Til dere med liten aldersforskjell mellom barna

[Stinelin]

Vi har en gutt på 7,5mnd, og testet i går positivt med nr.2. Det blir 13-14 måneder mellom barna. Har hatt det ganske slitsomt med den første (bekkenløsning, ammetrøbbel og veldig lite søvn), men føler at jeg begynner å få bedre grep om tingene nå.

Vi hadde i utgangspunktet tenkt å ha barna tett, men la det på is pga ny jobb og lite overskudd etter førstemann.

Så står jeg altså med positiv test, litt glad og litt oppgitt. I tunge (trøtte) stunder ser jeg veldig svart på å få nestemann så fort, men så er jeg jo veldig glad og takknemlig på samme tid! Mannen spurte for å forsikre seg om jeg var helt sikker på at vi skal gjennomføre dette, men det er ingen alternativ å avbryte. Vi skal jo ha flere barn, og at timingen ikke ble perfekt får vi bare leve med.

Kan dere fortelle litt om fordeler og ulemper med å ha barna så tett? Gjerne flest fordeler, og løsning på evt. problemene? Hva kan man gjøre for å lette på utfordringene?

Det jeg gruer meg mest til er evt. kvalme og bekkenløsning, og å ta meg av nyfødt og ettåring samtidig. Og søvmangelen da, føler at den snart dreper meg allerede. Mannen er innstilt på å trå til ekstra, men mye faller jo på mor av naturlige grunner.

Jeg trenger noen positive tanker når pendelen svinger feil vei!

[Gjest Gjest]

Jeg har tvillinger og to til, og jeg er og har alltid vært alene med alle 6 mnd i året pga mann i jobb ute. Det går helt fint. Må man så må man. Løsninger kommer underveis, man må bare huske på å tenke at det er en periode, det blir lettere... Greit med møkkete vinduer og rot. Greit med lettvindtmiddag og kjøpebrød. Det aller viktigste er å kunne sette seg i fem min når alle er i seng, og tenke at "ingen hevet stemmen i dag heller.. alle er venner og alle er trygge". Og skit med resten.

Og så hjelper det å ha noen å klage til eller bare snakke seg tom med en gang i mellom. Enten det er venner, familie eller barnehageansatte.

[Vendelins]

Mine to minste er tette, det er 1 år mellom dem, og det er helt fantastisk greit.

Jeg la inn søvntider samtidig på dem da de var små, og de arvet tøy av hverandre, de har alltid noen å leke sammen med og ja, alt i alt bare kos.

Gled deg.

[Gjest nordy]

har 14-15 måneder mellom mine, storebror skal bli 3 år i januar og minstemann 20 måneder! avlastning er det magiske gloet i min tilværelse. mine foreldre hjalp mye det første året! mannen tok seg av storebroren for stell og jeg tok seg av lillebroren. Alt ble satt på plass for storebroren før litjen ble født. Han begynte på barnehagen tre måneder før fødselen så han ble vant til det. Da lillebroren ble født, sov han mye og all tid brukte vi på storebroren. Problemer startet da lillebroren ble 6måneder og begynte å kommunisere. Det tok tid før de ble vant til å leke sammen. Nå er de perlevenner for det meste. Veldig fint å se dem leke sammen. Det er slitsomt det første året men prøv å forenkle ting. Overlat stell av førstemann til pappa, overlat kjøring til og fra barnehagen til mannen også, Det positivet med amming er at du må ikke stå opp for å fikse flasken, jeg sov med andremann og sov egentlig det første året ganske bra! spesielt da han begynte å krabbe og finne puppen selv! :DDD andremann var også en rolig baby, jeg var også mye mer avslappet til å ta se av ham og lærte fort hva han likte! Det merkes forskjell mellom det første og det andre barnet mtp erfaring. Klær og sånn trenger du ikke å tenke på, andremann arver alt! :DDD etter at storebror fylte to år og det ble juni, kjøpte vi balans-sykkel eller-hva-det-nå-heter, veldig god kjøp. Vi lærte ham til å leke med små biler og lego så fort som mulig. Også leste vi barnebøker hver natt fra han ble ett år. Han lærte å slappe av på denne måten. Det hjalp veldig mye da lillebroren kom og ting ble mer hektisk. På mange måter ble jeg og mannen min mer glad i hverandre etter at andre barnet kom. ting fall på plass. og her sitter vi nå og tenken på tredjemann faktisk! Og til slutt gjentar jeg bare AVLASTNING! Allerede nå bli god mot folk som vil hjelpe deg!

Lykke til!

[smilo]

Jeg hadde nesten 13 mnd mellom mine to eldste, og en mann som var mye borte på jobb og som trodde han var på hotell når han var hjemme..

Jeg samkjørte også sovetider nesten fra første stund, og skaffet meg tvillingvogn for å få med begge to ut. Heldigvis rakk den eldste å begynne å gå før nr to kom.

Det er slitsomt men det går. Men jeg ville aldri gjort det en gang til. Heldigvis var jeg ung og hadde pågangsmot.

[Stinelin]

Takk for alle svar! Jeg trenger virkelig de positive tankene

Er det en selvfølge at man kan samkjøre sovetider? Trodde det var helt ulike behov, og ikke så lett å endre på. Har ihvertfall vært vanskelig å endre på noe med førstemann her.

På førstemann har jeg alltid reagert kjapt når han gråter, særlig de første månedene. Hvordan blir det når andremann kommer, og man må dele oppmerksomheten på to? Noen sa at nr.2 må bare skrike litt og vente på tur, mens ei annen venninne sa at man tar den nyfødte først, for nr.1 er så stor at han kan vente litt. Hvordan har det vært for dere?

[La Luna]

Begge må lære seg å vente, største må se at minste må vente noen ganger og (for eksempel kan man ikke alltid slippe bæsjebleie og største på stellebordet for å holde minste, da er det best å heller forte seg litt). Her fungerte det ikke å samkjøre sovetider på dagen, så tok det heller som litt koselig alenetid med den ene når den andre sov. Her har heldigvis største vært over gjennomsnittet omsorgsfull fra første stund, og selv om det har gått perfekt fra begynnelsen av så går det faktisk enda bedre jo større minsten blir, for da er det lettere å leke sammen.

Annen positiv ting er at de har mye like behov, jeg må uansett skifte bleier, kan like gjerne gjøre det på to, må uansett ha med stellebag rundt, kan like gjerne fylle den for to, må uansett ha med vogn, kan like gjerne ha tvillingvogn.

[La Luna]

Selv om det er veldig greit at pappan tar seg av eldste mens du tar yngste, så husk å gjøre små ting sammen bare du og eldste og. For eksempel dra på butikken, gå en tur osv.

[sommerblomt]

Ang søvn er det ulike behov, den minste sover gjerne mer, men kan selvfølgelig variere. Dersom de begge skriker, ville jeg ha tatt opp den minste, mens jeg samtidig snakket/ beroliget 1-åringen. Den minste trenger å kjenne nærhet, og få tilitt til deg at du følger han opp. At den nyfødte blir sett og hentet opp når den skriker, har veldig mye å si for trygghet og den sosiale delen både på kort og lang sikt. Det er ikke riktig å la den nyfødte bare ligge å skrike.

Det er viktig å gi 1 åringen oppmerksomhet. Det trenger ikke være mye, men kanskje omså 5-10 minutter med din fulle oppmerksomhet, der du hører på hva han sier, og gjerne gjentar det, slik at han føler seg sett. Gjør det med jevne mellomrom, og gi masse kos, nærhet og ros. La han være en del av oppgavene som skal gjøres i forhold til den nyfødte, gi små oppgaver. Og legg deg for eksempel sammen med han når han skal sove for kvelden (da får jo du også slappet av litt) mens far får kvalitetstid med den nyfødte. Lykke til !

[Gjest imli]

Det vert vel heller 15-16 mnd mellom dine?

Eg har to barn med 16 mnd mellomrom. Det er fordelar og ulemper, som med alt anna. Fordelane er fyrst og framst at dei får veldig stor glede av kvarandre! Mine er veldig nært knytta til kvarandre, og kvarandres bestevener (det er sjølvsagt ikkje garantert at det vert slik). Dei kan leike med dei same leikene, er stort sett interessert i det same, og er generelt ganske på same "nivå". Dei legg seg samtidig og står opp samtidig. Dei leiker alltid saman og "underhalder" kvarandre. Dette er rett nok no som dei har vorte såpass store (3 og 4).

Ulempene er at det er slitsomt, spesielt i starten. Den eldste vert fort "stor". Då eldsteguten min var 2, syntest eg har var sååå stor! Minsten er 3 no, og eg synest han er nærmast baby Men sånn er det nok med dei fleste sysken. Året der den eldste er 2 og den minste 1, er det "verste" etter mi meining. Når den minste rundar 2, vert alt mykje enklare - dei kan leike saman, begge er såpass store at ein kan ha litt kontroll på dei, osv. Ei anna ulempe er at det kan verte ein del krangling - dei vil alltid ha det same, og må ofte få akkurat like gåver osv. Dei rotar noko heilt enormt... Og aktivitetsnivået er høgt

Generelt sett synest eg fordelane er fleire enn ulempene, men du må nok rekne med at dei fyrste par åra vert slitsomme.

[Gjest imli]

Her slutta for øvrig eldstemann å sove på dagtid då han var 20 mnd... Så det vart ikkje mykje soving på dagtid samtidig, for eg fekk jo ikkje særleg med rutiner på dagsovinga for minsten dei fyrste 3-4 mnd.

[Kosemose]

Jeg har to tette, og det er veldig ok. De har alltid en "partner in crime". Jeg tenker ofte på at det er godt de har hverandre når vi har vært på ferier og turer og sånn, da har de alltid noen å leke med, bade med, utforske steder med, og det føles trygt å vite at de er to. Når det skjer vanskelige ting støtter de hverandre, og selv om de kan krangle og irritere ser jeg hvor utrolig god støtte de er for hverandre.

For oss voksne var det litt slitsomt å ha to bleiebarn samtidig. Men - så ble vi også ferdig med bleiene og slapp å ha det i langdrag. Barna trives lettere med samme ting, så det blir lettere å tilpasse aktiviteter og lignenede til begge to, de lærer av hverandre, de underholder hverandre, de leker med hverandre.

Jeg ser faktisk bare massevis av positive ting ved å få barn tett. Du burde være kjempeglad

[Stinelin]

Det vert vel heller 15-16 mnd mellom dine?

Det er jammen sant, var nok litt forvirra når jeg regnet på det, hehe.. Ca 15mnd blir det.

Tusen takk for oppmuntrende ord og gode råd alle sammen!

[^^Belle^^]

Her blir det 19 måneder mellom våre, altså jenta vår var 10 måneder da jeg ble gravid igjen. Nå har jeg ingen erfaring med hvordan det er å ha to barn enda, men jeg kan jo svare litt på hvordan det har vært å være gravid med en ettåring løpende rundt beina.

Heldigvis har det vært mye bedre enn jeg fryktet. Sleit med bekkenløsning forrige gang, men takket være at jeg tok ekstremt mye hensyn denne gangen, type ta heisen én etasje opp selv om jeg ikke hadde så veldig vondt, har det gått over all forventning. Jeg er faktisk sprekere denne gangen enn forrige gang, selv om jeg begynte å kjenne bekkenløsningen allerede i uke 6!

Mannen min jobber på sjøen og jeg er mye alene med jenta vår, men med noen enkle grep har det gått veldig fint. Jeg ba om gradert sykemelding ganske tidlig, i uke 24isj, ikke noen ''flink pike'' denne gangen nei.

Jeg har også hatt uvurderlig hjelp fra familien min, som for eksempel kommer ut og løfter jenta vår ut av bilsetet når vi kommer på besøk, løfter henne opp og ned fra matstolen, passer på at jeg kanskje får meg en liten lur om de ser jeg trenger det osv. Det er de små tingene som gjør bekkenet mitt vondt, fordi det er så lett å tenke at det bare er å løfte henne littegrann.

Gratulerer forresten!

[Mafalda]

På førstemann har jeg alltid reagert kjapt når han gråter, særlig de første månedene. Hvordan blir det når andremann kommer, og man må dele oppmerksomheten på to? Noen sa at nr.2 må bare skrike litt og vente på tur, mens ei annen venninne sa at man tar den nyfødte først, for nr.1 er så stor at han kan vente litt. Hvordan har det vært for dere?

Som oftest blir det vel til at man tar det som er mest prekært først, samme om det er eldste eller yngste. Slik husker i alle fall jeg det (men det begynner å bli noen år siden ). I tillegg gikk det ofte fint å roe ned eldste med prat mens den yngste ble holdt. Synes ikke at dette var spesielt problematisk, det mest utfordrende var at de var så små begge to. Husker at de våknet i femtiden på kalde søndagsmorgener om høsten, da ble dagen lang gitt!

I tillegg er jeg enig med imli, eldstemann blir veldig fort "stor" i mammas og pappas øyne. Det er jo nesten ikke til å unngå. Men viktig at man passer på at også eldste får alenetid med mamma og mye oppmerksomhet, og ikke blir glemt i alt babyståket i starten.

Ellers synes jeg også det var flest fordeler, men tøft i starten. Det blir jo på en måte to babyer, bare på forskjellig stadium. Men når den første tiden er over er det moro å se hvor gøy de har det sammen, og hvor stor glede de har av hverandre. Dere kommer aldri til å få sure miner for å reise på hytta, eller unge som står og maser ved bassenget i syden, det er alltid en kamerat å krangle/leke med og det er innmari kjekt

[Gjest Stinelin]

Her blir det 19 måneder mellom våre, altså jenta vår var 10 måneder da jeg ble gravid igjen. Nå har jeg ingen erfaring med hvordan det er å ha to barn enda, men jeg kan jo svare litt på hvordan det har vært å være gravid med en ettåring løpende rundt beina.

Heldigvis har det vært mye bedre enn jeg fryktet. Sleit med bekkenløsning forrige gang, men takket være at jeg tok ekstremt mye hensyn denne gangen, type ta heisen én etasje opp selv om jeg ikke hadde så veldig vondt, har det gått over all forventning. Jeg er faktisk sprekere denne gangen enn forrige gang, selv om jeg begynte å kjenne bekkenløsningen allerede i uke 6!

Mannen min jobber på sjøen og jeg er mye alene med jenta vår, men med noen enkle grep har det gått veldig fint. Jeg ba om gradert sykemelding ganske tidlig, i uke 24isj, ikke noen ''flink pike'' denne gangen nei.

Jeg har også hatt uvurderlig hjelp fra familien min, som for eksempel kommer ut og løfter jenta vår ut av bilsetet når vi kommer på besøk, løfter henne opp og ned fra matstolen, passer på at jeg kanskje får meg en liten lur om de ser jeg trenger det osv. Det er de små tingene som gjør bekkenet mitt vondt, fordi det er så lett å tenke at det bare er å løfte henne littegrann.

Gratulerer forresten!

Jeg hadde også bekkenløsning sist, og nesten helt til nå faktisk. Kjenner det fortsatt om jeg løfter tungt eller står skjevt, og gruer meg om det blir likeens nå. Takk for påminnelse om å være forsiktig og passe seg mest mulig. Lurer på om det er lurt å begynne hos fysioterapeut tidlig for å forebygge? Gikk der siste halvdel av forrige svangerskap.

Fint å lese om at de antageligvis får mye glede av hverandre, begynner nesten å glede meg litt!

[AnonymBruker]

Har barn med 14 mnd mellomrom, har fortsatt dårlig samvittighet over eldstemann som fortsatt var så liten når nestemann kom, yngstemann fikk mest oppmerksomhet pga kolikk. Gikk utslitt hele døgnet, når minstemann sovna, våkna eldstemann, og sånn gikk det. Følte vi mistet mye kontakt

Anonym poster: d16d1d20647be073a20b5b57b17f7202

[AnonymBruker]

Må nevne at samboer kun har hatt begge barna tilsammen ca 8-9 timer på 2 år alene.

Anonym poster: d16d1d20647be073a20b5b57b17f7202