Mishandlet av samboer i et år.

[dobri123]

I underkanten av et år ble jeg mishandlet av min samboer. Både psykisk og fysisk. Det begynte smått med noen klapp i ansiktet, så ble han mer og mer hard mot meg, og han slo oftere. Første sa han alltid unnskyld, at det ikke var min feil og at han lovet å aldri gjøre meg vondt igjen. Jeg brydde meg sånn om han, jeg var så glad i han, jeg valgte å stole på han, prøve å tilgi hva som hadde hendt og hendte rundt meg. Etter hvert fikk jeg ikke unnskyld lenger, da var alt min feil. Jeg tenkte han hadde rett, jeg kunne jo provosere, si stygge ting og ikke være enige i alle hans meninger. Men jeg sto jo bare opp for meg selv, jeg hadde egne meninger, egne følelser. Er det helt feil?

Det tok et halvt år før jeg turte å fortelle noen om det.. Jeg tenkte det var normalt, tenkte at jeg fortjente det. Sist gang han slo meg tok han tak i jakken rundt halsen min, kastet meg ned i bakken, sparket meg i armen og benet å tråkket meg på magen gjentatte ganger. Likevel klarer jeg ikke helt forstå at det ikke var jeg som gjorde noe feil der.. Ikke bare slo og var han voldelig, men han behandlet meg dårlig psykisk. Han ødela meg psykisk med volden, stygt ordbruk, ufine kommentarer om min personlighet, kropp og utseende. Han snakket stygt om mine venner, min familie og han hadde ingen problem med å nekte meg å være med venner eller familie alene. Jeg ble helt innestengt med han, jeg var redd for å gå.

Alle sier nå ''hvorfor gikk du ikke, du skulle gått første gangen han slo, det er ikke så forbanna vanskelig'' Men det var hardt! Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå, ikke hvordan jeg skulle fortelle familien om det(som var de eneste jeg kunne dra til) Rett og slett fordi han overbeviste meg om at jeg selv fortjente dette, og at jeg gjorde så han slo. At det var til mitt eget beste, det var sånn jeg lærte hva jeg skulle gjøre riktig, hvordan jeg skulle si ting, gjøre ting, mene ting og føle ting.

Tilslutt etter å ha betrodd meg til flere venner om dette, klarte jeg etter et år å fortelle min familie om det. Etter alle merker hadde jeg alltid funnet på en historie, jeg ble god til det. ''Jeg falt på det våte baderoms gulvet, falt på isen ute, gikk på døren osv osv'' Nå var jeg endelig klar for å fortelle. Min mor var en kjempe støtte fra dag en, jeg flyttet inn hos henne og ukene som kom var harde , men samtidig så mye lettere med all støtte fra familie og venner. Det raste inn med telefon samtaler og meldinger fra familie om at de alltid var her for meg, at drittsekken skulle få hva han fortjente og det skulle de sørge for.

Men de forstod aldri hvor tøft det var, ei heller hvor tøft det er nå..

Jeg er i et bra forhold nå, jeg har en ny samboer som gjør det han kan for å glede meg. Han behandler meg bra og han slår meg ikke! Heller behandler han meg ikke dårlig psykisk. Men hvorfor er jeg da så redd for han? For alle rundt meg? Jeg er redd de vil slå, selv min egen familie. Jeg er redd de vil gå ifra meg, redd de vil gjøre meg vondt hele tiden.

Jeg ville få det ut, et sted der ingen kjenner meg. Jeg vet ikke lenger hvem jeg skal snakke med, jeg vil søke noen med samme opplevelsene. Samtidig om jeg hadde fått ønske noe ville det vært at ingen vil oppleve det samme eller verre, og at mennesker vil forstå hvor mye det faktisk ødelegger en person å være i en slik situasjon over lengre tid. Folk tar det så lett når de ikke har opplevd det samme.. Det er nesten skremmende å se..

[Gjest Herr Heftig]

Så bra at å høre at du har det bra nå i alle fall.

[AnonymBruker]

Det er jo ikke så rart at dette fremdeles sitter i deg, slike ting gjør inntrykk. Jeg er bare 18 år, men som 14-15-åring hadde jeg en kjæreste som helt tydelig slet en del psykisk. Han prøvde å voldta meg etter jeg slo opp, holdt meg nede flere ganger for så å slå meg i ansiktet m.m.... Heldigvis er ikke dette noe som følger meg i hverdagen, men jeg kommer aldri til å glemme det. Slik ondskap glemmes ikke. Hva med psykologhjelp, slik at du kan bearbeide tankene dine litt? Det er hvert fall flott at du har funnet deg en som behandler deg bra, for det fortjener du. <3

Anonym poster: 4470e636388ff7d58e5f9d85dbcc9b5d

[Minya]

Men hvorfor er jeg da så redd for han? For alle rundt meg? Jeg er redd de vil slå, selv min egen familie. Jeg er redd de vil gå ifra meg, redd de vil gjøre meg vondt hele tiden.

Grunnen til at du føler det sånn er såre enkel; du har blitt påført så mye smerte gjennom et traumatisk forhold at du sannsynligvis har fått post-traumatisk stress-syndrom.

Dette kan være utrolig vanskelig å komme forbi uten hjelp, så jeg ville anbefalt deg å ta kontakt med en psykolog eller samtaleterapeut med god kunnskap om denne tilstanden.

Du skriver at du brukte lang tid på å fortelle familien og venner hva som egentlig skjedde i forholdet, men du vil oppdage at nå når du allerede har fortalt det til dem, vil det bli veldig mye enklere å snakke med en profesjonell som ikke kjenner deg fra før.

Ta kontakt med fastlegen din, eller direkte med en psykologitjeneste enten der du bor eller i nabobyen om du føler at det er bedre for deg.

Lykke til, TS! Du er kjempesterk som har klart å komme deg ut av et destruktivt forhold og er nå på bedringens vei.

[dobri123]

Takker pent for fine svar. Jeg har prøvd ut psykolog, men problemet der var at jeg ikke ser på det jeg har opplevd som så ille. Det finnes jo så mange andre her i verden som har det så mye verre enn meg, eller har opplevd verre ting..

Er kjempe deilig å komme seg ut av det, føles som en stor byrde er lettet fra mine skuldre fra dagen jeg kom meg bort.

[Steinar40]

Takker pent for fine svar. Jeg har prøvd ut psykolog, men problemet der var at jeg ikke ser på det jeg har opplevd som så ille. Det finnes jo så mange andre her i verden som har det så mye verre enn meg, eller har opplevd verre ting..

Er kjempe deilig å komme seg ut av det, føles som en stor byrde er lettet fra mine skuldre fra dagen jeg kom meg bort.

Men er det ikke ganske bra at du ikke ser på det som så ille da?

Må jo være lettere å komme seg over det da.

[Gjest Pippi1979]

Hei kjære deg:)

Jeg vet så veldig godt hvordan du har det. Jeg levde med en slik mann i 2.5år. Han slo, terroriserte, og holdt på å drepe meg. Til slutt fikk jeg voldsalarm og rømte til en annen kant av landet. Han spredde da en masse løgner om meg før han gikk og hang seg. Dette er 12 år siden, men fortsatt sliter jeg. Det er fortsatt vondt å tenke på og jeg er en mye

mer usikker og asosial person enn jeg en gang var.

Men, det blir allikevel bedre med årene. Minnene blir mer fjerne og det er lengre mellom de dårlige dagene.

Jeg fikk diagnosen post traumatisk stressyndrom, men har ikke fått noe profesjonell hjelp.

Jeg er i dag gift og er i god jobb. Svært få vet om min fortid, jeg blir nok bare sett på som litt sær, stille og sjenert.

Vil gi deg en stor stod klem, og husk at det blir bedre etterhvert. Kanskje aldri som før, men allikevel kan livet bli godt å leve igjen.

[dobri123]

Hei kjære deg:)

Jeg vet så veldig godt hvordan du har det. Jeg levde med en slik mann i 2.5år. Han slo, terroriserte, og holdt på å drepe meg. Til slutt fikk jeg voldsalarm og rømte til en annen kant av landet. Han spredde da en masse løgner om meg før han gikk og hang seg. Dette er 12 år siden, men fortsatt sliter jeg. Det er fortsatt vondt å tenke på og jeg er en mye

mer usikker og asosial person enn jeg en gang var.

Men, det blir allikevel bedre med årene. Minnene blir mer fjerne og det er lengre mellom de dårlige dagene.

Jeg fikk diagnosen post traumatisk stressyndrom, men har ikke fått noe profesjonell hjelp.

Jeg er i dag gift og er i god jobb. Svært få vet om min fortid, jeg blir nok bare sett på som litt sær, stille og sjenert.

Vil gi deg en stor stod klem, og husk at det blir bedre etterhvert. Kanskje aldri som før, men allikevel kan livet bli godt å leve igjen.

Høres jo helt forferdelig ut. I det heletatt at han endte det på den måten er jo ille nok. Jeg er glad jeg klarte å gå tidlig, et år var nok. Jeg skulle bare ønske jeg kunne komme over det på en måte, at jeg kan la meg selv være ærlig med meg å føle på hvordan ting er uten å stengte alt borte.. Det er uvirkelig, det er ting du ser på film, hører andre fortelle om. Ikke ting du trur vil skje med deg selv, det setter virkelig spor igjen...

[dobri123]

Men er det ikke ganske bra at du ikke ser på det som så ille da?

Må jo være lettere å komme seg over det da.

Er det som er vanskelig da.. På en måte er det lettere å prøve å gå videre, men på en annen måte blir det aldri lettere før jeg klarer å la meg selv forstå hva jeg var igjennom. Hva den tiden og han gjorde med meg før jeg klarer å gå videre...

[Steinar40]

Er det som er vanskelig da.. På en måte er det lettere å prøve å gå videre, men på en annen måte blir det aldri lettere før jeg klarer å la meg selv forstå hva jeg var igjennom. Hva den tiden og han gjorde med meg før jeg klarer å gå videre...

Ja, sånn som jeg tenker ihvertfall, så er meningen med dårlige erfaringer at man skal lære noe av dem.

Gjenkjenne tegn tidlig så man ikke gjør de samme valgene (feilene) igjen. Og i det hele tatt bruke god tid og kjenne seg godt for.

Tung lærdom å bære på selvfølgelig; og i den perfekte verden hadde det vært helt unødvendig.

Endret 18. desember 2012 av Steinar40

[dobri123]

Ja, sånn som jeg tenker ihvertfall, så er meningen med dårlige erfaringer at man skal lære noe av dem.

Gjenkjenne tegn tidlig så man ikke gjør de samme valgene (feilene) igjen. Og i det hele tatt bruke god tid og kjenne seg godt for.

Tung lærdom å bære på selvfølgelig; og i den perfekte verden hadde det vært helt unødvendig.

Du sier noe der. Skulle vært den perfekte verden, men dessverre ikke. Så lenge det ikke er det har jeg lært hva jeg skal se etter, når jeg skal gå før det er for sent. Jo mer lærdom, jo smartere valg tar jeg vel forhåpentligvis etterhvert.

[AnonymBruker]

Jeg har allverdens sympati for deg. Jeg forstår veldig godt at du er fryktelig rystet. Det er 2 år siden jeg opplevde mitt, og jeg sliter veldig enda.

Jeg opplevde et lignende forhold som deg i 2 år. Jeg ble ikke "banket opp" like mye, jeg ble helst "straffe" voldtatt for alt jeg gjorde, sperret inne uten venner og familie og mishandlet psykisk. Om jeg spiste en is, snakket med en venn osv. så måtte jeg "betale". Avtalte jeg noe med familien så måtte jeg betale engang før og en gang etter. Han var veldig røff med meg, jeg blødde hver gang. Jeg ble til og med gravid en gang og måtte ta abort. Heldigvis var det vende punktet for meg. Jeg kom meg ut, og det måtte gjøres nesten helt alene. Mine foreldre støttet meg, og en venn og en vennine. Den vennen er nå min samboer. Og resten av dem jeg kjenner er fremdeles venner med den fæle mannen. Til tross for alt jeg fortalte dem. Til tross for at jeg i panikk dro ned buksen min på ett offentlig toalett og viste dem alle blåmerkene mine, trodde de aldri på meg. Han banket meg engang opp i baren på et utested foran venner!! Og de forsvarer ham enda.

Og hver gang jeg forlot ham forfulgte ham meg. Han dukket opp uinvitert på fester jeg var på(vennene mine likte jo ham, så det var ingen problem å slippe in stakkars ham. Jeg dumpet ham jo så brutalt, kanskje de blir full og sammen igjen! Han fortjener egentlig bedre enn hun..), fant meg på kjøpe senter hvor jeg handlet osv.

Når jeg endelig kom meg bort siste gangen truet han med å fortelle alle hemmelighetene mine til alle jeg kjenner. Da bestemmte jeg for å kutte alle vennskap jeg hadde og fortelle familien min og de to vennene jeg hadde igjen hver eneste mørke hemmelighet jeg hadde, så han ikke skulle ha noe makt over meg mer. Også ringte jeg moren hannes og fortalte alt. Og sendte henne trusslene jeg hadde fått på mail og sms. Vi avtalte at får jeg fler sender jeg dem til henne, samt alt sammen til politiet. Da sluttet han endelig.

Men jeg er fremdeles redd for å gå ut alene, jeg blir redd når jeg ser menn med samme frisyre som ham, redd når jeg ser menn i blå jakker, jeg er redd for å snakke med venner, jeg er redd samboeren min skal se at jeg drikker sjokolade melk eller koser meg. Jeg har blitt flinkere mye flinkere på de to siste, men det er fremdeles veldig i live i hodet mitt.

I etter tid har jeg fått lite hjelp. Jeg gikk til psykolog mens alt dette på gikk. Men han forhørte meg etter hvert møte og presset ut av meg hva jeg fortalte, og jeg fikk bank hvis jeg hadde nevnt noe stygt om ham. For det fortjente han ikke. Han gjorde aldri noe gale, alt var min skyld. Jeg fortjente det. Når jeg endelig var fri og innrømmte at jeg ikke hadde fortalt alt og begynnte å fortelle om tiden min med eksen, så følte jeg at jeg ikke fikk sagt mitt. Fikk heller litt kjeft fordi jeg hadde vært uærlig også ble det skjøvet bort. Var ikke interessant. Sikkert jeg som ikke gjorde det tydelig nok, men det er så sårt tema å snakke ansikt til ansikt, jeg syntes dem kunne heller tatt det lille jeg fikk frem alvorligere, og jobbet mer med det.

Nå går jeg i gruppe terapi. Det er ment for å hjelpe mine sosiale ferdigheter å være nær folk på eller noe, og jeg behandles for depresjon. Det hjelper, men jeg føler det lindrer symptomer mer enn det tar fatt i problemet mitt. Men sånn er no det.

Jeg beklager jeg kappret tråden din litt no. Jeg har aldri fortalt så mye av det før. Psykolog ville ikke høre, samboer vil heller ikke og det forstår jeg og jeg vil ikke byrde min mor med det jeg har vært igjennom.

Jeg gråter kjempe mye nå. Du er så sinnsykt modig som forteller, og med nick på og alt. Det tørr ikke jeg.

Anonym poster: 92eae3b89c696d7ef1d7b3a1a3e44d5b

[AnonymBruker]

Ja, sånn som jeg tenker ihvertfall, så er meningen med dårlige erfaringer at man skal lære noe av dem.

Gjenkjenne tegn tidlig så man ikke gjør de samme valgene (feilene) igjen. Og i det hele tatt bruke god tid og kjenne seg godt for.

Tung lærdom å bære på selvfølgelig; og i den perfekte verden hadde det vært helt unødvendig.

Det er helt sant, det sitter så sterkt igjen fordi en skal lære av det og unngå det "neste gang"..

Anonym poster: 92eae3b89c696d7ef1d7b3a1a3e44d5b

[Steinar40]

Det er helt sant, det sitter så sterkt igjen fordi en skal lære av det og unngå det "neste gang"..

Anonym poster: 92eae3b89c696d7ef1d7b3a1a3e44d5b

Ja, det er ihvertfall en ting.

En annen sak er jo at slike folks psyko oppførsel bør opp og fram i lyset slik at de ikke bare kan holde på sånn med ei anna kvinne.

De fortjener å bli avslørte som det de er.

Endret 18. desember 2012 av Steinar40

[dobri123]

Jeg kjenner meg igjen i mye du sier her. Straffen får å gå ut, hvordan han klaget å kjeftet om jeg spiste noe usunt som godteri, hvor fet jeg var. Egentlig er jeg ca 170 og veier nå 51 kg, så jeg er ikke så overvektig egentlig. Men etter å ha hørt alle hans meninger om vekten min kan jeg ikke gjøre annet enn å se på meg som innmari stor. Hvordan han var om jeg spurte om å gå ut alene, all kjeften jeg fikk. Alle merkene jeg endte opp med på slutten av kvelden, merkene på kroppen og merkene som satt fast inni meg. De som ikke går bort uansett hvor mye jeg prøver. På grunn av en problematisk oppvekst gikk jeg til psykolog da jeg møtte han, etterhvert begynte hun å legge merke til at jeg ble anderledes, jeg spiste mindre, var mye nervøs og stresset. Jeg sluttet å fortelle henne ting, selv om jeg vanligvis var veldig åpen der. Da hun så alle merkene mine fikk jeg beskjed om å fortelle, ellers måtte hun vurdere tanken på å gå til politiet å fortelle hva hun mistenkte hendte hjemme hos meg. Så fortalte jeg.. Jeg gråt mer enn vanlig den timen, og da han skulle hente meg la han merke til dette. Han var så snill mot meg, kjøpte en rose når vi kom hjem og ba meg fortelle. Så jeg fortalte, hun ville jeg skulle gå ifra han. Kanskje det var det beste slik at han fikk orden på livet sitt. Så fikk vi se hva som hendte etter det. Han ble sint, løftet opp sofaen jeg lå i. Kastet boller å puter på meg. så gikk han bort beklaget seg, jeg tilga han. Da jeg skulle reise meg opp å gi han en klem tok han tak i meg, kastet meg i veggen å sparket meg. Jeg fikk tak i telefonen å ringte en venninne, hun hørte alt og kom løpende til oss. Jeg skulle gå, men fem minutter kom jeg tilbake som alltid. etter det ble alt verre.

Det er vondt når de rundt deg ikke trur på deg. Som min samboer, venner.. De trur ikke det var så ille, trur ikke han var så slem. De har sett merkene, hørt han holde på. Jeg har fire venner utenom familie som støtter meg, fire som stoler på meg og trur på at hva jeg har opplevd er sant. Min samboer er ikke engang en av de fire. Resten er venn med denne dusten, denne idioten. Den gutten som har ødelagt meg pyskisk og fysisk gjort meg vondt så mye. Gutten som gjør at jeg ikke liker være ute alene, som gjør at jeg er redd alle vil gjøre meg vondt. Gutten som har satt et så stort og vondt merke i meg, som ikke forsvinner uansett hvor mye jeg prøver.

Så jeg forstår deg også ab.. Hvor vondt, tøft, smertefult og ikke minst pinlig det er! Hvordan du helst vil glemme det, gå videre. Men ikke klarer det..

Du er like sterk som kom deh ut å faktisk forteller om det nå.

[dobri123]

Ja, det er ihvertfall en ting.

En annen sak er jo at slike folks psyko oppførsel bør opp og fram i lyset slik at de ikke bare kan holde på sånn med ei anna kvinne.

De fortjener å bli avslørte som det de er.

Her har han alt fått ny dame, hun har blitt advart flere ganger om hvordan han har holdt på å sett bilder. Men alikevel valgte hun å gå til han, da må jeg være så slem at jeg sier hennes tap. Jeg har gjort hva jeg kan.. Er også flere i hjembyen som vet om dette, men tydeligvis klarer han snakke seg bort fra det så de trur jeg bare er den hevngjerrige syke eksen..

[Steinar40]

Her har han alt fått ny dame, hun har blitt advart flere ganger om hvordan han har holdt på å sett bilder. Men alikevel valgte hun å gå til han, da må jeg være så slem at jeg sier hennes tap. Jeg har gjort hva jeg kan.. Er også flere i hjembyen som vet om dette, men tydeligvis klarer han snakke seg bort fra det så de trur jeg bare er den hevngjerrige syke eksen..

Ja, problemet er vel først og fremst at det er vanskelig å lære av andres erfaringer.

Men du har jo da gjort det du kan som du sier. Men at sånne som han bare kan holde på er rimelig ubegripelig. Vi får håpe at han får som fortjent til slutt.

[Steinar40]

Dobbel.

Endret 18. desember 2012 av Steinar40

[dobri123]

Ja, problemet er vel først og fremst at det er vanskelig å lære av andres erfaringer.

Men du har jo da gjort det du kan som du sier. Men at sånne som han bare kan holde på er rimelig ubegripelig. Vi får håpe at han får som fortjent til slutt.

Ja, er ikke stort mer å gjøre nå. Det er anmeldt av politiet, men har enda ikke hørt noe. Ble anmeldt for mange måneder siden, får bare håpe han får en straff der som får han til å forstå at han IKKE kan holde på slik

[AnonymBruker]

Jeg kan ærlig si at jeg vet hvordan du har hatt det og hvordan du har det.

Har opplevd det samme, min eks ødela meg psykisk og fysisk, det tok meg 2 år å komme meg vekk.

Alle sa at det er lett, men det var det vanskeligste jeg har gjort i hele liv.

Etterpå ble jeg dårlig psykisk, men jeg kom meg gjennom det. Er gift nå med verdens snilleste mann og er ødelagt for livet, nå når jeg kan slappe av og ha et bra liv, er jeg redd hele tiden, får panikk for hver minste ting, sliter med angst så til de grader at jeg sliter meg gjennom hverdagen. Har søkt psykolog hjelp, og håper at jeg vil komme meg opp av dette helvetet som jeg sliter med psykisk. Jeg kan si at jeg hater han for livet og håper at det samme vil ramme han, selv om jeg tviler.

Unnskyld at jeg skravler i tråden din, men ville bare si at jeg forstår hvordan du har det og at jeg føler med deg. Og ønsker deg det beste.

Anonym poster: 8ebd3f7e755c3ac5c96888e11853fef0