Broren min vil ikke ha kontakt med familien

[AnonymBruker]

Min lillebror har alltid vært slik at han ikke vil være med i familieselskaper og andre slike sammenkomster, fordi han synes det er kjedelig.

Han ble alltid "tvunget" til å være med likevel, noe som ble verre å gjennomføre da han kom i tenårene. Likevel har vi trodd at han kom til å endre seg bare han ble litt eldre og mer voksen.

Etter at mamma og pappa gikk fra hverandre for noen år siden, har det bare blitt verre. Lillebror var da 18 år, men bodde fremdeles hjemme, og ble dermed alene i huset med pappa frem til han flyttet for seg selv.

Helt siden separasjonen har han nektet å ha noe kontakt med mamma. I noen få tilfeller, helt i begynnelsen, kunne jeg med litt overtalelse få han til å møte opp i f.eks. bursdagen min. Selv om han ikke snakket med mamma, møtte han ihvertfall opp.

Det er vel ikke det at mamma har gjort så mye galt, annet enn at hun var den som flyttet ut - etter at mamma og pappa var enige om å separeres. Det var altså ikke hennes skyld alene. Likevel tror jeg at han kanskje ble såret og lei seg da hun flyttet ut, og at han nå "straffer" henne ved å ikke ha kontakt.

Etterhvert som tiden har gått har det bare blitt verre, og han nekter å møte opp noe sted hvis mamma skal være der. De siste årene har han ikke engang blitt med på julefeiring...

Neste år skal jeg gifte meg, men han har sagt at han ikke møter opp. Fordi han "ikke liker bryllup, jul, bursdager eller andre familieselskaper", som han selv sier. Jeg blir så lei meg og skuffet når han oppfører seg sånn, men jeg kan jo ikke akkurat tvinge han til å møte opp. Han er den eneste lillebroren min, som jeg er veldig glad i, så skulle veldig gjerne hatt han der på den store dagen. Forloveden min er sint og skuffet over at broren min ikke kommer i bryllupet vårt, og forståelig nok skjønner han ikke hvordan lillebror kan oppføre seg sånn.

Han er 21 år, så jeg håper det enda er en mulighet for at han kan endre seg når han blir litt mer voksen. Helt ærlig så synes jeg han oppfører seg som en bortskjemt drittunge, enda han har hatt en fin oppvekst med samme gode oppdragelse som meg. På jobb er han visst en av de bedre ansatte, og blir rost i skyene av sjefene sine, så det er tydeligvis bare når det kommer til familien at han oppfører seg så dårlig.

Er det noen som har opplevd noe lignende og har noen tips? Noen gode idèer om hva jeg kan gjøre for å få han til å ta seg sammen?

Anonym poster: bd6f1c0f4e6c4deb2ccd63d7bc55ead6

[Gjest]

Overse han fullstendig.

Så lenge han får masse oppmerksomhet ved å nekte å komme, så fyrer det opp under det hele.

Begynn å droppe å be han. Overse han. Frys han ut.

Om han ikke ser på familien som et aktivum som han må bidra til, så får dere holde godene unna.

Kanskje får det han til å våkne.

Og du vil virkelig ikke ha en surmulende bror i bryllupet ditt. Der vil du ha folk som koser seg og har det bra sammen.

[AnonymBruker]

Minner litt om søsteren min. Hun fant plutselig ut da hun var 16 at hun ikke ville ha noe mer med pappa å gjøre, så hun flyttet til mamma uten å si noe til ham. Nekter å svare på meldinger og pappa har nå ikke sett henne på tre år. Hun sendte også en melding hvor det stod "du er ikke faren min lenger".

Utrolig trist og vondt for ham, spesielt siden han ikke vet hvorfor det er slik. Hun har jo aldri oppgitt noen grunn, men tror det er fordi hun ikke likte at han tilbragte så mye tid med sin nye kone, og "straffer ham" for det.

Hun hater også familieselskaper og besøk, og oppfører seg som oftest som en sur drittunge hele tiden.

Var ikke meningen å blære ut om mine familieproblemer i din tråd, men jeg forstår veldig godt hvordan du har det. Det er vondt for hele familien at det er slik, men jeg tror man bare må håpe at det er en fase, og at det vil bedre seg med tiden.

Anonym poster: ad88740610478251f68d044cf9cf7b42

[Envy]

Søstra mi er 36 og fremdeles på det viset. Sånn har det vært i mange år, og jeg orker ikke forholde meg til henne lenger. Det er umulig å få henne til å endre mening. Hun får bare være sånn, også får helle vi andre i familien holde på våre bånd. Det tar mye energi å prøve å overtale sånne mennesker til å delta i familien. Vil råde deg til å la han ta sine egne valg og holde på, den det går mest utover er han selv.

[Athene]

Det er tydeligvis et eller annet som har skjært seg helt for han. Eller en eller annen barnslig ide om at han nå er voksen, og skal "vise" dem som dro han med under tvang i barneårene.

Jeg har mer tro på kommunikasjon enn utfrysing. Be om en samtale, og si at hensikten med denne ikke er å overtale han tll å komme, men å forstå hvorfor han ikke vil komme og formidle følelser rundt dette begge veier. Virker ikke dette har jeg ikke så mange råd. Men ikke løp for mye etter han og mas om deltagelse, trekk dere litt unna og se om han kommer til fornuften etterhvert.

[AnonymBruker]

Takk for alle svar

Han tar ikke lenger kontakt med meg. Det er alltid jeg som må ringe han/sende melding, men det siste halvåret tar han ikke engang tlf om jeg ringer fordi han "gidder ikke" snakke i tlf (hans egne ord). Han sier at om det er noe jeg vil, kan jeg sende en sms. Derfor tar jeg heller ingen kontakt med han, så sånn sett blir han jo ignorert.

Faren min er den eneste lillebror har jevnlig kontakt med, selv om han var en skikkelig mammagutt da han var liten.

Jeg prøvde senest for noen uker siden å snakke med han, da jeg møtte han og pappa. Han er umulig å snakke med, siden han bare trekker på skuldrene og kommer med svar som: "Fordi", "Vil ikke", "Liker ikke", "Gidder ikke" osv. Som en liten trassig unge, rett og slett. Pappa har også prøvd å snakke med han, men det hjelper lite.

Tidligere har han alltid hørt på meg og fortalt meg mer om hvordan han har det, så jeg har vært den som har klart å snakke han til fornuft når det har vært noe. Nå vil han ikke engang svare ordentlig på spørsmålene mine, så da føles det veldig håpløst.

Når det gjelder bryllupet prøver jeg å tenke sånn, som nevnt tidligere i denne tråden, at jeg ikke vil ha en surmulende bror som lager dårlig stemning der. Likevel er det veldig trist at det skal være sånn. Vi hadde et ganske godt forhold da vi var yngre, så det gjør det vel ekstra sårt.

Håper virkelig at han tar til fornuften når han blir eldre, selv om jeg frykter at han kan bli som din søster, Envy.

Anonym poster: bd6f1c0f4e6c4deb2ccd63d7bc55ead6

[Stinelin]

La han være, høres ut som det er det han vil. Kanskje han rett og slett ikke er så glad i å være med familien. Noen ganger fungerer det bare ikke, så ikke mas.

[Gjest Ole Olsen]

Etter flere år med aggresjon og sinne har min sønn nå kuttet ut all kontakt med hele familien og vissnok dratt til utlandet, det er ingen egentlig grunn til dette, vi har alle bekymret og deppet pga av at han setter seg i så dårlig økonomisk og sosiale sitjuasjoner og at det ikke skal være mulig å ha en vanlig relasjon til ham.

Rusproblemer, ja noe, men ikke bare, mentale saker, kanskje det.

Livet blir visst aldri helt iorden igjen når en mangler, årene går og av og til kommer tårene for han var slik en fin gutt engang.

Tror han er i Europa, lenger kommer jeg ikke, kan noen etterlyses som ikke vil bli etterlyst og hva er i såfall hensikten.

[AnonymBruker]

Søstra mi er 36 og fremdeles på det viset. Sånn har det vært i mange år, og jeg orker ikke forholde meg til henne lenger. Det er umulig å få henne til å endre mening. Hun får bare være sånn, også får helle vi andre i familien holde på våre bånd. Det tar mye energi å prøve å overtale sånne mennesker til å delta i familien. Vil råde deg til å la han ta sine egne valg og holde på, den det går mest utover er han selv.

Kom over denne tråden og ble litt satt ut. Det første jeg tenkte; "har andre også opplevd dette!!??".

En av mine søsken (som nå er over 40) har de siste 10 årene kuttet ut kontakt. Det har vært tunge år, spesielt for mine foreldre. Enda er det sårt for dem, så klart. Vi andre har, som sitat over skriver, prøvd å ta vare på våre bånd, og la den som "brøt ut" være "i fred" (gjort det klart at vi andre vil ha kontakt med hele familien og at det får en godta om en vil treffe noen av oss andre). Men det er virkelig vondt, og det svir ekstra når foreldre forteller at de er så lei seg, og de ikke vet hva de har gjort eller hva de kan gjøre. Føler ofte på at jeg ikke strekker til eller kan gjøre noe for at det skal bli bedre. Prøver så godt jeg kan å være til stede, men samtidig er det også en balanse jeg synes blir mer og mer vanskelig da jeg også har merket at jeg svært lett får dårlig samvittighet for mine foreldre om jeg ikke "kompenserer" for "tapet" av det ene barnet... :-/

Anonym poster: 6b53011f1a174f67e3cac17115dcc62a

[~white lady~]

Jeg og den øvrige familien har ingen kontakt med lillebroren min som er i omtrent samme alder som din, TS.

Det er vel rundt tre år siden jeg snakket med han sist. Han sliter med angst +++ og er inne i systemet og får mye hjelp, men han var selvfølgelig heller ikke tilstede under bryllupet mitt tidligerere i år. Jeg har skrevet brev, sendt sms, ringt, kontaktet han på facebook...aldri svar å få. Nå har han ikke tlf lenger og er heller aldri på fb.

Det er vondt og man blir sårbar når det er slik, man savner jo søskenet sitt og ønsker og håper at alt blir som før. Dessverre kan vi ikke gjøre mer enn å stå på sidelinjen og vente på at de får orden på livet sitt/ modnes og blir voksen og tar kontakt selv.

Føler med deg, men du bør la bryllupet gå som planlagt likevel, tenk heller på alle de gjestene som faktisk kommer for å feire dere.

[Gjest]

Man må også ta høyde for de tilfellene hvor en person faktisk har valgt å kutte forbindelsen med familien av hensyn til seg selv. En del familier fungerer dårlig, og jeg kjenner til tilfeller hvor den eneste mulige for en person har vært å kutte tvert kontakten mot deler av familen.

Man skal ikke akseptere destruktive forhold bare for å være "grei" med familie som man ikke fungerer sammen med. Om det er virkelg ille, så er kanskje den eneste utveien å kutte kontakten.

Dette var mer et innspill til senere svar, ikke til trådstarter.

Jeg er tilhenger av den frie vilje. Man er ikke programforpliktet til å holde seg i en destruktiv situasjon "av hensyn" til andres såre følelser. En del mennesker mister kontakt med barn eller søsken på grunn av ting de selv har gjort gjentatte ganger over lang tid.

Det er forskjell på en dysfunksjonell familie og en tenåring/ung person med nykker.

[Stinelin]

Man må også ta høyde for de tilfellene hvor en person faktisk har valgt å kutte forbindelsen med familien av hensyn til seg selv. En del familier fungerer dårlig, og jeg kjenner til tilfeller hvor den eneste mulige for en person har vært å kutte tvert kontakten mot deler av familen.

Man skal ikke akseptere destruktive forhold bare for å være "grei" med familie som man ikke fungerer sammen med. Om det er virkelg ille, så er kanskje den eneste utveien å kutte kontakten.

Dette var mer et innspill til senere svar, ikke til trådstarter.

Jeg er tilhenger av den frie vilje. Man er ikke programforpliktet til å holde seg i en destruktiv situasjon "av hensyn" til andres såre følelser. En del mennesker mister kontakt med barn eller søsken på grunn av ting de selv har gjort gjentatte ganger over lang tid.

Det er forskjell på en dysfunksjonell familie og en tenåring/ung person med nykker.

Helt enig! Har ofte vurdert å bare kutte ut kontakten med moren min, som vi bare ikke klarer å være på nett med lenger.

[Gjest anonym]

Litt for ivrig kanskje, lettvindte og bastante forklaringer og bortforklaringer på irrasjonell adferd kan fort bære helt galt avsted og stigmatisere på en måte som er vanskelig å forsvare seg imot.

[minienthe]

det kan jo hende han rett og slett ikke har interesse av å ha kontakt med resten av familien ? alle har ikke det største behovet for tett kontakt med såkalte blodsbånd, jeg har selv lite kontakt med min far og søsken men jeg er da ikke dysfunksjonell på grunn av det.

[Rakkerunge]

Jeg har en storebror som er sånn. Han nærmer seg 50! Han har holdt på sånn i årevis, og senest i vår fikk vi beskjed om at han "meldte seg ut av familien". Som jeg sa til ham, det er helt greit, jeg respekterer det og holder meg unna. Men han fikk også beskjed om at han må forstå konsekvensene av å si noe sånt ( og gjenta det, flere dager etter). Man trenger faktisk ikke slike mennesker i livet sitt, selv om man savner dem (eller savner den de var/utga seg for å være, den gangen ting var bra).

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne som er med tideen konsekvent unngår familieselskapene. Det har sin klare grunn og det skal jeg fortelle kort om her.

I vår familie , helt siden jeg var liten, var det for meg " forbudt å "fy fy" å gi uttrykk for sinte eller triste følelser. Det innebar at hver gang jeg ga uttrykk for mine egentlige følelser ble jeg "satt på plass" , latterliggjort eller anmodet om å mene noe annet,punktum. I årevis..

Så da ble jeg slik og jeg gikk i flere år og kunne ikke være annerledes men jeg fikk etterhvert pga dette naturlig nok problemer som jeg nå etter noen år har jobbet meg gjennom.

Men jeg kan ikke la familien skjalte og valte med meg igjen.

Og da unngår jeg simpelthen å møte familien i samlet flokk for jeg ønsker ikke bli reversert psykisk og ydmyket foran alle igjen.

Også er det slik at i vår familie kan de ikke EGENTLIG snakke om følelser ( dype følelser hva enn det måtte være)

Da blir det for dumt for n`te gangen å sitte å se på utenpåklisteransikter som dyrker alt svadaet sitt.

Jeg har vært så heldig å møte en venn hvis familie pleier/tolererer å vise hele spekteret av følelser. De snakker sammen, Det var da det slo meg...

Du verden for en fattig familie jeg har!

Jeg trenger ikke denslags samlet.

Det ville bryte meg ned ytterligere så hvorfor skulle jeg?

Jeg er derimot veldig flink på å invitere enkelte av dem til meg, dog ikke så mange av gangen.

Og slik får det være.

Anonym poster: 9391a049ff8ba34018ef8e9d92f5a482

[AnonymBruker]

Endel skriveleifer ser jeg, dere får ha meg tilgitt.

Anonym poster: 9391a049ff8ba34018ef8e9d92f5a482

[Trivia]

For meg virker det som om han er veldig introvert og da ikke får så mye ut av dette familiesamværet som resten av dere. Det betyr ikke at han ikke bryr seg om dere, men det tapper ham nok for mer energi enn han liker når han må stille opp i sånt. Da er det noen ganger enklere å avstå fra slikt, så slipper man presset hver gang man blir budt.

Kanskje det også er andre ting som plager ham, kanskje han sliter med egne problemer og ikke har overskudd til familien i denne perioden. Det blir uansett ikke bedre av at du maser på ham slik du gjør.

[Gjest Gjest]

Wow... det må jeg si, TS, du har jo funnet ut av alt, du, så hvorfor spørre her? Han har hatt en god oppvekst og er bare en drittunge. HVorfor vil du egentlig ha en slik bror i livet ditt?

Jeg personlig har ikke hatt kontakt med min mor på mange år nå. Ei heller min søster. Moren min slo meg, klorte meg til blods, gav meg lapper hvor det stod at hun skulle ta livet av seg, sa det var min feil at hun ønsket dette, vel, en lite hyggelig oppvekst uten at jeg trenger å si så mye mer.

Historien om meg pr. i dag er at jeg er vanskelig. SIkkert også barnslig og slem og jeg vet ikke hva. Søsteren min, som vet hva som skjedde, og på tross av at hun ble favorisert, heller ikke hadde den beste oppveskten, sier at mamma var snill. Mamma var en god mor. Familien min har forsøkt å ringe, sende brev, kontake meg på facebook, på tross av at jeger psykisk syk og blir svært dårlig av dette. De har rett, må vite. Jeg må bare vokse opp, vokse av meg tankene om at jeg ikke hadde en god oppvekst.

En kusine av min mor hadde også en datter som var ute av bildet. Hun ble baksnakket mye, så fæl hun var som ikke tok kontakt og ikke en gang ringte sin egen mor. En dag forsnakket en tante seg og sa: "men hun ble jo låst inne i skapet når hun var slem og måtte sitte der flere timer". Ja, slikt bør man vokse av seg. Man er vanskelig om man ikke vil ha med slike folk å gjøre, altså.

Jeg har vanskelig for å tro at folk bare er slemme/vanskelige/barnslige. Ingen synes det er flott å være i en vanskelig situasjon. Prøv å ta folk på alvor og ikke tilskriv dem en hel masse motiver de ikke har. Det er fader meg ikke rart at vi skyr familiene våre. Jeg kjenner igjen så mange vendinger fra min egen familie i denne diskusjonen. Om noen, som meg, velger ikke å ha facebook eller telefon er det en svært sterkt indikator på at man vil være i fred. En øvelse: forsøk å ha empati med folk dere hevder ¨å være glade i. HVorfor velger de som de gjør? Og nei, om dere kommer frem til at det er fordi de er "slemme" har dere ikke tenkt hardt nok.

[AnonymBruker]

Overse han fullstendig.

Så lenge han får masse oppmerksomhet ved å nekte å komme, så fyrer det opp under det hele.

Begynn å droppe å be han. Overse han. Frys han ut.

Om han ikke ser på familien som et aktivum som han må bidra til, så får dere holde godene unna.

Kanskje får det han til å våkne.

Og du vil virkelig ikke ha en surmulende bror i bryllupet ditt. Der vil du ha folk som koser seg og har det bra sammen.

Ja, dette var sannelig et godt råd om han for eksempel er inne i en depresjon eller har andre ting som påvirker psyken negativt

Anonym poster: ea536dd26d15ddc565d143ff95aa4f51