Kamerat som blir utslitt av barna..

[Gjest Gjest]

Jeg er mye med en kamerat og barna hans. Jeg har også et barn som leker med han sine barn. Han sier stadig at han kunne ønske barna var mer hos mor, at han ikke har behov for å se dem, at de gjør han sliten osv.

Er igrunn lei av å høre på det, og synes det er dårlig gjort ovenfor barna, selvom de til tider er veldig krevende. Vet at moren deres heller ikke "orker" å ha barna mer enn annenhver uke.

Synes så synd på barna, de må merke noe når de er 10 og 13?? Hva kan jeg si til han? Hva bør han gjøre?

[AnonymBruker]

Det du bør gjøre, hvis du absolutt må si noe til ham, er å støtte ham. Ulike folk har ulike erfaringer med å være foreldre. Det må du respektere.

Anonym poster: b5d47e23141d0050c3938c5a0c12776d

[Cho Kon It]

Det er noe galt et sted hvis begge foreldrene er utslitte av sine egne unger. Som AB over meg sier, støtt vennen din, forsøk å få han til å forstå at det går an å fikse opp i dette, og at han ikke trenger å være sliten resten av livet. Barna fortjener foreldre som er glade i å være foreldre.

[Majott]

Unger på 10 og 13 år bør da ingen bli utslitt av? De er jo store nok til å forstå at en mor eller far blir sliten og trenger hvile av og til. De er jo også i en alder hvor de ikke er særlig krevende.

[Gjest Emma]

Du kan jo tipse han om at det går an å søke kommunen om støtte til avlasting. Det trenger ikke være noe "galt" med barnet/barna eller foreldrene, bare at man kjenner at man trenger litt hjelp

[Tullepia]

Avlastning er et godt tiltak for å lette problemet umiddelbart. Du kunne jo vært en god venn selv og tilbudt deg å passe barna et par timer en dag i uka eller noe.

Men det egentlige problemet er nok ikke barna. Kameraten din sliter nok på det personlige plan, kanskje han er deprimert eller har andre psykiske plager. Eller han kan slite seg ut på unødvendige ting som han med fordel kunne kuttet ut i livet sitt, enten det skulle være overdreven bruk av internett, festing eller andre ting.

Du bør nok prøve å snakke med ham om hva som er det egentlige problemet, for det er slett ikke barna i seg selv (selv om de kan være krevende). Sørg for at han får hjelp, både kortsiktig og langsiktig. Det vil ikke minst være bra for barna, som skal måtte slippe å ha en far som klager og syter over dem.

[AnonymBruker]

Avlastning er et godt tiltak for å lette problemet umiddelbart. Du kunne jo vært en god venn selv og tilbudt deg å passe barna et par timer en dag i uka eller noe.

Men det egentlige problemet er nok ikke barna. Kameraten din sliter nok på det personlige plan, kanskje han er deprimert eller har andre psykiske plager. Eller han kan slite seg ut på unødvendige ting som han med fordel kunne kuttet ut i livet sitt, enten det skulle være overdreven bruk av internett, festing eller andre ting.

Du bør nok prøve å snakke med ham om hva som er det egentlige problemet, for det er slett ikke barna i seg selv (selv om de kan være krevende). Sørg for at han får hjelp, både kortsiktig og langsiktig. Det vil ikke minst være bra for barna, som skal måtte slippe å ha en far som klager og syter over dem.

Dette er jeg absolutt enig i! Hilsen en forelder som er i det sporet selv.

Anonym poster: b5d47e23141d0050c3938c5a0c12776d

[Gjest LaLuna]

Avlastning er vanskelig å få av det offentlige hvis eneste grunn er at man er lei av å være pappa..Alternativet kan være foreldre/venner i en vanskelig periode men nå engang slik at har man valgt å få barn så kan man ikke slutte å være det bare fordi en en lei av det så jeg er ikke enig i at avlastning er løsningen på problemet. Kansje du kan nøste litt i hva som er problemet? Depresjon/utilstrekkelighet eller kansje han bare vil leve ungkarslivet?

Syntes han kompisen høres en smule sytete og egoistisk ut. Håper han ikke kommuniserer dette til barna selv om de nok vil merke det uansett. Viktig å ta fatt på det for barnas del for dette har de ikke godt av.

[Gjest Ts]

Han vil ikke være ungkar, han vil være hjemme og slappe av, slik jeg forstår det.. Tror han synes det er mye mas...

[Wildy]

Hadde det vært små barn, da har jeg stor forståelse for at man blir sliten. Og om det er en ti og tretten åring med særskilte behov blir det også tøft. Men er det snakk om spesielle behov, eller har foreldrene kjørt seg inn i ett spor hvor ungene tar så mye plass i familien at foreldrene blir utkjørt? For det er ikke grusomt slitsom å ha normale ti og trettenåringer. Hver fase har sine gleder og utfordringer, for all del ( har to hormonbomber i hus her....). Men sammenlignet med småbarnstiden er det fortsatt så absolutt til å leve med. Så store barn trenger ikke å settes i gang med alt eller følges opp på alt; de bør begynne å bli rimelig selvgående på mange områder.

[AnonymBruker]

Her må det jo være en feil ved oppdragelsen. Så gamle unger burde man kunne snakke til så de leker rolig, ute eller på rommet.

Anonym poster: 373e39ff55130ca13d5227b1e59e0ba7

[Gjest Ts]

Det ene har adferdsproblemer, de spør om mye, han må se mye på de, hva de gjør/klarer osv. Klager ofte.. Vet ikke helt hva jeg skal svare når han tar det opp....

[AnonymBruker]

Det er nok ikke alle som egner seg like godt som foreldre, og å ha delt omsorg (og kanskje dårlig samarbeid/kommunikasjon?) for barn med atferdsproblemer er sikkert krevende. Men det høres definitivt ut som han (og moren) har kjørt seg inn i feil spor både når det gjelder oppdragelse og ikke minst egen holdning til det å være forelder. Han MÅ ikke gi barna oppmerksomheten de krever hele tiden, det er jo mange langt mindre barn som er mer selvstendige enn disse barna høres ut til. Det er andre måter å vise kjærlighet og oppmerksomhet på enn å høre på "mas" hele tiden... Dessuten: En kan klage og ha en negativ holdning til det aller meste. Det forandrer ingenting og en blir bare sliten av det. Høres ut som han trenger litt hjelp til å snu på dette. Kanskje du kan prate med ham om det? Evt foreslå at han ber om profesjonell veiledning (vet ikke hvor man henvender seg, men hvis barnet med problemer får hjelp, kan han kanskje gå via PPT, BUP e.l.?).

Anonym poster: 48da4b1cf6fb9e83a84b0eeebfa9eaa2