Hjelp med vanskelig forhold.

[Gjest Anonym]

Har lenge slitt med forholdet mellom meg, barnefar og farmor.

Jeg og barnefar var ikke sammen under graviditeten, da han bestemte seg for å ikke ha noe med barnet å gjøre. Da han ikke engang ville fortelle om barnet til familien, tok jeg kontakt med hans mor, noe jeg nesten begynner å angre på.

I begynnelsen var jeg kjempeglad for at i det minste moren hans og resten av familien hans åpnet armene for datteren vår. Jeg inviterte moren med på ultralyder og hun kom ofte på besøk for å se hvordan alt stod til under graviditeten.

Da datteren vår ble født, dukket hele familien bortsett fra far opp på sykehuset. Moren hans fortalte meg at de hadde satt opp barnerom hjemme og gjort alt klart for barnet, noe jeg synes var koselig med tanke på at hun nok kom til å sitte barnevakt en god del fremover.

Uken etter, startet det som skulle bli et rent "helvete". Hun begynte allerede å spørre om når hun skulle få ha henne alene på overnatting da, om hun kunne få ha henne med på hyttetur alene til helgen og ungen var bare en uke gammel. Jeg fortalte at de måtte bli bedre kjent først og at hun ble trygg på henne før det kunne skje, og sa at hun var hjertelig velkommen på besøk når som helst.

Hun kom aldri, men fortsatte og mase om å få ha henne alene, så da ungen ble 3 måneder gammel begynte vi å besøke dem. Noe som kun passet 1 gang i måneden, og hun fortsatte å mase om å få ha henne alene, kalte meg hønemor og ville simpelthen ikke lytte til meg. Far ville fremdeles ikke se datteren vår.

Da ungen var 6 måneder, fikk jeg beskjed om at det var blitt tilsendt en bekymringsmelding til barnevernet fra en anonym, den var såklart full av løgner som heldigvis var lett å oppklare. Men jeg fikk en mistanke om hvor den kom fra.

Hun hørte ikke fra seg på ei stund, så jeg begynte å sende bilder, laget et fotoalbum til faren, for å vise hvor mye dem hadde gått glipp av. Jeg sendte også sms, der jeg skrev at dem var hjertelig velkommen på besøk og jeg ønsket et godt forhold oss i mellom. Det var stille helt til rett før ungen fylte ett år. Da fikk jeg plutselig en sms fra far som beklaget seg over at han ikke hadde ville sett henne, men ville begynne å gjøre det nå. Han foreslo at vi kunne ta kontakt med familievernkontoret for å lage en ordning, noe jeg synes var greit.

Hos familievernkontoret sa han at han ville helst ville ha henne alene med en gang, siden han ville føle seg "overvåket" om jeg var tilstede. Både rådgiver og jeg var enige om at jeg burde være tilstede i begynnelsen, før han evt kunne begynne å ha henne alene.

Moren hans begynte nå å sende meg sms og ringe daglig. Hun ville høre hvorfor jeg ikke kunne la dem ha henne alene om og om igjen, der jeg ga henne samme svar om og om igjen. Etter at han hadde hatt samvær med meg tilstede 4 ganger, lot jeg han få ha henne med ut alene og gå turer de timene han fikk se henne. Alle disse gangene dukket moren hans opp på døren etter de hadde gått tur, sammen med dem. Jeg hadde full forståelse for at hun også ville være sammen med dem og se barnebarnet sitt, men de løy alltid om at det bare var et sammentreff og at de tilfeldigvis hadde møttes. Selv når bekjente hadde sett dem sammen hele tiden. Jeg forstod ikke hvorfor dette var noe å lyve om.

Neste gang på familievernkontoret, etter at han hadde sett henne 8 ganger, ville han begynne med overnatting. Han fortalte at hun betydde alt i verden for han, begynte å gråte og jeg syntes synd på han, og lot han få begynne å ha henne en hel dag av gangen. Trodde han hadde endret mening.

Plutselig begynte folk å fortelle meg at han hadde skrytt til folk over hvor enkel jeg var å manipulere, han ville bare at moren skulle slutte og mase om å få ha barnebarnet og at det var moren som hadde henne hele tiden. Jeg kunne aldri bevise dette, i og med at han hentet og leverte henne.

Folk fortalte meg at jeg burde være forsiktig med å gi etter for samvær, siden mange hadde mistanke om at moren hans var psykopat og at jeg måtte være forsiktig med å vise at jeg var "svak". Jeg ville derfor ikke gi etter med overnatting før jeg fikk vite hvordan situasjonen lå an.

Far begynte nå og avlyse avtaler hele tiden, og moren ringte/sendte sms og dukket opp på døren min hver dag.

Det ble så ekstremt at jeg rett og slett måtte slå av tlf og holde døren låst. Jeg tok kontakt med familievernkontoret, fortalte situasjonen og avtalte et møte med både meg og far. Far begynte igjen og gråte, si at jeg nektet han det samværet han ville ha og familievernkontoret anbefalte han denne gangen om å gå til retten. I heisen utenfor familievernkontoret etterpå, så han på meg, smilte og sa "jeg bryr meg ikke litt om henne engang". Jeg var knust.

Livredd for at han skulle gå til retten, lot jeg han få se henne som vanlig. Jeg ga ikke etter for overnatting. Han tok kontakt med familievernkontoret igjen, da ungen fylte 2 år, og fikk samme svar. I mellomtiden hadde han fått seg samboer og barn med henne, så jeg tenkte at han kanskje hadde endret seg. Jeg lot han få begynne med overnatting 1 dag annenhver helg.

Så fikk jeg høre at han og samboeren dro på fylla og fikk barnevakt hver eneste helg, og farmor passet begge barna. Igjen, kunne jeg ikke bevise noe. Han truet fortsatt med å gå til retten om han ikke fikk ha henne annenhver helg.

Så kom farmoren på døren og forlangte å ha barnebarnet annenhver helg. Jeg forklarte at det såklart ikke gikk siden faren fikk ha henne annenhver helg der hun i respons forklarte meg at hun aldri fikk tid til å se henne ettersom helgen hans med henne var så dyrebar og hun synes at datteren vår bare hadde godt av å være sammen med farmoren annenhver helg. Jeg sa at hun heller kunne få ha henne med på byturer, lekeland, slike ting som min egen mor gjorde med henne og at hun heller aldri hadde fått hatt samvær med henne en hel helg, uten at hun ville lytte.

Fremover ble hun helt ekstrem igjen og kunne stå og banke på døren vår i over en halvtime, hver dag. Hun hadde også spredt ondsinnede rykter om meg til bekjente og jeg var rett og slett utslitt.

Jeg ba henne om å kun kontakte meg gjennom barnefar, noe hun endelig lyttet til.

Det skal også nevnes at midt oppi alt dette har datteren vår vært innlagt på sykehuset to ganger pga hjertefeil og ingen i farsfamilien dukket opp der. De har heller aldri dukket opp på bursdager, selv om jeg har ønsket dem velkommen.

Jeg er alltid høflig mot dem begge, uansett hvor frustrert jeg blir. For jeg vil virkelig at ungen min skal få ha en farsfamilie og at de ikke skulle holde seg unna pga meg. Men uansett hvor hardt jeg prøver å være rettferdig både ovenfor dem og viktigst av alt datteren min, blir det aldri nok for dem.

Nå, midt opp i juletida ble det problemer igjen. Far skulle ha henne helgen før julaften, men avlyste det pga en reise han ville ta. Jeg fortalte at han kunne få se henne 3 juledag, men dette ble ikke godt tatt i mot pga han kanskje skulle til syden akkurat denne dagen, og han mente han hadde rett på å ha henne første juledag, siden det var en helligdag. Siden jeg ikke ga etter, sier han nå at han vil gå til retten og ta henne fra meg. Han fikk se henne i dag, da han kom hjem fra reisen istedenfor 3 juledag, for å vise at jeg ikke prøver å hindre han i å se henne. I tillegg har "farmoren og farfaren" plutselig begynt å kalle seg for "bestemor og bestefar", noe ungen kaller mine foreldre, som gjør at hun blir forvirret. De tok også alle julegavene fra deres familie til seg, og laget en egen julaften for henne. Noe jeg føler at bare er for å "demonstrere".

Jeg begynner å bli oppriktig bekymret for hvordan dette skal ende. Han er en kjekk mann, ekstremt god til å manipulere, ekstremt god til å formulere seg og klare å få det akkurat som han vil. I likhet med sin mor. Jeg, på den annen side, er ikke det. Jeg er redd for at alt vil falle til hans fordel.

Ungen vår har begynt å vise tegn til aggressjons problemer, hun vil aldri til far og for hver gang hun har vært hos far/farmor bruker hun flere dager på å "bli seg selv" igjen. Hun er ei blid, sprudlende, utadvendt og snill jente, mens farsfamilien er kalde, ikke liker å vise følelser, og alt handler om makt/status. Jeg er livredd for at det til slutt vil ødelegge henne.

Jeg føler meg maktesløs, og føler at jeg har prøvd alt, snakket med alle som det er å snakke med. Jeg er mentalt utslitt av alt dette. Ungen har ikke noe godt av situasjonen. Det beste som kan skje er at vi alle kan ha et godt forhold, at jeg ser at ungen har det bra der, men jeg begynner å innse at det kanskje aldri vil skje.

Så, om det er noen som har noen råd, så mottas de med stor takk!

[Gjest Reza08]

Denne historien høres for meg helt ufattelig ut. At faren til barnet ditt til stadighet driver med utpressing, endrer meninger og oppfører seg urimelig er og blir tragisk. Han må forstå at du også har et liv, og at barnet skal få en så god oppvekst som mulig. Hvis din datter ikke liker seg når han har vært hos faren sin og farmor, bør hun ikke være der. Du må være sterk som har klart å takle alt dette presset. Farmoren til barnet virker veldig ustabil, påtrengende, grisk, psykotisk og maktsyk. At hun står å banker på døra di dag ut og dag inn, må være en stor belastning for deg. Hvis de er sånn her til vanlig, er det ikke godt å vite hva de finner på når du ikke er tilstede.

Ikke la denne gale familien ødelegge livet ditt og barnets liv, prøv å finn en løsning så disse folka for roet seg litt ned, og får bakkekontakt. De har fjernet seg så langt fra budskapet om det å ha et barn, at jeg ikke har ord. Skjønner jo at du vil at barnet skal ha kontakt med familien på far sin side også, men da må tiltak skje først. Ikke bry deg om alt den driten de har sagt til andre om deg, det kan du lett avkrefte. Kan være vanskelig å først begynne, men det klarer du. Kanskje det heller er du som burde gå til rettssak mot han og moren hans, for upassende fremtreden generelt, uønsket oppmerksomhet, tvilsom ivaretakelse av barnet, utnyttelse av deg, trakassering og utpressing.

Håper dere finner en løsning på dette. Du virker som om du bare vil alle alt vel, og at du er positiv, omsorgsfull, inkluderende, varm, godhjertet, engasjert og inetlligent. Det burde være flere mennesker som deg, som klarer å se bort i fra alt negativt, heller gi folk en ny sjanse, og se det positive.

[Redbull]

Ta opp ting han sier. spar på meldinger. dette kan bli nyttig i en rettsak

[Gjest Anonym]

TS her. Takker så mye for råd.

[Jodi]

Besteforeldre har ingen rettigheter til samvær, så hva moren hans truer og ikke truer med skal du ikke bry deg om.

Jeg sier som de over meg, spar på alt du kan, og bare la ham gå rettens vei. Det er ikke sikkert han har baller til å gjøre det, men at han bare bruker det som et pressmiddel på deg fordi han vet det funker. OM han går rettens vei, så kommer han aldri til å få foreldreretten uansett. Det veier veldig tungt at hun har bodd hos deg hele tiden, og at han ikke ville ha noe med henne å gjøre det første året. At han dessuten ikke følger opp når hun har vært såpass syk, vil si sitt. Så du har ingenting å bekymre deg over.

Kanskje det rett og slett hadde vært like greit for deg å få det opp i retten? Så blir du ferdig med det en gang for alle og kan få en skriftlig avtale med ham.

Lykke til