Å flytte fra barna ved samlivsbrudd..

[Naken]

Hva synes dere om at den ene forelderen flytter til en annen kant av landet, etter samlivsbrudd, slik at det ikke er mulig å ha en jevnlig kontakt med barnet?

Jeg mener da slik at barna kun treffer den ene forelderen, i helger og ferier.

Bør foreldrene bosette seg i rimelig nærhet av barnet, eller er det ok å flytte 50 mil bort?

[Mistyen]

Generelt sett er det ikke ok for barnas skyld at den ene av foreldrene flytter 50 mil unna.

Men når det gjelder samlivsbrudd så er det ikke så mye som er generelt, så det er vanskelig å gi noe fasitsvar tror jeg.

Men i utgangspunktet virker det litt egoistisk å flytte så langt bort, man tar et valg også på vegne av barna som ikke får ha den kontakten de kanskje ønsker og ikke minst trenger.

[Laina]

Generelt sett syns jeg man bør bestrebe seg på å gjøre det enklest mulig for barna ved samlivsbrudd, og det gjelder også samvær med foreldre. Og å flytte langt bort, vil ikke gjøre samværet enkelt. Men det kan være mange grunner til at en av partene velger å flytte. Så å fordømme de som gjør det, vil jeg ikke. Noen har tungtveiende grunner for det. Andre handler ut fra sine egne egoistiske behov, uten å ta hensyn...

[Gjest dolly73]

Jeg,ungene og barnas far bor i hver vår by, selv om ikke faren kan ha samvær med barna annenhver helg og en dag i uken, så får ungene reise en gang annen hver mnd. Dette vet jeg fungerer bedre enn vist vi skulle bodd i samme by. Og på en måte å "nekte" oss å måtte flytte så langt unna, ville bare gjøre vondt verre. Nå mener jeg ikke nekte sånn bokstavelig talt, men syntes heller det ikke skal dømmes over heller.

Som det ble nevnt, så er det mangen grunner til at en må flytte så langt, og tror ikke noen velger å gjøre det for morro skyld.

[Gjest joppe]

Som en skrev over her så er det ikke mye "generelt" rundt et samlivsbrudd, veldig enig.

Jeg tror at det i mange tilfeller kan være like greit at foreldrene flytter langt fra hverandre. Da vil ikke barna oppleve den stadige flyingen mellom de to hjemmene hos mor og far, og livene deres vil kunne bli mer stabilt. Det er mange barn som synes det er ok å være hos helgemamma/pappa når de er små, men etter hvert ønsker de å være i sitt nærmiljø sammen med sine venner

[Carrot]

Det første burde være barnets rett til Far OG Mor, dernest en god ordning barn og foreldre kan leve godt med - avstanden behøver ikke bety noe, det kommer jo også ann på alder på ungen(e) om de kan reise selv osv..

Jeg kjenner en gutt som har reist alene til sin far ved hjelp av fly siden han var fem år - nå er han i tenårene.. Han og far har veldig god kontakt de til tross for at de bor på hver sin kant av landet - man har jo andre muligheter for kontakt også - telefon og internett...

Det viktigste ved et samlivsbrudd er derfor ikke hvor man bosetter seg, men hvordan man gjør det!

[Gjest Madam Felle]

Jeg syns det kommer helt an på situasjonen. Jeg selv flyttet hjem til Norge fra Sverige da det ble slutt mellom meg og faren til eldstemann. Det var ingenting som holdt meg igjen i Sverige, og siden ejg slet litt på denne tiden var det ikke god nok grunn å bli for barnets skyld heller.

Vi var enig i den beslutningen, men en må selvfølgelig se situasjonen an. Noen ganger kan en slik flytting fungere veldig bra, men andre ganger dårligere. Gutten besøkte faren i feriene sine og reiste med fly fra han var 5 år gammel. Han flyttet til faren da han var 10, og nå besøker han meg så ofte som mulig. Om faren ikke legger kjepper i hjulene, for han er ikke like flink til å ta hensyn den veien som jeg var andre veien. Men det fungerer greiet, selv om jeg savner han veldig mye til tider.

[Gjest Far til 2]

Å flytte så langt unna at barna får problemer med ukentlig samvær bør det legges begrensninger på.

Om f. eks. mor blir boende slik at barna får beholde sitt nærmiljø, skole og venner er dette kjempebra. Men om far velger å flytte så langt bort som 50 mil synes jeg det skal ekstremt gode grunner til dette.

Vi vet at det er vanskelig med jobb og skolegang i Finmark. Men for resten av landet er 50 mil veldig langt. En far som flytter så langt viser ingen interesse for å ivareta barnas behov for samvær og omsorg.

Om mor flytter bort SAMMEN MED BARNA er det enda værre. Da tar hun barna bort fra både faren, vennene, skolen og resten av nærmiljøet. Alt sammen i tillegg til de følelsene barn ofte får når de "mister" (ihvertfall føler mange det sånn) en av foreldrene. Jeg setter store spørsmålstegn ved om en mor med eneomsorg egentlig er den som er best egnet til å ivareta barnas beste ettersom det altfor ofte medfører sterkt begrenset kontakt mellom barn og den andre forelderen.

Flytting kan som nevnt være nødvendig i enkelte tilfeller. Men regelverket vi har i dag er altfor dårlig til å ivareta BARNAS behov for samvær og omsorg med begge foreldrene. Det er i det store og hele minimalt ved dagens lovverk som ivaretar barna. Det aller meste ivaretar foreldrene og deres behov for egosentriske handlinger.

Iflg en spørreundersøkelse Barne- og Familedepartementet gjorde (referert i St.Meld. 29) er det sansynlig at over 70.000 barn savner den andre forelderen i Norge. 70000 barn. Jeg kan ikke påstå at vår lovgivende forsamling har vist noen stor dyktighet i å lage et lovverk som ivaretar barna.

Far til 2

[Naken]

Å flytte så langt unna at barna får problemer med ukentlig samvær bør det legges begrensninger på.

Om f. eks. mor blir boende slik at barna får beholde sitt nærmiljø, skole og venner er dette kjempebra. Men om far velger å flytte så langt bort som 50 mil synes jeg det skal ekstremt gode grunner til dette.

Vi vet at det er vanskelig med jobb og skolegang i Finmark. Men for resten av landet er 50 mil veldig langt. En far som flytter så langt viser ingen interesse for å ivareta barnas behov for samvær og omsorg.

Om mor flytter bort SAMMEN MED BARNA er det enda værre. Da tar hun barna bort fra både faren, vennene, skolen og resten av nærmiljøet. Alt sammen i tillegg til de følelsene barn ofte får når de "mister" (ihvertfall føler mange det sånn) en av foreldrene. Jeg setter store spørsmålstegn ved om en mor med eneomsorg egentlig er den som er best egnet til å ivareta barnas beste ettersom det altfor ofte medfører sterkt begrenset kontakt mellom barn og den andre forelderen.

Flytting kan som nevnt være nødvendig i enkelte tilfeller. Men regelverket vi har i dag er altfor dårlig til å ivareta BARNAS behov for samvær og omsorg med begge foreldrene. Det er i det store og hele minimalt ved dagens lovverk som ivaretar barna. Det aller meste ivaretar foreldrene og deres behov for egosentriske handlinger.

Iflg en spørreundersøkelse Barne- og Familedepartementet gjorde (referert i St.Meld. 29) er det sansynlig at over 70.000 barn savner den andre forelderen i Norge. 70000 barn. Jeg kan ikke påstå at vår lovgivende forsamling har vist noen stor dyktighet i å lage et lovverk som ivaretar barna.

Far til 2

Jeg må bare si meg enig i at det virker som lovverket er lagt opp mer for foreldrenes beste, enn for barnas.

Er også helt enig i at det bør være utrolig gode grunner for å flytte fra barna sine.

Jeg savnet pappa veldig, etter at foreldrene mine ble skilt, og han flyttet langt bort. Av praktiske grunner kunne vi jo bare treffe ham en sjelden helg og i ferier. Det blir mer en onkelrolle, enn en papparolle, spør du meg!

Dette har ført til at jeg alltid har hatt et unaturlig forhold til pappa. Jeg forgudet ham hele barndommen, og det var "julaften og bursdag" på en gang, når jeg endelig traff ham. I voksen alder har jeg måtte jobbe mye med å få et normalt forhold til ham igjen.

[Gjest Anonymous]

Man bør også tenke på forholdene og omstendighetene rundt foreldrene. Det er ikke bare bare og bo der den ene av foreldrene har sitt nettverk og den andre ingenting, der skole og barnehage blåser i hvem som har foreldreansvaret, der man bare overkjører den ne av foreldrene og tror at man liker seg så godt der man bor og støtter alt som skjer der.

Dessuten er man avhengig av jobb, og ikke minst er det en fordel å ha kolleger som liker en....

[Gjest Anonymous]

Å flytte så langt unna at barna får problemer med ukentlig samvær bør det legges begrensninger på.

Om f. eks. mor blir boende slik at barna får beholde sitt nærmiljø, skole og venner er dette kjempebra. Men om far velger å flytte så langt bort som 50 mil synes jeg det skal ekstremt gode grunner til dette.

Vi vet at det er vanskelig med jobb og skolegang i Finmark. Men for resten av landet er 50 mil veldig langt. En far som flytter så langt viser ingen interesse for å ivareta barnas behov for samvær og omsorg.

Om mor flytter bort SAMMEN MED BARNA er det enda værre. Da tar hun barna bort fra både faren, vennene, skolen og resten av nærmiljøet. Alt sammen i tillegg til de følelsene barn ofte får når de "mister" (ihvertfall føler mange det sånn) en av foreldrene. Jeg setter store spørsmålstegn ved om en mor med eneomsorg egentlig er den som er best egnet til å ivareta barnas beste ettersom det altfor ofte medfører sterkt begrenset kontakt mellom barn og den andre forelderen.

Flytting kan som nevnt være nødvendig i enkelte tilfeller. Men regelverket vi har i dag er altfor dårlig til å ivareta BARNAS behov for samvær og omsorg med begge foreldrene. Det er i det store og hele minimalt ved dagens lovverk som ivaretar barna. Det aller meste ivaretar foreldrene og deres behov for egosentriske handlinger.

Iflg en spørreundersøkelse Barne- og Familedepartementet gjorde (referert i St.Meld. 29) er det sansynlig at over 70.000 barn savner den andre forelderen i Norge. 70000 barn. Jeg kan ikke påstå at vår lovgivende forsamling har vist noen stor dyktighet i å lage et lovverk som ivaretar barna.

Far til 2

Legges begrensinger på flytting? Hvordan? Med hvilken hjemmel?

Sitt nærmiljø? Hvem er det som får "fordelen" her? Hva om den ene av foreldrene har nektet å flytte før samlivsbruddet? Skal man da bare sitte på sin høye hest og påbedrope seg at barnet har sitt miljø?

[Gjest Anonymous]

Da vi ble skilt ble barnet boende hos faren. Faren ville da ha meg lengst mulig unna og foreslo at han kunne søke jobb i Norad og flytte til Afrika med barnet - og da kunne jo jeg flytte til Oslo (200 mil)og gå på den skolen jeg alltid hadde snakka om.... Nix nei, sa jeg, jeg bor her. Flytt gjerne til Afrika du, men det blir uten ungen.

Jeg bodde på stedet de første årene, men etter at barnet var begynt på skolen flyttet jeg til nærmeste by som er en time unna. Så da ble det bare helgene til samvær med barnet. Og det har fungert fint.

[Gjest Anonymous]

En jeg jobber med er skilt og de har delt omsorgen for barna. Ingen av dem er herfra men fra annen kant av landet, de flyttet i sin tid hit pga jobben. De inngikk en avtale da de skiltes om at begge skulle bo her i byen de fem første årene pga barna. Nå har de fem årene forlengst gått og begge er etablert på nytt, så da blir de boende.

[Gjest Far til 2]

Det var mye "gjest" her uten å vite hvem jeg skal svare. Det samme har jeg desverre sett i et annet fora som viser svært begrenset interesse og omsorg for barna.

Forsøker likevel:

1.gjest:

Jeg synes naken viser til en historie både mødre og fedre bør lære av. Det èr barna vi i utgangspunktet skal ivareta. Også etter et samlivsbrudd.

Jeg forstår at du som voksen har problemer med å bli hørt av barnehage og av tidligere samboer/ektefellesamt at du har problemer med å bli akseptert av kolleger. Men det kan være at en noen ganger må gå litt i seg selv også. Og uansett er det ikke barnets skyld at du ikke blir akseptert av andre. Kansje den andre forelderen kan gjøre en like god jobb mht omsorgen slik at barnet får beholde venner, skole og nærmiljø forøvrig ??

Far til 2

[Gjest Far til 2]

Til gjest nr. 2

Jeg mener en kan "legge begrensninger" på flytting ved at slike forhold først skal taes opp i f.eks. en "konfliktnemd" tilsvarende den rettmeklingen som er forsøkt ut i Bergen. På denne måten kan en fjerne de fleste av de tilfellene hvor foreldre flytter over lange avstander, i hovedsak fordi en ønsker å "straffe" tidligere samboer/ektefelle men som i realiteten straffer barna mest. Om det viser seg at flyttingen skjer med bakgrunn i den voksenes ønsker uten å ta hensyn til barnet kan omsorgen overføres til den andre forelderen.

Det er altså ikke snakk om å nekte foreldre å flytte, men at flyttingen skal ta hensyn til barna og forhåpentligvis få den forelderen som ønsker å flytte å vurdere dette på nytt. I en del av tilfellene hvor bostedsforelder ønsker å flytte vil omsorgen kunne overføres. I de tilfellene samværsforelder ønsker å flytte vil det sansynligvis hjelpe at denne forelderen får bedre informasjon om hvem dette går utover. Kansje en også kunne bake inn at den som flytter må betale alle reiseutgifter og at dette på en måte bakes inn i bidraget ?

Som du forstår går det ikke på "hvem som har nektet å flytte ut, men at foreldrene får et ekstra press på seg til å ivareta barnas behov for samvær/omsorg og på denne måten begrense avstanden mellom barn og foreldre.

Far til 2

[Gjest Far til 2]

Til gjest nr. 3

Din måte å håndtere problemet på synes jeg var bra i og med at du stoppet flyttingen til utlandet og på den måten lot barnet fortsatt få god kontakt med deg. Personlig synes jeg 1 time også er mye, men det vil naturligvis være litt avhengig av hvor i landet en bor.

En bostedsforelder som vurderer å ta barnet med til utlandet (eller langt av gårde uten god grunn) for på den måten å straffe deg er i mine øyne uegnet som omsorgsperson og da bør en revurdere hvem som skal ha omsorgen.

Far til 2

[Gjest Far til 2]

Til gjest nr. 4

Eksempelet du beskriver viser at konfliktene løser seg bare en er innstilt på det (og villig til å svelge noen kameler). De foreldrene du nevner har gjort sine egne valg for hvordan barnas behov kan ivareatas på en god måte. Det er heldigvis stadig flere som velger slike løsninger, mye pga at "noen" blir et forbilde.

Dagens lovverk ivaretar ikke barnas behov for foreldrene på noen som helst måte. Isteden blir det slik at foreldrene, i den konflikten som oppstår ved samlivsbrudd, velger å krampaktig holde seg til lovens bokstav. Naken forteller jo om faren som flyttet langt bort og hvilket savn hun hadde etter faren. Jeg har desverre sett massevis av eksempler andre vegen også hvor bostedsforelder (enten mor eller far) i kampens hete, eller kort tid etter, velger å flytte for på den måten tro at det blir bedre. Men hvem blir det bedre for ? Ihvertfall ikke barnet, som i utgangspunktet er det som skal ivaretas. Isteden øker konfliktene og barnet mister samvær og kontakt med den andre forelderen. Ofte i mange år. Også derfor er det merkelig at Barne- og Familiedepartementet ikke forsøker å gjøre noe for de 70.000 barna som savner kontakt.

Men vi kan jo håpe at det snart blir noen ansvarlige som kan gjøre noe med problemet. 70.000 barn er ALTFOR mye.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Til gjest nr. 2

Jeg mener en kan "legge begrensninger" på flytting ved at slike forhold først skal taes opp i f.eks. en "konfliktnemd" tilsvarende den rettmeklingen som er forsøkt ut i Bergen. På denne måten kan en fjerne de fleste av de tilfellene hvor foreldre flytter over lange avstander, i hovedsak fordi en ønsker å "straffe" tidligere samboer/ektefelle men som i realiteten straffer barna mest. Om det viser seg at flyttingen skjer med bakgrunn i den voksenes ønsker uten å ta hensyn til barnet kan omsorgen overføres til den andre forelderen.

Det er altså ikke snakk om å nekte foreldre å flytte, men at flyttingen skal ta hensyn til barna og forhåpentligvis få den forelderen som ønsker å flytte å vurdere dette på nytt. I en del av tilfellene hvor bostedsforelder ønsker å flytte vil omsorgen kunne overføres. I de tilfellene samværsforelder ønsker å flytte vil det sansynligvis hjelpe at denne forelderen får bedre informasjon om hvem dette går utover. Kansje en også kunne bake inn at den som flytter må betale alle reiseutgifter og at dette på en måte bakes inn i bidraget ?

Som du forstår går det ikke på "hvem som har nektet å flytte ut, men at foreldrene får et ekstra press på seg til å ivareta barnas behov for samvær/omsorg og på denne måten begrense avstanden mellom barn og foreldre.

Far til 2

Er det ikke lovpålagt å ha mekling når gifte med barn skiller seg?

Du snakker om at man skulle hindre den som flytter av egoistiske grunner; MEN hvilken lovhjemmel gir rett til å hindre folk i å flytte pga egne egoistiske ønsker og uten å ta hensyn til barna? Hvem er det som fastsetter hva som er egoistiske grunner?

[Gjest Anonymous]

Eller for å si det på en annen måte: Hvilken lovhjemmel har man for å frata foreldre omsorgen om de flytter mot barnas og den andres vilje?

[Gjest Anonymous]

Hei gjest.

Det er krav til mekling mht hvem barnet skal bo hos. Men ingenting om hvor i landet barnet skal bosette seg eller om foreldrene skal bo så langt frahverandre at barnet sjeldent treffer den andre forelderen. Bostedsforelder eller samværsforelder kan i dag, uten å vurdere barnets behov for kontakt med begge foreldrene, bosette seg så langt borte at samvær/omsorg blir umuliggjort. Og dette kan gjøres umiddelbart etter samlivsbruddet eller etter lengre tid (xx antal år) Det er sansynligvis også årsaken til naken's innlegg hvor savnet etter far beskrives.

Jeg synes en slik flytting bør diskuteres om "barnet" er under 18 år.

Det er i dag ingen lovhjemmel som begrenser foreldrenes flytterett. Dette synes jeg er rart ettersom barnets beste ikke ivaretas når barnas behov ikke vurderes av andre enn de som ønsker å straffe den andre forelderen pga en pågående konflikt.

Hva som vurderes som egoistiske grunner kan vurderes av de foreldrene SAMMEN om de er enige om hva som skla skje. Om en av foreldre og barna ikke er enig i en avgjørelse om flytting kan "rettsmekling (som jeg nevnte tidligere) avgjøre hvem som er best egnet til omsorgen vurdere om flytting skjer av egosentriske grunner.

Far til 2