Har følelsen av å ha møtt "den rette", men er allerde i et etablert forhold

[Gjest Maren]

Jeg har blitt kjent med en mann som jeg opplever som min sjelevenn. Han forstår meg så godt som ingen noen gang har forstått meg før, og det han sier, treffer meg så veldig sterkt. Det er som om han er akkurat slik som meg og har tenkt alle de samme tankene som meg og det kjennes ut som om jeg alltid har kjent han. Ofte er det han sier akkurat det samme som jeg selv ville ha sagt eller tenkt. Jeg har aldri tidligere i livet mitt opplevd noe liknende, med andre venner, venninner eller kjærester, og jeg har blitt veldig glad i han. Jeg har etter hvert begynt å tenke på han nesten hele tiden, men jeg vet likevel ikke om jeg er forelsket i han. Det kjennes annerledes og virker å være en slags forelskelse, men på et dypere nivå. Jeg lurer på om jeg kan leve uten han, og jeg er ganske sikker på at han vil være i tankene mine resten av livet mitt uansett hva jeg gjør. Det jeg kjenner er sterkere enn noe jeg har kjent tidligere, og det er annerledes. I perioder har vi ikke hatt kontakt av ulike årsaker, og det kjennes som en stor sorg og et stort savn for meg.

Mitt problem er at jeg allerede er etablert med mann og barn. For hva skal jeg egentlig gjøre med det? Skal jeg flytte fra mannen for å kunne undersøke hva jeg og vennen min egentlig føler for hverandre, og risikere at det viser seg bare å være et sterkt vennskap, eller skal jeg la være å ha kontakt med han for all framtid? (Det tror jeg ikke at jeg vil klare, for jeg har aldri noen gang opplevd et så nært vennskap som det vi har, tidligere). Siden forholdet til mannen min har hanglet i flere år og vi begge har snakket om å flytte fra hverandre flere ganger tidligere, heller jeg mot å forlate mannen min, men jeg er redd for konsekvensene, redd for at barna skal bli lei seg, at jeg vil angre osv.

Jeg regner med mange negative kommentarer om at det er emosjonelt utroskap å få en så god venn av motsatt kjønn, og jeg skulle ønske at hele situasjonen var annerledes. Jeg hadde ikke planlagt å bli kjent med denne vennen min, og jeg hadde ikke planlagt at jeg nesten umiddelbart ville føle at han var den beste vennen jeg noen gang har hatt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med situasjonen nå, for jeg er så forvirret.

[Gjest Erm]

Du har lovet å være sammen med mannen din i gode og onde dager, så de får bare slutte å tenke på denne "sjelevennen".

[AnonymBruker]

Klart barna vil bli lei seg.

Men om forholdet deres er dårlig, og dere har prøvd å ordne det sammen over lengre tid uten hell er det nok like greit at dere skiller lag. Bare hold denne "sjelevennen" ute av bildet når det kommer til forholdet ditt med mannen din. "Sjelevennen" er nok ikke så fantastisk, grønn og frodig som du tror.

Anonym poster: 19609d00e9e87f995021c4cb96fe331e

[Gjest Gjest]

Siden forholdet til mannen min har hanglet i flere år og vi begge har snakket om å flytte fra hverandre flere ganger tidligere, heller jeg mot å forlate mannen min, men jeg er redd for konsekvensene, redd for at barna skal bli lei seg, at jeg vil angre osv.

Ja, barna dine vil selvsagt bli lei seg, helt fra seg faktisk over flere år, antagelig helt til de blir voksne.

Og ja, du vil sikkert angre flere ganger og det kan hende du på et tidspunkt vil tenke at dette ikke var verdt det.

Om du likevel skal gjennomføre å forlate mannen din for den andre: Det får være ditt valg ut fra totalbildet, hva kan du leve med og hva kan du ikke leve med? Hvilke kameler kan du svelge og hvilke kan du ikke svelge?

Og kan barnas lykkelige barndom ofres for din personlige lykke? Kan du klare å føle at din ektemann også kan bli din sjelevenn ved å legge interesse, tid og følelser i forholdet til han?

Mange spørsmål, bare du kan svare og ta dette store tunge valget.

[Gjest Chin]

Om ekteskapet ditt hangler er det nok lettere å falle for noen andre..

Men om dere allerede var klar til å flytte fra hverandre, så har du vel egentlig ikke noe særlig å tape på å dra.

Ungene dine dør ikke av skilsmisse.

Selvfølgelig kan det hende du angrer, men den som intet våger, intet vinner og hele den pakka der.

[Gjest Maren]

Takk for svar.

Situasjonen er kompleks, og jeg vil ikke gå inn i alle detaljer her, men jeg har tidligere skrevet kun om ekteskapet og bedt om råd her i forhold til hva jeg skal gjøre, og alle som svarte den gang, bortsett fra en, mente at jeg burde gå i fra han, at barna ikke hadde det godt med så mye krangling etc. Barna ville helt sikkert bli lei seg hvis jeg flyttet fra pappaen deres, men kanskje er det bedre på sikt å gjøre det enn å ikke gjøre det. Nå prøvde jeg imidlertid å se på situasjonen uten å trekke inn hvor dårlig forholdet til mannen min er i altfor stor grad. Hvis jeg vil skille meg, er det ikke utelukkende fordi jeg har truffet en annen, men fordi jeg i lengre perioder over lengre tid har følt at det ikke er holdbart å leve med mannen min. Samtidig har vi gode perioder også, med mindre krangling, og da er det vanskeligere å gå.

Jeg er forresten klar over at gresset ikke er grønnere på den andre siden. Jeg vet antakelig det meste om vennen min, og har forstått hvilke problemer vi ville møte på hvis vi skulle bli forelsket i hverandre og hvis vi skulle bli sammen. Ingen av oss er i øyeblikket egentlig forelsket i den andre, men vi har begge følelsen av at dette er noe vi ikke har opplevd før. Vi er glade i hverandre og tenker mye på hverandre, men det avviker likevel fra forelskelse.

[Gjest Svampebob1]

Jeg har blitt kjent med en mann som jeg opplever som min sjelevenn.

Hvor lenge har du kjent han?

For den følelsen kan vise seg å endre seg etterhvert som man _virkelig_ lærer hverandre å kjenne og forskjellene faktisk kommer frem i lyset.

Og du har jo faktisk et barn å ta hensyn til. Din egen lykke er viktig med tanke på dette. Da er det viktig å tenke langsiktig lykke.

[AnonymBruker]

Bedre å søke kjærligheten enn å leve i villfarelsen.

Kjærligheten er en sjelden og vakker sak.

Nyt den!

Anonym poster: 19a8bcf12feee1b3fc334995b1596335

[Cata]

Så lenge ekteskapet ditt har hanglet i lange tider, så taper du lite på å gå. Men ikke gå pga. "sjelevennen", gå for din egen skyld. Så får heller du og han finne ut av forholdet dere i mellom når dere begge er fri.

[Steinar40]

Så lenge ekteskapet ditt har hanglet i lange tider, så taper du lite på å gå. Men ikke gå pga. "sjelevennen", gå for din egen skyld. Så får heller du og han finne ut av forholdet dere i mellom når dere begge er fri.

Ja, det er aldri smart å bare basere seg på en drøm som det kanskje aldri blir noe av.

[AnonymBruker]

Ja, barna dine vil selvsagt bli lei seg, helt fra seg faktisk over flere år, antagelig helt til de blir voksne.

Og ja, du vil sikkert angre flere ganger og det kan hende du på et tidspunkt vil tenke at dette ikke var verdt det.

Om du likevel skal gjennomføre å forlate mannen din for den andre: Det får være ditt valg ut fra totalbildet, hva kan du leve med og hva kan du ikke leve med? Hvilke kameler kan du svelge og hvilke kan du ikke svelge?

Og kan barnas lykkelige barndom ofres for din personlige lykke? Kan du klare å føle at din ektemann også kan bli din sjelevenn ved å legge interesse, tid og følelser i forholdet til han?

Mange spørsmål, bare du kan svare og ta dette store tunge valget.

Første settning over her er rett og slett bullshit!!!

Anonym poster: 668483e2ebdf198064606d02f9f165c4

[Gjest Maren]

Hvor lenge har du kjent han?

For den følelsen kan vise seg å endre seg etterhvert som man _virkelig_ lærer hverandre å kjenne og forskjellene faktisk kommer frem i lyset.

Og du har jo faktisk et barn å ta hensyn til. Din egen lykke er viktig med tanke på dette. Da er det viktig å tenke langsiktig lykke.

Jeg har kjent han i snart et år, så jeg begynner å kjenne han ganske godt, synes jeg. Jeg har oppdaget noen forskjeller mellom oss, men jeg ser at vi er like i forhold til de tingene som antakelig betyr mest, som personlighet, verdier, måte å tenke på, som er områder der jeg og mannen min er veldig ulike.

Jeg er klar over at min egen lykke er viktig, for jeg har kjent meg ulykkelig i lange perioder i ekteskapet over flere år, og er usikker på om jeg orker å leve med den stadig tilbakevendende følelsen av å være ulykkelig i enda flere år. Samtidig vet jeg jo ikke om jeg ville bli mer lykkelig med vennen min, eller om vi i det hele tatt ville blitt sammen, for jeg ser utfordringene jeg og han ville ha møtt også.

Bedre å søke kjærligheten enn å leve i villfarelsen.

Kjærligheten er en sjelden og vakker sak.

Nyt den!

Anonym poster: 19a8bcf12feee1b3fc334995b1596335

Jeg føler mye på dette du nevner her. Jeg er ganske sikker på at det jeg føler for vennen min er kjærlighet, jeg er bare usikker på om jeg er forelsket i han eller ikke. Jeg blir egentlig glad bare av å tenke på han, selv om jeg ikke har den berusende forelskelsesfølelsen jeg har opplevd tidligere. Jeg har lyst til å nyte det jeg føler for vennen min, for jeg vet at han er snill og god, og på veldig mange måter føler jeg at han bryr seg mye mer om meg enn hva mannen min gjør, og han virker faktisk også mer glad i meg enn mannen min virker.

Så lenge ekteskapet ditt har hanglet i lange tider, så taper du lite på å gå. Men ikke gå pga. "sjelevennen", gå for din egen skyld. Så får heller du og han finne ut av forholdet dere i mellom når dere begge er fri.

Jeg skjønner også at hvis jeg går, så må jeg gå for min egen skyld, og ikke på grunn av en annen. Det er bare så vanskelig å ta beslutningen, og jeg har lurt mye på om jeg svartmaler ekteskapet på grunn av det jeg føler for den andre. Samtidig vet jeg at jeg har vurdert å gå fra mannen min til og fra i mange år før jeg ble kjent med vennen min, så det er ikke nye tanker som har oppstått hos meg på grunn av vennskapet med den andre mannen.

Det er bare så vanskelig å vite hva som er best, for jeg vet hva jeg har, vet hvordan jeg har det nå, men går jeg vet jeg ingenting om hvordan det vil bli. Jeg klarer ikke å finne ut av hva som er best å gjøre.

[AnonymBruker]

1 år er lite.

Anonym poster: 19609d00e9e87f995021c4cb96fe331e

[Gjest Svampebob1]

Jeg har kjent han i snart et år, så jeg begynner å kjenne han ganske godt, synes jeg. Jeg har oppdaget noen forskjeller mellom oss, men jeg ser at vi er like i forhold til de tingene som antakelig betyr mest, som personlighet, verdier, måte å tenke på, som er områder der jeg og mannen min er veldig ulike.

Jeg er klar over at min egen lykke er viktig, for jeg har kjent meg ulykkelig i lange perioder i ekteskapet over flere år, og er usikker på om jeg orker å leve med den stadig tilbakevendende følelsen av å være ulykkelig i enda flere år. Samtidig vet jeg jo ikke om jeg ville bli mer lykkelig med vennen min, eller om vi i det hele tatt ville blitt sammen, for jeg ser utfordringene jeg og han ville ha møtt også.

Jeg føler mye på dette du nevner her. Jeg er ganske sikker på at det jeg føler for vennen min er kjærlighet, jeg er bare usikker på om jeg er forelsket i han eller ikke. Jeg blir egentlig glad bare av å tenke på han, selv om jeg ikke har den berusende forelskelsesfølelsen jeg har opplevd tidligere. Jeg har lyst til å nyte det jeg føler for vennen min, for jeg vet at han er snill og god, og på veldig mange måter føler jeg at han bryr seg mye mer om meg enn hva mannen min gjør, og han virker faktisk også mer glad i meg enn mannen min virker.

Jeg skjønner også at hvis jeg går, så må jeg gå for min egen skyld, og ikke på grunn av en annen. Det er bare så vanskelig å ta beslutningen, og jeg har lurt mye på om jeg svartmaler ekteskapet på grunn av det jeg føler for den andre. Samtidig vet jeg at jeg har vurdert å gå fra mannen min til og fra i mange år før jeg ble kjent med vennen min, så det er ikke nye tanker som har oppstått hos meg på grunn av vennskapet med den andre mannen.

Det er bare så vanskelig å vite hva som er best, for jeg vet hva jeg har, vet hvordan jeg har det nå, men går jeg vet jeg ingenting om hvordan det vil bli. Jeg klarer ikke å finne ut av hva som er best å gjøre.

Det virker for meg som at du er på rett spor :-).

Men som noen sier her, så vil barna dine bli lei seg pga. bruddet. Men så lenge ikke du er lykkelig, så er heller ikke det noe givende for barna dine.

Jeg skal ikke si til deg at det å gå fra mannen din er det rette. Det må du føle på selv. Det å bli lykkelig er ikke lett heller, men du har vært ulykkelig i flere år. Akkurat det synes jeg du bør prøve å gjøre noe med.

Hvis det er slik du sier det, du går fra mannen din, han vennen din støtter deg igjennom prosessen og det utvikler seg et godt og stabilt forhold mellom dere etter dette, så har du virkelig skutt gullfuglen.

Take it slow, så du ikke mister gullfuglen på veien :-).

[Gjest Gjest]

Første settning over her er rett og slett bullshit!!!

Anonym poster: 668483e2ebdf198064606d02f9f165c4

Hvorfor??

[Gjest Maren]

Det virker for meg som at du er på rett spor :-).

Men som noen sier her, så vil barna dine bli lei seg pga. bruddet. Men så lenge ikke du er lykkelig, så er heller ikke det noe givende for barna dine.

Jeg skal ikke si til deg at det å gå fra mannen din er det rette. Det må du føle på selv. Det å bli lykkelig er ikke lett heller, men du har vært ulykkelig i flere år. Akkurat det synes jeg du bør prøve å gjøre noe med.

Hvis det er slik du sier det, du går fra mannen din, han vennen din støtter deg igjennom prosessen og det utvikler seg et godt og stabilt forhold mellom dere etter dette, så har du virkelig skutt gullfuglen.

Take it slow, så du ikke mister gullfuglen på veien :-).

Takk for et fint svar!

Hadde jeg i utgangspunktet vært lykkelig i ekteskapet og kjent at vi hadde et velfungerende forhold, så ville jeg antakelig ikke ha tenkt tanken om vennen min som noe mer enn venn. Det er sant at jeg har vært ulykkelig i forholdet over flere år, ikke hele tiden, men i lengre perioder mange ganger. Jeg er enig i at jeg burde prøve og gjøre noe med det. Uvissheten skremmer meg imidlertid, for kan jeg bli mer ulykkelig? - Og hvor ille vil det bli for barna? Vil det på lengre sikt bli bedre for barna, siden de nå lever med mye krangling mellom foreldrene?

Vennen min har sagt at han vil støtte meg uansett hva jeg tenker å gjøre. Jeg vet jo ikke hva som eventuelt ville utvikle seg mellom meg og vennen min dersom jeg skilte meg, men tenker at det kanskje er verdt å satse på å finne ut, siden ekteskapet ikke fungerer. Jeg ser for meg at alternativet kanskje kan være at jeg holder ut enda noen år, og så blir det så ille at jeg går, men da kan vennen min være sammen med en annen.

[Gjest Dina]

Det som er en mulighet er at du er så forelsket fordi du opplever følelser med vennen din som du ikke gjør med mannen din. Men skiller du deg, er du fri til å oppleve disse følelsene med mange menn ikke bare din venn, og da kan det hende han stiller i et annet lys plutselig.

Det er derfor alle råd om å skille seg først og finne seg selv før man innleder et nytt forhold er verdt å høre på. Vær en venn, men ikke innled noe seksuelt eller kjæresteforhold før du har vært singel en god stund. Da har du fått god tid til å tenke gjennom forholdet du akkurat har gått ut av og hva du vil med livet videre.

Forstår at du sliter litt med hva som er rett og hva du skal gjøre. Det jeg gjorde i din situasjon var å bestille time til meg alene på familievernkontoret. Der fikk jeg snakket med en klok dame som ryddet tanker og følelser litt med meg på veien mot min beslutning, og fikk gitt meg noen gode råd på veien framover. Gjør det! Uansett om du skiller deg eller ikke!

Barna får det bra hvis dere kan gjøre dette på en skikkelig måte og fremstå som venner både underveis i bruddet og etterpå. Det er selvsagt en utfordring men dere klarer det hvis det er viktig for dere. Sett egne ønsker og følelser litt til side og spill sterk overfor barna, da vil de slappe av og tenke at de voksne har det bra. Og da har de det bra også.

Lykke til med beslutningen din! Bruk hjelp til å komme fram til det som er det beste for deg.

[Gjest Maren]

Det som er en mulighet er at du er så forelsket fordi du opplever følelser med vennen din som du ikke gjør med mannen din. Men skiller du deg, er du fri til å oppleve disse følelsene med mange menn ikke bare din venn, og da kan det hende han stiller i et annet lys plutselig.

Det er derfor alle råd om å skille seg først og finne seg selv før man innleder et nytt forhold er verdt å høre på. Vær en venn, men ikke innled noe seksuelt eller kjæresteforhold før du har vært singel en god stund. Da har du fått god tid til å tenke gjennom forholdet du akkurat har gått ut av og hva du vil med livet videre.

Forstår at du sliter litt med hva som er rett og hva du skal gjøre. Det jeg gjorde i din situasjon var å bestille time til meg alene på familievernkontoret. Der fikk jeg snakket med en klok dame som ryddet tanker og følelser litt med meg på veien mot min beslutning, og fikk gitt meg noen gode råd på veien framover. Gjør det! Uansett om du skiller deg eller ikke!

Barna får det bra hvis dere kan gjøre dette på en skikkelig måte og fremstå som venner både underveis i bruddet og etterpå. Det er selvsagt en utfordring men dere klarer det hvis det er viktig for dere. Sett egne ønsker og følelser litt til side og spill sterk overfor barna, da vil de slappe av og tenke at de voksne har det bra. Og da har de det bra også.

Lykke til med beslutningen din! Bruk hjelp til å komme fram til det som er det beste for deg.

Saken er at jeg egentlig ikke er forelsket i denne vennen min, i hvert fall ikke på vanlig måte. Jeg er veldig glad i han og tenker mye på han, men jeg har ikke den berusende forelskelsesfølelsen. Det jeg føler er antakelig nærmere kjærlighet enn forelskelse, hvis det går an å lage slike skiller. Samtidig ser jeg så tydelig at jeg aldri tidligere har hatt en så nær venn som han, så det jeg kjenner er egentlig vennskap med noe mer i tillegg. Kanskje ville jeg kunne bli mer forelsket i en annen mann enn vennen min, for forelskelse er noe irrasjonelt som bare dukker opp, men det vet jeg ikke. Det jeg kjenner for vennen min, er imidlertid noe dypere, noe som dreier seg om hvordan han er og at han er lik meg på veldig mange områder og mer lik meg enn noen annen jeg har truffet. Det er en sjelevennfølelse mer enn en forelskelse, tror jeg.

Når du oppsøkte familievernkontoret, tok du da opp følelsene du hadde for en annen enn din mann? Jeg er ikke så åpen av meg, og vet ikke om jeg ville klare å snakke om dette med noen, siden det tross alt er veldig tabu å ha følelser for en annen enn den man er sammen med. Jeg ser imidlertid at det sikkert er lurt, for det er vanskelig å finne ut hva som er hva uten å få hjelp av andre.

[Gjest Dina]

Min samtale på FVM hadde et annet innhold, for jeg hadde ikke truffet en annen da jeg skilte meg. Men samtalen handlet om mine valg og hva som var lurt å gjøre videre.

Men ikke vær redd for å snakke med noen på FVK om dette, de er vant til alle typer forhold og alle typer mennesker. Vær helt trygg!

[Stinelin]

Så lenge ekteskapet ditt har hanglet i lange tider, så taper du lite på å gå. Men ikke gå pga. "sjelevennen", gå for din egen skyld. Så får heller du og han finne ut av forholdet dere i mellom når dere begge er fri.

Enig.

Å være i et dårlig forhold er ingen tjent med. Å gå glipp av den store kjærligheten er veldig veldig trist. På bakgrunn av dette synes jeg ikke du har så mye å miste, og at du kan gå fra mannen. Det blir sikkert tøft å stå på egne ben, men pass på at du ikke bare "sklir over" i et nytt forhold, men kommer deg på beina på egenhånd før du evt. involverer deg mer med vennen din.

Lykke til!