Er jeg for sær?

[AnonymBruker]

Jeg er den typen som ikke finner meg i ting. Om jeg føler meg overkjørt, lar jeg det ikke ligge eller fare forbi.

Men jeg ser at veldig mange andre gjør det! Lar andre bestemme ting for dem eller lar andre kjøre over dem og bare ignorerer det. For husfredens skyld kanskje?

Jeg klarer ikke det, jeg. Vet jeg har noe å jobbe med. Men mitt temperament er så eksplosivt, og jeg klarer ikke å ikke si noe om det er noe. Med mindre jeg blir så sjokkert at jeg blir målløs da.

En av mine måter å si ifra på er å ignorere og holde meg unna folk. Det er den milde metoden. For at jeg skal slippe å bli sint og kjefte. Jeg vet at jeg lett kan starte diskusjoner og krangler, så om det er noe, har jeg i det siste heller holdt meg unna dem. For kan ikke ignorere dem om jeg er i nærheten av dem.

Men hva er mest vanlig, å ikke si noe (om man føler seg overkjørt), eller å si noe?

Anonym poster: fb153d8549c32c71f94f5370dc3e6f84

[momo]

Jeg lar heller ingen overkjøre meg. Men sier ifra på en pen måte. Og egentlig er det et veldig lite problem da det skjer veldig skjelden.

[Steinar40]

Alltid smart å holde seg unna vanskelige folk.

[Gjest proteinet]

Her må du i grunn bare ta deg sammen. Det er ikke ofte jeg krangler, lager diskusjoner ut av ingenting og holder på med silent treatment, men det betyr dermed ikke at jeg lar meg overkjøre, utnytte og lar meg selv bli til en dørmatte som lar seg tråkke på. En velger sine kamper - hvorfor bruke energi på å kjefte, lire av seg masse usaklig og være sur i flere timer på grunn av en eller annen dust.

Mitt tips: Ikke eksploder - da fremstår du som en som er i ubalanse, men ta det opp med vedkommende at du ikke setter pris på oppførselen. Du oppnår ingen verdens ting ved å ta i bruk silent treatment eller ved å gi noen huden full av kjeft.

Alltid smart å holde seg unna vanskelige folk.

Man kan ikke alltid velge hvem man omgås.

[Gjest Darthoven]

Jeg er den typen som ikke finner meg i ting. Om jeg føler meg overkjørt, lar jeg det ikke ligge eller fare forbi.

Men jeg ser at veldig mange andre gjør det! Lar andre bestemme ting for dem eller lar andre kjøre over dem og bare ignorerer det. For husfredens skyld kanskje?

Jeg klarer ikke det, jeg. Vet jeg har noe å jobbe med. Men mitt temperament er så eksplosivt, og jeg klarer ikke å ikke si noe om det er noe. Med mindre jeg blir så sjokkert at jeg blir målløs da.

En av mine måter å si ifra på er å ignorere og holde meg unna folk. Det er den milde metoden. For at jeg skal slippe å bli sint og kjefte. Jeg vet at jeg lett kan starte diskusjoner og krangler, så om det er noe, har jeg i det siste heller holdt meg unna dem. For kan ikke ignorere dem om jeg er i nærheten av dem.

Men hva er mest vanlig, å ikke si noe (om man føler seg overkjørt), eller å si noe?

Anonym poster: fb153d8549c32c71f94f5370dc3e6f84

Say what? Du gjør jo akuratt det samme selv.

[Steinar40]

Man kan ikke alltid velge hvem man omgås.

Nei, men man kan redusere pinen til et absolutt minimum.

[sol87]

Jeg er den typen som ikke finner meg i ting. Om jeg føler meg overkjørt, lar jeg det ikke ligge eller fare forbi.

Men jeg ser at veldig mange andre gjør det! Lar andre bestemme ting for dem eller lar andre kjøre over dem og bare ignorerer det. For husfredens skyld kanskje?

Jeg klarer ikke det, jeg. Vet jeg har noe å jobbe med. Men mitt temperament er så eksplosivt, og jeg klarer ikke å ikke si noe om det er noe. Med mindre jeg blir så sjokkert at jeg blir målløs da.

En av mine måter å si ifra på er å ignorere og holde meg unna folk. Det er den milde metoden. For at jeg skal slippe å bli sint og kjefte. Jeg vet at jeg lett kan starte diskusjoner og krangler, så om det er noe, har jeg i det siste heller holdt meg unna dem. For kan ikke ignorere dem om jeg er i nærheten av dem.

Men hva er mest vanlig, å ikke si noe (om man føler seg overkjørt), eller å si noe?

Anonym poster: fb153d8549c32c71f94f5370dc3e6f84

Uff, dette er vanskelig. Jeg kan slite med det der selv, men mest i familiesituasjoner. Med årene har jeg blitt flinkere. Jeg prøver rett og slett å beherske meg, og diskutere saklig og rolig. Blir stemingen for anspent unnskylder jeg meg og går på do, eller jeg prøver å vri diskusjonen over på noe positivt. Noen ganger går det også an å si noe som "Jeg ser jo poenget ditt, men jeg er ikke helt enig. Uansett respekterer jeg din oppfatning." eller "Jeg merker at jeg ikke er i humør til å diskutere/ snakke om dette akkurat nå". Ofte trenger det ikke å være dumt å si noe, det handler mest om måten man sier det på. (men, jeg har en slektning som rett og slett ikke er helt god. Han kan man ikke diskutere saklig med. Selv om han er mye eldre enn meg, har jeg valgt å bare la ham drive på. Det blir mye lettere for alle.)

Når det gjelder at andre bestemmer eller overkjører, tror jeg man må bør velge sine kamper med omhu. Jeg kunne sikkert startet mange diskusjoner med søstera mi, men siden vi begge har et uheldig temperament, så gir jeg meg i filleting som ikke er viktige for meg. Av og til er husfreden mer verdt enn at jeg får det siste ordet.

[Glynis]

Høres slitsomt ut å være så eksplosiv. Jeg lar meg aldri overkjøre og sier alltid ifra, men jeg er usedvanlig behersket og konfliktsky samtidig, da jeg ikke orker noe mas. Men jeg orker heller ikke la ting ligge hvis det faktisk er et problem. Man kan fint si i fra og ikke la seg overkjøre ute å krangle. Jeg har aldri hatt en ordentlig krangel i hele mitt liv og blir aldri rasende, men alle vet at man ikke kan overkjøre meg og at det er motstand å møte hvis man prøver seg på noe.

[AnonymBruker]

Som andre her sier - du har antagelig mye å hente i å lære å reagere annerledes og mildere. Du skal ikke finne deg i å bli overkjørt, men det finnes andre måter å takle det på enn å eksplodere - da mister den andre (enda mer) respekt for deg, det blir krangling og utrygghet - og kanskje du også går rundt og er litt redd for ditt eget reaksjonsmønster (for det er jo ikke en veldig behagelig måte å reagere på)? Jeg kjenner meg tildels igjen, men har endret meg med tiden, mye pga meditasjon, men også fordi jeg har blitt flinkere til å velge bort ting/folk som ikke er bra for meg på et tidligere stadium.

Ofte merker jeg faktisk at atferd fra andre, som jeg før ville tolket som respektløs og nedlatende ovenfor meg, kanskje ikke er så ille, ment sånn som jeg trodde, eller er mer komisk/tragikomisk på deres vegne, evt et uttrykk for DERES svakhet... noen ganger føler jeg bare medfølelse med en jeg tidligere ville blitt kjempeirritert på, og når jeg blir irritert er det oftest en mye svakere reaksjon enn før - jeg har på en måte plass til reaksjonen/følelsen inni meg uten å fyre meg opp (kan tenke helt rolig at jeg blir irritert, og klarer å beherske meg).

Anonym poster: 0af1e2b317706ca1afc428e60d6ae3e1

[Gjest Katten.]

Du beskrive ikke en person jeg ville likt å tilbringe tid med.

[Gjest Vampen]

Å ignorere, kjefte og krangle er en elendig måte å kommunisere på.

[Gjest *Maja*]

Jeg lar meg aldri overkjøre, men det er forskjell på å være uenige med partneren og komme til en enighet og møtes på halvveien eller å prate skikkelig om tingene.

Kommunikasjon er vel nøkkelen, som alltid.

[Gjest brutal mann]

Du TS er en sånn jeg ikke hadde giddet å bruke tid på.

[AnonymBruker]

Ikke det at jeg har noe behov for respekt fra de jeg eksploderer på.

Hvis jeg er syk, og de sier at "nei, du er ikke syk, du er bare lat", blir jeg skikkelig sint.

Eller hvis noen kommer med nazistiske ytringer eller prøver å presse sitt livssyn nedover hodet mitt, blir jeg også sint. Ja, dette skjer stadig vekk.

Jeg for min del kunne aldri tenkt meg å tilbringe tid med folk som har et stort ønske og behov for å skrive usaklige innlegg i diskusjoner.

Tusen takk for de saklige svarene i allefall!

Anonym poster: fb153d8549c32c71f94f5370dc3e6f84

[Havbris]

Jeg kjenner en kvinne som alltid kringkaster tanker og meninger. Det er en online forbindelse mellom tankene og snakketøyet. Hun havner i konflikter med andre mennesker støtt og stadig.

Er det fordi hun er ærlig, og fordi hun ikke lar seg overkjøre av andre mennesker? Nei - det er fordi hun ikke har sosiale antenner, hun klarer ikke å sortere ut hvilke kamper hun skal kjempe og hun lytter ikke til det andre har å si. Hun er dårlig på kommunikasjon, og siden hun ikke lytter ordentlig så hører hun ofte noe annet enn det folk sier. Og siden hun er så opptatt av å "si fra" til folk, så gir hun heller ikke andre plass.

Hun er mest opptatt av å få sagt sin egen mening, men ikke så opptatt av hva andre kan ha å si. Hun har alltid rett og kan bruke lange tirader med ord for å bevise det.

Og hun er ganske ensom.

Endret 19. desember 2012 av Havbris

[AnonymBruker]

Ikke det at jeg har noe behov for respekt fra de jeg eksploderer på.

Hvis jeg er syk, og de sier at "nei, du er ikke syk, du er bare lat", blir jeg skikkelig sint.

Eller hvis noen kommer med nazistiske ytringer eller prøver å presse sitt livssyn nedover hodet mitt, blir jeg også sint. Ja, dette skjer stadig vekk.

Jeg sier 'det er din mening, jeg er ikke interessert i å endre mitt livssyn' og 'jo, jeg er syk, har du ikke noe bedre å gjøre enn å spekulere i andres sykdom?'

Nå har aldri noe av dette skjedd meg, så enten er det deg det er noe galt med eller så omgås du bare feil folk. Det du ikke tenker på er at noen folk elsker å provosere, og hvis de vet at du blir så rasende fortsetter de bare. Det er jo helt klassisk oppførsel.

Anonym poster: 318da7de1d2f8fcd209e563803336f47

[Gjest Gjest]

noen ganger er det ikke verd helvete som oppstår om man sier kraftig i fra. jeg var mye som deg før men det har roa seg litt nå som jeg har blitt eldre. men jeg har vanskelig for å holde igjen noen ganger. men til tider er det det beste man kan gjøre. velg dine kamper med omhu, er ikke alt som er verd å krangle om

[Steinar40]

Når man virkelig misliker en annen person så er det veldig vanskelig å beherske seg.

Bedre da å ha absolutt minst mulig kontakt.