Ustabil mor

[Gjest Ts]

Etter skilsmisse mellom foreldrene mine er resultatet en bitter mor. Hun er psykisk ustabil og konstant i en offerrolle. Jeg kjenner jeg blir avvisende og unger kontakt fordi samvær med henne tapper meg for energi.

Jeg er selv gift, barn og i jobb. Jeg føler at hun vil ha meg med hud og hår, men blir aldri fornøyd. Hun mener og tror at alle andre familier lever sånn som i amerikanske filmer hvor alle inkluderer hverandre og spiser sammen flere ganger i uken.

Hun vil at vi skal stå for all denne sosiale organiseringen, og siden vi ikke gjør det så er vi egoistisk.

Hun vil at andre skal ordne opp for henne, helst uten at hun konkret ber om hjelp, vi bør forstå det fordi hun er sliten. Hun er lite interessert i barnebarna, bare utad for andre.

Hun er bitter og sur og mangen av kommentarene hennes forteller oss hvor fælt hun har det, hvor flink barna til hennes venninner er til å ta seg av foreldrene.

Hun vil ha et godt forhold til barnebarna, men orker ikke være med de.

Hun klager konstant. Hun får stakkars meg uttrykket i ansiktet.

Jeg vet ikke hva hun egentlig vil for vi er aldri god nok. Tror hun mener det er barna hennes sin feil at hun ikke har det bra.

Jeg klarer ikke å føle med henne, jeg prøver å hjelpe henne med å finne løsninger, men det er ikke det hun vil ha. Jeg vet ikke hva hun egentlig ønsker og jeg tror ikke hun vet det selv. Jeg orker ikke flere følelsesmessige utbrudd. Vi har kontakt, men jeg kvit meg til hver gang jeg må tilbringe tid med henne, jeg er i alarmberedskap for neste utbrudd.

Er det flere som har ustabile foreldre og hvordan forholder dere dere til fet?

[Steinar40]

Hold en viss avstand. Både fysisk og emosjonelt.

[Gjest Snerk]

Jeg har en ustabil mor. For å si det mildt, det er jævlig slitsomt og jeg forstår hva du mener. I motsetning til deg så bodde jeg under samme tak som henne da hun var ustabil (hun er det fortsatt). Jeg har lært meg å distansere meg fra henne.

Vi har det fint sammen til tider, som et vanlig mor-datter forhold. Noe som kan skje, er at jeg da glemmer å ha det "skjoldet" som beskytter meg når det smeller. Vi har det fint, jeg tror alt mellom oss er bra, plutselig blir hun sint og kjefter så mye at jeg er nødt til å gå.

Vær glad i henne, ikke glem den hun en gang var, men ikke la hennes handlinger prege deg. Ikke la henne trykke deg ned. Du må lære deg å ikke føle noe de dagene hun ikke er som en mor burde være. Det er utrolig vanskelig og vondt, men det er egentlig det eneste du kan gjøre. Jeg har hvertfall ikke funnet noen annen løsning.