Alltid jeg som må gjøre alt når det kommer til visse ting

[AnonymBruker]

Jeg har, helt siden bikkja var valp, sagt at det er viktig at ikke bare jeg, men også samboeren min lærer hunden å høre på ham.

Lærer å komme når han roper på navnet til bikkja. Og så videre.

Det har han ikke giddet å jobbe med, det er kun jeg som har trent hunden (på alle kurs og lært den triks/sitt/dekk/bli) og så videre.

Vi skaffet oss hund sammen. Nå må jeg gjøre alt når det kommer til sånne ting. Hvis hunden er umulig og plager f. eks katten min (løper etter og snuser osv), så må JEG kalle den inn. JEG må passe på bikkja hele tida. Jeg må gjøre det og det. Jeg må holde bikkja sitt bånd hver eneste gang vi skal ha med bikkja ut, til og med bare på en tissetur.

Og jeg er møkk lei og sliten. For den bikkja er jammen meg umulig også. Og jeg blir så lett sint for tiden (hormoner), så jeg overdriver nok litt i kjeftinga, selvom jeg veit godt hva som skal til. Fordi jeg blir sint. Fordi det alltid er JEG som må passe på og stresse.

Jeg snakker om å selge hunden til noen andre som kan ta godt vare på den (den har det bra her altså, får kvalitetsfôr, turer, kos osv, tenker mer for vår del, mye stress osv), men neeeei. Det skal vi ikke, nei. Vi skal ingenting annet enn å legge alt ansvaret over på meg hele tida, flott ikke sant?

Det er det vi skal. Ikke selge. Ikke jobbe med saken. Bare ha det sånn som det er så jeg blir dritsliten og sur.

Hadde det vært 50-50, hadde jeg i hvertfall fått litt avlastning. Når jeg ikke er sliten, er alt topp, hunden er god. Han er ikke ond. Bare vanskelig.

HAn er en håndfull for å si det sånn. Sta som ei ku. Hyperaktiv til de grader. Ulydig fordi jeg blir sliten av å gi 110% hele tida. Og han har separasjonsangst, så hvis noen går ut av et rom, klynker han og maaaaser.

Jeg skriver i sinne. Det er mange gode stunder, men de vonde stundene er vonde. Har akkurat krangla om at det alltid er jeg som må passe på bikkja, så kommer han dultende etter og "staaakkars" fordi jeg kjeftet på ham da han nesten plagde livet av et av de andre dyrene mine. Fordi det bare er jeg som gidder å gjøre noe. Da blir jeg provosert, da. Kunne vi hadde 50-50, som sagt, så kunne vi gjort ting grundigere, da hadde jeg hatt overskudd til å ikke være så pisse sur hver eneste gang det er en liten ting. Takler ikke de små tingene lenger heller.

Veit søren meg ikke hva jeg skal gjøre jeg.

Anonym poster: 3918552ed76cb3a7f916f4f69ec80b0f

[AnonymBruker]

Ta det opp med kjæresten om hvordan du har det. Hvis dere bestemte dere for at dere skulle kjøpe hund sammen så er det naturlig at begge tar ansvar for hunden. Du kan spørre han om det er en grunn til at han ikke tar så stor del i ansvaret? Er det første gang han har hatt hund?

Husker det var litt sånn i starten med meg og typen da vi skaffet oss en hund sammen. Han hadde hatt hund tidligere og visste hva det innebærte med tanke på hvor mye ansvar det er, oppdragelse osv., mens jeg var førstegangseier. Det ble naturlig at det var han som tok seg mer tid til hunden i starten, da jeg fortsatt var litt usikker. Han hjalp meg med å bli tryggere på å være hundeeier ved å vise meg først hvordan jeg skulle lære hunden kommandoer, gå tur osv.

Anonym poster: ab6f5c50406107cf9561647b9936e918