Føler du skadefryd av og til?

[AnonymBruker]

Emnet regnes av mange som kontroversielt eller litt tabu, men jeg vil ha en ordentlig utveksling av meninger rundt dette. Føler dere skadefryd av og til? Hvis ja, hvordan rettferdiggjør dere det? Jeg personlig mener noen ganger at det er nesten litt fortjent for den det gjelder, men har aldri vært ekstrem i mine meninger og ser ofte flere sider av en sak.

Kan starte med et eksempel selv:

Har en venninne som begynte å få mye oppmerksomhet fra en viss type gutter, og etter det funnet sin selvtillit mht gutter, og fått mye oppmerksomhet siden. I det siste traff hun på en som ikke kan karakteriseres som en av denne "typen", men det fungerte ikke slik hun håpte, selv om hun likte han slik som jeg forstod det.

Jeg innrømmer at jeg føler bittelitt skadefryd, og dette begrunnes med at denne venninnen aldri har opplevd noe motgang i livet, har en familie som skjemmer henne bort osv. Hun har ALDRI hatt noe som helst motgang, aldri stresset med noe skikkelig osv. Jeg selv har hatt mye motgang og har ofte vært misunnelig på henne siden hun har hatt et så tilrettelagt liv.

Da er jeg spent på hvordan andre kan føle skadefryd, og vil helst be folk med kommentarer som "Eg gleder meg alltid over andres suksesser og er dermed en fabelaktig person" om å holde seg vekke fra tråden.

Anonym poster: 26c6fa6924cdbb7b2f3dc7c939e9724f

[Alice123]

Jeg gjør det, ofte i situasjoner som du nevner over (har en lignende bekjent, og du skal ikke se bort i fra skadefryd fra min side når bobla hennes sprekker).

Ellers føler jeg skadefryd når folk som har gjord meg vondt, selv får vondt. En som misshandlet meg, sitter nå i utenlandsk "don't drop the soap"'fengsel. da koste jeg meg

[Gjest Lille-pus]

Nei.

Jeg bygger ikke min egen verdi basert på andre menneskers tap.

Jeg føler ingen glede ved at de opplever nederlag.

[AnonymBruker]

Jeg kan føle skadefryd dersom jeg føler at noen fikk som de fortjente, eller som de trengte å lære.

Hadde ei venninne som var skikkelig ekkel i forhold til mennesker som skilte seg. Det var ikke måte på hvor idiotisk det var, enten hadde de ikke prøvd nok, eller så var det sånn og sånn.

Syntes mye av det hun sa var veldig unyansert og overfladisk, hun manglet rett og slett innsikt om hvordan det vanligvis egentlig er.

Så da hun et par år senere tok ut separasjon selv, føltes det på en eller annen måte godt.

Anonym poster: f90c64623b7ddd697d5ae96fa908380c

[AnonymBruker]

Synes også at det føles godt da mennesker som mobbet meg, eller ikke ville meg noe godt, får smake på noe vondt her i livet selv.

Men i bunn og grunn er det ikke vits å leve på andres nederlag. Alle får sine ups and downs enten man finner ut av dem, eller ikke. Livet sparer ingen, selv om det kan se slik ut på utsiden.

Vet for eksempel om ei kjempepen jente, som ofte blir baksnakket og misunt av andre. Hun tok en lang og har utdannelse, men tjener veldig bra nå. Og hun er gift med en mann som gjorde det samme. De bor i et stort hus, liker å ha det fint, og hun er flink til å ta vare på seg selv med trening og fine klær. Hun har også en sprudlende og blid personlighet.

Folk er raske til å dømme, og tro at hun ikke har kjent på noe motstand hele livet. De synes hun ser ut som en barbie og føler seg ubekvemme i hennes selskap.

Det de ikke vet, er at hun sliter med sterk tinnitus døgnet rundt, at hun ikke kan få barn, og at hun slet med tunge depresjon underveis i studiene.

Får vondt når jeg hører folk prater om henne som om hun sitter på en sky, og at det kun er dem som får oppleve livets harde stormer. Tipper hun føler seg mer alene enn det hun egentlig hadde trengt..

Anonym poster: f90c64623b7ddd697d5ae96fa908380c

[AnonymBruker]

Ellers føler jeg skadefryd når folk som har gjord meg vondt, selv får vondt. En som misshandlet meg, sitter nå i utenlandsk "don't drop the soap"'fengsel. da koste jeg meg

Haaaahahaaa!

Jeg ville definitivt også følt skadefryd, jeg ville attpåtil feiret med en sjokolade!

Anonym poster: 0c17848202919add35c348f30291f1e1

[AnonymBruker]

Joda. Innrømmer glatt at jeg gjør det noen ganger.

Det mest ekstreme var vel da en ble alvorlig syk. Endelig litt motbakke for vedkommende.

Skriver selvfølgelig dette som AB.

Anonym poster: 8490620e1169ec015bde99e1ccde029e

[AnonymBruker]

Når det blir slutt mellom par føler jeg ofte skadefryd. Uavhengig av om jeg kjenner dem eller ikke, men kanskje enda større skadefryd om det er folk jeg kjenner relativt godt. Ja, jeg er singel og bitter. Alle nederlagene mine med mislykkede dater, og mannfolk som bruker og kaster meg, jeg som får forhåpninger og blir skuffet gang på gang, synes ikke ETT gram synd på folk som mister kjæresten sin. Til pass for dem, kan hjertene dems få det like vondt som mitt!

Anonym poster: 2baaaae4a6fac3072848a86d3e2ea61e

[AnonymBruker]

Nei.

Jeg bygger ikke min egen verdi basert på andre menneskers tap.

Jeg føler ingen glede ved at de opplever nederlag.

TS her.

Jeg visste at slike kommentarer ville forekomme.

Min mening er at det å føle skadefryd er i hvert fall noenlunde normalt, så jeg vil tro at de aller fleste vil oppleve noe skadefryd i løpet av livet. Det er min mening. Mener du virkelig, at du ALDRI har opplevd noe sånt, til og med hvis det var fortjent? Kanskje du er en av dem som har det så tilrettelagt selv? I så fall er det vel naturlig å tenke slik du gjør.

Anonym poster: 26c6fa6924cdbb7b2f3dc7c939e9724f

[Gjest Lille-pus]

TS her.

Jeg visste at slike kommentarer ville forekomme.

Min mening er at det å føle skadefryd er i hvert fall noenlunde normalt, så jeg vil tro at de aller fleste vil oppleve noe skadefryd i løpet av livet. Det er min mening. Mener du virkelig, at du ALDRI har opplevd noe sånt, til og med hvis det var fortjent? Kanskje du er en av dem som har det så tilrettelagt selv? I så fall er det vel naturlig å tenke slik du gjør.

Anonym poster: 26c6fa6924cdbb7b2f3dc7c939e9724f

Det er helt normalt å føle skadefryd.

For 10 år siden ville jeg gjort det selv, følt at en annen kunne ha fortjent å oppleve nederlaget.

I dag er jeg et menneske som ikke opplever å selv vokse på en annens fall, smerte og nederlag.

[Løvetanten]

Jeg føler ikke at jeg vokser på andres smerte, fall og nederlag. Jeg bare digger det innimellom, for det er min "hevn". Jeg er typen som vender det andre kinn, men må innrømme at det er mer enn godt når fanden får som fortjent.

[Katniss]

Ifjor på den tiden så traff jeg på en som mobbet meg før i tiden. Personen gikk ca 50 meter foran meg og tok kråkestup på glattisen. Gikk rett på ræva.

Ja, jeg koste meg.

[AnonymBruker]

ikke skadefryd, men det er viktig for meg å prestere bedre enn dem på alle arenaer.

Anonym poster: a0d0f10d9370e8fcc904c7828c5e5423

[AnonymBruker 42]

Tror det er svÆÆÆrt uvanelig å ikke føle noen form for skadefryd de gangene man kan si ;karma is a bitch!

Det er en god grunn til at "bad guyen" alltid får smake litt egen kake før filmen er over.

[AnonymBruker]

Kjente rimelig stor skadefryd da eksen gikk tilbake til sin fraskilte kone. Etter alle historiene jeg hadde hørt fra ham og andre om hvordan hun stjal fra både ham og barna, så unte jeg ham den returen.

Anonym poster: 8ea2cbf3cf2ef77b31334cdf4344907e

[Gjest winston]

Kjenner skadefryd innimellom når det gjelder et visst fotballag, men ikke ellers. Tror heller ikke på karma.

[AnonymBruker]

Kommer an på hva som menes med skadefryd...

Det å ikke unne venner fremgang er forferdelig, og da synes jeg at man mister sin rett til tittelen "venn".

Jeg har hatt mye motgang i mitt eget liv. I dag er jeg lykkelig. Har en venninne som overhodet ikke klarer å glede seg over dette. Hun har tatt avstand fra meg og dersom jeg skulle få en "smell" ville det glede henne voldsomt. Sånt skjønner jeg ikke, men ser at det kommer av bitterhet mot egen skjebne.

Det å fryde seg litt over noe negativt som skjer med noen som har såret deg er noe annet. Men kan resultere i at man blir sittende fast i usunn bitterhet hvis man lar det gå for langt.

Anonym poster: 4bc15a972d64dbc9980777b35cbef65c

[Alice123]

Haaaahahaaa!

Jeg ville definitivt også følt skadefryd, jeg ville attpåtil feiret med en sjokolade!

Anonym poster: 0c17848202919add35c348f30291f1e1

Du skal ikke se bort i fra at jeg feiret med mer enn sjokolade

Han sitter foresten inne for vold,. Siden jeg er en av voldsoffrene hans nyter jeg det ekstra (jeg gjorde aldri noe med det, annet enn å komme meg så langt vekk som overhodet mulig, når skjangsen bød seg).

For ordens skyld... Jeg "vokser" ikke på andres mederlag. At andre faller på ræva får ikke meg til å føle meg større, eller gjør livet mitt bedre. Men jeg koser meg med det, når jeg mener det er fortjent.

[AnonymBruker]

Kommer an på hva som menes med skadefryd...

Det å ikke unne venner fremgang er forferdelig, og da synes jeg at man mister sin rett til tittelen "venn".

Jeg har hatt mye motgang i mitt eget liv. I dag er jeg lykkelig. Har en venninne som overhodet ikke klarer å glede seg over dette. Hun har tatt avstand fra meg og dersom jeg skulle få en "smell" ville det glede henne voldsomt. Sånt skjønner jeg ikke, men ser at det kommer av bitterhet mot egen skjebne.

Det å fryde seg litt over noe negativt som skjer med noen som har såret deg er noe annet. Men kan resultere i at man blir sittende fast i usunn bitterhet hvis man lar det gå for langt.

Anonym poster: 4bc15a972d64dbc9980777b35cbef65c

TS her.

Jeg er enig at det å ikke unne venner fremgang er dumt og rett og slett usunt. Dem som henger seg opp i at andre har det vondt og gjør det verre har jeg heller ikke noe til overs for. Alt er vel usunt når det går mot ekstreme ytterpunkter?

Jeg mener også at skadefryd kommer kanskje av at vi får et perspektiv på ting? At vi liksom ser at "karma tar noen" eller noe sånt?

Anonym poster: 26c6fa6924cdbb7b2f3dc7c939e9724f

[Gjest frøken fryd]

Dersom elskerinna til mannen min opplever at en fremtidig samboer er utro mot henne i deres felles seng, så kan jeg ikke love at jeg ikke vil føle skadefryd.