Hjelp, mindre og mindre tiltrukket av hippiekjæresten!

[AnonymBruker]

I dag sa jeg det jeg hadde kviet meg så lenge for å si ham, for hva er vel verre å høre for en mann enn dette: Kan du ikke være litt mer mandig? Gå ut og svette litt? Bygge et hus eller noe?

Han tok det tungt, men mente at vi måtte kunne ha forskjellige interesser.

Kjæresten min har blitt mer og mer alternativ i det siste. Det startet med meditasjon og har nå utviklet seg til at han bestiller bøker om drømmetydning og tarotkort. Han har også kjøpt noen steiner fra Brasil som har bærer rundt på i og med at de skal ha en eller annen magisk kraft på humøret hans. Han får for seg de merkeligste ting, som at han får bedre luktesans av å sove på hardere underlag om natta, og at tankens kraft kan hindre oss i å få kreft og at vi stort sett har skyld i det selv om vi får kreft.

Jeg er kjempeglad i denne mannen, men det føles som om verdiene våre krasjer helt nå. Jeg er selv ikke-troende og slutter meg stort sett til vitenskapen. Hver gang han snakker om disse tingene, kjenner jeg en voldsom irritasjon bygge seg opp innvendig, ikke bare fordi jeg syns mye av det han sier høres dumt ut, men også fordi jeg kjenner at jeg blir mindre tiltrukket av ham. Jeg opplever det som så lite maskulint at han skal bruke så mye tid på å gå inn i seg selv og føle og tenke og tolke, og det er ikke måte på hvor mange detaljer jeg skal få høre om alt han oppdager etter å ha kjøpt disse stenene og sovet på hardt underlag.

Jeg opplever også dette som ganske navlebeskuende oppførsel, han virker så selvopptatt når han prater om disse tingene. Det hadde jo vært én ting om han holdt alt dette for seg selv eller om han brukte noen av disse magiske hjelpemidlene til å forbedre ting i forholdet vårt, men alt omhandler bare ham.

Mitt problem er at jeg blir stående som den kjipe og negative legemiddelslaven som ikke lenger klarer å spille støttende.

Kvinner: Hva ville dere gjort i min situasjon?

Menn: Er jeg kravstor og urettferdig? Hvordan ville du tåle at kjæresten din betvilte din maskulinitet?

Anonym poster: 2ed22aabfda246b8d6a0f0ee85e6104c

[Cupcake92]

unnskyld.

Jeg ville gått. Men det er bare fordi jeg tror så lite på sånt, at det for meg hadde blitt helt tullete.

[Gjest SpaceBaby]

Menn: Er jeg kravstor og urettferdig?

Syns egentlig ikke det. Du har vært ærlig, og det er vel alt en kan forvente av en person. Syns du har ditt på det rene. Kan allikevel ikke påstå at jeg ville vært stor nok til å se det sånn dersom jeg stod midt oppi situasjonen selv.

Hvordan ville du tåle at kjæresten din betvilte din maskulinitet?

Hadde vært veldig kjipt. Tror jeg hadde følt at vi var inne i et så dårlig spor da at jeg like greit kunne gjort det slutt og begynne på nytt med noen annen, beholde det siste snev av verdighet.

Endret 27. desember 2012 av SpaceBaby

[AnonymBruker]

Jeg ville avsluttet forholdet. Slike mennesker behøver likesinnede.

Anonym poster: 1d667b92a940447752d822e757ecfe07

[Kamikatze]

Tror han er såpass trygg på sin egen maskulinitet at han fortsetter med å være et individ og ikke en klisjé av et sexleketøy. Vil du ikke ha ham står det horder av alternative jenter klare og rasler med krystallene sine, med forventningsfulle sitrende chakraer!

Namaste!

Endret 27. desember 2012 av Kamikatze

[Guybrush]

Dere er tydeligvis ekstremt forskjellige samt at din evne til logikk og rasjonalitet/intelligens overstiger hans med stor margin. For st jeg skulle ha tro på at dette fungerer måtte han lagt fra seg alt dette tullet. For det er det det er.

[Rubies_]

Er han ikke den mannen du forelska deg i, og du ikke elsker den nye personen han har blitt, er det vel ikke så mye mer å dvele ved. Du kan ikke forhindre hans forandringer, han må få utvikle seg til den personen han blir. Det er derfor det heter så fint at "man glir fra hverandre".

[Gjest brutal mann]

Fyren er totalt ute og sykler uten kompass. Stikk som et lite helsike.

[Gjest Chin]

Har en kompis som er akkurat som typen din, han startet ut som en helt "vanlig" kar, og over en periode på noen få måneder ble han vanvittig "åndelig". Bærte steiner, drømmetydning, tro på ånder som passer på alle og hele den greia der.

Jeg klarer ikke lengre ha en normal samtale med han, fordi han mener alt kan fikses åndelig. Har jeg en dårlig dag må jeg linje opp chakraen min fordi den er visst i ubalanse, så må man meditere og passe på at hele forbaska huset ikke har noen hjørner, ellers blir ting uharmonisk.

Snakker vel til han en eller to gang i året nå, i motsetning til daglig før.

At du holder ut overhodet er beundringsverdig.

[Suss81]

Jeg hadde byttet ut steinene med noen tilnærmet like eller lyve til han om at jeg hadde byttet dem ut, og det bare for å se reaksjonen hans når han skjønte det var humbug

Litt åndelighet er en ting, men det finnes en grense....

[Ellevill]

Sånn ble det her også. Endte med brudd etter 15 år. Taklet ikke selvopptatthet og troen på egne evner. Han mener blant annet at han ikke er av denne verden. Dvs. han er sendt til jorden fra en annen galakse eller noe slikt for å hjelpe oss andre laverestående individer. Han tror på folket tilogmed...

[Ellevill]

*småfolket

[AnonymBruker]

Jeg hadde byttet ut steinene med noen tilnærmet like eller lyve til han om at jeg hadde byttet dem ut, og det bare for å se reaksjonen hans når han skjønte det var humbug

Litt åndelighet er en ting, men det finnes en grense....

Det der funker ikke, man ser forskjell på de forskjellige steinene hvis man har interesse/peiling.

Anonym poster: 8f249ad924ee7a755749b04604a959d3

[-Jiinxs-]

I dag sa jeg det jeg hadde kviet meg så lenge for å si ham, for hva er vel verre å høre for en mann enn dette: Kan du ikke være litt mer mandig? Gå ut og svette litt? Bygge et hus eller noe?

Han sa hvafornoe?

Nei, som en annen sa så trenger han å være med likesinnede.

Jeg er vel også som deg, har min tro i vitenskapen og hadde ikke holdt ut med det du beskriver.

[Gjest Tidssone]

Dette er det som kalles å vokse fra hverandre. Sånt skjer.

Når dere har vokst i så forskjellige retninger at du omtrent ikke liker mannen lenger, bør du ikke bruke mer tid på ham.

[Gjest Gjest]

Hva er tlfnr hans? Jeg vil gjerne knulle han!

[kubrak]

Kvinner: Hva ville dere gjort i min situasjon?

Menn: Er jeg kravstor og urettferdig? Hvordan ville du tåle at kjæresten din betvilte din maskulinitet?

Anonym poster: 2ed22aabfda246b8d6a0f0ee85e6104c

I utgangspunktet er jeg ikke så opptatt av min egen maskulinitet, men han har jo tydeligvis grunn til å bekymre seg. Men jeg ville nok ikke blitt så sinna som du blir over noe som i utgangspunktet er ganske uskyldig, selv om det er tåpelig.

[AnonymBruker]

Ts her. Det alternative kan jeg leve med, selv om jeg syns det er noe piss. Det som frastøter meg mest er denne selvopptattheten, det er den som er så usjarmerende. Hadde han bare vært alternativ på en slik måte at han brukte energien på å pleie forholdet vårt, men alt handler bare om hans følelser og hans indre og hans opplevelser i kroppen.

Vi har et veldig fint bånd ellers, han har absolutt mandige sider - han er sterk og jobber hardt, han er kjærlig, snill og beskyttende. Men disse åndelige, selvopptatte sidene tar knekken på meg.

Han ble trist over å høre at jeg syntes disse interessene var pinglete. Responsen hans var at man er nødt til å kunne ha forskjellige interesser i et forhold. Dette minner dog mer om en religion. En del av meg fikk dårlig samvittighet, en annen del håper han vil ta det til seg og ta seg sammen.

Anonym poster: 2ed22aabfda246b8d6a0f0ee85e6104c

[AnonymBruker]

Dere er tydeligvis ekstremt forskjellige samt at din evne til logikk og rasjonalitet/intelligens overstiger hans med stor margin. For st jeg skulle ha tro på at dette fungerer måtte han lagt fra seg alt dette tullet. For det er det det er.

Det gjorde han temmelig tydelig at han ikke har noen planer om. For min del, kan han drive med hva han vil, men akkurat dette har jeg ikke noe behov for å høre om. Kan jeg be om å få slippe å høre om det?

Anonym poster: 2ed22aabfda246b8d6a0f0ee85e6104c

[Marsipan]

Hvis du virkelig er glad i denne mannen og i utgangspunktet kunne tenke deg å dele livet med ham, foreslår jeg at du prøver å gi det litt tid. Mange som "oppdager" en spirituell livsvei blir fryktelig fulle av seg selv i begynnelsen, men de aller fleste lander etter en tid.

Du kan godt fortelle ham konkret hvilke ting du ikke fordrar og be ham om å dempe det ned, men samtidig er det vktig å ha respekt for hans tro. Dersom du ikke klarer å respektere den, har dere nok ingen framtid. (Respekten går begge veier, han skal selvfølgelig også respektere at du ikke tror det samme som ham)

Dersom han derimot ikke lander etter en tid, ender han opp som nok en av disse ufordragelige folka som gir hele alternativbransjen et frynsete rykte. Da er det nok ikke håp!