Å ikke ville skille seg når barna er små...

[AnonymBruker]

Jeg er rett og slett tom innvendig, uten følelser for mannen jeg er gift med.

Har tre små barn. En relativt nyfødt, ett i barnehagealder og en i småskolealder.. Jeg velger å bli fordi jeg rett og slett ikke skjønner hvordan jeg skal klare å følge opp tre små barn alene, samme om det er snakk om delt omsorg også.

Dessuten har jeg lav inntekt, og er rett jeg blir sittende i en billig sokkelleilighet fremfor det store flotte huset vi nå bor i. Der barna har en stor flott hage å boltre seg i, og et trygt og godt nabolag å vokse opp i.

Er jeg rar og urimelig dersom disse to argumentene ovenfor her gjør at jeg velger å bli i forholdet frem til barna blir litt større?

Anonym poster: 53fdc48d2f5d318f4294e9bd36763424

[AnonymBruker]

Dette var helt vanlig før i tiden.

Anonym poster: 487fc22f414e7cc665149c02019561ed

[Gjest Cathrine]

Du gjør som veldig mange andre... Ofte er barna litt eldre når foreldrene skilles.. Vet din partner om hva du tenker?

[Trivia]

Det du skal tenke på er at barn oppfatter stemingen mellom foreldrene sine, ofte i en langt større grad enn foreldrene tror/håper.

Selv om dere gjør det dere kan for at de ikke skal merke at dere ikke er glade i hverandre som før vil nok barna, især det eldste, forstå mer og mer av hvordan ting er.

Jeg skal ikke si at du må skille deg eller hva som er best. Men, det jeg kan si er at jeg hadde mange venner i min barndom/tenårene som visste at foreldrene bodde sammen kun for deres skyld. Og dét er en tung bør for barn å bære.

[AnonymBruker]

Det er dårlig gjort ovenfor mannen din og VELDIG dårlig gjort av deg ovenfor deg selv og barna.Du vil hente styrke fra uante steder og klare deg helt fint.

Anonym poster: 317001c20e21e30cc1e73a26e7ae70fa

[Gjest Aa]

Jeg har vært der. En dag klarte jeg ikke mer og jeg hadde ingen bekymringer lenger.. Minsye var 2, 4 og 6 år. Det er mye bedre for ungene når det skjer når de er små! Vi har delt omsorg og har det veldig bra alle sammen. Jeg jobbet kun 60 % den gangen, men fikk overgangstønad. Mine foreldre hjalp meg sånn at jeg fikk lån til rekkehus. Det går veldig fint, selv om det kan til tider være tøfft økonomisk. Nå vet jeg ikke om noe annet enn å ha de aleine. Jeg har heller ikke familie i denne byen. Ungene har det ikke bra der foreldrene ikke er glad! Lykke til.

[Gjest Evans]

Jeg tror det kan være litt delt.

Om du har et godt forhold til mannen din, og dette ikke ødelegger deg slik at det går utover både deg og barna, kan det jo funke - om det er dette du vil?

Men barn er som nevnt veldig vare og kan oppfatte mye; så hvis barna vil ha det bedre om dere går fra hverandre er kanskje det, det beste?

Det viktigste er jo tross alt at barna og du er lykkelige! Og lykke kan fint skapes i en sokkelleilighet

[Gjest mor hubro]

Det virker som om noen tror alt blir så bra bare man blir skilt. Sånn er det da ikke!!

Jeg tror det er helt normalt å føle det som deg TS når hverdagen er der og man hat hendene fulle av små barn. Mitt råd er å bli der du er og gjør det beste ut av forholde til mannen din. Kanskje finner du mer der enn du tror.

[Cristella]

Når du ser det ut i fra det synspunktet du har, da forstår jeg deg veldig godt. Men ut i fra den erfaringen jeg har er det bedre å gå fra hverandre når barna er yngre. Det er da dette de vokser opp med, og det de da blir vant til. Foreldrene mine gikk fra hverandre når jeg var rundt 16. Søskenene mine var mye yngre. Dette gikk utrolig hardt utover meg, og fremdeles gjør det litt vondt når jeg tenker på det. De andre synes det er helt "normalt". De valgte å vente til vi ble eldre, men spesielt jeg forstod at noe ikke stemte. Dette er selvsagt bare min erfaring, andre kan jo oppleve det annerledes, bare så det er sagt..

Jeg synes du skal følge hjertet ditt. Barna ser lett om dere ikke er lykkelig! Lykke til!

[AnonymBruker]

Det virker som om noen tror alt blir så bra bare man blir skilt. Sånn er det da ikke!!

Jeg tror det er helt normalt å føle det som deg TS når hverdagen er der og man hat hendene fulle av små barn. Mitt råd er å bli der du er og gjør det beste ut av forholde til mannen din. Kanskje finner du mer der enn du tror.

For de aller aller fleste,blir det veldig bra til slutt.Den dagen du er hundre prosent sikker på at følelsene er død,er det bare en riktig ting å gjøre,og det er å bryte ut av ekteskapet.

Anonym poster: 317001c20e21e30cc1e73a26e7ae70fa

[Gjest Gjest dame]

Jeg tror du må tenke på hva som er viktigst for deg. Forelskelsen og følelsene, eller å ha et trygt og godt liv, med stort hus og hage. Jeg ville valgt det siste. Så lenge ikke mannen er slem mot deg eller noe slikt.

[Majott]

Jeg er rett og slett tom innvendig, uten følelser for mannen jeg er gift med.

Har tre små barn. En relativt nyfødt, ett i barnehagealder og en i småskolealder.. Jeg velger å bli fordi jeg rett og slett ikke skjønner hvordan jeg skal klare å følge opp tre små barn alene, samme om det er snakk om delt omsorg også.

Dessuten har jeg lav inntekt, og er rett jeg blir sittende i en billig sokkelleilighet fremfor det store flotte huset vi nå bor i. Der barna har en stor flott hage å boltre seg i, og et trygt og godt nabolag å vokse opp i.

Er jeg rar og urimelig dersom disse to argumentene ovenfor her gjør at jeg velger å bli i forholdet frem til barna blir litt større?

Anonym poster: 53fdc48d2f5d318f4294e9bd36763424

Du er ikke rar. Og det er heller ikke uvanlig å føle seg helt tom og uten følelser for mannen når man er utmattet og sliten pga småbarn/nyfødte og en litt for travel hverdag.

Vil anbefale deg til å vente til du føler deg mer ovenpå før du tar drastiske beslutninger. Om forholdet til mannen din er uten store ulikheter og problemer ellers, tror jeg det kan bli bra om du venter litt. Det er jo en grunn til at du har fått 3 barn med han? Tenk på hva det var du falt for med han når du tviler, og tenk på de gode sidene ved forholdet.

Når en er sliten og nede, så er det ofte sånn at en ønsker å være alene. For en vil ikke ha mannen/forholdet i tillegg til alt det andre.

Men så får en andre problemer istedet. F.eks det å måtte bo dårlig, det å dele på ungene, nye konflikter som oppstår ved samlivsbruddet, dårligere økonomi. For ikke å snakke om at man finner en ny partner, som kanskje har egne barn og ekser, samt nye svigerforeldre, som man også må innrette seg etter.Kanskje eksen finner en ny, som en ikke liker, og som ikke er så glad i ungene deres. Det blir altså et sett med nye og ikke mindre problemer. Som kanskje ikke blir bedre følelsesmessig.

Endret 26. desember 2012 av Majott

[AnonymBruker]

Hvorfor driver du å får barn med en mann du har hatt vaklende følelser for? Det er utrolig egoistisk av deg! Nei, nå får du tenke på hva som er best for barna dine. Det er et trygt og godt hjem. Stort og fint hus. Et hus med både mor og far i. Ikke fortsett din egoisme ved å skilles. Tenk på hva barna dine trenger nå.

Anonym poster: 8fd4de5504fdc8eda6f1b033d06e9a8c

[Gjest brutal mann]

Tja... Er jo slik de fleste har det, så hvorfor ikke? Med litt flaks får du mannen din med på åpent forhold så får dere levd ut den biten også.

[Gjest SpaceBaby]

Jeg er rett og slett tom innvendig, uten følelser for mannen jeg er gift med.

Har tre små barn. En relativt nyfødt, ett i barnehagealder og en i småskolealder.. Jeg velger å bli fordi jeg rett og slett ikke skjønner hvordan jeg skal klare å følge opp tre små barn alene, samme om det er snakk om delt omsorg også.

Dessuten har jeg lav inntekt, og er rett jeg blir sittende i en billig sokkelleilighet fremfor det store flotte huset vi nå bor i. Der barna har en stor flott hage å boltre seg i, og et trygt og godt nabolag å vokse opp i.

Er jeg rar og urimelig dersom disse to argumentene ovenfor her gjør at jeg velger å bli i forholdet frem til barna blir litt større?

Hva mener du med "følelser"? Hva er det du forventer i så måte?

[sebastianen]

Jeg ville anbefalle parterapi. Og snakk iallefall med ham, si hvordan du føler. Eller er du redd han skal gå da?

Dette forholdet var engang noe du ønsket, prøv iallefall å fikse det før du kaster det.

[Martine-1337]

Jeg bare må spørre, går folk fra hverandre bare for at forelskelsen bynner og blir svakere?

Og bare derfor?

I klassen vår er ca 70% av foreldra skilte og samboere går fra hverandre for at forelskelsen er blitt svakere enn i bynnelsen, og kort etter har de nye kjærster.

Jeg syns det er rart at det er sånn, og føler meg unormal fordi foreldra mine fortsatt bor sammen med oss unga i samme hus.

Har lyst til og være barneløs singel etter og ha grublet mye på hvorfor det må være sånn.

Sorry for og avspore tråden men jeg greide ikke og la vær!

[sebastianen]

Jeg bare må spørre, går folk fra hverandre bare for at forelskelsen bynner og blir svakere?

Og bare derfor?

I klassen vår er ca 70% av foreldra skilte og samboere går fra hverandre for at forelskelsen er blitt svakere enn i bynnelsen, og kort etter har de nye kjærster.

Jeg syns det er rart at det er sånn, og føler meg unormal fordi foreldra mine fortsatt bor sammen med oss unga i samme hus.

Har lyst til og være barneløs singel etter og ha grublet mye på hvorfor det må være sånn.

Sorry for og avspore tråden men jeg greide ikke og la vær!

Ikke alle heldigvis, forelskelse er en berusende følelse, men den varer ikke og er ikke konstant. Den kan blaffe opp til tider. Det man har er kjærlighet, respekt, vennskap og samhørighet.

Dersom forelskelse er alt man har ligger man tynt ann når regninger og bleieskift velter inn over en.

[AnonymBruker]

Moren min ville vente til vi var ferdige i skolen. Hun ble sykere og sykere, fikk til slutt kreft. Graven hennes stelles av mannen hun hatet, i en bygd hun ikke ville bo i. Og søstra mi og jeg klandrer oss for at vi ikke maste mer om å flytte ut. Nå snakker vi ikke lenger om det.

Fiks forholdet eller flytt i den sokkelleiligheten! Håper du har foreldre og venner som kan hjelpe til!

Anonym poster: 173356423ac6a59fe5ace1fec1a40208

[Gjest Gjest]

Det er ikke lett å gi råd her, for du kjenner jo på at følelsene er kalde. Før du gjør noe mer bør du utforske det mer. Hvorfor er det sånn? Kan dere jobbe litt med nrheten? Gå i parterapi? Snakke åpent om det?

Mange lever gode liv som aleneforeldre, og du kommer også til å klare det. Men det er hardere økonomisk, mer ensomt, trist å ikke ha noen å dele opplevelsene med. så er det alt det dere har gjort som familie som ikke blir det samme når man må gjøre det alene: hytteturer, ferier, vennemiddager, ferier, bursdager...

Og i tilegg kommer alt det du ikke har noen innvirkning på: nye kjærester til din eks-mann og evt barn også etterhvert....

Familielivet er verdt å kjempe for, det er ikke like hyggelig å leve alene som i en familie.