Min fars samboer

[AnonymBruker]

Faren min og samboeren hans har vært sammen i 15 år. De har begge voksne barn, men ingen barn sammen. I tenårene var jeg ofte og besøkte dem, og så over tid at hun ble mer og mer kald mot faren min og meg og mine søsken. Jeg besøker dem sjeldnere nå, fordi jeg rett og slett ikke føler meg særlig velkommen der. Har flere ganger fått beskjed om at det ikke passer at jeg kommer og besøker dem i noen dager fordi hun ikke vil ha besøk.

Jeg vet at dette har skapt krangler dem imellom, men til syvende og sist vil alltid pappa gi seg og tolerere det hver gang. Jeg syntes det var ganske trist den første gangen det skjedde, men har etter hvert blitt vant til det og bryr meg ikke så mye om jeg ikke har et så nært forhold til henne. Men jeg er skuffet over at faren min lar henne gjøre dette mot oss, og det har jeg sagt til han.

En annen ting hun gjør når vi først er på besøk, er at hun kan la være å hilse og sitter bare stille i sofaen. Når vi spiser middag kan hun ignorere alt som blir sagt og ser ikke på deg når du snakker til henne. Hun gjør dette mot både meg og faren min, men ikke til sine egne barn. Jeg kan komme på besøk og få beskjed av pappa om at hun har vært sur i en uke nå, så "ikke bry deg om henne". Hun kan også være i godt humør, men hovedsaklig er hun alltid i det lunefulle hjørnet.

Jeg synes hun ofte er aggressiv i måten hun snakker til faren min på, klager bare på ting og syter over ting han ikke har gjort. Det kommer aldri noen komplimenter fra den kanten. Hun sier ikke takk og viser heller ikke takknemlighet med oppførselen sin når han gjør hyggelige ting for henne. Det er han som tar seg av alt husarbeidet mens hun nesten utelukkende driver med hobbyene sine.Han er en veldig snill man som stiller opp og hjelper alle han kjenner så ofte han kan. Han er også veldig konfliktsky og finner seg i veldig mye for å bevare husfreden. Han kan kjøre innom fem ulike butikker for å finne riktig type snacks for henne, for han får kjeft og en kald skulder om han skulle komme hjem med noe annet. Alt skal være helt perfekt hele tiden, vi må ikke finne på å røre eller låne hennes ting, og gjør vi det må det legges på sin eksakte plass så hun ikke kan lage en sak utav det. Han går på tærne hele tiden og finner seg i denne passiv-aggressive oppførselen hennes uten å blunke. Han er helt kuet! Jeg synes det er ubehagelig å være der når hun oppfører seg sånn, og merker selv at jeg blir veldig forsiktig og redd for henne.

Nå har jeg vært og besøkt dem nylig, og merket at det bare har blitt verre. Faren min har alltid unnskyldt henne når jeg og søsknene mine har tatt dette opp med han, sier at det snart blir bedre når ditt og datt har ordnet seg, at de har det så bra sammen når det først går bra, osv. Han er vanskelig å prate med når det kommer til personlige tema. Jeg synes det er så trist å se faren min på denne måten. Det virker som at hele dagen hans går med til å tenke på hennes behov hele tiden. Han har tilpasset seg tyrraniet og er helt hemmet av frykten for å gjøre noe feil. Han er en utrolig snill mann, og selv om ingen fortjener denne behandlingen, synes jeg hvertfall ikke han gjør det! Og jeg synes ikke han burde finne seg i at hennes barn alltid er velkomne og blir tatt godt imot, mens vi må finne oss i så mye. Skulle ønske at han kunne sette ned foten og vise at det ikke er greit!

Jeg vet ikke hva som ligger bak at forholdet deres har blitt som det har blitt, jeg kan bare gjette. Men uansett hva årsaken er, synes jeg ikke det går an å leve sånn. Jeg lurer veldig på om faren min greier å se situasjonen på en oversiktlig måte og bare godtar det, eller om han er for nedbrutt til å se at dette ikke er bra nok. Slik jeg tolker det er hun en veldig humørsyk person, som generelt sier negative ting i alle samtaler om alt mulig rart og har veldig sterke meninger og liten forståelse for andres synspunkter. Disse to personene burde aldri vært sammen i det hele tatt, for maktforholdet blir helt skjeivt mellom dem.

Kan jeg blande meg mer inn i det, eller bør jeg gi meg etter de forsøkene vi har gjort på å snakke med han om det?

Anonym poster: 2972bead765a2f57b0c01f8e4d7941b0

[AnonymBruker]

Det jeg mente å si i første avsnitt er at når vi har avtalt et besøk, så kan jeg plutselig få beskjed om at jeg ikke får komme likevel.

Anonym poster: 2972bead765a2f57b0c01f8e4d7941b0

[AnonymBruker]

Det jeg mente å si i første avsnitt er at når vi har avtalt et besøk, så kan jeg plutselig få beskjed om at jeg ikke får komme likevel.

Anonym poster: 2972bead765a2f57b0c01f8e4d7941b0

Jeg kan ikke gi noe godt råd, men jeg kjenner til et tilsvarende forhold, der resultatet for mannen(faren) ble at han helt mistet kontakten med sine egne barn og barnebarn de siste 15-20 årene av livet. Kanskje det hjelper å male fanden på veggen for han? For det er et sannsynlig resultat etterhvert...

Anonym poster: b6718b0fd2ad6868be8a0f51f31eaad5