Tiltrekker meg bare menn som er som pappa - hvordan stoppe

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen dame i 30 årene som i alle år har tiltrukket meg menn som er som pappa. Dvs de er ikke tilgjengelig, interessert, de er selvopptatte, og avvissende. Menn som tråkker på meg og ikke behandler meg med respekt. Kortversjonen av pappa er at han fra så lenge jeg kan huske alltid har avvist meg følelsesmessig, og jo mer han har avvist jo mer har jeg kjempet for hans gunst. Og avvisningen blir større, jeg kjemper mer, og blir skuffet. Han bryr seg sikkert om meg langt inne i sitt egoistiske hjerte, men feiler stort i å vise det. Da jeg ble alvorlig syk i flere år stillte han ikke opp en eneste gang. Han viser gang på gang at jeg ikke er noe verd med måten han behandler meg på.

Alle forhold jeg har hatt har vært med menn som er som pappa, uavhengig om det har vært kortere romanser eller litt lengre forhold. Det har tatt meg mange år for å forstå sammehengen, og jeg trodde at nå som jeg var så obs på det og hadde jobbet mye med meg selv, så skulle jeg begynne å tiltrekke meg annerledes menn. Men sånn er det ikke, det er som om jeg er forhåndsprogrammert, og jeg aner ikke hvordan jeg skal re-programmere.

Jeg har gått i terapi uten at det har hjulpet. Jeg har aldri konfrontert pappa, mest fordi jeg vet at det ville blitt en samtale som hadde resultert i at han slenger på røret eller forlater rommet. Men også fordi jeg ikke vet hvordan.

Er det noen som har vært gjennom det samme og har noen gode tips til meg om hvordan jeg skal klare å bryte mønsteret? Jeg skjønner jo at pappa sin energi må henge sterkt i meg, jeg vil bare ha den bort. Det er jo som de sier at vi jenter velger partnere som er som våre fedre, og i mitt tilfelle er det veldig destruktivt

Anonym poster: 160493c6f72f1d35271387aabf99e82e

[I Grosny]

Jeg er en voksen dame i 30 årene som i alle år har tiltrukket meg menn som er som pappa. Dvs de er ikke tilgjengelig, interessert, de er selvopptatte, og avvissende. Menn som tråkker på meg og ikke behandler meg med respekt. Kortversjonen av pappa er at han fra så lenge jeg kan huske alltid har avvist meg følelsesmessig, og jo mer han har avvist jo mer har jeg kjempet for hans gunst. Og avvisningen blir større, jeg kjemper mer, og blir skuffet. Han bryr seg sikkert om meg langt inne i sitt egoistiske hjerte, men feiler stort i å vise det. Da jeg ble alvorlig syk i flere år stillte han ikke opp en eneste gang. Han viser gang på gang at jeg ikke er noe verd med måten han behandler meg på.

Alle forhold jeg har hatt har vært med menn som er som pappa, uavhengig om det har vært kortere romanser eller litt lengre forhold. Det har tatt meg mange år for å forstå sammehengen, og jeg trodde at nå som jeg var så obs på det og hadde jobbet mye med meg selv, så skulle jeg begynne å tiltrekke meg annerledes menn. Men sånn er det ikke, det er som om jeg er forhåndsprogrammert, og jeg aner ikke hvordan jeg skal re-programmere.

Jeg har gått i terapi uten at det har hjulpet. Jeg har aldri konfrontert pappa, mest fordi jeg vet at det ville blitt en samtale som hadde resultert i at han slenger på røret eller forlater rommet. Men også fordi jeg ikke vet hvordan.

Er det noen som har vært gjennom det samme og har noen gode tips til meg om hvordan jeg skal klare å bryte mønsteret? Jeg skjønner jo at pappa sin energi må henge sterkt i meg, jeg vil bare ha den bort. Det er jo som de sier at vi jenter velger partnere som er som våre fedre, og i mitt tilfelle er det veldig destruktivt

Anonym poster: 160493c6f72f1d35271387aabf99e82e

Er det ingen normale menn som er tiltrekkende?

Trenger du å være på trynet forelsket, eller kan du trives og fungere på ett litt lavere nivå? Husk at veldig mange ekteskap raser ned fra het forelskelse til rolig kjærlighet i løpet av få år, og allikevel er det mange av disse som har det bra i alle sine dager.

[AnonymBruker]

Er det ingen normale menn som er tiltrekkende?

Trenger du å være på trynet forelsket, eller kan du trives og fungere på ett litt lavere nivå? Husk at veldig mange ekteskap raser ned fra het forelskelse til rolig kjærlighet i løpet av få år, og allikevel er det mange av disse som har det bra i alle sine dager.

Du skjønner ikke essensen i problemstillingen.

Anonym poster: 160493c6f72f1d35271387aabf99e82e

[Gjest Lincoln]

Du tiltrekker deg ikke slike menn, det er du som søker ut slike menn.

Det er utrolig mange damer som er som deg, som går fra det ene destruktive forholdet til det andre.

Samtidig så har du sikkert hatt mange snille, normale menn som har prøvd seg på deg opp igjennom årene, og som du har avvist.

[AnonymBruker]

Du tiltrekker deg ikke slike menn, det er du som søker ut slike menn.

Det er utrolig mange damer som er som deg, som går fra det ene destruktive forholdet til det andre.

Samtidig så har du sikkert hatt mange snille, normale menn som har prøvd seg på deg opp igjennom årene, og som du har avvist.

Søker opp/tiltrekker, problemet er at det er disse mennene jeg finner/som finner meg. Jeg har jo lært at det er sånn det skal være. Jeg går jo ikke ut og leter etter drittsekker, men fordi jeg har erfaringene jeg har, så er det det som skjer. Det er ikke en bevisst handling.

Det jeg vil vite er om noen som har vært i lignende situasjon som har klart å bryte mønsteret, og hvordan de har klart det?

Anonym poster: 160493c6f72f1d35271387aabf99e82e

[Gjest brutal mann]

Dette skjer fordi du må slåss for kjærligheten for å tro at den er ekte. En mann som elsker deg uten motstand vil du aldri tro elsker deg, derfor går du etter menn som ikke føler noe for deg slik at du kan slåss for oppmerksomheten deres.

[Gjest brutal mann]

Søker opp/tiltrekker, problemet er at det er disse mennene jeg finner/som finner meg. Jeg har jo lært at det er sånn det skal være. Jeg går jo ikke ut og leter etter drittsekker, men fordi jeg har erfaringene jeg har, så er det det som skjer. Det er ikke en bevisst handling.

Det jeg vil vite er om noen som har vært i lignende situasjon som har klart å bryte mønsteret, og hvordan de har klart det?

Anonym poster: 160493c6f72f1d35271387aabf99e82e

Problemet er at dette er din versjon av virkeligheten. Den trenger ikke være riktig.

[Gjest Lille-pus]

Med veldig stor fare for å trekke forhastede konlusjoner basert på det du skriver:

Det høres for meg ut som det du (u)bevisst søker er din fars anerkjennelse og kjærlighet gjennom en mann som i psyke er slik din far er/var da du som mest behøvde hans anerkjennelse og kjærlighet til deg som menneske.

Jeg tror ikke det ligger noen insestiøse tanker i dette, og finner det påkrevet å klart opplyse om det siden jeg snakker om å søke en fars kjærlighet. Jeg snakker om den mentale kjærligheten, den kjærligheten som er uten kjønn.

[AnonymBruker]

Dette skjer fordi du må slåss for kjærligheten for å tro at den er ekte. En mann som elsker deg uten motstand vil du aldri tro elsker deg, derfor går du etter menn som ikke føler noe for deg slik at du kan slåss for oppmerksomheten deres.

Jeg tror nok ikke det, det er vel mer at jeg er oppvokst med å bli emosjonellt avvist, og det er den eneste "kjærligheten" jeg kjenner til - avvisning.

Problemet er at dette er din versjon av virkeligheten. Den trenger ikke være riktig.

Spørsmålet er hvordan jeg skal komme meg ut av mønsteret og begynne å tiltrekke meg menn som behandler meg bra.

Anonym poster: 160493c6f72f1d35271387aabf99e82e

[Gjest brutal mann]

Jeg tror nok ikke det, det er vel mer at jeg er oppvokst med å bli emosjonellt avvist, og det er den eneste "kjærligheten" jeg kjenner til - avvisning.

Spørsmålet er hvordan jeg skal komme meg ut av mønsteret og begynne å tiltrekke meg menn som behandler meg bra.

Anonym poster: 160493c6f72f1d35271387aabf99e82e

Åh... Det er en lang og hard kamp. Knallhard kamp. Finnes ingen lette løsninger, krever ekstremt bevisst og langvarig jobbing og vilje. Du tiltrekker deg menn som vil behandle deg bra, problemet er at du ubevisst avviser dem. For at du skal få knekket din egen nøtt må du først innse at du er ikke en helt nøytral person som bare sitter der og venter på at menn tar kontakt. Du velger blant alle mennene som oppsøker deg og velger "bevisst" feil. Samtidig som du inviterer med kroppsspråk og ord menn inn til deg. Dette er også en fase der du velger deg menn.

[AnonymBruker]

Med veldig stor fare for å trekke forhastede konlusjoner basert på det du skriver:

Det høres for meg ut som det du (u)bevisst søker er din fars anerkjennelse og kjærlighet gjennom en mann som i psyke er slik din far er/var da du som mest behøvde hans anerkjennelse og kjærlighet til deg som menneske.

Jeg tror ikke det ligger noen insestiøse tanker i dette, og finner det påkrevet å klart opplyse om det siden jeg snakker om å søke en fars kjærlighet. Jeg snakker om den mentale kjærligheten, den kjærligheten som er uten kjønn.

Det er selvsagt noe i det du sier her, men jeg er ferdig med å søke etter pappa´s annerkjennelse. Han har ødelagt meg på så mange plan at jeg orker ikke lenger ha noe særlig kontakt med han. Han er den han er og kommer aldri til å forandre seg. Det må jeg akseptere. Men han har gjennom så mange år ødelagt meg at jeg vet ikke hvordan jeg skal endre på det. Det er som jenter som blir misbrukt, de velger ofte menn senere i livet som misbruker dem på en eller annen måte. Samme med de som blir slått, osv. Man vil jo ikke velge slike menn, men det blir likevel det man gjør.

Jeg er så sliten av det her, for hver eneste mann jeg møter skuffer og sårer meg og selvfølelsen min havner lenger og lenger ned på bånn. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette mønsteret?

Anonym poster: 160493c6f72f1d35271387aabf99e82e

[AnonymBruker]

Åh... Det er en lang og hard kamp. Knallhard kamp. Finnes ingen lette løsninger, krever ekstremt bevisst og langvarig jobbing og vilje. Du tiltrekker deg menn som vil behandle deg bra, problemet er at du ubevisst avviser dem. For at du skal få knekket din egen nøtt må du først innse at du er ikke en helt nøytral person som bare sitter der og venter på at menn tar kontakt. Du velger blant alle mennene som oppsøker deg og velger "bevisst" feil. Samtidig som du inviterer med kroppsspråk og ord menn inn til deg. Dette er også en fase der du velger deg menn.

Er klar over at det er en hard kamp. Jeg er ikke en person som sitter på gjerdet og venter, jeg oppsøker kontakt også. Jeg har hatt en lang pause fra dating/forhold nettopp pga hvordan ting pleier å gå. Jeg blir matchet med en venn av en venn som jeg får vite er en veldig ordentlig og fantastisk kar. Vi dater litt og har det utrolig fint. Så har vi sex, og han dumper meg to dager etter. Det er en av flere varianter jeg er vant til å oppleve avvisning. Spiller ingen rolle om vi skulle ha hatt sex første daten eller ventet et halvvår.

Problemet nå er at jeg er redd for menn, fordi selvfølelsen min takler ikke stort mer. Jeg er enig med deg dette med kroppsspråk, vi sender ut den energien vi har i oss. Så jeg må få vekk det som sitter i meg som omhandler pappa, men jeg aner jo ikke hvordan jeg skal gjøre det.

Anonym poster: 160493c6f72f1d35271387aabf99e82e

[Gjest brutal mann]

Kan ikke hjelpe deg mer en dette TS. Er for skadet selv til å klare å tenke lenger. Men når det kommer til puling, vær tydelig i forkant på hva du vil og hvorfor.

[I Grosny]

Det er selvsagt noe i det du sier her, men jeg er ferdig med å søke etter pappa´s annerkjennelse. Han har ødelagt meg på så mange plan at jeg orker ikke lenger ha noe særlig kontakt med han. Han er den han er og kommer aldri til å forandre seg. Det må jeg akseptere. Men han har gjennom så mange år ødelagt meg at jeg vet ikke hvordan jeg skal endre på det. Det er som jenter som blir misbrukt, de velger ofte menn senere i livet som misbruker dem på en eller annen måte. Samme med de som blir slått, osv. Man vil jo ikke velge slike menn, men det blir likevel det man gjør.

Jeg er så sliten av det her, for hver eneste mann jeg møter skuffer og sårer meg og selvfølelsen min havner lenger og lenger ned på bånn. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette mønsteret?

Anonym poster: 160493c6f72f1d35271387aabf99e82e

Det kan tenkes at ting ordner seg dersom du lærer at du har større verdi, og betyr mer enn du føler nå. Jeg tror du rett og slett trenger å bli ett hakk høyere på pæra og litt mer glad i deg selv.

Da trenger du mest hjelp av deg selv, men kanskje også fra folk som har greie på slikt, f.eks en dyktig psykolog.

Jeg tror at når selvbildet ditt begynner å skinne litt stødigere, så vil du ikke lenger bli så gal etter oppmerksomhet fra uoppmerksomme menn.

Er du flink til å ta imot komplimenter, og glede deg over disse? Jeg tror dette er ett felt der du også bør trene deg opp.

[Gjest Lille-pus]

Det er selvsagt noe i det du sier her, men jeg er ferdig med å søke etter pappa´s annerkjennelse. Han har ødelagt meg på så mange plan at jeg orker ikke lenger ha noe særlig kontakt med han. Han er den han er og kommer aldri til å forandre seg. Det må jeg akseptere. Men han har gjennom så mange år ødelagt meg at jeg vet ikke hvordan jeg skal endre på det. Det er som jenter som blir misbrukt, de velger ofte menn senere i livet som misbruker dem på en eller annen måte. Samme med de som blir slått, osv. Man vil jo ikke velge slike menn, men det blir likevel det man gjør.

Jeg er så sliten av det her, for hver eneste mann jeg møter skuffer og sårer meg og selvfølelsen min havner lenger og lenger ned på bånn. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette mønsteret?

Anonym poster: 160493c6f72f1d35271387aabf99e82e

Du er ferdig med å søke anerkjennelsen fra din ekte far. Men har du fått reparet den mangelen som 'må' ha oppstått i din egen oppdatning av å ha verdi ?

Jeg spør om det fordi du antageligvis veldig ubevisst faller for/'ser' disse mennene som mest av alt likner din far. Menn som speiler den mannsfiguren/mannsrollen du har lært fra du var liten at er en mann.

Hvilke trekk ved en mann er det som først fanger din oppmerksomhet ? Hva er det som gjør at du blir fullt oppmerksom på hans eksistens ?

Det er betimelig å opplyse om at jeg ikke er psykolog, bare et menneske

[AnonymBruker]

Kan ikke hjelpe deg mer en dette TS. Er for skadet selv til å klare å tenke lenger. Men når det kommer til puling, vær tydelig i forkant på hva du vil og hvorfor.

Med han siste var jeg veldig tydelig på at sex var en terskel og at vi ikke burde ha sex hvis han ikke var interessert.. Beskjeden var mottatt, men han var vel for kåt til å gidde å tenke på hva det egentlig betød

Anonym poster: 160493c6f72f1d35271387aabf99e82e

[AnonymBruker]

Kjenner meg så godt igjen! Jeg møtte også bare drittsekker, som løy og var utro, kalde, avvisende. Akkurat som pappa. Til slutt måtte jeg bare ha en timeout fra alt som hadde med dating å gjøre, og jobbe med meg selv. Mannfolk var som selvskading for meg, da jeg gang på gang møtte feil menn.

Kanskje dette er noe for deg? Holde deg unna menn og gå i terapi til du har fått jobbet med ditt eget selvbilde? Jeg leste masse psykologibøker og lærte mye. Dessuten tok jeg god tid da jeg begynte å date igjen, og det førte til at jeg i dag er i et bra forhold Det krever mye jobb, men dette er opp til deg. Still spørmål, vær skeptisk, ikke gi deg.

Anonym poster: 3e4fa9c1b25cf079d35e3c0a08da5a0a

[AnonymBruker]

Du er ferdig med å søke anerkjennelsen fra din ekte far. Men har du fått reparet den mangelen som 'må' ha oppstått i din egen oppdatning av å ha verdi ?

Jeg spør om det fordi du antageligvis veldig ubevisst faller for/'ser' disse mennene som mest av alt likner din far. Menn som speiler den mannsfiguren/mannsrollen du har lært fra du var liten at er en mann.

Hvilke trekk ved en mann er det som først fanger din oppmerksomhet ? Hva er det som gjør at du blir fullt oppmerksom på hans eksistens ?

Det er betimelig å opplyse om at jeg ikke er psykolog, bare et menneske

Jeg har desidert ikke fått reparert, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få reparert det. Jeg har jobbet utrolig mye med meg selv, både ved hjelp av terapi og egenhjelp. Så det er ikke så mye i bevisstheten min, men det er nok festet i den fysiske kroppen og stråler ut i alle retninger likevel.

Hm, det varierer. Alt fra karismatisk utstråling, til humor, til et smil, til noen jeg føler har en trygg utstråling. Jeg har ikke noe standard jeg går etter, bortsett fra at de i ettertid avviser meg, sånn kort fortalt. Jeg har f.eks to ekser hvor jeg ble syk i forholdet. I det ene forholdet hadde jeg nyrestein og lå og hylte på baderomsgulvet av smerte. Eksen kjørte meg til legevakta og bannet over at han nå ble forsinket til søndagsmiddagen til moren. Han ble med andre ord ikke med meg inn..Eks nr 2 var jeg alvorlig syk, av den art jeg knapt klarte stå oppreist (ikke psykisk). Han reagerte med å kjefte og smelle og forlot meg på det sykeste. Eks nr 2 var forøvrig verdens mest kjærlige og godheten sjøl i begynnelsen. Men så snur det veldig fort hos de fleste, hvis jeg nå er så heldig at det faktisk BLIR et forhold.

Anonym poster: 160493c6f72f1d35271387aabf99e82e

[AnonymBruker]

Kjenner meg så godt igjen! Jeg møtte også bare drittsekker, som løy og var utro, kalde, avvisende. Akkurat som pappa. Til slutt måtte jeg bare ha en timeout fra alt som hadde med dating å gjøre, og jobbe med meg selv. Mannfolk var som selvskading for meg, da jeg gang på gang møtte feil menn.

Kanskje dette er noe for deg? Holde deg unna menn og gå i terapi til du har fått jobbet med ditt eget selvbilde? Jeg leste masse psykologibøker og lærte mye. Dessuten tok jeg god tid da jeg begynte å date igjen, og det førte til at jeg i dag er i et bra forhold Det krever mye jobb, men dette er opp til deg. Still spørmål, vær skeptisk, ikke gi deg.

Anonym poster: 3e4fa9c1b25cf079d35e3c0a08da5a0a

Jeg har jobbet så utrolig med meg selv, men jeg har tydeligvis ikke jobbet nok? Der sa du det, mannfolk er selvskading for meg også. Jeg kunne like gjerne kuttet meg opp eller sultet meg, jeg skader meg selv med menn.

Har du konfrontert faren din om hvordan du har hatt det? Har dere kontakt?

Anonym poster: 160493c6f72f1d35271387aabf99e82e

[Gjest brutal mann]

Med han siste var jeg veldig tydelig på at sex var en terskel og at vi ikke burde ha sex hvis han ikke var interessert.. Beskjeden var mottatt, men han var vel for kåt til å gidde å tenke på hva det egentlig betød

Anonym poster: 160493c6f72f1d35271387aabf99e82e

Med han siste var jeg veldig tydelig på at sex var en terskel og at vi ikke burde ha sex hvis han ikke var interessert.. Beskjeden var mottatt, men han var vel for kåt til å gidde å tenke på hva det egentlig betød

Anonym poster: 160493c6f72f1d35271387aabf99e82e

Stort problem dette. Mennesker flest er rasshøl... Da hjelper det jo ikke å være åpen og ærlig når verden bare venter på en anledning til å rævpule en. Uansett, da har du i alle fall begynt prosessen med å kreve respekt. Fortsett med det.