"Å holdes på gress"

[AnonymBruker]

Tenkte bare jeg ville dele min lille historie her. Jeg vet det er mange i min situasjon - som av ulike grunner er forelsket i en de ikke kan få.

Jeg forelsket meg i en mann som bor tusenvis av mil unna. Jeg klarte likevel å forelske meg i han på et blunk, men visste jeg kom til å få se lite til han. Vi følte vel begge på det samme.

Tross avstand - vi traff hverandre noen ganger i året. Jeg følte jeg ville se han mer - satse. Han var skeptisk. Ser jo den. Det er urealistisk å hoppe rett inn i et avstandsforhold uten synlig ende. Særlig når man ikke kjenner hverandre nevneverdig godt.

Jeg visste jeg burde bryte. At det ikke var godt for meg å bare får litt - av og til.

Jeg prøvde å treffe andre. Traff andre. Fikk noen "kjærester" her og der, men trakk meg når det ble for seriøst. Jeg har nok (dessverre) vært egoistisk og knust noen hjerter på veien. Det angrer jeg på i dag. Jeg visste jo at jeg var forelsket i en annen hele tiden.

Det toppet seg da jeg gikk inn i et seriøst forhold med en fyr - men likevel gikk til sengs med "han". Da bestemte jeg meg for å bare være singel. Jeg lagde bare så mye kaos for meg selv.

Men så skjer noe som overrasker meg. "Han" blir mer på. Melder mer, ringer mer, er mer tydelig med hva han føler. Etter to år med mest ordknapphet (jeg har virkelig følt at jeg har mast og tryglet) og lite oppmuntring fra hans side - så begynner han plutselig å gi noe tilbake.

Jeg hadde innfunnet meg med at han bare ville ha sex. Og med at jeg ikke klarte å nekte han det. Den fysiske tiltrekningen mellom oss har jeg aldri tvilt på, eller at den går begge veier. Men jeg har alltid villet mer enn han, ikke vært like "fornuftig".

Men sist vi møttes hadde vi en lang prat (noe nytt for oss, for å si det sånn). Og plutselig får jeg høre de tingene jeg alltid har villet høre. Han føler jo det samme for meg, som jeg føler for han. Og han orker ikke å prøve å glemme oss lengre han heller. Han klarer heller ikke å like noen andre på samme måte. Og da får det heller være at vi hopper inn i en avstandsgreie. Så nå skal vi endelig prøve å være kjærester! ......?? Jeg vet ikke om jeg klarer å tro det.

Og det har vært mange bitre tårer de siste årene, på grunn av denne mannen som heller tenker praktisk og realistisk fremfor følelser.

Men jeg gav aldri opp håpet (bare av og til). Mange har nok ment (også jeg) at jeg har blitt holdt på gress i lang tid. At man må bestemme seg - satse eller holde seg unna. Jeg har vært så SINT. Sint for at han lot meg treffe han, selv om vi begge har visst at det mest sannsynlig ikke kom til å bli noe seriøst.

Nå er jeg ingen tålmodig sjel. Men det kan tydeligvis lønne seg noen ganger. Endelig skjer det noe bra!

Anonym poster: eead3458e9d255e6313201882a917c92

[AnonymBruker]

Tenkte bare jeg ville dele min lille historie her. Jeg vet det er mange i min situasjon - som av ulike grunner er forelsket i en de ikke kan få.

Jeg forelsket meg i en mann som bor tusenvis av mil unna. Jeg klarte likevel å forelske meg i han på et blunk, men visste jeg kom til å få se lite til han. Vi følte vel begge på det samme.

Tross avstand - vi traff hverandre noen ganger i året. Jeg følte jeg ville se han mer - satse. Han var skeptisk. Ser jo den. Det er urealistisk å hoppe rett inn i et avstandsforhold uten synlig ende. Særlig når man ikke kjenner hverandre nevneverdig godt.

Jeg visste jeg burde bryte. At det ikke var godt for meg å bare får litt - av og til.

Jeg prøvde å treffe andre. Traff andre. Fikk noen "kjærester" her og der, men trakk meg når det ble for seriøst. Jeg har nok (dessverre) vært egoistisk og knust noen hjerter på veien. Det angrer jeg på i dag. Jeg visste jo at jeg var forelsket i en annen hele tiden.

Det toppet seg da jeg gikk inn i et seriøst forhold med en fyr - men likevel gikk til sengs med "han". Da bestemte jeg meg for å bare være singel. Jeg lagde bare så mye kaos for meg selv.

Men så skjer noe som overrasker meg. "Han" blir mer på. Melder mer, ringer mer, er mer tydelig med hva han føler. Etter to år med mest ordknapphet (jeg har virkelig følt at jeg har mast og tryglet) og lite oppmuntring fra hans side - så begynner han plutselig å gi noe tilbake.

Jeg hadde innfunnet meg med at han bare ville ha sex. Og med at jeg ikke klarte å nekte han det. Den fysiske tiltrekningen mellom oss har jeg aldri tvilt på, eller at den går begge veier. Men jeg har alltid villet mer enn han, ikke vært like "fornuftig".

Men sist vi møttes hadde vi en lang prat (noe nytt for oss, for å si det sånn). Og plutselig får jeg høre de tingene jeg alltid har villet høre. Han føler jo det samme for meg, som jeg føler for han. Og han orker ikke å prøve å glemme oss lengre han heller. Han klarer heller ikke å like noen andre på samme måte. Og da får det heller være at vi hopper inn i en avstandsgreie. Så nå skal vi endelig prøve å være kjærester! ......?? Jeg vet ikke om jeg klarer å tro det.

Og det har vært mange bitre tårer de siste årene, på grunn av denne mannen som heller tenker praktisk og realistisk fremfor følelser.

Men jeg gav aldri opp håpet (bare av og til). Mange har nok ment (også jeg) at jeg har blitt holdt på gress i lang tid. At man må bestemme seg - satse eller holde seg unna. Jeg har vært så SINT. Sint for at han lot meg treffe han, selv om vi begge har visst at det mest sannsynlig ikke kom til å bli noe seriøst.

Nå er jeg ingen tålmodig sjel. Men det kan tydeligvis lønne seg noen ganger. Endelig skjer det noe bra!

Anonym poster: eead3458e9d255e6313201882a917c92

Er du sikker på at han ikke har hatt fast kjæreste i løpet av tiden du ventet på ham?

Anonym poster: 746c23ed6e54d98b4491b95fb68cfd40

[Chloe-]

Er du sikker på at han ikke har hatt fast kjæreste i løpet av tiden du ventet på ham?

Anonym poster: 746c23ed6e54d98b4491b95fb68cfd40

Hvilken rolle spiller det? TS nevner jo at hun selv har vært i flere forhold.

[AnonymBruker]

Er du sikker på at han ikke har hatt fast kjæreste i løpet av tiden du ventet på ham?

Anonym poster: 746c23ed6e54d98b4491b95fb68cfd40

Ja. Vi har mange felles venner. Han har vært singel all den tiden siden jeg møtte han. Har til og med snakket sammen om det. Jeg har ikke vært like god på det der som han. Men vi var aldri eksklusive på noen som helst måte, virkelig ikke.

Anonym poster: 29cb0e6f55410feb22ef5b886542b9cd

[QueenOfTheSidewalk]

Så bra Lykke til videre

[PanLi]

Så utrolig godt at det løser seg for dere Ønsker dere masse masse lykke til.

[Alvina]

Det er ikke lett å være i et vennskapsforhold med sex, forvirrende rolle, den ene dagen er man venner eller later som, men når man møtes stemmer kjemien og å ikke ha sex er vanskelig /umulig. Ingen man kan skylde på.

Tror mange, inkludert meg selv, er usikker pga. forhold som ikke har vært gode - en bagasje man helst kunne være foruten.

Jeg vet ikke hvordan dette forholdet jeg er i nå (good fuckings friends) vil utarte seg. Men det skaper mye utrygghet, noe som ikke jeg er villig til å ha i livet over tid - håper jeg da, for tiden går fort og før man vet ordet av det har det gått år... Det gir også mye glede, ellers ville man vel ikke vært der. Er ikke i et avstandsforhold, vi bor i samme by.

Vi skal på ferie sammen, som meget gode venner, dele rom og alt vel så langt. (det jeg bekymrer meg litt for er at jeg ikke får alenetid, på en måte vil jeg helst ha eget rom, men hvis vi ikke kan klare å dele rom er vel heller ikke forholdet noe mer å satse på)

Jeg kom hjem i går og den første jeg møter er han, det var avtalt. Etter tre uker borte føler jeg at dette er merkelig, som å starte på ny igjen. Fikk høre av en som jobber på et utested at han var sammen med en annen dame der i helga... Men hvor mye skal jeg legge i det. Har ikke spurt han, han har kvinnelige venner og jeg har mannlige og om en jeg nesten ikke kjenner privat forteller og sprer rykter, tar jeg ikke hensyn til det før jeg evt. spør han selv.

Vet at om det er noe i det, vil jeg få høre det av også andre.

Har ikke noen råd, men noen bruker lengre tid enn andre. Tror det er for å gardere seg, bruke lang tid på å bli kjent og utfallet kan vippe begge veier. Men så lenge man går inn i det med åpne øyner, skjer det ingen større skade enn at man har kastet bort par år og kanskje har gått glipp av å møte en som matcher bedre, en som inngir trygghet i forholdet. Det motsatte kan også skje. Har ofte spurt meg selv hvorfor jeg gidder, så mye usikkerhet og konflikter, kaste bort tid på å gruble, føle at man setter seg selv på vent.

Lykke til ts. Han er kanskje en av de som bruker lang tid før han åpner seg for en kvinne, men har fått høre fra en venninne at enten vet man det eller ikke. Vel, uten å gå i detaljer har hun selv vært i forhold som har vart en tid før hun ikke har villet mer. Det er ikke lett å gi råd til andre. En annen venninne var i et destruktivt forhold og fikk masse råd: gå fra han. Det førte til at hun etter at hun gjorde det slutt følte at hun i par år ikke hadde evnen til å tenke selv - for var det alle velmente råd som styrte hennes dømmesans eller var det henne selv.