Jeg går alltid tilbake, samme hva..

[AnonymBruker]

Grunnen til at jeg skriver her er fordi jeg trenger en liten utblåsning, og kamskje noen synspunkter fra noen som ikke kjenner meg. Jeg er sliten nå, men jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg veit hva jeg kommer til å gjøre så snart jeg får muligheten til det.

Jeg er oppover ørene forelsket i en mann. Han er 25, jeg er 20. Jeg har hatt følelser for denne mannen i evigheter. Han har òg følelser for meg. Like vel er det noe problematisk. Han har en veldig trøblete fortid. Dette gjør det vanskelig for han å binde seg, å stole på spesielt kvinner og la noe bli seriøst. Vi har prøvd mange ganger. Jeg har gått et par ganger, men han flest. Jeg har ikke lenger tellingen på hvor mange ganger jeg har gått ut av det huset, gråtkvalt og såret. På grunn av utroskap fra hans side har jeg gått et par ganger.

Vi bytter på å ta kontakt med hverandre, men det er alltid han som sier unnskyld. Han er såpass voksen, han veit selv at det han gjør er galt.

For de som ser på hotell cæsar, så kan jeg kanskje sammenligne forholdet mitt til denne mannen som forholdet til Eva og Jens August. De ender alltid opp igjen sammen, uansett hva. Sånn er det med også.

Jeg er forferdelig dumsnill, og jeg tilgir alt for lett. Men hadde det vært hvem som helt andre enn han hadde jeg aldri i verden tilgitt så mange ganger. Han trenger meg, kanskje enda mer enn det jeg trenger han. Han trenger stabiliteten jeg kan gi, han trenger å ha en han kan stole på, og en som elsker han, noe jeg virkelig gjør. Jeg gjør alt for han. Noen vil kanskje si at han har meg rundt lillefingeren og bruker meg. Det er ikke tilfelle her, bare sånn det er sagt.

Jeg er villig til å kjempe, og jeg gjør alt for at dette skal funke. Vi ønsker det begge to, men så snart han blir usikker stikker han. Det tar ikke spå veldig lang tid, en uke eller to, så kommer han tilbake. Det skjer ikke så ofte nå lenger. Han begynner å stole på meg, åpner seg og lar meg være der.

Akkurat nå er vi inne i en av disse pausene. Han tok kontakt igjen, men denne gangen er han veldig usikker. Han vil ikke treffe meg enda. Han vil ta seg skikkelig sammen først. Han vil ikke såre meg noe mer.

Er jeg stokk dum som velger å stille opp, elske og bry meg om denne mannen mener dere? Alle rundt meg mener det, men de aner ikke hva vi har når ting går fint. Da har vi det fantastisk sammen. Sukk, jeg er så sliten av å bli dømt av alle!

Anonym poster: 7a30c7c3e10e788ad94734de0b51f1fc

[Trivia]

Ikke for å helle kaldt vann i årene dine, men slik du beskriver det virker det ikke som om det er noen vits i å drive på. Slike frem og tilbake-forhold har en tendens til å gå i vasken til slutt uansett.

[AnonymBruker]

Kanskje dere skulle hatt en lengre pause fra hverandre? Eller hvertfall samtaleterapi? Hørtes ikke ut som et sunt forhold..

Anonym poster: fec6498c6e9f7a0a6c4a14d2f36df60c

[Gjest Lille-pus]

TS, dersom du bestemmer deg for å bli i dette så vit du har tatt på deg en livsoppgave. Og jeg er redd for at den oppgaven fort kan bli altfor, altfor stor.

Du er 20 år gammel, 20 år ung.

Livet skal ikke bare være en ren omsorgsrolle for et annet menneske på den måten du beskriver. Du skal studere, smake livets alle sider. Du skal ha rene gleder uten bismak, uten anger.

Han har sine egne slag å kjempe, sin egen vei å gå frem til det stadiet hvor han igjen er hel nok til å kunne, til å tørre å gå inn i et forhold basert på gjensidighet.

Slik jeg får ham beskrevet så er han ikke der nå.

Tenk en gang til, midt i den kraftige forelskelsen.

Jeg må nok stille meg på samme side som dem rundt deg.

Endret 26. desember 2012 av Lille-pus

[-Jiinxs-]

Er jeg stokk dum som velger å stille opp, elske og bry meg om denne mannen mener dere? Alle rundt meg mener det, men de aner ikke hva vi har når ting går fint. Da har vi det fantastisk sammen. Sukk, jeg er så sliten av å bli dømt av alle!

Anonym poster: 7a30c7c3e10e788ad94734de0b51f1fc

Du er forelsket og da ser vel du ikke ting som andre gjør.

Men for all del, kjør på med det "forholdet" dere har. Men ikke klag over hvordan ting er for det er noe du selv har bestemt.

[AnonymBruker]

Slike forhold varer sjelden i lengden. Har hatt ett par sånne opp i gjennom. Var fullstendig overbevist om at han var den eneste ene og at kjærligheten jeg følte ville vare for alltid. Forholdene var VONDE og dramatiske og endte med ett stooooooooooooooooooort smell, og en hjertesorg jeg da trodde kom til å vare for alltid. Men så kom neste mann og førstemannen ble glemt....repeat, hehe. Nå når jeg sitter her voksen og tenker over dem ser jeg jo selv at jeg var en selvopptatt, overdramatisk, dott som orket å ha sånn. Forholdet jeg har nå er sånn det skal være. I stede for å drenere meg for energi og gi meg følelsesmessige bølgedaler, så gir det meg energi og trygghet Ett forhold burde i mine øyne ikke være 50% sorg og smerte...

Anonym poster: 6057392b34c217e39ce039f07b76eda3

[kubrak]

Er jeg stokk dum som velger å stille opp, elske og bry meg om denne mannen mener dere? Alle rundt meg mener det, men de aner ikke hva vi har når ting går fint. Da har vi det fantastisk sammen. Sukk, jeg er så sliten av å bli dømt av alle!

Anonym poster: 7a30c7c3e10e788ad94734de0b51f1fc

neida, jeg synes ikke du er stokk dum og har ingen grunner til å dømme deg. Gjør det du vil.

[Cupcake92]

Han kommer bare til å såre deg gang på gang.

Han kommer ikke til å forandre seg.

Du kommer til å bli hindret i å gjøre det du vil med livet ditt.

Du er ung (som meg) og nå skal vi ha det gøy, kose oss og nyte livet.

Akkurat nå så trenger vi ikke være mødre for voksne menn

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode svar, dere. Setter pris på at dere er ærlige og ikke dømmer på samme måte som for eks familien gjør. De kaller meg dum, lite intelligent osv, og det gjør faktisk litt vondt.. Hjelper i alle fall ikke!

Jeg veit innerst inne at dere har rett, alle som en. Jeg kommer garantert til å bli såret igjen. Men det er det bittelille håpet som holder meg oppe, som gir meg mot og som gjør at jeg vil fortsette dette - selv om det er galskap.

Men jeg har bestemt meg for å følge ett av rådene; en lengre pause. Nå har vi ikke hatt kontakt på en måned, men jeg vil vente å se om følelsene fremdeles er like sterke om en stund også. Jeg må bare det.

Jeg hater virkelig dette. Jeg vil være hos han, støtte han, kysse han og bli holdt rundt. Savner alt så utrolig mye at jeg virkelig snart mister forstanden..

Må forresten bare beklage skrivefeil, men skriver fra telefonen....

Ts

Anonym poster: 7a30c7c3e10e788ad94734de0b51f1fc

[AnonymBruker]

Er jeg stokk dum som velger å stille opp, elske og bry meg om denne mannen mener dere?

Anonym poster: 7a30c7c3e10e788ad94734de0b51f1fc

Jepp! Du er det. Dessverre for deg. Lykke til med selvpininga.

Anonym poster: b413daae0220f098b09e6afbc9d3c302

[Gjest Lincoln]

Du er respektløs både mot deg selv og alle de flotte gutter/menn som helt sikkert kunne tenke seg å bli bedre kjent med deg.

Du har det ikke «fint» sammen med ham. Du har det bare jævlig kjipt og litt mindre kjipt. Det føles sikkert bra i de mindre kjipe periodene, men det er det ikke, uansett hva du måtte tro.

Men slik er nå menneskesinnet. Når alle sier at du bør dumpe ham så er han selvsagt den eneste ene for deg. Jeg klarer ikke å ha noe sympati for deg. Som sagt er det respektløst.

Endret 26. desember 2012 av Lincoln

[AnonymBruker]

Ikke kom gråtende om 3 mnd når drittsekken igjen behandler deg som en drittsekk. Jeg tipper familien og venner er såpass harde fordi de er dritt leie gnålet ditt.

Anonym poster: ab36eee8066b5ccbe6fcfe876c1902bd