Venninna mi ''spiser opp'' all energi.... ( lang )

[AnonymBruker]

Hei

Vet ikke helt hva jeg egentlig vil med denne tråden, men føler vel et behov for å få ut litt frustrasjon. Og kanskje sitter det noen der på andre siden av skjermen som har noe fornuftig innspill, og som kanskje har opplevd noe lignende og vil dele sin erfaring(er)!?

Det har seg altså slik at jeg har ei venninne som tapper meg helt for energi. Vi har vært venner i 2-3år, men jeg kjenner allerede hele hennes livshistorie på godt og vondt, mest vondt.

Førsteinntrykket mitt av denne damen var egentlig ''uff, dette blir for mye'', da hun ganske umiddelbart brettet ut hele personlivet sitt. Men samtidig så følte hun en tiltrekning til meg, og hun var jo også veldig hyggelig. Og det er hun fortsatt, veldig hyggelig, men hun lever for mye i fortiden. Jeg føler at jeg blir brukt som hennes personlige søppelkasse og som terapeut.

For all del, jeg har ingenting i mot å lytte å være forståelsefull. Problemet er at jeg har en ganske vanskelig barndom i bagasjen, og jeg har kommet til i punkt i livet der at jeg er klar for å gå videre og begynne å leve. Mens hun står og stamper i fortiden, og alt blir så negativt hele tiden. Jeg har også fortalt henne en del av mitt, da sånn helt overfladisk, og sagt at enkelte ting hun forteller trigger dårlige minner hos meg. Og at hun kanskje burde prate med noen andre enn nettopp meg. Da har hun unnskyldt seg, og sagt at hun ikke skal snakke om det igjen. Noe hun tydeligvis har ''glemt''.

Jeg vil gjerne være hennes venn, og at vi kan finne på hyggelige ting sammen.

Uansett da, om jeg ikke vil være terapeut eller ikke, så har jeg innimellom gitt henne noen råd og synspunkter. Det som skjer da er at hun tilsynelatende lytter og er ganske enig, men så 3-4uker etterpå så har hun plutselig kommet på det helt av seg selv ( akkurat det jeg sa ). Eller så har psykologen hennes sagt akkurat det samme. Dette er egentlig litt irriterende, men jeg biter det i meg.

Jeg har også tatt henne ut med på andre ting, for å få tankene over på noe annet. Men det faller alltid tilbake på noe negativt. I tillegg til at jeg føler meg som en 5åring på tur med mammaen sin, for hun overkjører meg totalt innimellom. Med det mener jeg at hun snakker for meg! Synes det er veldig plagsomt, jeg er da voksen og kan snakke for meg selv.

F.eks; Jeg skulle se på noe klær, og så sa jeg ''denne var jo fin, men de har ikke min str, og det er ikke så farlig'', men da MÅ hun nærmest skrike ut til den som jobber der og spørre om de har min str.

Synes dette var greit i starten, at hun var litt mamma var greit, men nå begynner det å bli nok. Hun er også av typen som klager over filleting i butikken, hvis de er tomme for melk e.l, så klager hun høylydt i kassa.

Jeg er av typen som tar sånne ting med knusende ro, og jeg skjemmes over å være med henne. I tillegg er hun så opptatt av at vi er så like, og blir sjalu hvis jeg sier at jeg har mye til felles med noen andre. Det er også mye annet, men øsnker ikke å skrive alt i et åpent forum.

Jeg kunne sikkert ha kuttet henne ut, men jeg får så dårlig samvittighet. Vet jo hvor mye hun sliter, og hvor mange av hennes andre venner som har snudd ryggen til. Det har endt opp med at jeg har prøvd å unngå henne i stedet, føler meg ganske slem. Jeg burde helt sikkert tatt en prat med henne... Greia da er at hun tar alt så jævlig personlig, og blir såret og skuffa.

Ikke har jeg så mange andre venner selv heller, så vil jo gjerne beholde vennskapet. Det hørtes kanskje egoistisk ut, men...

Er det noen som har noen råd å komme med...? Hvordan skal jeg få henne til å forstå at hun sliter meg ut, uten å såre henne? Er den ''brutale'' sannheten best?

-TS

Anonym poster: 5259384714cb3dcaa0de7ba0dda1394b

[up!]

Har vært borti noen sånne. Jeg tror nøkkelen er å bare trekke seg litt unna. Ikke ta den "store praten". Det kommer sjeldent noe godt ut av det, det er ingen av oss som ville likt å høre at "du sliter meg ut", uansett hvor pent det er pakket inn. Bedre å skape litt avstand. Enten finner dere tilbake, eller så blir det med avstanden. Begge deler er greit. Jeg skjønner at du får dårlig samvittighet, men samtidig kan du ikke være venn med henne med det som grunnlag. Hold deg til dem i livet som du føler er en berikelse

[AnonymBruker]

Har vært borti noen sånne. Jeg tror nøkkelen er å bare trekke seg litt unna. Ikke ta den "store praten". Det kommer sjeldent noe godt ut av det, det er ingen av oss som ville likt å høre at "du sliter meg ut", uansett hvor pent det er pakket inn. Bedre å skape litt avstand. Enten finner dere tilbake, eller så blir det med avstanden. Begge deler er greit. Jeg skjønner at du får dårlig samvittighet, men samtidig kan du ikke være venn med henne med det som grunnlag. Hold deg til dem i livet som du føler er en berikelse

Takk for svar

Jeg har trekt meg ganske mye unna i det siste. Har jobbet mye, så det er jo en fin unnskyldning.

Skulle ønske at hun greide å slippe litt taket og slappe av litt, for hennes egen del. Og at hun lærte seg til å sensurere noe av det hun forteller. Det er jo ikke alt som er like lurt å si til alle, og det har hun erfart gang på gang.

Anonym poster: 12e1c762d369949f5567f4344f9774d6

[mckinley]

Dette høres ikke ut som noe sunt vennskap. Ikke bare fordi du blir brukt som psykolog når du egentlig skulle tatt vare på deg selv, men også fordi det kommer frem hvor irritert du er på henne.

Jeg har også hatt noen lignende venner, og det var utmattende. I mitt tilfelle lønte det seg bare å langsomt bli mer og mer avvisende på en grei måte, bli mer opptatt, kontakte vedkommende mindre og mindre. Du sier at du vil beholde henne som venn så lenge hun slutter å bruke deg som psykolog og slutter å irritere deg i butikker osv, men jeg tror det er enten/eller her. Ta hele henne eller trekk deg unna.

[AnonymBruker]

Dette høres ikke ut som noe sunt vennskap. Ikke bare fordi du blir brukt som psykolog når du egentlig skulle tatt vare på deg selv, men også fordi det kommer frem hvor irritert du er på henne.

Jeg har også hatt noen lignende venner, og det var utmattende. I mitt tilfelle lønte det seg bare å langsomt bli mer og mer avvisende på en grei måte, bli mer opptatt, kontakte vedkommende mindre og mindre. Du sier at du vil beholde henne som venn så lenge hun slutter å bruke deg som psykolog og slutter å irritere deg i butikker osv, men jeg tror det er enten/eller her. Ta hele henne eller trekk deg unna.

Nei, du sier noe. Jeg har holdt meg mest mulig unna, og ikke tatt så mye kontakt. Men jeg får ikke gjort så mye med at hun dukker opp uanmeldt.

Og det er vel kanskje naivt av meg å tro at hun kommer til å endre seg, eller...?

Når jeg tenker meg om, så er det kanskje lurt å kutte helt etterhvert. Siden jeg er en person som godtar, og finner meg i ting, helt til jeg en dag får nok og eksploderer :/

Anonym poster: 12e1c762d369949f5567f4344f9774d6

[mckinley]

Nei, du sier noe. Jeg har holdt meg mest mulig unna, og ikke tatt så mye kontakt. Men jeg får ikke gjort så mye med at hun dukker opp uanmeldt.

Og det er vel kanskje naivt av meg å tro at hun kommer til å endre seg, eller...?

Når jeg tenker meg om, så er det kanskje lurt å kutte helt etterhvert. Siden jeg er en person som godtar, og finner meg i ting, helt til jeg en dag får nok og eksploderer :/

Anonym poster: 12e1c762d369949f5567f4344f9774d6

Jeg vet hvor kjip og klam den situasjonen du er i nå er. Hvis hun dukker uanmeldt opp, forstår jeg at det blir verre. Du skriver jo at du ikke har så mange venner, men ærlig talt ville jeg heller vært venneløs enn å bare ha henne, vil ikke du? Du får deg jo noen nye venner etterhvert uansett? Jeg forstår det ambivalente i situasjonen også, hun virker jo helt avhengig av deg, det er klart det er vanskelig. Jeg tenker likevel at du er bedre tjent uten henne.

[Gjest Svampebob1]

Avhengighetsrelasjoner som dette er som regel ikke så sunt.

Har hatt noen slike selv. Noen har jeg kuttet ut og andre har fått beskjed om at det ikke er aktuelt mer (og da har de ofte forsvunnet av seg selv siden de ikke hadde behov for meg mer).

I og med at du har bagasje selv som du ønsker å legge bak deg, så vil muligens slikt også være til hinder for at du selv skal få lov til å utvikle deg videre.

Og det at du blir brukt til terapeut er mest sannsynlig ikke til hjelp for henne. Skal hun løse problemene sine, så må hun finne ut av det selv eller oppsøke en profesjonell. Det er mulig at du kun er med på å nære hennes behov for å bli i fortiden i stedet for å hjelpe henne videre.

[Katniss]

Jeg ville faset henne ut sakt men sikkert.

[AnonymBruker]

Slitsom situasjon. Har selv en slik en rundt meg. Jeg holdt seriøst på å tørne. Endte med at det berømte begeret rant over og jeg kjefta på henne for noe helt annet en liten filleting som tilfeldigvis fikk begeret til å renne over Holdt meg unna og orka ikke se/høre/snakke med henne på noen uker. Men vi snakker sammen nå. På et annet plan. Jenta har vært veldig ydmyk ovenfor meg i det siste og jeg trives best med situasjonen slik den er nå Jeg vil jo ikke kutte henne ut heller. Hun er en superflott person når hun ikke stresser seg opp for alt mulig rart. Og heldgivis hørte hun på meg når jeg maste henne avgårde til psykolog. Så nå går hun ganske ofte til psykologen sin og har falt litt mer på plass.

Min mening er jo at alle fortjener en sjangse. Men på våre premisser.

Anonym poster: e851b3a50b042acb1315da144101a1d3

[Gjest Gro]

Hei

Vet ikke helt hva jeg egentlig vil med denne tråden, men føler vel et behov for å få ut litt frustrasjon. Og kanskje sitter det noen der på andre siden av skjermen som har noe fornuftig innspill, og som kanskje har opplevd noe lignende og vil dele sin erfaring(er)!?

Det har seg altså slik at jeg har ei venninne som tapper meg helt for energi. Vi har vært venner i 2-3år, men jeg kjenner allerede hele hennes livshistorie på godt og vondt, mest vondt.

Førsteinntrykket mitt av denne damen var egentlig ''uff, dette blir for mye'', da hun ganske umiddelbart brettet ut hele personlivet sitt. Men samtidig så følte hun en tiltrekning til meg, og hun var jo også veldig hyggelig. Og det er hun fortsatt, veldig hyggelig, men hun lever for mye i fortiden. Jeg føler at jeg blir brukt som hennes personlige søppelkasse og som terapeut.

For all del, jeg har ingenting i mot å lytte å være forståelsefull. Problemet er at jeg har en ganske vanskelig barndom i bagasjen, og jeg har kommet til i punkt i livet der at jeg er klar for å gå videre og begynne å leve. Mens hun står og stamper i fortiden, og alt blir så negativt hele tiden. Jeg har også fortalt henne en del av mitt, da sånn helt overfladisk, og sagt at enkelte ting hun forteller trigger dårlige minner hos meg. Og at hun kanskje burde prate med noen andre enn nettopp meg. Da har hun unnskyldt seg, og sagt at hun ikke skal snakke om det igjen. Noe hun tydeligvis har ''glemt''.

Jeg vil gjerne være hennes venn, og at vi kan finne på hyggelige ting sammen.

Uansett da, om jeg ikke vil være terapeut eller ikke, så har jeg innimellom gitt henne noen råd og synspunkter. Det som skjer da er at hun tilsynelatende lytter og er ganske enig, men så 3-4uker etterpå så har hun plutselig kommet på det helt av seg selv ( akkurat det jeg sa ). Eller så har psykologen hennes sagt akkurat det samme. Dette er egentlig litt irriterende, men jeg biter det i meg.

Jeg har også tatt henne ut med på andre ting, for å få tankene over på noe annet. Men det faller alltid tilbake på noe negativt. I tillegg til at jeg føler meg som en 5åring på tur med mammaen sin, for hun overkjører meg totalt innimellom. Med det mener jeg at hun snakker for meg! Synes det er veldig plagsomt, jeg er da voksen og kan snakke for meg selv.

F.eks; Jeg skulle se på noe klær, og så sa jeg ''denne var jo fin, men de har ikke min str, og det er ikke så farlig'', men da MÅ hun nærmest skrike ut til den som jobber der og spørre om de har min str.

Synes dette var greit i starten, at hun var litt mamma var greit, men nå begynner det å bli nok. Hun er også av typen som klager over filleting i butikken, hvis de er tomme for melk e.l, så klager hun høylydt i kassa.

Jeg er av typen som tar sånne ting med knusende ro, og jeg skjemmes over å være med henne. I tillegg er hun så opptatt av at vi er så like, og blir sjalu hvis jeg sier at jeg har mye til felles med noen andre. Det er også mye annet, men øsnker ikke å skrive alt i et åpent forum.

Jeg kunne sikkert ha kuttet henne ut, men jeg får så dårlig samvittighet. Vet jo hvor mye hun sliter, og hvor mange av hennes andre venner som har snudd ryggen til. Det har endt opp med at jeg har prøvd å unngå henne i stedet, føler meg ganske slem. Jeg burde helt sikkert tatt en prat med henne... Greia da er at hun tar alt så jævlig personlig, og blir såret og skuffa.

Ikke har jeg så mange andre venner selv heller, så vil jo gjerne beholde vennskapet. Det hørtes kanskje egoistisk ut, men...

Er det noen som har noen råd å komme med...? Hvordan skal jeg få henne til å forstå at hun sliter meg ut, uten å såre henne? Er den ''brutale'' sannheten best?

-TS

Anonym poster: 5259384714cb3dcaa0de7ba0dda1394b

Der er en grunn til at alle andre har snudd henne ryggen.... Hun spiser folk opp.

Du har kjent henne noen få år- så ingen lang historie. Nå trenger du positive venner, Pga egen prosess, så mitt råd er å dumpe henne. Enten gradvis v å unngå eller ta et oppgjør og si rett ut. Har dumpa mange venner de siste år. Er voksen, har barn og familie og lite overskudd til mennesker som ikke gir meg noe. Eller TAR mye mer enn de gir ervel mer riktig å si:)

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg vet hvor kjip og klam den situasjonen du er i nå er. Hvis hun dukker uanmeldt opp, forstår jeg at det blir verre. Du skriver jo at du ikke har så mange venner, men ærlig talt ville jeg heller vært venneløs enn å bare ha henne, vil ikke du? Du får deg jo noen nye venner etterhvert uansett? Jeg forstår det ambivalente i situasjonen også, hun virker jo helt avhengig av deg, det er klart det er vanskelig. Jeg tenker likevel at du er bedre tjent uten henne.

Ja, jeg prøver å finne meg nye venner, men føler at det er vanskelig etter å ha blitt voksen. Kommer seg vel etterhvert Og joda, det er kanskje bedre å være alene fremfor å ha det sånn.

Avhengighetsrelasjoner som dette er som regel ikke så sunt.

Har hatt noen slike selv. Noen har jeg kuttet ut og andre har fått beskjed om at det ikke er aktuelt mer (og da har de ofte forsvunnet av seg selv siden de ikke hadde behov for meg mer).

I og med at du har bagasje selv som du ønsker å legge bak deg, så vil muligens slikt også være til hinder for at du selv skal få lov til å utvikle deg videre.

Og det at du blir brukt til terapeut er mest sannsynlig ikke til hjelp for henne. Skal hun løse problemene sine, så må hun finne ut av det selv eller oppsøke en profesjonell. Det er mulig at du kun er med på å nære hennes behov for å bli i fortiden i stedet for å hjelpe henne videre.

Hun går til psykolog da, men hun burde kanskje vært der oftere. Og som du sier så bremser det meg litt også. Mye av det hun snakker om er ting som jeg selv har opplevd, noe som hun vet, og som hun ønsker synspunkter på. Dette fører til at jeg selv begynner å tenke på det negative som var tidligere, og som jeg har jobbet så hardt for å legge bak meg.

Slitsom situasjon. Har selv en slik en rundt meg. Jeg holdt seriøst på å tørne. Endte med at det berømte begeret rant over og jeg kjefta på henne for noe helt annet en liten filleting som tilfeldigvis fikk begeret til å renne over Holdt meg unna og orka ikke se/høre/snakke med henne på noen uker. Men vi snakker sammen nå. På et annet plan. Jenta har vært veldig ydmyk ovenfor meg i det siste og jeg trives best med situasjonen slik den er nå Jeg vil jo ikke kutte henne ut heller. Hun er en superflott person når hun ikke stresser seg opp for alt mulig rart. Og heldgivis hørte hun på meg når jeg maste henne avgårde til psykolog. Så nå går hun ganske ofte til psykologen sin og har falt litt mer på plass.

Min mening er jo at alle fortjener en sjangse. Men på våre premisser.

Anonym poster: e851b3a50b042acb1315da144101a1d3

Hehe.. føler at dette begret mitt nærmerer seg toppen også, er litt redd for det. Og ja, jeg synes også at alle fortjener en sjanse. Det er vel derfor jeg har ''oversett'' mye av tingene, men som allikevel har plaget meg. Og det at jeg føler at jeg tar mye hensyn til henne og hennes, men at hun ikke bryr seg om hvordan jeg føler det.

Der er en grunn til at alle andre har snudd henne ryggen.... Hun spiser folk opp.

Du har kjent henne noen få år- så ingen lang historie. Nå trenger du positive venner, Pga egen prosess, så mitt råd er å dumpe henne. Enten gradvis v å unngå eller ta et oppgjør og si rett ut. Har dumpa mange venner de siste år. Er voksen, har barn og familie og lite overskudd til mennesker som ikke gir meg noe. Eller TAR mye mer enn de gir ervel mer riktig å si:)

Lykke til!

Takk

Ja, er nok ikke bare begret mitt som har rent over. At hun har spist opp tidligere venner. Jeg har ikke barn og familie, så jeg kan ikke ''skylde'' på det, men kan jo si at jeg jobber. Hadde sett for meg at jeg skulle begynne på nytt med nye venner og nye ark, men blir stående og stampe i fortiden når jeg er sammen med henne.

Anonym poster: 12e1c762d369949f5567f4344f9774d6