Trenger virkelig hjelp eller råd! Vær så snill?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vet det er mange lignende tråder som dette rundt omkring, men jeg trenger råd gitt konkret til meg, så hvis noen vil ta seg tid til å lese og hjelpe meg blir jeg veldig takknemlig.

Jeg er samboer og forlovet med verdens snilleste gutt. Han er 24 og jeg er 21. Vi har vært sammen i snart 3 år. Han er min første kjæreste, mens han har hatt 3 avstandsforhold med seksuelle erfaringer bak seg.

Jeg vet innerst inne at han er den jeg vil se for meg framtiden min sammen med, vi har planlagt å kjøpe et småbruk på landet, få barn og bli gamle sammen. Alt klaffer oss i mellom når det kommer til interesser og ønsker for framtiden.

Problemet er fortiden. Jeg klarer ikke å legge fra meg tanken på at han har vært med andre jenter før meg, ikke bare når det gjelder forholdene, men også det at han har snakket med andre jenter på nett (sett jenter på webkamera, fått bilder tilsendt osv). Jeg blir kvalm av tanken på at han en gang var noen andre sin, for jeg vil så gjerne at vi begge skal være hverandres første.

En ting som gjør saken litt mer komplisert, er at han brøt grensene mine i starten av forholdet, noe jeg fant ut etter 1 år. Det første 1 1/2 året bodde vi på hver vår kant av landet, men møttes regelmessig og alt var "idyllisk". Det jeg fant ut en dag jeg tilfeldigvis lånte pcen hans, var at hele denne tiden hadde han pratet med en HAUG med jenter på msn og nettby og lignende sider. Han hadde spurt folk om å ha på webkamera, og snakket til de ulike jentene på en flørtende måte, en sånn måte man ikke snakker til folk på om man har en kjæreste man elsker. Han hadde også lenge sett på bilder av folk på facebook osv. Etter en lang konfrontasjon har jeg vel på en måte tilgitt han for dette tillitsbruddet, og vi har nå de samme grensene. Han angrer så mye, og jeg ser det på han når jeg snakker om det at han virkelig hater seg selv for hvordan han oppførte seg det første året.

Etter at jeg flyttet inn hos han har han vært den perfekte kjæresten, han har gjort alt han kan for å gjøre opp for det han gjorde mot meg. Og han prøver også å gjøre opp for fortiden sin, siden jeg er så usikker på den.

Jeg har nemlig hatt det problemet med at jeg føler jeg må vite mest mulig om hvordan han var som person før meg, og det ødelegger så mye for både meg og han. Jeg vet nå at han har ligget med 3 jenter, at han aldri kunne finne på å ligge med noen ukjente på en fest eller lignende, og at de 3 forholdene han hadde var useriøse og ikke varte lenge. Han ser på vårt forhold som det første ordentlige han har hatt.

Jeg har gått hos psykolog og psykiater, har gått på antidepressiva av og på i vel over et år nå, fordi jeg på grunn av alt det her også sliter med depresjon og ekstremt dårlig selvtillit. Antidepressivaen har virket veldig bra i perioder, mens i andre perioder igjen har den ingen virkning. Når jeg har det som verst, klarer jeg ikke å se på kjæresten min med kjærlighet. Jeg ser han som den han var som ungdom, en pervers gutt som bare vil se flest mulig nakne jenter. Det kan være vrangforestillinger, jeg vet ikke. Jeg prøver så godt jeg kan å tvinge meg selv til å se han annerledes, som den personen som har endret seg for meg, som vil gjøre alt for at jeg skal klare å være lykkelig sammen med han. Men når jeg er så langt nede som jeg er nå, så må jeg hele tiden tvinge meg selv til å ikke begynne å spørre om fortiden hans, og det gjør at jeg ikke klarer å slappe av ordentlig, bare det å holde rundt han er vanskelig, for jeg klarer ikke å se han som MIN. Jeg vil så gjerne bare se den gutten som er MIN kjæreste, men jeg ser bare han som tidligere har vært andre sin. Og det gjør så vondt.

Er det noen som har opplevd noe lignende, og som kan gi meg noen råd? Jeg har tenkt på kognitiv terapi, for å luke ut de vonde tankene, og lære å takle dem, men jeg vil høre om noen andre vet noe om hva jeg kan gjøre. Takk på forhånd for svar, jeg trenger virkelig hjelp!!

Anonym poster: 58b3da31befea5213327eec90ff9d493

[Gjest Gjest]

Du bruker opp energien din på noe ingen på denne planeten kan endre på. Og til slutt bruker du opp tolmodigheten hans også. Det du driver med kalles mishandling. Og mishandling er ikke bare å ta det ut på den andre, det er også å ta det ut på seg selv i den grad at partneren må leve på nåler for ikke å gjøre ting verre.

Du bør fortsette i terapi, helt klart. Og dersom du ikke greier å legge fra deg disse tvangstankene. Så bør du vurdere å leve alene. Det finnes ikke et menneske på denne jorda som ikke har en fortid... I andre land dreper de rett og slett både jenter og gutter, fordi de tenker som deg..

[Gjest lakrishjerte]

Du bruker opp energien din på noe ingen på denne planeten kan endre på. Og til slutt bruker du opp tolmodigheten hans også. Det du driver med kalles mishandling. Og mishandling er ikke bare å ta det ut på den andre, det er også å ta det ut på seg selv i den grad at partneren må leve på nåler for ikke å gjøre ting verre.

Du bør fortsette i terapi, helt klart. Og dersom du ikke greier å legge fra deg disse tvangstankene. Så bør du vurdere å leve alene. Det finnes ikke et menneske på denne jorda som ikke har en fortid... I andre land dreper de rett og slett både jenter og gutter, fordi de tenker som deg..

Mishandling? Altså er jeg selv skyldig i alt det her? Så jeg har ikke lov til å være usikker og ødelagt på grunn av det at han brøt tilliten min i over et år? Bare lurer..

[Gjest Gjest]

Mishandling? Altså er jeg selv skyldig i alt det her? Så jeg har ikke lov til å være usikker og ødelagt på grunn av det at han brøt tilliten min i over et år? Bare lurer..

Ja du er selv skyldig i alt dette her. Det er ditt hode som har et oppheng. Det er du som må ta medisiner og gå i terapi. På grunn av noe som er umulig å gjøre noe med. Og som ikke burde være en sak engang.

Uansett hvor mye du depper, henger deg opp, klager, syter og synes synd i deg selv. Uansett hvor mye du anklager ham for alle DINE vonde følelser. Så er det ingen andre enn deg selv som både er skyldig i dem, og velger å dyrke og beholde dem.

Han kan ikke endre på noe. Når du nekter å godta at han har lagt seg flat, han har unnskyldt, han opptrer som verdens beste kjæreste. Så er kan ingenting gjøres. Til slutt blir han lei av å gå rundt med skyld svidd inn i panna. Og så går han fra deg. Ingen makter å leve med sånne som deg i lengden. Beklager men slik er det.

Og jeg bruker ordet mishandling fordi det er mishandling å gnage på ting som du gjør, og nekte partneren å være glad og gå videre. Du sørger for at han aldri glemmer at han er en dritt, med å sitte der med medisinene dine...

Om forholdet ryker og han går. Skal du leve alene resten av livet da? For det er svært få jomfuer der ute...

[AnonymBruker]

Du bruker opp energien din på noe ingen på denne planeten kan endre på. Og til slutt bruker du opp tolmodigheten hans også. Det du driver med kalles mishandling. Og mishandling er ikke bare å ta det ut på den andre, det er også å ta det ut på seg selv i den grad at partneren må leve på nåler for ikke å gjøre ting verre.

Du bør fortsette i terapi, helt klart. Og dersom du ikke greier å legge fra deg disse tvangstankene. Så bør du vurdere å leve alene. Det finnes ikke et menneske på denne jorda som ikke har en fortid... I andre land dreper de rett og slett både jenter og gutter, fordi de tenker som deg..

Ja du er selv skyldig i alt dette her. Det er ditt hode som har et oppheng. Det er du som må ta medisiner og gå i terapi. På grunn av noe som er umulig å gjøre noe med. Og som ikke burde være en sak engang.

Uansett hvor mye du depper, henger deg opp, klager, syter og synes synd i deg selv. Uansett hvor mye du anklager ham for alle DINE vonde følelser. Så er det ingen andre enn deg selv som både er skyldig i dem, og velger å dyrke og beholde dem.

Han kan ikke endre på noe. Når du nekter å godta at han har lagt seg flat, han har unnskyldt, han opptrer som verdens beste kjæreste. Så er kan ingenting gjøres. Til slutt blir han lei av å gå rundt med skyld svidd inn i panna. Og så går han fra deg. Ingen makter å leve med sånne som deg i lengden. Beklager men slik er det.

Og jeg bruker ordet mishandling fordi det er mishandling å gnage på ting som du gjør, og nekte partneren å være glad og gå videre. Du sørger for at han aldri glemmer at han er en dritt, med å sitte der med medisinene dine...

Om forholdet ryker og han går. Skal du leve alene resten av livet da? For det er svært få jomfuer der ute...

Herregud, du virker jo ikke helt god.

Anonym poster: d55d6d755fe232ba081c67d7dc49fc6e

[Gjest Gjest]

Sannheten svir. Sånn er det. Det finnes ingenting noen andre enn du selv kan gjøre for at dette skal bli bra. Jeg hadde aldri i livet orket å være kjæreste med et menneske som anklaget meg for sine depresjoner, medisiner og elendige selvbilde.

Han kan hugge av seg begge armer, kutte kontakten med resten av kloden, du vil sitte der allikevel med tankene.

[Havbris]

Mishandling? Altså er jeg selv skyldig i alt det her? Så jeg har ikke lov til å være usikker og ødelagt på grunn av det at han brøt tilliten min i over et år? Bare lurer..

Du har lov til å være såret for at han brøt tilliten. Men - siden du mener du har tilgitt han så må du også ta ansvar for deg selv og måter å tenke på. Jeg ser du tenker i retning kognitiv terapi og det er et godt alternativ. Å tilgi innebærer kanskje mest å sette seg selv fri fra noen som har vært vondt. Du er ikke der. Du holder deg selv fast i tankene på det som skjedde.

Hans fortid kan du ikke få gjort noe med. De fleste av oss møter en partner som ikke er ubrukt - og de fleste av oss har en fartstid som har gitt oss erfaring og klokskap. Disse erfaringene bruker vi, slik at vi er bedre rustet når erfaringer er viktige.

Du må ikke bruke mer energi på dette. Han har sonet for det han gjorde. Du sier du har tilgitt men jeg er ikke sikker på om det er sant.

[MarieC]

Tror nok definitivt du bør fortsette i terapi. Du må også skille de ulike tingene. Det er veldig forståelig at du reagerer på at kjæresten din var i kontakt med mange damer på nettet etter at dere ble kjærester. Men han sier at han angrer, og at han har sluttet.

Det at du tenker veldig mye på de damene han har hatt før, er bare ødeleggende. Det er nesten umulig å treffe noen som ikke har en fortid. Snakk med psykologen om sjalusi, din usikkerhet osv.

Faktum er at i et forhold må en bare stole litt på partneren sin, du kan aldri kontrollere kjæresten fullstendig. Du er heldig som har en kjæreste som er glad i deg! Lykke til med å leve livet videre.

[Tullepia]

Hei. Jeg vet det er mange lignende tråder som dette rundt omkring, men jeg trenger råd gitt konkret til meg, så hvis noen vil ta seg tid til å lese og hjelpe meg blir jeg veldig takknemlig.

Jeg er samboer og forlovet med verdens snilleste gutt. Han er 24 og jeg er 21. Vi har vært sammen i snart 3 år. Han er min første kjæreste, mens han har hatt 3 avstandsforhold med seksuelle erfaringer bak seg.

Jeg vet innerst inne at han er den jeg vil se for meg framtiden min sammen med, vi har planlagt å kjøpe et småbruk på landet, få barn og bli gamle sammen. Alt klaffer oss i mellom når det kommer til interesser og ønsker for framtiden.

Problemet er fortiden. Jeg klarer ikke å legge fra meg tanken på at han har vært med andre jenter før meg, ikke bare når det gjelder forholdene, men også det at han har snakket med andre jenter på nett (sett jenter på webkamera, fått bilder tilsendt osv). Jeg blir kvalm av tanken på at han en gang var noen andre sin, for jeg vil så gjerne at vi begge skal være hverandres første.

En ting som gjør saken litt mer komplisert, er at han brøt grensene mine i starten av forholdet, noe jeg fant ut etter 1 år. Det første 1 1/2 året bodde vi på hver vår kant av landet, men møttes regelmessig og alt var "idyllisk". Det jeg fant ut en dag jeg tilfeldigvis lånte pcen hans, var at hele denne tiden hadde han pratet med en HAUG med jenter på msn og nettby og lignende sider. Han hadde spurt folk om å ha på webkamera, og snakket til de ulike jentene på en flørtende måte, en sånn måte man ikke snakker til folk på om man har en kjæreste man elsker. Han hadde også lenge sett på bilder av folk på facebook osv. Etter en lang konfrontasjon har jeg vel på en måte tilgitt han for dette tillitsbruddet, og vi har nå de samme grensene. Han angrer så mye, og jeg ser det på han når jeg snakker om det at han virkelig hater seg selv for hvordan han oppførte seg det første året.

Etter at jeg flyttet inn hos han har han vært den perfekte kjæresten, han har gjort alt han kan for å gjøre opp for det han gjorde mot meg. Og han prøver også å gjøre opp for fortiden sin, siden jeg er så usikker på den.

Jeg har nemlig hatt det problemet med at jeg føler jeg må vite mest mulig om hvordan han var som person før meg, og det ødelegger så mye for både meg og han. Jeg vet nå at han har ligget med 3 jenter, at han aldri kunne finne på å ligge med noen ukjente på en fest eller lignende, og at de 3 forholdene han hadde var useriøse og ikke varte lenge. Han ser på vårt forhold som det første ordentlige han har hatt.

Jeg har gått hos psykolog og psykiater, har gått på antidepressiva av og på i vel over et år nå, fordi jeg på grunn av alt det her også sliter med depresjon og ekstremt dårlig selvtillit. Antidepressivaen har virket veldig bra i perioder, mens i andre perioder igjen har den ingen virkning. Når jeg har det som verst, klarer jeg ikke å se på kjæresten min med kjærlighet. Jeg ser han som den han var som ungdom, en pervers gutt som bare vil se flest mulig nakne jenter. Det kan være vrangforestillinger, jeg vet ikke. Jeg prøver så godt jeg kan å tvinge meg selv til å se han annerledes, som den personen som har endret seg for meg, som vil gjøre alt for at jeg skal klare å være lykkelig sammen med han. Men når jeg er så langt nede som jeg er nå, så må jeg hele tiden tvinge meg selv til å ikke begynne å spørre om fortiden hans, og det gjør at jeg ikke klarer å slappe av ordentlig, bare det å holde rundt han er vanskelig, for jeg klarer ikke å se han som MIN. Jeg vil så gjerne bare se den gutten som er MIN kjæreste, men jeg ser bare han som tidligere har vært andre sin. Og det gjør så vondt.

Er det noen som har opplevd noe lignende, og som kan gi meg noen råd? Jeg har tenkt på kognitiv terapi, for å luke ut de vonde tankene, og lære å takle dem, men jeg vil høre om noen andre vet noe om hva jeg kan gjøre. Takk på forhånd for svar, jeg trenger virkelig hjelp!!

Anonym poster: 58b3da31befea5213327eec90ff9d493

Det du først og fremst må gjøre er å bli glad i deg selv.

Husk også at han velger å være med DEG. Han har gitt avkall på alle andre for DIN skyld. Om du ikke er hans første, så vil han veldig gjerne at du skal være den eneste og den siste. Det burde telle for noe!

Dernest må du tenke over hva du trenger for å føle seg trygg. Hva er det egentlig som truer deg, tror du? Er det frykt for at han skal kontakte dem? Spør om han kan slette alle kontoer på nettby etc, slette alle adresser og kontaktinfo.

Trenger du at han gjør noe spesielt for deg som viser at du virkelig er den han vil ha? Er ekteskapet, den ultimate måten å bli et ekslusivt par på, noe som kan hjelpe deg? Jeg synes ikke dere skal gifte dere for å se om sjalusien din forsvinner, dere må gifte dere av andre grunner, men tenk over om det ville hjulpet. I så fall bør dere snakke sammen om dere vil giftes.

Du må altså gjøre tre ting:

- bli glad i deg selv. Dette krever kanskje aller mest. Men jobb aktivt med det!

- finn ut hva du frykter og hvordan du kan minske frykten

- finn ut hva du trenger for å føle deg elsket, og snakk sammen med kjæresten om det.

Fokuser på det du har, det gode dere har sammen. Ikke gi oppmerksomhet til frykten hele tiden. La det ligge i blant, og ta det opp til bestemte tider for å bearbeide det. En time en gang i uka hos psykologen, for eksempel, og kanskje en time med kjæresten om det er nødvendig og greit for ham. La det så ligge, og gled deg heller over livet.

[-Jiinxs-]

Ville forsatt med en eller annen form for terapi, for slike tanker er overhode ikke bra for psyken.

Om det ikke funker så kanskje du skulle være alene og jobbe meg deg selv.

[Steinar40]

Du bruker opp energien din på noe ingen på denne planeten kan endre på. Og til slutt bruker du opp tolmodigheten hans også. Det du driver med kalles mishandling. Og mishandling er ikke bare å ta det ut på den andre, det er også å ta det ut på seg selv i den grad at partneren må leve på nåler for ikke å gjøre ting verre.

Du bør fortsette i terapi, helt klart. Og dersom du ikke greier å legge fra deg disse tvangstankene. Så bør du vurdere å leve alene. Det finnes ikke et menneske på denne jorda som ikke har en fortid... I andre land dreper de rett og slett både jenter og gutter, fordi de tenker som deg..

Hva er det du babler om?

Dreper jenter og gutter i andre land fordi de tenker som TS?

Hvilken planet lever du på egentlig?

Det som faktisk skjer i andre land er at de dreper folk som har sex utenfor ekteskap, men dette har tydeligvis gått deg hus forbi.

[Steinar40]

TS bør prøve å komme seg bort ifra antidepressiva. Det er ikke sunt.

Er det pga dette forholdet at du begynte med det?