele mine tanker med deg, Ts, fordi her sitter jeg også med mitt livs kamp inni meg om hva som er riktig å gjøre...

Klem!

Kjære sosial, jeg vil også spørre deg, har du snakket med din mann om hva du tenker? Jeg kunne ønske at jeg hadde gjort det underveis. Og at beslutningen om å skilles var felles. Han brukte mot meg at han ikke var enig, samtidig som han ikke sa eller gjorde noe som helst for å snakke om hva vi kunne gjøre for å løse problemene. Jeg sa til han at hvis han tenkte på noe som kunne gjøres annerledes, kunne vi snakke om det. Det hadde han ikke fått med seg at jeg sa, kom det frem ett år etter i en samtale vi hadde. Eldste datteren vår vendte seg mot meg det første halve året pga far sa at det kun var jeg som ville skilles.

Som jeg skrev til TS, grunnen til at vi holder ut i smerte er at vi er så redd for å gjøre feil. Selv om du tror at barna dine ikke får med seg hvordan du og far har det, eller hvordan han behandler deg, så gjør de altså det. De leser foreldrenes energi. Har du hørt uttrykket "Det beste en far kan gjøre for sine barn er å være glad i deres mor"? Det samme gjelder for mor å være glad i barnas far. Den danske famileterapeuten Jesper Juul, en meget klok mann, har uttalt de ordene.

Du er redd for dårlig forhold og dårlig samarbeid mellom deg og din mann ved et eventuelt brudd. Det skjønner jeg veldig godt. Jeg var også dritredd i begynnelsen, og ville gjøre alt for å tilpasse meg han. Da oppdaget jeg at jeg mistet meg selv enda mer enn da vi var gift, og jeg fikk støtte utenfra til å stå opp for meg selv. Samarbeidet går bra så lenge vi ikke anklager og kritiserer hverandre. Det går seg til med tiden. Snakk med mannen din om det du sliter med, ellers har han ingen sjanse til å rette på det som trenger å rettes på.

Ønsker deg all mulig lykke til! Du vil også klare deg - tenk på alle som har gått fra ektefellene før deg -. og kommet styrket ut av det!

[AnonymBruker]

Hva GJØR du med denne fyren??? Han lager faktisk mer arbeid for deg enn om du hadde vært alenemor.

Kom deg bort og start et nytt og bedre liv! Ikke dvel ved det, bare gjør det!!

Anonym poster: 91fb91209aef2d246848436c338b9f40

[AnonymBruker]

Jeg kjenner til hvordan du har det. Min situasjon er ganske lik. Jeg har tenkt flere år på å gå. Det tenker jeg vel ca annenhver dag i perioder. Da bestemmer jeg meg for at nu orker jeg ikke å leve sånn mer. Men så, hver kveld når jeg går å sjekker barna når de sover, så tenker jeg at nei jeg kan ikke gjøre det mot barna. De har det bra, og vil nok bli veldig lei seg hvis mamma ber pappa flytte ut. Jeg er sikker på at jeg psykisk vil få det mye bedre uten han, og uten dette forholdet. Men første prioritet er barna. Jeg synes det er dumt at noen sier at har man det ikke bra så skal man forlate mannen, at barna også vil få det bra når mor har det bra. MEN er nu det da 100 prosent sikkert..? Kanskje barna får det helt fint, kanskje tilogmed bedre enn de har det nå. Men tenk om det skjærer seg helt, tenk om de får problemer, vil hate sin mor.. Kanskje far blir sint og skaper masse problemer med delt omsorg og sånt...

Jeg ville bare dele mine tanker med deg, Ts, fordi her sitter jeg også med mitt livs kamp inni meg om hva som er riktig å gjøre...

Klem!

Barna dine vil få det mye bedre om DU har det bra. De merker nok at ting ikke er som det skal.

Anonym poster: 91fb91209aef2d246848436c338b9f40

[Bringebærjenta]

Kjære ts

Det er vondt å lese hvordan du har det, jeg kan også kjenne meg igjen i deler av dette. Jeg har selv vært i et forhold med en mann som sakte men sikkert brøt meg ned psykisk. Min oppvåkning kom da jeg ble gravid. Jeg opplevde en utrolig sterk svangerskapskvalme de første ukene. Jeg kunne ikke gjøre noe, spise noe. Han løftet ikke en finger for å hjelpe meg. Lot hunden vår gjøre fra seg inne heller enn å hjelpe meg. Brukte all sin tid foran dataen. Jeg visste at jeg måtte gjøre noe. Men jeg var så redd for å være alene, trodde jeg ikke kunne klare det og tenkte at jeg ikke ville finne noen andre. Alle tanker som han plantet i meg over lang tid.

Jeg begynte å planlegge. Søkte om en leilighet, regnet ut et budsjett, innredet leiligheten i mitt eget hode. Jo mer jeg planla, jo mindre engstelig ble jeg. Jeg fikk mye hjelp fra familie og venner. De heiet meg frem. Og jeg bestemte meg for å bo hjemme hos foreldrene mine den lille tiden til leiligheten ble ledig. Jeg tok også det tøffe valget om å ta abort, en avgjørelse som betydde at jeg ikke trengte å forholde meg til han mer eller risikere at han fikk ha barnet alene. Det turte jeg ikke.

Det ble noen tøffe tak, både bruddet og aborten. Men da jeg låste meg inn i min nye leilighet innså jeg at han ikke lenger var en del av mitt liv og at jeg kunne begynne på nytt. Han hadde ikke fått til å ødelegge alt inni meg. Jeg som hadde gruet meg til å dra hjem fordi han var der. Nå gledet jeg meg til å komme hjem fordi han ikke ville være der.

Nå er jeg sammen med verdens snilleste mann som gjør alt i sin makt for å hjelpe meg, fordi han ønsker det. Som aldri har ytret et negativt eller slemt ord til meg disse tre årene vi har vært sammen. Det styrker meg og oss.

Det bor så mye i deg som du kan hente frem. Gjør det! Før du blir utbrent, før du kanskje knekker sammen og ikke klarer å komme deg opp igjen på lange stunder. Planlegg og tenk, se at du kan klare det alene. Vit at det finnes gode snille mennesker der ute som vil deg godt og som vil hjelpe deg. Du må bare tørre å be om det.

Det er ikke godt for barn å se moren deres slite og bli kjeftet på av en urimelig far. Å ha en far som kun velger å bry seg innimellom. Kanskje vil han endre seg når han kun har begrenset tid med de, da vet han at de ikke alltid er der. Snakk med moren din og søsteren din, hent styrke fra de. Er du redd for å la barna være alene med han, snakk med barnevernet. Eller så kan kanskje moren hans holde et øye med ting når de er hos han, hvis du er åpen. Hun virker som en god person som forstår.

Det er umulig å endre andre, du kan bare endre deg selv. Og din mann vil ikke endre seg eller gå i samtaler. Kanskje vil han vurdere det om du går, så kan dere se om det finnes en løsning etterhvert.

Jeg ønsker deg all mulig lykke