Barnet mitt klarer ikke å si takk

[lell]

Jeg har flere barn. Yngste jenta er 6 år gammel. Hun har hele livet vært ytterst sjenert og tidlig i barnehage alder sa helsesøster at hun har selektiv mutisme/ eller hva det nu het, altså at barnet VELGER å ikke snakke med folk. Hun kunne snakke ja, og det var ingen problem hjemme eller med øvrig familie. Men når det gjaldt på barnehage og fremmede så sa ho ikke et kvekk. Etter 1 år på barnehagen begynte hun å snakke og det har gradvis blitt bedre og bedre. Nå snakker hun helt normalt på skolen, og snakker til bekjente når de snakker til henne. Men helt fremmede svarer hun ikke. Bare litt info før jeg kommer til problemstillinga mi..

Hun sier altså ikke takk! Hverken til bekjente når de kommer med gaver, ikke til venninner hun fikk gaver hos, og slettes ikke når fremmede kommer med gaver. Men jeg vet at hun KAN takke! Hun sier takk mamma for bare småting hjemme, og takker oss hjemme når vi gir henne gaver... Så hun kan takke, men altså ikke til andre.. Det er jo litt flaut for mor, selv om jeg vet at hun har hatt vanskeligjeter med dette. Har noen råd om hvordan jeg kan hjelpe henne? Når det gjelder de snakke problemene hun hadde før så var rådet fra bup/ helsesøster å ignorere det. Å ikke presse henne, å ikke snakke med henne om det men bare late som ingenting.

[sol87]

Kanskje du kan takke på vegne av henne, til hun blir tryggere på å si det selv? Hvis hun selv ikke sier noe, så kan du si at "X ble veldig glad for gaven din, vi sier tusen takk".

[Gjest Herr Heftig]

Er ikke et standard oppdragelsestriks å si til barnet: "Hva sier man når man får noe?"?

[sebastianen]

Selektiv mutisme er alvorlige saker, jeg håper dere får hjelp til henne.

Jeg ville unngått press, bruk heller tipset fra sol87

[Gjest brutal mann]

Er ikke et standard oppdragelsestriks å si til barnet: "Hva sier man når man får noe?"?

Men for noen så virker ikke dette. Ofte på grunn av dypere psykiske problemstillinger.

[sol87]

Er ikke et standard oppdragelsestriks å si til barnet: "Hva sier man når man får noe?"?

Har du lest innlegget til Ts?

[Katniss]

Er ikke et standard oppdragelsestriks å si til barnet: "Hva sier man når man får noe?"?

Et barn med selektiv mutisme har ofte fellestrekk med autisme. Sånne kommentarer blir bare spydige når ungen har psykiske utviklingsvansker.

[Gjest Violetta]

Jeg har ikke peiling på selektiv mutisme, men kan det være av det er lettere for barnet å uttrykke seg skriftlig? Med et kort kanskje... Ikke at dere skal sende takkekort i hytt og pine, men til spesielt eldre mennesker kan det kanskje være en løsning?

[lell]

Det hjelper ihvertfall ikke å si : hva sier vi når vi får noe.. Det har jeg prøvd, men hun sier jo ikke noe likevel og der blir vi stående og de som ikke kjenner henne oppfatter henne vel som utakknemlig.. Og siden helsesøster har sagt at vi ikke skal gjøre no sak ut av det så kan jeg jo heller ikke si bestandig til folk at hun er så sjenert at hun ikke tørr å si takk..

Når hun har fått en gave i hendene så venter jeg litt hver gang i håp om at hun åpner munnen. Så sier jeg noe som: åj fikk du gave? Så heldig du e. Så ser jeg på den som ga gaven og sier tusen takk!

Men når barnet blir større så synes jeg det vil virke litt teit så jeg skulle gjerne funnet på noe for å hjelpe..

Jeg snakker bestandig med henne før bursdag og jul at vi må si takk når vi får ting...

[lell]

Det hjelper ihvertfall ikke å si : hva sier vi når vi får noe.. Det har jeg prøvd, men hun sier jo ikke noe likevel og der blir vi stående og de som ikke kjenner henne oppfatter henne vel som utakknemlig.. Og siden helsesøster har sagt at vi ikke skal gjøre no sak ut av det så kan jeg jo heller ikke si bestandig til folk at hun er så sjenert at hun ikke tørr å si takk..

Når hun har fått en gave i hendene så venter jeg litt hver gang i håp om at hun åpner munnen. Så sier jeg noe som: åj fikk du gave? Så heldig du e. Så ser jeg på den som ga gaven og sier tusen takk!

Men når barnet blir større så synes jeg det vil virke litt teit så jeg skulle gjerne funnet på noe for å hjelpe..

Jeg snakker bestandig med henne før bursdag og jul at vi må si takk når vi får ting...

[sebastianen]

Selektiv mutisme er ikke en utviklingshemning, bare så det er sagt.

Fortsett å være tålmodig å bygg opp selvtilitten hennes, det går nok bra .

[AnonymBruker]

Jeg var likedan. Jeg våget ikke å si takk (av meg selv. det hendte jeg fikk frem et lite under "tvang") før jeg var godt opp i skolealder. og det krevde mye øvelse. Men det ble da folk ut av meg og Jeg har aldri vært uhøflig, bare fryktelig sjenert og redd for å snakke.

Når jeg møter barn som ikke takker så tenker (som regel) at de er sjenerte foran at de er uhøflige.

Anonym poster: bf3ff744dbd99dfe59d0e0d1049d6903

[lurine]

Hva med å avtale med henne at det går an å takke med hånden og et nikk? Og øve det inn hjemme først?

[AnonymBruker]

Vet dette er en gammel post, men må bare få det ut.

De med selektiv mutisme VELGER ikke å være stum. Det er angst som stopper dem. Jeg har hatt selektiv mutisme hele livet og det er helt forferdelig. Jeg har også problemer med å si takk, unnskyld, god morgen og glad i deg. Vet ikke hvorfor, men det er helt vanlig med de med SM.

Det verste du kan gjøre er å tvinge dem, da kand u gjøre vondt verre. Det kan til og med utvikle seg til progressiv mutisme, (at barnet slutter å snakke til familiemedlemmer).

Jeg husker fra jeg var liten og folk spurte meg om ting, jeg klarte ikke å få det ut. Det satt liksom fast. Men mamma snakket for meg, og det var alltid beroligende. Det tar tid! Ofte er det verre med flere personer til stedet. Et godt tips som står over her er å takke med hånden og øve det inn..

Anonymous poster hash: 49ccf...607

[AnonymBruker]

Jeg har ikke peiling på selektiv mutisme, men kan det være av det er lettere for barnet å uttrykke seg skriftlig? Med et kort kanskje... Ikke at dere skal sende takkekort i hytt og pine, men til spesielt eldre mennesker kan det kanskje være en løsning?

JA! hilsen en med selektiv mutisme

Anonymous poster hash: 49ccf...607

[AnonymBruker]

Å bli presset (dvs oppmuntret eller fortalt) til å si takk er pyton for de fleste. Jeg husker veldig godt at jeg kviet meg for å ta i mot gaver, mat og drikke fordi moren min var der etter 2 sekunder med "Nå må du si takk!" eller "Hva sier du da??". Jeg hadde null problemer med å takke om hun (eller andre pressere) ikke var der.

Mitt råd er å ikke presse i det hele tatt. La barnet få en sjanse til å takke, bruk alternative måter å takke på (ta i hånden, klemme, neie, bukke, smile.. hva some helst så lenge barnet er komfortabel med det). Om barnet ikke reagerer, så er det greit å takke på barnets vegne, så lenge det er naturlig og ikke følges av ting som spørrende/anklagende blikk eller om det gjøres en stor sak ut av det.

Synes det er en god ide å sende eller gi et kort. Eller hvorfor ikke et mobilbilde som sendes og som har et bilde av barnet med gaven (om det da er noe som lar seg fotografere). Gjør det morsomt og sett på sånne festlige "klistremerker" f.eks og la barnet være med på det og gjerne med sine egne ideer om hun/han vil. Å takke skal være noe positivt, uansett hvordan det gjøres.

Anonymous poster hash: 98d52...d57

[AnonymBruker]

Jeg hadde selektiv mutisme som barn, og jeg pratet kun med mamma. Jeg klarte nesten ikke prate med pappa eller mine søsken, og jeg ble helt stille og det kom andre på besøk.

Når jeg fikk gave fra fremmede eller slektninger, så klarte jeg ikke å si takk. Jeg bare stod der, men da holdt satte mamma seg på huk og holdt rundt og pratet for meg og sa takk for meg.

Hun pratet på en måte for meg.

Husker en gang jeg var nesten 10 år, og jeg skulle levere noe til en klassevenninne. Jeg ringte på døren og ut kom faren hennes. Jeg spurte om Tone var hjemme, og faren sa at hun var ikke hjemme akkurat nå.

Da raste alt sammen inni meg, og jeg klarte så vidt å si "Kan du gi dette til Tone?" det satt så dypt inni meg! Faren bare smilte og sa ja, også løp jeg så fort jeg kunne.

Jeg var slik at selv om jeg hadde noen venninner, klarte jeg sjelden å si noe... Jeg måtte være veldig trygg på en person for å si noe, og mamma som var min tryggeste person, klarte jeg sjelden å si noe til. Kanskje aldri, men hun var min trygghet, og jeg hadde ikke klart å være borte fra henne.

Jeg måtte blir 20 år før jeg turte å begynne å prate litt, men jeg hadde aldri fått hjelp, og slet med dette i alle år. Det er først når jeg ble voksen at jeg skjønte hva jeg hadde slitt med, men jeg sliter fortsatt litt...

Anonymous poster hash: a0cd2...2fc

[AnonymBruker]

JA! hilsen en med selektiv mutisme

Anonymous poster hash: 49ccf...607

Ja, jeg pleide alltid å legge igjen lapper overalt, hehe ...

Anonymous poster hash: a0cd2...2fc

[AnonymBruker]

Det beste for de med selektiv mutisme er å få være den de er. Man skal ikke tvinge de til noe, men heller la de gå veien selv i sitt eget tempo. Å tvinge noen til å prate når de ikke klarer er som å tvinge noen til å få seg kjæreste når de ikke er klar for det eller ønsker det. Det er et overgrep.

Jeg var heldig, for jeg hadde foreldre som lot meg være ifred. De visste ikke at jeg slet med dette, ikke jeg heller, men de støttet meg ved å bare la meg være som jeg var.

Jeg var veldig begavet på mange måter, jeg spilte piano på gehør som barn, og jeg tegnet helt fantastisk.

For det er greit å være stille, og det er greit å prate. Ingenting er bedre enn noe annet, og alt er rett.

Hva er egentlig normalt?

Anonymous poster hash: a0cd2...2fc

[Gjest Keikolina]

Jeg klarer bare ikke " god morgen", klarer ikke å si det for det er sjeldent jeg mener det. Sier bare Hei.