Hvordan være sikker på at det er riktig å avslutte et forhold?

[Gjest Anna]

Hva gjorde at du var helt sikker på at forholdet til ektefelle/samboer var over, og førte til at du tok initiativet til å bryte ut av det?

For meg er det mange grunner til at jeg tror at det er over, men jeg klarer ikke å bli sikker på at det riktige er å gå...

Hjelp!

[Gjest Svampebob1]

Jeg følte det dypt inne i meg at det var det eneste riktige.

Jeg gjorde meg bevisst på hvorfor vi ikke passet sammen og hvorfor det ikke var noe å bygge videre på.

[Gjest Anna]

Jeg følte det dypt inne i meg at det var det eneste riktige.

Jeg gjorde meg bevisst på hvorfor vi ikke passet sammen og hvorfor det ikke var noe å bygge videre på.

Mener du at du på en måte jobbet med deg selv for å forstå at det var det riktige å gjøre? Jeg ser alle grunnene til at jeg bør gå, men det er også noen grunner til at jeg ikke bør gjøre det (barn, økonomi, hus, lang felles historie, mulig ensomhet osv.), og det er så vanskelig å vite hva som bør veie tyngst.

[Capricorn]

Jeg oppdaget det da jeg var borte noen dager. Da jeg skulle hjem følte jeg at jeg ikke ville hjem. Følte meg ikke hjemme der mer og at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Da jeg kom hjem var det bare helt feil å være der sammen med han. Litt feil at jeg følte meg mer hjemme hos andre enn sammen med han i min egen leilighet.

Da var det helt over...... Snakket med han, pakket sakene og dro med en enorm lettelse.

[Britt Banditt]

Mener du at du på en måte jobbet med deg selv for å forstå at det var det riktige å gjøre? Jeg ser alle grunnene til at jeg bør gå, men det er også noen grunner til at jeg ikke bør gjøre det (barn, økonomi, hus, lang felles historie, mulig ensomhet osv.), og det er så vanskelig å vite hva som bør veie tyngst.

Hva er grunnene til at du føler at du BØR gå da?

[Gjest Svampebob1]

Mener du at du på en måte jobbet med deg selv for å forstå at det var det riktige å gjøre? Jeg ser alle grunnene til at jeg bør gå, men det er også noen grunner til at jeg ikke bør gjøre det (barn, økonomi, hus, lang felles historie, mulig ensomhet osv.), og det er så vanskelig å vite hva som bør veie tyngst.

Ja, jeg jobbet med å bli bevisst på hva som var hva og hva som var viktig for meg og ikke. Hva jeg ønsket i fremtiden og om det var noe jeg kunne få med det jeg hadde. Sluttet med snus på samme måten ;-).

Det vil alltids være ting som veier imot det å bryte et forhold.

Det som er viktig er totalen av alt. Dvs. at du, din nåværende kjæreste og barna dine har det bra. Er du i et forhold som ikke fungerer og du ikke har det bra, så vil det i mange tilfeller føre til at de rundt deg ikke har det bra også. Det å ofre seg selv for at andre skal ha det bra er som regel ingen løsning.

Kan det fikses?

Har dere prøvd samlivsterapi? Det er gratis på familievernkontoret. Jeg har hatt god utbytte av dette, selv om det allikevel endte med at forholdet tok slutt.

[Obelix]

Jeg mener at alle som ikke føler det riktige overfor partneren sin skal fortelle/ta valget og ikke holde den andre personen "som gissel" fordi man er redd for egen skjebne...

[PanLi]

Det var en lang prosess for min del, men jeg tror jeg visste det innerst inne veldig lenge. Det mest tydelige signalet var vel at mens han ønsket å kjøpe hus og stifte familie, orket ikke jeg engang tanken på å kjøpe ny sofa sammen fordi det som da dukket opp i hodet mitt var: "men hvem skal få den når (ikke hvis) vi flytter fra hverandre?" .. Jeg hadde mange sånne tanker og følelser siste året. Og tilsvarende hauger og lass av dårlig samvittighet for å ha disse tankene. Vi hadde ikke barn, men 9 års felles historie, mange felles eiendeler, en fantastisk svigerfamilie som jeg betraktet som min egen familie...osv. Bruddet og avslutningen var tung - men det kjennes riktig ut nå.

[Havbris]

Vanskelig å gi deg noen råd når du ikke gir oss noen holdepunkter. Hva er det som gjør at du vet du bør gå? Hvordan har dere det sammen, og hva har dere gjort for forholdet?

[Gjest Svampebob1]

Jeg mener at alle som ikke føler det riktige overfor partneren sin skal fortelle/ta valget og ikke holde den andre personen "som gissel" fordi man er redd for egen skjebne...

Det vil være en skjebne uansett hvilket valg man tar.

Man kan løse problemet i forholdet og få det fint sammen med partner og barn.

Man kan ikke løse problemet og forbli i et forhold som ikke fungerer. Dette vil gå ut over en selv, partner og barn.

Man kan gå fra partner og skape ettervirkninger både hos partner, barn og en selv.

Samlivsbrudd er ikke nødvendigvis det "snille" valget. Husker mine yngre søsken fikk store problemer på skolen da foreldrene mine gikk fra hverandre. Nå har alt roet seg og alle har det bra.. Men flere av oss "barna" sliter med følelsen av at vi ikke har noen familie i stedet. Det var allikevel det beste for alle at foreldrene våre gikk fra hverandre. Der stakk det for dypt til at det i det hele tatt kunne løses.

Allikevel vil jeg strekke meg i fremtidige forhold for å prøve å løse problemet først. Det er som regel den løsningen som innebærer minst smerte for alle parter dersom man faktisk klarer å løse det.

[Gjest Anna]

Hva er grunnene til at du føler at du BØR gå da?

Det er mange ting...

Det viktigste er at han er så mye sint. I perioder bebreider han meg mye og anklager meg for tanker jeg ikke har tenkt og ting jeg ikke har gjort. Han blir sint for bagateller og starter krangler hele tiden. Jeg blir lei meg og frustrert, for jeg tenker at det ikke er noe å krangle om, men han vil krangle. I slike perioder gjør han minimalt med barna og husarbeid, han er avvisende (men pågående når han krangler) og jeg føler at jeg ikke kan leve slik. (I periodene mellom er han imidlertid mye hyggeligere, gjør mer hjemme og det er mindre krangling).

I tillegg er vi veldig ulike. Han er opptatt av ting og ønsker hele tiden å kjøpe nye ting og gjerne ta opp lån for å gjøre det. Jeg er ikke særlig materialistisk, og ønsker ikke å ta opp lån for å kjøpe gjenstander. Selv om han er opptatt av ting, oppfatter jeg han likevel som gjerrig. Hvis han skal handle, kommer han alltid hjem med færre varer enn de vi skulle ha. Spør jeg hvorfor, svarer han at det er jo så dyrt. Er det derimot jeg som skal betale, fyller han opp handlevogna. Vi har masse krangler om økonomi. Han vil ikke ha felles økonomi, og vi har fordelt regningene oss imellom, så jeg tror det er ganske likt, men jeg betaler nok litt mer, men likevel klager han og mener at jeg slipper så lett unna. Jeg har foreslått felles regningskonto der alle regninger skal trekkes fra, og vi setter inn like mye hver måned, men det vil han ikke, for han er redd for å tape på det.

Han er en rotekopp uten like, og vet aldri hvor han har tingene sine. Han rydder sjelden opp etter seg, og det er jeg som gjør mesteparten av husarbeidet. Doen har han vel aldri vasket. Han er dårlig til å holde styr på avtaler, selv om jeg ber han skrive dem opp eller minner han på dem eller ber han titte på kalenderen, og så blir han sur på meg fordi vi "plutselig" skal et eller annet, for hvorfor har jeg ikke sagt i fra?

Plutselig kan han gå tilbake på planer vi har lagt, f.eks. om ferier eller feiringer. Da vil han ikke være med lengre, det er ikke så farlig for han, han gidder ikke. Så lurer jeg i ukevis på om han kommer til å ombestemme seg, slik at vi får reist eller om jeg må skuffe barna og hva jeg skal prøve å finne på som er gøy for dem istedet. Det blir stort sett til at vi gjennomfører, men jeg går i uker og lurer på om planen vil gjennomføres, eller om han kommer til å holde fast ved at han ikke vil likevel. En gang ombestemte han seg i det vi satte oss i bilen (var på vei på en dagsutflukt), og jeg måtte prøve å lage et morsomt alternativ for barna istedet.

Jeg føler ikke at jeg elsker han lengre, han har sagt for mye som har vært vondt og avvist meg for mange ganger. Ikke har jeg lyst til å ha sex med han lengre, heller.

Det er sikkert mer også, men dette er det viktigste.

Ja, jeg jobbet med å bli bevisst på hva som var hva og hva som var viktig for meg og ikke. Hva jeg ønsket i fremtiden og om det var noe jeg kunne få med det jeg hadde. Sluttet med snus på samme måten ;-).

Det vil alltids være ting som veier imot det å bryte et forhold.

Det som er viktig er totalen av alt. Dvs. at du, din nåværende kjæreste og barna dine har det bra. Er du i et forhold som ikke fungerer og du ikke har det bra, så vil det i mange tilfeller føre til at de rundt deg ikke har det bra også. Det å ofre seg selv for at andre skal ha det bra er som regel ingen løsning.

Kan det fikses?

Har dere prøvd samlivsterapi? Det er gratis på familievernkontoret. Jeg har hatt god utbytte av dette, selv om det allikevel endte med at forholdet tok slutt.

Hvordan jobbet du med å bli bevisst på dette? Skrev du ned for og imot? Var det bevisstgjøring som kun foregikk i hodet? Snakket du med noen om det? Tok du det opp med samboer/ektefelle før du hadde bestemt deg eller når den endelige avgjørelsen var tatt?

Jeg har spurt han flere ganger om han vil være med på samlivsterapi, men det vil han ikke. Han er ikke interessert i at en kvinne skal ta mitt parti og fortelle han at han er dum og tar feil. Samlivskurs har vi vært på, uten at det har hatt noen stor effekt.

Jeg mener at alle som ikke føler det riktige overfor partneren sin skal fortelle/ta valget og ikke holde den andre personen "som gissel" fordi man er redd for egen skjebne...

Jeg er ikke redd for egen skjebne, jeg er redd for å ta feil valg, redd for å angre, redd for at det skal bli vondt for barna. Dersom vi ikke hadde hatt barn, hadde jeg vært sikker og gått.

Det var en lang prosess for min del, men jeg tror jeg visste det innerst inne veldig lenge. Det mest tydelige signalet var vel at mens han ønsket å kjøpe hus og stifte familie, orket ikke jeg engang tanken på å kjøpe ny sofa sammen fordi det som da dukket opp i hodet mitt var: "men hvem skal få den når (ikke hvis) vi flytter fra hverandre?" .. Jeg hadde mange sånne tanker og følelser siste året. Og tilsvarende hauger og lass av dårlig samvittighet for å ha disse tankene. Vi hadde ikke barn, men 9 års felles historie, mange felles eiendeler, en fantastisk svigerfamilie som jeg betraktet som min egen familie...osv. Bruddet og avslutningen var tung - men det kjennes riktig ut nå.

Jeg har også den siste tiden fått tanker om at jeg ikke vil kjøpe noe sammen med han, som ny sofa, som du er inne på. Jeg har følelsen av at vi allerede eier nok sammen, og har ikke lyst til å investere i flere felles ting.

Vi har allerede hus og familie, og det gjør det vanskelig å bryte ut. En fantastisk svigerfamilie, som jeg er glad i, har jeg også.

Jeg har tenkt over dette i årevis i periodene der han har vært som sintest, men jeg klarer ikke å ta noen beslutning. Inntil nylig har jeg pleid å slutte og tenke på å flytte fra han når han er mindre sint, men nå er ikke lengre denne endringen hos meg så tydelig.

[Gjest Svampebob1]

Hvordan jobbet du med å bli bevisst på dette? Skrev du ned for og imot? Var det bevisstgjøring som kun foregikk i hodet? Snakket du med noen om det? Tok du det opp med samboer/ektefelle før du hadde bestemt deg eller når den endelige avgjørelsen var tatt?

Jeg brukte mye tid på å reflektere. Skrev for og imot, ja. Jeg gikk til en dyktig coach/livsveileder (noe jeg gjør fortsatt) som hjalp meg å bli bevisst på de forskjellige tingene for og imot.

I tillegg driver jeg med meditasjon, noe som også har hjulpet meg med bevisstgjøringen.

Jeg tok det ikke opp med henne før jeg var helt sikker, men underveis snakket vi mye om problemene og vi prøvde å gjøre noe med det. Men jeg nevnte ikke det med å gå fra henne fordi jeg ikke ville skape usikkerhet på noe jeg ikke var sikker på.

Du må nesten finne ut selv hva som er riktig der. Viktig med kommunikasjon. Kanskje det å gå litt dypere inn i problemet er alt som skal til? Jeg har nemlig opplevd det også i ettertid i forhold til andre relasjoner som er minst like viktige.

Jeg har spurt han flere ganger om han vil være med på samlivsterapi, men det vil han ikke. Han er ikke interessert i at en kvinne skal ta mitt parti og fortelle han at han er dum og tar feil. Samlivskurs har vi vært på, uten at det har hatt noen stor effekt.

En god terapeut vil være nøytral uansett hvem sin "feil" det er.

Dessuten er det alltid flere sider av samme sak. Det er ikke så enkelt at han blir dum og tar feil. Skal det løses, så må det løses i fellesskap. Ikke ved å rette en pekefinger.

[Gjest Lille-pus]

Du vet aldri helt for sikkert at valget du tar er det som er 110% riktig.

Du tar valget utifra den situasjon du har der og da, for mange en situasjon man kan ha prøvd å rette opp i. Med eller uten samarbeid. Med eller uten vilje fra den andre til å få toget på skinnene igjen.

Å kunne forflytte seg forover i tid og kunne evaluere de to mulighetene (bli eller gå) utfra en tilstand i fremtiden er ikke gitt noe menneske å klare helt til fulle.

Først gang hadde jeg sonet 7 år for en 'forbrytelse' jeg ikke hadde begått, 7 år med mindre og mindre verdi som menneske. Ensomheten i tosomhet ble for stor, avstanden ble større og større, mentalt og fysisk. Jeg gikk i veggen og kunne ikke mer om jeg skulle redde de utslitte restene av meg selv.

Andre gang ble det ført 2 liv, et liv som skulle være pefekt på overflaten, men som under glansbildet bestod av en stor sorg etter å være mer enn han var. Telefonene fra kreditorene kom til meg, den første på julaften. Den siste fra Namsmannen. Alt ble nektet på. Tross at man kunne legge bevisene på bordet så var de ikke sanne.

Sviket ved å ikke engang ha blitt informert om at man var husløs 3 dager senere var for stort for meg.

Lettelsen over å ikke ha blandet økonomien var det eneste lyspunkt for egen del.

I dag ser jeg savnet av foreldrene i dette. Ønsket om å fremstå som noe mer enn han var...

Jeg ser det. Jeg kan forstå, men ikke gi aksept. Jeg bærer ikke nag til noen av dem.

Det har tatt 'noen' år å bygge en avbalansert og trygg, bedre menneskekjennede person opp fra asken.

Så, du vet ikke helt hva du får, hva som kunne vært om valget er annerledes, men din situasjon høres ikke god ut.

Prøv, så godt du kan, å få en samtale om de tingene dere kanskje begge ser på som dagens problemer.

Det blir ingen hyggelig samtale er jeg redd. Men, den kan bli konstruktiv. Den kan avsløre om det er gniser tilbake, noe dere begge vil ønske å bygge videre på.

Driv ikke hverken deg selv eller den andre til selvutslettelsens rand. Der er det ikke noe å hente, jeg vet.

Edit: Jeg kan støtte tanken om å ikke holde gisler. Hverken andre eller seg selv som gissel.

Endret 21. desember 2012 av Lille-pus

[Britt Banditt]

Var det du som skrev denne tråden, TS?

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=705976

Jeg tenkte i hvert fall på den tråden når jeg leste denne, så jeg tenkte kanskje rådene hun får kan være litt til nytte for deg også

Jeg tror det viktigste her er at du må tenke igjennom hva du kan leve med og ikke. Hvordan vil du egentlig ha det? Er du ulykkelig? Tror du dette påvirker barna dine? Jeg er en av de som tror at barna lider mer med foreldre som absolutt ikke har det bra sammen enn med foreldre som bor hver for seg. Det er selvfølgelig veldig viktig at bruddet går så pent som mulig for seg og at man klarer å være relativt gode venner i ettertid. Hvis det blir rettsaker, uvennskap og man snakker "dritt" om hverandre til barna så lider jo barna mye mer enn om mamma og pappa klarer å snakke normalt høflig med hverandre og oppholde seg i samme rom uten å fly på hverandre.

Ser du for deg at dere kan bli gamle sammen? Eller ser du egentlig for deg at dere ikke er sammen om noen år?

At du sier at hvis dere ikke hadde hatt barn så hadde dere ikke vært sammen er jo egentlig et godt tegn på hva du egentlig vil og bør gjøre, tenker jeg. Når han heller ikke er villig til å jobbe for forholdet (familieterapi) så er det vel en ganske sterk indikator på at dette kanskje ikke er så viktig for han.

Har du fortalt han at du vurderer å gå?

[Gjest Anna]

Jeg brukte mye tid på å reflektere. Skrev for og imot, ja. Jeg gikk til en dyktig coach/livsveileder (noe jeg gjør fortsatt) som hjalp meg å bli bevisst på de forskjellige tingene for og imot.

I tillegg driver jeg med meditasjon, noe som også har hjulpet meg med bevisstgjøringen.

Jeg tok det ikke opp med henne før jeg var helt sikker, men underveis snakket vi mye om problemene og vi prøvde å gjøre noe med det. Men jeg nevnte ikke det med å gå fra henne fordi jeg ikke ville skape usikkerhet på noe jeg ikke var sikker på.

Du må nesten finne ut selv hva som er riktig der. Viktig med kommunikasjon. Kanskje det å gå litt dypere inn i problemet er alt som skal til? Jeg har nemlig opplevd det også i ettertid i forhold til andre relasjoner som er minst like viktige.

En god terapeut vil være nøytral uansett hvem sin "feil" det er.

Dessuten er det alltid flere sider av samme sak. Det er ikke så enkelt at han blir dum og tar feil. Skal det løses, så må det løses i fellesskap. Ikke ved å rette en pekefinger.

En god terapeut kommer vi ikke til, siden han ikke vil. Jeg har prøvd å snakke med han om problemene i årevis, men vi kommer ikke fram til noe, eller eventuelt kommer vi fram til noe, men det gjennomføres ikke i virkeligheten.

Jeg blir litt nysgjerrig, hvordan har meditasjon hjulpet deg, eksakt hva er det du gjør?

Du vet aldri helt for sikkert at valget du tar er det som er 110% riktig.

Du tar valget utifra den situasjon du har der og da, for mange en situasjon man kan ha prøvd å rette opp i. Med eller uten samarbeid. Med eller uten vilje fra den andre til å få toget på skinnene igjen.

Å kunne forflytte seg forover i tid og kunne evaluere de to mulighetene (bli eller gå) utfra en tilstand i fremtiden er ikke gitt noe menneske å klare helt til fulle.

Først gang hadde jeg sonet 7 år for en 'forbrytelse' jeg ikke hadde begått, 7 år med mindre og mindre verdi som menneske. Ensomheten i tosomhet ble for stor, avstanden ble større og større, mentalt og fysisk. Jeg gikk i veggen og kunne ikke mer om jeg skulle redde de utslitte restene av meg selv.

Andre gang ble det ført 2 liv, et liv som skulle være pefekt på overflaten, men som under glansbildet bestod av en stor sorg etter å være mer enn han var. Telefonene fra kreditorene kom til meg, den første på julaften. Den siste fra Namsmannen. Alt ble nektet på. Tross at man kunne legge bevisene på bordet så var de ikke sanne.

Sviket ved å ikke engang ha blitt informert om at man var husløs 3 dager senere var for stort for meg.

Lettelsen over å ikke ha blandet økonomien var det eneste lyspunkt for egen del.

I dag ser jeg savnet av foreldrene i dette. Ønsket om å fremstå som noe mer enn han var...

Jeg ser det. Jeg kan forstå, men ikke gi aksept. Jeg bærer ikke nag til noen av dem.

Det har tatt 'noen' år å bygge en avbalansert og trygg, bedre menneskekjennede person opp fra asken.

Så, du vet ikke helt hva du får, hva som kunne vært om valget er annerledes, men din situasjon høres ikke god ut.

Prøv, så godt du kan, å få en samtale om de tingene dere kanskje begge ser på som dagens problemer.

Det blir ingen hyggelig samtale er jeg redd. Men, den kan bli konstruktiv. Den kan avsløre om det er gniser tilbake, noe dere begge vil ønske å bygge videre på.

Driv ikke hverken deg selv eller den andre til selvutslettelsens rand. Der er det ikke noe å hente, jeg vet.

Edit: Jeg kan støtte tanken om å ikke holde gisler. Hverken andre eller seg selv som gissel.

Samtalen om problemene har vi hatt mange ganger. Vi kommer ikke videre. Han står steilt på sitt, og blir sint fordi han mener at jeg prøver å forandre han. Jeg orker egentlig ikke flere slike samtaler, for jeg blir bare lei meg og det blir mer krangling.

Var det du som skrev denne tråden, TS?

http://forum.kvinneg...howtopic=705976

Jeg tenkte i hvert fall på den tråden når jeg leste denne, så jeg tenkte kanskje rådene hun får kan være litt til nytte for deg også

Jeg tror det viktigste her er at du må tenke igjennom hva du kan leve med og ikke. Hvordan vil du egentlig ha det? Er du ulykkelig? Tror du dette påvirker barna dine? Jeg er en av de som tror at barna lider mer med foreldre som absolutt ikke har det bra sammen enn med foreldre som bor hver for seg. Det er selvfølgelig veldig viktig at bruddet går så pent som mulig for seg og at man klarer å være relativt gode venner i ettertid. Hvis det blir rettsaker, uvennskap og man snakker "dritt" om hverandre til barna så lider jo barna mye mer enn om mamma og pappa klarer å snakke normalt høflig med hverandre og oppholde seg i samme rom uten å fly på hverandre.

Ser du for deg at dere kan bli gamle sammen? Eller ser du egentlig for deg at dere ikke er sammen om noen år?

At du sier at hvis dere ikke hadde hatt barn så hadde dere ikke vært sammen er jo egentlig et godt tegn på hva du egentlig vil og bør gjøre, tenker jeg. Når han heller ikke er villig til å jobbe for forholdet (familieterapi) så er det vel en ganske sterk indikator på at dette kanskje ikke er så viktig for han.

Har du fortalt han at du vurderer å gå?

Du har rett i at det var jeg som skrev den andre tråden også.

Jeg vet at dette påvirker barna, de blir lei seg når vi krangler, har spurt om vi snart skal flytte fra hverandre etc. Jeg ser også at barna har en veldig kranglete tone seg i mellom og til oss voksne, og lurer på om det kan komme av at de har hørt så mye krangling. Jeg pleier å be han vente med kranglingen til barna har lagt seg, men han går ikke med på det, vil alltid krangle ferdig og følger etter meg når jeg prøver å gå unna.

Jeg tror ikke at vi klarer å være venner gjennom et brudd dessverre. Vi har så vidt vært inne på temaet en gang, og da begynte han å snakke om advokat med en gang. Han ble rasende.

Jeg har tidligere sett for meg at vi blir gamle sammen, men jeg tror egentlig ikke at jeg gjør det lengre.

[Britt Banditt]

Jeg tenker at når barna spør om dere skal flytte fra hverandre så har det dessverre gått altfor langt. Det burde du ta på alvor.

[Gjest Lille-pus]

Når jeg hører/leser hva du sier så hører jeg et menneske som er ensomt.

Hva er det verste som kan skje ? har man tid så kan det være fornuftig å se det scenariet ut i alle sine aspekter.

Både for å føle på det og for å finne løsninger på de enkelte delene (typisk; økonomi, bosted, papirarbeid, deling, sinne, personlig redsel for det man ikke kjenner, and the list goes on).

[AnonymBruker]

Det høres skikkelig klisje ut, men jeg er/var i samme situasjon som deg (var også jeg som skrev det i den andre tråden, at jeg kjente meg sånn igjen), og noe av det jeg faktisk følte har hjulpet meg er en bok som heter "too good to leave, too bad to stay", altså en selvhjelpsbok som handler om ambivalens i ekteskap/forhold (derfor jeg syns det er klisje). Den stiller mange spørsmål som hjalp meg å sortere tankene som jeg følte bare var et stort rot (og pekte på at jeg bør gå). Den kosta en hundrelapp ca på iBooks, så slapp jeg i hvert fall å vise omverdenen at jeg leste en bok om ekteskapsproblemer Om ikke annet så tror jeg det hjalp litt på følelsen av at jeg overdriver, og at "kanskje det ikke er så ille".

Anonym poster: 885fc57aac28eda3ea8b4e5505e74ba4

[Gjest Anna]

Jeg tenker at når barna spør om dere skal flytte fra hverandre så har det dessverre gått altfor langt. Det burde du ta på alvor.

Jeg er helt enig i at det har gått altfor langt. Samtidig er det vanskelig å være den som bryter ut, den som "har skylden" for at forholdet røk... Vi har lang historie sammen, ble sammen da jeg var veldig ung, og jeg vet ikke hvem vi er uten hverandre, men kanskje er det på tide å finne det ut.

Det jeg i hvert fall er ganske sikker på, er at jeg ikke holder ut med sinnet og kranglingen hans i noe særlig lengre tid.

Når jeg hører/leser hva du sier så hører jeg et menneske som er ensomt.

Hva er det verste som kan skje ? har man tid så kan det være fornuftig å se det scenariet ut i alle sine aspekter.

Både for å føle på det og for å finne løsninger på de enkelte delene (typisk; økonomi, bosted, papirarbeid, deling, sinne, personlig redsel for det man ikke kjenner, and the list goes on).

Er det meg du tenker på som ensom, eller er det han? Jeg føler meg i hvert fall ensom i forholdet. Jeg føler ikke egentlig at jeg kan snakke med han. Kanskje føler han akkurat det samme i forhold til meg.

Hva det verste som kan skje er... Jo, det må være at jeg angrer og føler at jeg har gjort den største feilen i livet mitt ved å gå fra han, og så har han allerede funnet en annen, eller vil ikke ha meg tilbake. Det kan være at økonomien går helt skeis, fordi vi ikke får solgt huset, eller det kan være at barna blir helt knust av at vi går fra hverandre. Det kan sikkert være mye mer også, men dette var de verste tingene som dukket opp i hodet mitt akkurat nå.

Det høres skikkelig klisje ut, men jeg er/var i samme situasjon som deg (var også jeg som skrev det i den andre tråden, at jeg kjente meg sånn igjen), og noe av det jeg faktisk følte har hjulpet meg er en bok som heter "too good to leave, too bad to stay", altså en selvhjelpsbok som handler om ambivalens i ekteskap/forhold (derfor jeg syns det er klisje). Den stiller mange spørsmål som hjalp meg å sortere tankene som jeg følte bare var et stort rot (og pekte på at jeg bør gå). Den kosta en hundrelapp ca på iBooks, så slapp jeg i hvert fall å vise omverdenen at jeg leste en bok om ekteskapsproblemer Om ikke annet så tror jeg det hjalp litt på følelsen av at jeg overdriver, og at "kanskje det ikke er så ille".

Anonym poster: 885fc57aac28eda3ea8b4e5505e74ba4

Var det du som spurte om vi kunne sende pm? Jeg var ikke helt klar for å ha personlig kontakt med noen da i forhold til dette spørsmålet. Jeg vet ikke helt om jeg er det enda, heller, men jeg er mer klar for det nå enn jeg var da i hvert fall. Følger du med her hele tiden, slik at du ser det hvis jeg spør etter deg, hvis du fortsatt er interessert i at vi skal skrive pm til hverandre om situasjonen vår? Eller har du kanskje bestemt deg? Jeg skal prøve å få tak i boken du nevnte. Tittelen hørtes veldig beskrivende ut for slik jeg oppfatter situasjonen, så hvis det er en bra bok, kunne jeg virkelig tenke meg å lese den. Jeg innser at jeg sliter med å ta en beslutning selv, uten råd utenfra.

Du skriver at boka hjalp på følelsen av at du overdriver og at det kanskje ikke er så ille, hvordan fikk boka deg til å forstå at det motsatte var tilfellet? Vil du si noe om det?

[AnonymBruker]

Var det du som spurte om vi kunne sende pm? Jeg var ikke helt klar for å ha personlig kontakt med noen da i forhold til dette spørsmålet. Jeg vet ikke helt om jeg er det enda, heller, men jeg er mer klar for det nå enn jeg var da i hvert fall. Følger du med her hele tiden, slik at du ser det hvis jeg spør etter deg, hvis du fortsatt er interessert i at vi skal skrive pm til hverandre om situasjonen vår? Eller har du kanskje bestemt deg? Jeg skal prøve å få tak i boken du nevnte. Tittelen hørtes veldig beskrivende ut for slik jeg oppfatter situasjonen, så hvis det er en bra bok, kunne jeg virkelig tenke meg å lese den. Jeg innser at jeg sliter med å ta en beslutning selv, uten råd utenfra.

Du skriver at boka hjalp på følelsen av at du overdriver og at det kanskje ikke er så ille, hvordan fikk boka deg til å forstå at det motsatte var tilfellet? Vil du si noe om det?

Ja, det var meg Jeg hadde bare ikke så lyst til å legge ut om min situasjon i detaljer her på forumet, jeg bare tenkte at hvis du trengte noen å prate med som var i samme situasjon (siden du sa du ikke hadde så mange å snakke med om det). Jeg følte bare at vi hadde veldig mye til felles, og ville gi deg muligheten hvis du hadde lyst Jeg sjekker nok innom her hvis du skriver ja

Boka er satt opp sånn at det er rundt 30 spørsmål, og hvis du kan svare nei på et av de, så mener forfartteren at forholdet er for dårlig, og at du bør gå (i korte trekk, hun skriver også noe om at noen av spørsmålene er mer alvorlige enn andre, og at hvis det ikke er noe annet galt bør du vurdere det). Hun skriver også om at for og i mot liste ikke er en god nok måte å vurdere forholdet på, men at man må lage en "diagnose".

Her er i hvert fall spørsmålene, de er selvfølgelig forklart godt i boka, og det er ikke like lett å vite hva hun mener ved å bare lese disse, men det gir jo en pekepinn:

http://divorcesource.wordpress.com/2008/02/01/too-good-to-leave-too-bad-to-stay/

Jeg følte i hvert fall at jeg fikk en "wake up call" av enkelte av spørsmålene (som jeg svarte klart NEI på): 1. Thinking about that time when things between you and your partner were at their best. Looking back, would you now say that things were really very good between you then?

4. If God or some omniscient being said it was okay to leave, would you feel tremendously relieved and have a strong sense that finally you could end your relationship?

5. In spite of your problems, do you and your partner have even one positively pleasurable activity or interest (besides children) that you currently share and look forward to sharing in the future, something you do together that you both like and that gives both of you a feeling of closeness for awhile?

7. Does you partner bombard you with difficulties when you try to get even the littlest thing you want; and is it your experience that almost any need you have gets obliterated; and if you ever do get what you want, is getting it such and ordeal that you don’t feel it was worth the effort?

8. Does it seem to you that your partner generally and consistently blocks your attempts to bring up topics or raise questions, particularly about things you care about?

9. Have you got to the point, when your partner says something, that you usually feel it’s more likely that he’s lying than that he’s telling the truth?

10. In spite of admirable qualities, and stepping back from any temporary anger or disappointment, do you genuinely like your partner, and does your partner seem to like you?

11. Do you feel willing to give your partner more than you’re giving already, and are you willing to do this the way things are between you now, without any expectation of being paid back?

12. Do both you and your partner want to touch each other and look forward to touching each other and make efforts to touch each other?

13. Do you feel a unique sexual attraction to your partner?

14. Does your partner neither see nor admit things you’ve tried to tell him/her to acknowledge that make your relationship too bad to stay in?

16. This problem your partner has that makes you want to leave; have you tried to let it go, ignore it, stop letting it bother you? And were you successful?

21. In spite of all the ways you’re different, would you say that deep down or in some respect that’s important to you, your partner is someone just like you in a way you feel good about?

25. As you think about your partner’s disrespect, is it clear to you that you do everything possible to limit your contact with your partner, except for times where you absolutely must interact?

26. Do you feel that your partner, overall and more often than not, shows concrete support for and genuine interest in the things you’re trying to do that are important to you?

28. Is there a demonstrated capacity and mechanism for genuine forgiveness in your relationship?

31. Given the way your partner acts, does it feel as though in getting close to you what he’s most interested in is subjecting you to his anger and criticism?

32. When the subject of intimacy comes up between you and your partner, is there generally a battle over what intimacy is and how to get it?

34. Do you currently share goals and dreams for your life together?

35. If all the problems in your relationship were magically solved today, would you still feel ambivalent about whether to stay or leave?

Uff, når jeg nå gikk igjennom alle spørsmålene igjen, og så etter hva jeg kunne svare negativt på, så ble det veldig mange av dem. Enkelte av de andre kunne jeg også svare delvis negativt på.

Spesielt 1, 4, 9 og 25 er kanskje spørsmål som jeg ikke hadde tenkt så mye over før jeg leste boka, men som virkelig traff meg om at "det er sant, sånn føler jeg det, dette er ikke bra", hvis du skjønner.

Dette ble langt, og rotete. Jeg har vel egentlig endelig bestemt meg, det har vært en vanskelig vei, for å si det mildt, nå gjenstår liksom bare det siste skrittet. Jeg føler egentlig at når du skriver så har du egentlig innerst inne kanskje også bestemt deg..? Føler at du kanskje leter etter "godkjennelse" utenfra om at det er greit å gå (tenk på spørsmål 4 her)? Jeg vet i hvert fall med meg selv at jeg følte det veldig sånn, pga den dårlige samvittigheten, og følelsen av å være egoistisk.

Anonym poster: 885fc57aac28eda3ea8b4e5505e74ba4