Til dere som har begynt å gi opp, hvordan takler dere hverdagen?

[AnonymBruker]

Hei. Mitt største ønske har vær å bli gravid og fått barn, men det vil ikke min livmor. For noen år siden fikk jeg konstantert en muskelknute i livmoren som gjorde det vanskelig å bli gravid. Fikk tilbud om å fjerne den, men i mellomtiden har det dukket flere opp . Er svær plaget med disse. Fryktelige smerter, enorme blødninger og slapp ofte. Er fryktelig spent på om jeg slipper å fjerne livmoren. Det er frykelig vanskelig for meg å takle hverdagen. Synes de er flaut med alle disse knutenen , og tør ikke si det til noen. Jeg har begynt å hate kropppen min og livet mitt. Er så deprimert og langt nede at jeg håper nesten på å dø. Samtidig føler jeg meg ikke som noen kvinne som kan ha en mann. Jeg føler jeg er forpliktet til å slå opp med samboeren min fordi jeg unner han en fruktbar kvinne. Han skjønner ikke alvoret i dette. Vet han er glad i barn. Er det noen flere i min situasjon som har gode råd å gi? Akkurat nå er livet på sitt mørkeste.

Anonym poster: 7607acd086612c12a1a4ee6871cbc24a

[Cindi]

Vær så snill ikke ta valget FOR samboeren din hva som er best for han. Hvis du har fortalt han hva som er konsekvensene av muskelknutene, så vet han at konsekvensen av å være sammen med deg er at dere mest sannsynligvis ikke får biologiske barn. Det finnes andre metoder..

Han får velge selv. Og jeg er sikker på at samboeren din velger DEG foran alt. Hvis du dumper han vil du nok knuse både hans og ditt hjerte. For hva?? Fordi du tror det er best for han?

Jeg skal fortelle deg en historie jeg ikke forteller folk... Rettere sagt, aldri forteller.

Jeg hadde en gang en kjæreste. Jeg elsket han utrolig høyt. Han var alt for meg. Han var glad, sprudlende, kjærlig og en fantastisk venn. Så måtte jeg flytte, mot min vilje.

Vi snakket på telefonen i timesvis hver dag, og det var de beste timene i hverdagen, når jeg kunne le og glemme hverdagen som var rundt meg. Livet på det nye stedet var ikke bra for meg. Jeg ble en annen. Jeg hadde ikke den store vennegjengen jeg hadde før å lene meg til, jeg var alene. Jeg ble trist, innesluttet og stille. Ikke den jenta han hadde kjent og elsket.

Etter noen mnd besluttet han at han ville flytte etter meg. Savnet var for stort.

Jeg fikk panikk. Jeg ville ikke at hans lykke skulle avhenge av meg. Tenk om han ble ulykkelig pga meg?? Tenk om han ble like trist og lei av å bo her som meg? Tenk om livet ikke ble slik han hadde sett for seg?

Det var best om jeg sparte han, så han kunne finne en kjæreste som bodde i nærheten, så han kunne beholde vennene sine og familien.

Jeg tok valget for han...

Noen mnd senere døde han. Jeg har aldri vært mer forvirret eller knust i mitt liv. Aldri har jeg angret mer på noe enn at jeg ikke lot han velge selv, at jeg ikke lot han selv finne ut hva som var best for han. Han kunne vært i live. Han kunne jo blitt lykkelig, med meg. Kanskje jeg tok feil? Kanskje det viktigste for han bare var å være hos meg?

Det er 10 år siden. Jeg tenker fremdeles på han hver dag, og klandrer meg selv fordi jeg tok valget for han.

Poenget mitt er, det er ikke alltid slik at det VI tror er best for de vi elsker, faktisk er det.

Fortell samboeren din om dine bekymringer, men for Guds skyld, la han velge selv.

Livet kan bli utrolig bra for dere, med eller uten barn. Dere trenger bare tid på å komme over sorgen. Det er en sorgprosess du må igjennom, men det er en slutt på det, når du finner mening og glede i ditt eget liv, i selskap med mannen din og med de du er glad i rundt deg. Det kan ta tid, men du må etterhvert begynne å tenke nytt. "Ok, plan A gikk ikke. Hva vil jeg nå med livet mitt? Adoptere? Fosterbarn? Utdanne meg mer? Jobbe i utlandet? Etc..."

Det kan bli bra, det vil bli bra. Etterhvert. *klem*

[Athene]

Det å ikke kunne få egne barn er fryktelig tungt i seg selv. Det som gjør meg ekstra trist er alle som lar det ødelegge alle andre aspekter med livet. Karrieren, venner (som får barn), forholdet, psyken...

Det å få barn er virkelig ikke alt. Men det har en tendens til å bli "alt" i det man ikke får det til. Man trur at bare man blir gravid blir man lykkelig, for det er det man ønsker mest av alt. Og at alt annet i livet er drit fordi man ikke har barn.

Jeg har egentlig gitt opp. Etter fire år og fem prøverørsforsøk. Men jeg elsker livet mitt. Det å ikke ha barn har åpnet andre dører. Jeg og mannen er fortsatt kjærester, og storkoser oss sammen. Vi reiser til utlandet en gang i måneden, og nyter sene kvelder med vin, gode venner og mat. Vi har en enorm økonomisk frihet. Jeg kan prioritere karrieren, jeg elsker å seile forbi alle som er hjemme i permisjon, og må hente i barnehagen annenhver dag eller være hjemme med syke barn.

Jeg trur du er i ferd med å miste perspektivet på ting. Det å få barn er en del av livet, men det er ikke livet. Og det er ikke avgjørende (heller tvert i mot) for å ha et godt liv med mannen i ditt liv. Ikke tillat deg selv å ha de tankene du har, tenk heller på alt det positive i livet ditt. Og blir det for tøft må du søke hjelp, det du nå går gjennom er en enorm psykisk belastning.

[Gjest jente8923]

Når det kommer til samboeren din TS forstår jeg deg godt. Har mange ganger hatt de samme tankene selv. At det beste for han ville vært om han fikk muligheten til å finne seg en annen som faktisk kan gi han barn for jeg vet han virkelig vil. Han sier selv at han vil bli hos meg, men jeg føler det er egoistisk. Jeg er helt enig i Cindi at samboeren din må få velge det selv. Det må jeg bare la min samboer gjøre og, uansett hvor tungt det er. Noen ganger kan man jo adoptere, være fosterhjem eller beredskapshjem og det vil jo for mange hjelpe.

Jeg må si meg litt uenig Athene. Meningen med livet for min del er å få barn, og jeg vil føle at livet uten barn ikke er et liv. Jeg ville ikke vært tilfreds med å kunne reise osv. Økonomi eller penger betyr faktisk veldig lite for meg. Selv om jeg har masse penger så har jeg ikke lyst til å reise og leve livet på den måten. Jeg ville følt at livet var tomt og meningsløst. Jeg skjønner selvfølgelig at folk ser forskjellig på det, og det har jeg ingen problemer med.

Endret 20. desember 2012 av jente8923

[AnonymBruker]

Kloden trenger ikke flere barn.

Man bør heller ta seg av de barna som allerede er til, og som trenger hjelp. Barn som er rammet av sult og krig.

Ta heller å adoptere en unge, istedenfor å sette et nytt barn til verden, som gjør det enda vanskeligere for de fattige barna i verden å få seg mat.

Trangen til å få et eget barn, av kjøtt og blod, er en EGOISTISK ting!

Anonym poster: 03f8411d5108e81bfdc6e1812a2ce9df

[Gjest jente8923]

Kloden trenger ikke flere barn.

Man bør heller ta seg av de barna som allerede er til, og som trenger hjelp. Barn som er rammet av sult og krig.

Ta heller å adoptere en unge, istedenfor å sette et nytt barn til verden, som gjør det enda vanskeligere for de fattige barna i verden å få seg mat.

Trangen til å få et eget barn, av kjøtt og blod, er en EGOISTISK ting!

Anonym poster: 03f8411d5108e81bfdc6e1812a2ce9df

Nå har det seg slik at reglene for adopsjon er svært strenge så det er ikke alle som får adoptert.

[Athene]

Kloden trenger ikke flere barn.

Man bør heller ta seg av de barna som allerede er til, og som trenger hjelp. Barn som er rammet av sult og krig.

Ta heller å adoptere en unge, istedenfor å sette et nytt barn til verden, som gjør det enda vanskeligere for de fattige barna i verden å få seg mat.

Trangen til å få et eget barn, av kjøtt og blod, er en EGOISTISK ting!

Anonym poster: 03f8411d5108e81bfdc6e1812a2ce9df

Dette var ett innlegg som viser mangel både på kunnskap og innsikt.

Du får ikke adoptere i Norge med mindre du ikke kan få egne barn. Du må være ferdig medisinsk utredet, ha prøvd på egenhand en lang periode, og en lege må stadfeste at dere som par er infertile. Og selv om man er infertil er det bortimot 1 av 3 par som får avslag på adopsjonssøknaden, da kravene er så strenge. Videre er ventelistene på ca 5 år, da køen av folk som vil adoptere er mye lengre en adoptivbarn tilgjengelig.

Alt i livet er egentlig et egoistisk valg. Skulle vi alle vært idealister hadde vi gitt bort alt vi eier og har, og flyttet ned til Afrika og jobbet gratis der. Ønsket om barn er et av de sterkeste instinktene vi har, og ønsket om biologiske barn sitter for mange langt inn i ryggraden. Likevel skal man bli hengt her inne hver gang man skriver at man ønsker egne barn. Det blir helt feil.

[AnonymBruker]

Det er ikke noe problem å adoptere i Norge uten å være infertil.

Anonym poster: 7211e3e242fb4ed4f6b5964fb7422b07

[Athene]

Det er ikke noe problem å adoptere i Norge uten å være infertil.

Anonym poster: 7211e3e242fb4ed4f6b5964fb7422b07

I praksis fungerer det slik, fordi køen av ufrivillig barnløse som ønsker adopsjon er så lang er dette en faktor som vektlegges.

I bunn og grunn er det en utrolig EGOISTISK handling å forsøke å adoptere et barn i Norge uten å være infertil, fordi du tar en plass i køen fra de som ikke kan få barn på andre måter.

[AnonymBruker]

I praksis fungerer det slik, fordi køen av ufrivillig barnløse som ønsker adopsjon er så lang er dette en faktor som vektlegges.

I bunn og grunn er det en utrolig EGOISTISK handling å forsøke å adoptere et barn i Norge uten å være infertil, fordi du tar en plass i køen fra de som ikke kan få barn på andre måter.

Hvorfor er det mer egoistisk å ønske å hjelpe et barn fremfor å sette enda et barn til i den overbefolkede verden?

Stemmer ikke at barnløshet er en faktor som vektlegges for adopsjonsgodkjenning i Norge. India er det eneste landet en kan adoptere fra i Norge som krever attest på at en trolig ikke kan få (flere) biologiske.

Anonym poster: 7211e3e242fb4ed4f6b5964fb7422b07

[AnonymBruker]

Det er ikke noe problem å adoptere i Norge uten å være infertil.

I praksis fungerer det slik, fordi køen av ufrivillig barnløse som ønsker adopsjon er så lang er dette en faktor som vektlegges.

I bunn og grunn er det en utrolig EGOISTISK handling å forsøke å adoptere et barn i Norge uten å være infertil, fordi du tar en plass i køen fra de som ikke kan få barn på andre måter.

Både-og.

De barna som det er mest konkurranse om, er friske babyer. Hvis noen er villige (og godkjente!) for å ta et eldre barn, søsken, eller barn med mindre eller større skader/sykdommer/handicap, så forsvinner veldig mye av køen og da er det plass også for de som har egne barn eller som av andre grunner ikke stiller sterkt. Det ligger til enhver tid barn ute på "tilbud" hos adopsjonsforeningene, der interesserte kan regne med en mye kjappere prosess, og der man heller ikke tar plassen fra noen. Bare sånn at det er sagt, i tilfelle noen mister motet av de lange køene

For øvrig blir jeg like forbauset hver gang over de som velger å sette seg til doms over hvordan andre takler sine egne liv og sine barneønsker. Jeg har de barna jeg skal ha, de har kommet uten problemer, og nettopp derfor vil jeg være ekstremt forsiktig med mine uttalelser om hvordan andre skal ordne opp med sin barnløshet. Overbefolkningen i verden løses, sånn mens vi er inne på det, heller ikke med Norges fruktbarhetstall. Det er liksom ikke vi som velter statistikken, og uansett hvor mange barn man får i India hjelper det fint lite på den norske eldrebølgen...

Anonym poster: 547ff054e9424fdc203251faba87894b