Ensom i julen

[AnonymBruker]

Foreldrene mine døde rett før jeg fylte 13, den eneste familien jeg har igjen er en storesøster som er nesten 10 år eldre enn meg, vi har ikke et spesielt nært forhold, mye pga. aldersforskjellen og mye pga. en vanskelig oppvekst.. Årene på ungdomsskolen bodde jeg i fosterhjem, men det fungerte ikke så bra, så jeg flyttet for meg selv da jeg var 16 og har ingen kontakt med fosterfamilien min i dag. Jeg har en sønn som er 2-3 år gammel, faren hans vil ikke ha noe med oss å gjøre. Det at jeg har opplevd så mye vanskelig, gjør at jeg ikke så lett knytter meg til mennesker, så jeg har få venner også. De jeg har er fantastiske da, men julen er liksom ikke tidspunktet man er sosial med venner, i hvert fall ikke når jeg ikke har fortalt dem hvordan jeg har det. Jeg vet at bestevenninnen min hadde invitert oss til seg om hun visste det, hun nevnte det så vidt, men jeg betrygget henne med at hun ikke trengte å tenke på det. Jeg vil ikke være til bry i julen, og hun bor langt borte, så da måtte vi reist og vært hos henne hele julen.

Sønnen min og jeg var hos søsteren min og familien hennes i går. Jeg prøvde å invitere dem til oss en av de andre dagene, men de klarer aldri å planlegge noe, alt skal taes på sparket, så da vet jeg det ikke blir noe. Dermed blir jeg sittende alene hele jula. På nyttårsaften har jeg bare invitasjoner til ting jeg ikke kan ta sønnen min med på, så da blir jeg alene da også.

Nå kjenner jeg voldsomt på ensomheten, og savnet etter foreldrene mine. Samtidig har jeg så dårlig samvittighet for sønnen min, fordi det nesten alltid er bare han og meg. Vi har ikke noe særlig nettverk i byen vi bor i, jeg flyttet hit mens jeg var gravid for å komme nærmere søsteren min. Derfor er det nok en del sårhet i at søsteren min og jeg har så lite kontakt også. Dette er dessuten en liten by, de fleste er født og oppvokst her og har allerede de vennene de trenger, og jeg merker at de som inviterer andre ofte inviterer hele familien (mor, far, barn) og da blir jeg som bare er mor + barn ekskludert.

Jeg gruer meg til nyttårsaften alene, sønnen min legger seg antagelig lenge før midnatt, og dermed blir jeg sittende alene når rakettene smeller. Det ultimate beviset på hvor alene jeg egentlig er...

Anonym poster: b1e64775399b09583c3eeed70f1b51a6

[AnonymBruker]

Føler med deg. Jeg kjenner godt til ensomhet, det er vondt.

Har ikke så mye fornuftig å bidra med, men vil sende deg en klem. *klem*

Anonym poster: 16354e232575224b4557a422040e6e24

[AnonymBruker]

Takk, det varmer at noen har lest innlegget mitt og svart. TS

Anonym poster: b1e64775399b09583c3eeed70f1b51a6

[Strenge Frk.Gerd]

Klem til deg TS! Håper gode ting vil skje dere, og at du skal slippe å være så ensom

[Gjest Gjest_drømmer4livet]

uff...vet hvordan dette kjennes. hadde dere bodd i nærheten skulle dere fått kommet hit og feiret nyttårsaften. .

[GammelKaktus]

Jeg blir nok også sittende alene på nyttårsaften med lillegutt For meg er det helt greit, det er jo hva du gjør det til. Jeg skal spise masse digg å se på film Så vet du iallfall at du ikke er alene

Har du pratet med søsteren din om hvordan du føler det? At du kunne tenkt deg mer kontakt?

[AnonymBruker]

Takk alle sammen. Jeg er heldigvis ikke like alene ellers i året, men jula er jo veldig familiehøytid, og da blir det veldig tydelig at man har mistet alle sammen.

Har du pratet med søsteren din om hvordan du føler det? At du kunne tenkt deg mer kontakt?

Nei, men jeg burde det. Vi har ikke lært å snakke om følelser med hverandre, vi gjør det aldri. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle tatt opp, men jeg lurer på om jeg skal sende en epost. Det er kanskje feigt, men hver gang vi er sammen, er så mange barn og mye leven rundt oss, at det blir ikke så lett å ta opp sånne ting da heller.

Anonym poster: b1e64775399b09583c3eeed70f1b51a6

[AnonymBruker]

Hei TS!

Jeg føler virkelig med deg. Jeg vet veldig godt hvordan det er å være alene både i julen og nyttår. Har uheldigvis opplevd det flere ganger... Har ikke barn selv, så da har det vært bare meg... Er absolutt ingen god følelse. Jeg skjønner at det ikke er enkelt å sette seg ned med familie og snakke om følelser. Vi har det på akkurat samme måte i min familie. Min mor har utfordringer med å si hva hun tenker/føler. Hun endte opp med å sende både e-post og tekstmeldinger til min bror etter de hadde hatt enda en av deres krangler.

Jeg synes du skal fortelle din storesøster hvordan du tenker og føler. Er det via e-post, så skriver du bare at du føler at det var lettere å bryte isen med å skrive enn å måtte si det. I hvertfall første gangen. Det kan jo være din søster tenker på samme måte som deg? At hun har like lyst å snakke med deg om disse tingene, men anledningen passer ikke eller redd for at det skal føles litt "rart".

Jeg håper i hvertfall du holder motet oppe ts Jeg er her dersom du føler behov for å snakke!

Sender deg også en klem

Anonym poster: d3662f4b0613feea5a21d14486cffc5f