Mannen min er så stille og sjenert. Og i dag..

[Gjest Gjest]

Jeg er gift og har barn sammen med en snill og god mann, men vi har et problem som det begynner å gå opp for meg kan være større enn jeg ante. Jeg har alltid visst at han er stille og beskjeden av seg, men har tatt lett på det og tenkt at det kan jo ikke være sååå vanskelig å snakke mer i sosiale sammenhenger osv. (sikkert fordi jeg er utadvendt selv) Vel- etter alle disse årene har han ikke endret seg mye.

Sammen med meg og et fåtall i hans innerste krets snakker han normalt, vi må sjelden dra ordene ut av han slik andre må. Han er ikke av den mest snakkesalige typen, men det funker. Vi har det veldig bra sammen, og jeg elsker han.

Men det som plager meg mer og mer, er følelsen av oppgitthet jeg føler i sosiale sammenhenger med han. Et eksempel fra i dag; mine foreldre kom på besøk med julegaver. Jeg har et nært forhold til de, de bor i nærheten og vi ser de ofte. Vi satt her i stuen alle sammen, inkludert barna, men det var alle som snakket utenom min mann. Faren min fortalte en stor nyhet, men mannen min reagerte omtrent ikke. Han var mye mer opptatt av å trykke på mobilen sin og bygge på en legobil som sønnen vår hadde gått i fra. Dette skjer så ofte, og jeg blir så trist! Jeg kjenner jeg ofte unngår sosiale settinger pga at det sliter på meg psykisk. Jeg blir flau fordi han faller ut, og jeg merker at andre personer alltid henvender seg til meg når det er noe, ikke til han selv om det hadde vært det mest naturlige. (når de lurer på noe han kan svare på bedre enn meg)

Jeg har fått hørt noen ganger at folk oppfatter han som sur, selv om han ikke er det. Hvis vi er samlet en liten gjeng, f.eks familieselskap, er det ofte samtaler med mange samlet og spøk og latter. Jeg ser mannen min veldig ofte ikke får med seg poenget, altså han ler ikke med og er mer alvorlig. Han spøker og bruker omtrent aldri humor utenom hjemme med meg eller til et par kompiser.

Jeg har tatt dette opp med ham flere ganger, han tåler dårlig å høre det og blir mutt. Jeg har prøvd å være forståelsesfull, men nå har det gått såpass mange ÅR at nå bør han rett og slett skjerpe seg. Hvor vanskelig kunne det være å gi et smil mens foreldrene mine var her i sted, eller følge med på samtaen. Kanskje stille et spørsmål, eller i det minste ønske god jul. De har sluttet å spørre, men jeg fikk av og til spørsmål tidligere om de hadde gjort han noe, siden han virket så sur/lite engasjert/alvorlig/stille. Ikke bare fra mine foreldre, men fra andre i familien, venner, naboer.

Dette ble langt. Og jeg er lei meg, fordi han absolutt er en bra mann og en bra far til barna våre. Samtidig er jeg redd for om han kanskje alltid vil være sånn, er det ikke mulig å endre seg? Håper noen kan hjelpe meg...

[Gjest]

For en introvert person er det faktisk ikke bare å skjerpe seg.

En del forholder seg dårlig til sosiale saker, særlig hvor det skjer uventede ting.

Du må bare akseptere han som han er. Han var sånn da du falt for han.

Han kommer ikke til å forandre seg, og du blir bare ulykkelig av å prøve å forandre han.

[AnonymBruker]

For en introvert person er det faktisk ikke bare å skjerpe seg.

En del forholder seg dårlig til sosiale saker, særlig hvor det skjer uventede ting.

Du må bare akseptere han som han er. Han var sånn da du falt for han.

Han kommer ikke til å forandre seg, og du blir bare ulykkelig av å prøve å forandre han.

At han er introvert forklarer ikke mangelen på sosiale antenner. Ei heller gir det grunn for en voksen person til ikke å forholde seg til sosiale normer. Mannen kan da (om han er interessert) gå inn for å lære seg et godt reaksjonsmønster i desse settingene?

Jeg er selv introvert, men forholder meg mye til folk på jobb. Det koster energi å opprettholde de "normale" høflighetsfrasene som andre tilsynelatende lirer av seg automatisk, men jeg gjør det da likevel.

Om mannen ikke forstår spøker og liker å pusle med repititive leker i stedet for å delta i samtalen kan det hende han er i nærheten av autismespekteret. Men han kan likevel lære seg å bli bedre i dette.

Anonym poster: 19867aeb2609ad798f59c94ec67d2483

[AnonymBruker]

Om mannen ikke forstår spøker og liker å pusle med repititive leker i stedet for å delta i samtalen kan det hende han er i nærheten av autismespekteret.

HEI! SKJERP DEG!

Du skal være forsiktig med å diagnostisere. Mannen høres mer schizoid ut for min del, men jeg vet at det er så mye som krysser hverandre i akkurat det området (unnvikdende pf, schizoid, autisme som du nevnte, med mye mere) så en skal være veldig forsiktig med å diagnostisere. Det kan til og med være en enkel mindre depresjon som han føler som gjør at han ikke har energi til å le eller ta del i det sosiale. Det kan være så mange grunner.

Anonym poster: 9159e585c6d7279cac1f15df2322f74e

[~white lady~]

Mannen min er også introvert, og stille i sosiale sammenhenger med unntak om han er med nære venner eller den aller nærmeste familien. Det kan irritere meg, men jeg tenker at det er bare sånn han er.

Han kan komme med en replikk eller to, men det er alltid jeg som fører samtalen. Han er en god mann på alle mulige måter, så om han ikke er så vellykket sosialt så gjør det egentlig ikke så mye.

Tror du bare må bite det i deg, TS.

[Gjest Gjest]

Jeg har nettopp kommet meg ut av et forhold som er nøyaktig slik du beskriver. Det var en lettelse!

Når du først har begynt å irritere deg oer det som mangler, tar det aldri slutt. Du kommer til å bli utslitt av å tenke på det hver gang dere er sosiale med andre mennesker.

Tror også at de kan lære, men da må de virkelig ville det. De mangler rett og slett bare interessen for andre enn seg selv og sine.

I denne situasjonen tror jeg du tjener på å tenke på deg selv

[AnonymBruker]

For en introvert person er det faktisk ikke bare å skjerpe seg.

En del forholder seg dårlig til sosiale saker, særlig hvor det skjer uventede ting.

Du må bare akseptere han som han er. Han var sånn da du falt for han.

Han kommer ikke til å forandre seg, og du blir bare ulykkelig av å prøve å forandre han.

Dette handler ikke om å være introvert. Ikke bruk ord du ikke forstår.

Anonym poster: 5463b7f0e11c580bf8d7e2e642150f9e

[Gjest Gjest]

Jeg har nettopp kommet meg ut av et forhold som er nøyaktig slik du beskriver. Det var en lettelse!

Når du først har begynt å irritere deg oer det som mangler, tar det aldri slutt. Du kommer til å bli utslitt av å tenke på det hver gang dere er sosiale med andre mennesker.

Tror også at de kan lære, men da må de virkelig ville det. De mangler rett og slett bare interessen for andre enn seg selv og sine.

I denne situasjonen tror jeg du tjener på å tenke på deg selv

Oi, gratulerer du må være lettet. Tenker det var veldig bra for deg å komme seg vekk fra en slik mann.

Du må ha levd i ett helvete.

Helt enig med deg at Ts burde tenke på seg selv (og ikke ungene) skille seg fra mannen sin. Tenk hvor deilig det måtte være for henne da. Kanskje finne en ny mann som prater som en foss, pluss i tillegg bygger lego med barna hennes de få dagene dagene hun har ungene. For det er jo ekte kjærlighet.

Håper ikke barna hennes har blitt slik som faren sin, da må de jo bytte partner ofte, ingen som holder ut med partner som har den svakheten.

Så Ts, hør på dine medsøstre. Kom deg ut av forholdet, drit i barna og tenk på deg selv.

Da blir du respektert som en reflektert flott dame.

[Anglofil]

Nei, det er ikke bare å skjerpe seg. Jeg kjenner meg selv faktisk ganske godt igjen, for i sammenhenger jeg kjenner få eller ingen har jeg vanskeligheter for å være sosial selv. Siden jeg derimot har vært mye politisk aktiv har jeg derimot lært meg til å bli bedre, men kan jeg unngå det så gjør jeg faktisk helst det. Unntaket er også hvis alle er stille, da kan jeg godt snakke, for da føler jeg liksom at alle er i samme situasjon.

Uansett, du visse hva du gikk til, og jeg synes du er rett og slett forlanger for mye.

Og forresten: hvorfor er det han som skal forandre seg? Hvorfor ikke du?

Tror du ikke han er pinlig klar over at du ikke liker at han er så stille? Men ingen gjør noe frivillig som de synes er svært ubehagelig, og antagelig er det nettopp det det er for han. Jeg tipper du egentlig bare gjør vondt verre, for jo mer man føler et press til å snakke og være sosial, jo verre blir det.

Hva med å kanskje gå litt tilbake og se litt på deg selv? Slutte å forlange, og heller vise forståelse? Det du til nå har gjort har tydeligvis ikke bedret situasjonen, kanskje på tide å revurdere?

For mennesker som er introverte, sånn som meg selv, kan godt være svært sosiale, men vi trenger også å bli "varme i trøya" - og føle oss trygge. Og det verste jeg ihvertfall opplever er situasjoner hvor du vet du liksom skal være sosial, men du klarer ikke fordi det rett og slett blir et forventningspress man ikke klarer å leve opp til.

Mvh Yvonne

Endret 24. desember 2012 av Yvonne

[Steinar40]

Det at TS har et nært forhold til sine egne foreldre er jo bra for henne og helt normalt i seg.

Men hvorfor kreve at mannen skal ha samme forhold til dem?

Det er jo helt urealistisk.

[Gjest]

Dette handler ikke om å være introvert. Ikke bruk ord du ikke forstår.

Anonym poster: 5463b7f0e11c580bf8d7e2e642150f9e

Må være deilig å spy ut edder og galle under dekke av å være annonym.

Ord jeg ikke forstår?

Og du har selvsagt en professortittel innen emnet?

Så vidt jeg ser, så passer "introvert" på TS sin mann, men det utelukker selvsagt ikke at han har andre forhold som er vanskelige også.

Poenget her er at han har faktisk alltid vært sånn.

Hvorfor vente seg at man kan få en forandring?

[AnonymBruker]

Må være deilig å spy ut edder og galle under dekke av å være annonym.

Ord jeg ikke forstår?

Og du har selvsagt en professortittel innen emnet?

Så vidt jeg ser, så passer "introvert" på TS sin mann, men det utelukker selvsagt ikke at han har andre forhold som er vanskelige også.

Tydeligvis tom for argumenter siden du må ty til AB-hets...

Anonym poster: 5463b7f0e11c580bf8d7e2e642150f9e

[Gjest tina]

HEI! SKJERP DEG!

Du skal være forsiktig med å diagnostisere. Mannen høres mer schizoid ut for min del, men jeg vet at det er så mye som krysser hverandre i akkurat det området (unnvikdende pf, schizoid, autisme som du nevnte, med mye mere) så en skal være veldig forsiktig med å diagnostisere. Det kan til og med være en enkel mindre depresjon som han føler som gjør at han ikke har energi til å le eller ta del i det sosiale. Det kan være så mange grunner.

Anonym poster: 9159e585c6d7279cac1f15df2322f74e

Og du diagnotiserer ikke altså???

Jeg er helt enig med hun som sier at han kan ha en form for lettere autisme, høres veldig slik ut...

Det er nok ikke så lett å få han til å forandre seg, siden han kanskje alltid har vært slik..Lær deg å lev med ham som han er, ellers må du ta standpunkt til om du skal orke å leve videre med ham..

Han har sikkert sine gode sider, ettersom at du fortsatt lever med ham? Oppveier disse hans dårlige sider?

[AnonymBruker]

Jeg er gift og har barn sammen med en snill og god mann, men vi har et problem som det begynner å gå opp for meg kan være større enn jeg ante. Jeg har alltid visst at han er stille og beskjeden av seg, men har tatt lett på det og tenkt at det kan jo ikke være sååå vanskelig å snakke mer i sosiale sammenhenger osv. (sikkert fordi jeg er utadvendt selv) Vel- etter alle disse årene har han ikke endret seg mye.

Sammen med meg og et fåtall i hans innerste krets snakker han normalt, vi må sjelden dra ordene ut av han slik andre må. Han er ikke av den mest snakkesalige typen, men det funker. Vi har det veldig bra sammen, og jeg elsker han.

Men det som plager meg mer og mer, er følelsen av oppgitthet jeg føler i sosiale sammenhenger med han. Et eksempel fra i dag; mine foreldre kom på besøk med julegaver. Jeg har et nært forhold til de, de bor i nærheten og vi ser de ofte. Vi satt her i stuen alle sammen, inkludert barna, men det var alle som snakket utenom min mann. Faren min fortalte en stor nyhet, men mannen min reagerte omtrent ikke. Han var mye mer opptatt av å trykke på mobilen sin og bygge på en legobil som sønnen vår hadde gått i fra. Dette skjer så ofte, og jeg blir så trist! Jeg kjenner jeg ofte unngår sosiale settinger pga at det sliter på meg psykisk. Jeg blir flau fordi han faller ut, og jeg merker at andre personer alltid henvender seg til meg når det er noe, ikke til han selv om det hadde vært det mest naturlige. (når de lurer på noe han kan svare på bedre enn meg)

Jeg har fått hørt noen ganger at folk oppfatter han som sur, selv om han ikke er det. Hvis vi er samlet en liten gjeng, f.eks familieselskap, er det ofte samtaler med mange samlet og spøk og latter. Jeg ser mannen min veldig ofte ikke får med seg poenget, altså han ler ikke med og er mer alvorlig. Han spøker og bruker omtrent aldri humor utenom hjemme med meg eller til et par kompiser.

Jeg har tatt dette opp med ham flere ganger, han tåler dårlig å høre det og blir mutt. Jeg har prøvd å være forståelsesfull, men nå har det gått såpass mange ÅR at nå bør han rett og slett skjerpe seg. Hvor vanskelig kunne det være å gi et smil mens foreldrene mine var her i sted, eller følge med på samtaen. Kanskje stille et spørsmål, eller i det minste ønske god jul. De har sluttet å spørre, men jeg fikk av og til spørsmål tidligere om de hadde gjort han noe, siden han virket så sur/lite engasjert/alvorlig/stille. Ikke bare fra mine foreldre, men fra andre i familien, venner, naboer.

Dette ble langt. Og jeg er lei meg, fordi han absolutt er en bra mann og en bra far til barna våre. Samtidig er jeg redd for om han kanskje alltid vil være sånn, er det ikke mulig å endre seg? Håper noen kan hjelpe meg...

Dette er som å lese om min ex. svigerfar. Han ble bare "verre og verre" etter som årene gikk. Totalt innesluttet etter hvert. Faren hans var akkurat lik ham, men søsknene hadde ikke "arvet" dette genet fra sin far. Tror jeg så ham smile en gang, men er usikker på om det var et smil eller et gjesp.

Dette slet veldig på hans kone, og jeg tror alle oppfattet ex. svigerfar som spesiell.

Hans sønn er akkurat som faren, men min ex. kone var ikke slik, men spesiell var hun, på godt og vondt.

Sønnen har utdannet seg til et "ensomt" yrke, arbeider som regnskapsfører og sitter hele arbeidsdagen på et "kontor" som er ca. 5 kvadrat. Der snakker han ikke med noen, har ingen kundekontakt. Spiser matpakken sin der inne, er ikke i kantina i lunsjen som de aller fleste av kollegene. Er gjerne på "kontoret" før alle de andre møter på jobben, og sitter gjerne der til alle de andre er for lengst gått for dagen.

Har ofte forundret meg hvordan ex svigerfar klarte å fullføre arbeidslivet, men det har kanskje med at han kjørte lastebil, der han stortsett var alene og "slapp" å ha kontakt med folk.

Synes det er rart at de som sliter slik med livet ikke oppsøker lege, det må da være mulig å få noe medisiner som disse lettere til sinns, men kanskje de stortrives i sitt eget selskap, og ser ingen grunn til å oppsøke hjelp.

Anonym poster: f93568bfb90e1cb8e28867e28674bbe7

[Strixvaria]

Én ting er å ikke være komfortabel i sosiale settinger, det er noe helt annet når vedkommende ikke forstår at han befinner seg i en.

Jeg har flere venner med både varierende grad av autisme, aspergers og lignende, og dette kunne godt vært en venn av meg i førstnevnte 'kategori'. H*n faller totalt ut når vi sitter rundt et bord, i sofaen eller lignende, og følger overhodet ikke med i samtalen dersom vi er flere enn 2-3 stk. Vedkommende klarer det rett og slett ikke. I stedet drar h*n gameboyen opp fra lomma, og setter seg til å spille på den - helt i sin egen verden. Det samme skjer på bursdager, café, restauranter, fester osv. Slik har h*n alltid vært, og det nytter ikke å si noe; da blir h*n sur, for h*n skjønner rett og slett ikke at dét å dra opp gameboyen på café mens vi andre tross alt har dratt dit for å møtes, catche up - snakke sammen, er veldig uhøflig i slike sammenhenger. Det har h*n null forståelse for, og har også egne 'argumenter' for hvorfor det ikke gjør noe at h*n gjør noe helt annet mens vi andre snakker - "jeg er ikke interessert i det dere snakker om", "det er jo ikke så farlig om jeg spiller litt" og lignende.

Det finnes en del andre eksempler på manglende forståelse av sosial kodeks å ta av her, men jeg ser absolutt likhetstrekk mellom vedkommende og TS' mann. H*n jeg snakker om er også sjenert og 'introvert', og bruker laaaaang tid før h*n 'godtar' folk og åpner døra litt på gløtt for dem. Med meg tok det vel nesten et halvt år, sannsynligvis fordi h*n opplever meg som litt voldsom i og med at jeg er veldig utadvendt og snakkesalig.

For øvrig er jeg enig med den som sa at man skal være forsiktig med å diagnostisere (bortsett fra at vedkommende umiddelbart gikk videre til å gjøre nøyaktig det samme selv..), da jeg er av den oppfatning at de eneste som kan stille diagnoser på andre er fagfolk. Det som gjør slike tilfeller ekstra vanskelige er at de det omhandler vanligvis ikke skjønner at det er de som oppfører seg unormalt, og følgelig kan de bli både sure, forbanna og 'forrådte' dersom man foreslår at de skal ta seg en tur til psykolog/lege. Dette er typisk for mange psykiske sykdommer, så her tror jeg man bør trå varsomt. Selv om dette for meg høres ut som en mild variant av autisme, er jeg på ingen måte fagkyndig, og anbefaler følgelig å oppsøke en lege, som kan henvise videre til riktige instans.

[AnonymBruker]

HEI! SKJERP DEG!

Du skal være forsiktig med å diagnostisere. Mannen høres mer schizoid ut for min del, men jeg vet at det er så mye som krysser hverandre i akkurat det området (unnvikdende pf, schizoid, autisme som du nevnte, med mye mere) så en skal være veldig forsiktig med å diagnostisere. Det kan til og med være en enkel mindre depresjon som han føler som gjør at han ikke har energi til å le eller ta del i det sosiale. Det kan være så mange grunner.

Anonym poster: 9159e585c6d7279cac1f15df2322f74e

Å si at noen er i nærheten av det autistiske spekteret er ikke en diagnose. Det er et forsøk på å forstå et handlingsmønster. Det sier seg selv at om noen er i nærheten av et (stort) spekter av (og her snakker vi diagnoser) autistiske trekk har de ingen diagnose. De er (wait for it...) i nærheten.

Ellers vil jeg ha meg frabedt å bli ropt til, selv på et forum. (Særlig av en som drar flere diagnoser ut av hatten.)

Anonym poster: 19867aeb2609ad798f59c94ec67d2483

[Gjest]

Tydeligvis tom for argumenter siden du må ty til AB-hets...

Anonym poster: 5463b7f0e11c580bf8d7e2e642150f9e

Hva med å lese resten av det jeg skrev istede for beskylde meg for ting?

Er du tom for argumenter?

[AnonymBruker]

Hva med å lese resten av det jeg skrev istede for beskylde meg for ting?

Er du tom for argumenter?

Jeg har lest det du skrev, selv om det bare var vissvass. Inn med teskje, introvert er ikke et beskrivende ord på TS` mann. Ja, han er tydeligvis i den ekstreme enden av skalaen, men det er å være introvert er ikke det samme som å ikke forstå sosiale koder og settinger.

Anonym poster: 5463b7f0e11c580bf8d7e2e642150f9e

[Gjest Uanonymbruker]

Jeg tenker at det er greit å være beskjeden og ikke ville snakke, det er helt ok, ikke noe problem å forstå at enkelte syns sosiale settinger er grusomt. Inkludert meg selv som har sosial angst. Jeg skjønner det.

Men det er virkelig ikke greit å sitte og knatre på mobiltelefonen konstant. Jeg bruker også mobilen som en liten flukt når ting blir ubehagelig, men det er forskjell på å taste litt, og å niknatre og ikke vise at man bryr seg når andre forteller gode nyheter. Se opp og smil og nikk, og så kan du gå tilbake til det du drev med.

Sjenert og ukomfortabel er ingen unnskyldning for å være frekk.

[Gjest regine]

Dere må gjerne diagnostisere i øst og vest - men for egen del syns jeg faktisk mannen til TS oppfører seg direkte uhøflig. For meg høres det rett og slett ut som at han ikke "gidder" ta seg sammen nok til å kllistre på seg et smil og være litt "med" når de har besøk. Trumpne tenåringer oppfører seg gjerne sånn, dvs. melder seg ut ved å dille med telefonene el. Fra voksne folk bør man kunne forvente mer.

En del folk er sære, uten at de er syke eller det er noe behov for diagnostisering. Syns det tar helt av med "depresjon" "introvert" (jada, skjønne rat det ikke er en diagnose, men det er heller ikke en gangbar unnskyldning for å oppføre seg som en dust) "autsimespekter" "asperger" og hva vet jeg hva alt heter. Jeg tror ikke det er noe galt med mannen - det ER ikke noe galt i å være stille/sjenert og ikke den som "kjører" det sosiale. Samtidig ER det noe galt i å oppføre seg uhøflig - og det er det jeg opplever at TS sin mann gjør. Enkelt og greit.

hva som kan gjøres med det? Dessverre ingenting, så lenge mannen selv ikke mener det er noe å gjøre. Kanskje du ts må snakke med han - igjen - men med fokus på hvordan DU opplever situasjonen. Selv om han mener at han ikke gjør noe galt, så kan han jo kanskje ha forståelse for at du opplever det som vanskelig, og ønske å gjøre noe med det av den grunn? Det er jo noe med at hvis han også ønsker at dere skal bevare forholdet, så krever det innsats fra begge. Kanskje og på ting som oppleves ubehagelige.