Psykisk syk, samliv, jul ...

[AnonymBruker]

Vil gjerne være anonym her, selv om det neppe er noen som kjenner meg igjen. Jeg er god til å spille, om det er aldri så slitsomt ...

For å presentere meg (helt subjektivt): jeg er ei dame på 38 år. Jeg har voksne barn fra et tidligere ekteskap (et mer intellektuelt spennende forhold enn jeg lever i i dag, men får mer personlige tilbakemeldinger der jeg er nå) , og er i dag gift igjen med en snill, men tafatt og lite spennende mann.

Mitt tidligere forhold ble avsluttet mens barna var små, gjort er gjort, men jeg angrer. Ikke fordi det ikke ga MEG spenning i massevis, det gjorde det. Det var bare det at samtidig ga det barna en rotløs oppvekst med to hjem og etter hvert både ny "stemor" og "stefar".

Uansett ... de er blitt flotte voksne og jeg er stolt av dem. Det er meg selv som er problemet og som alltid har vært det begynner jeg nå å skjønne. Jeg har en psykisk lidelse som heter Bipolar, og den gjør livet mitt så utrolig vanskelig. Jeg tror den er mye av årsaken til det livet jeg har levd og hvordan mitt første ekteskap endte.

Det som nå er problemet er at jeg er i en dårlig fase, vil tippe "mixed states" eller noe slikt. Jeg er så irritabel at jeg ikke helt klarer å ti stille. Etter å ha sagt mitt hjemme er jeg nå reist til hytta for å være helt for meg selv, slik at mannen min og barna våre (alle voksne) skal få fred. Men snart er det jul, og lite skjer når jeg ikke er der. Og jeg vet ikke om jeg klarer.

Mest lyst har jeg til å skilles slik at jeg kan bo for meg selv og kun ha besøk når jeg er frisk (er frisk ca 75% av tiden). Det er ikke noe alternativ å igjen forklare familien om sykdommen, for det har jeg og leger gjort mange ganger. Da er forståelsen på topp, og selvsagt skal de være behjelpelig. Når jeg i praksis blir syk får jeg bare slengt stygge ord til meg eller taushet.

Det gjør noe med meg å prøve å forstå at jeg er syk, ikke alltid klare å gjøre noe med det, og igjen få null forståelse. Når mannen er fysisk syk til eksempel, er det ikke måte på hvor synd det er på han.

Jeg tenker at nå er nok snart nok. I tillegg til sykdommen blir jeg revet ned av null forståelse, sinnsykt dårlig samvittighet hos meg selv og skamfølelse over alt det dumme jeg har gjort og gjør. Jeg føler meg virkelig helt som et null som ikke klarer å leve dette i utgangspunktet lette livet jeg har fått.

Er det noen som har ideer til hva jeg kan gjøre? Alle forslag mottas med takk, men jeg håper å slippe direkte stygge personangrep. Nervene ligger for tiden utenpå.

Anonym poster: 937b0fb8809f7d704c4b83f74c074243

Anonym poster: 937b0fb8809f7d704c4b83f74c074243

[Steinar40]

Bo for deg selv kan være en løsning. Vet om andre som har gjort dette pga psykisk sykdom.

Men du burde kanskje prøve det ut først i en eventuell separasjonsprosess om du kommer til å angre. Det forutsetter selvfølgelig at du får mannen din med på det.

[AnonymBruker]

Bo for deg selv kan være en løsning. Vet om andre som har gjort dette pga psykisk sykdom.

Men du burde kanskje prøve det ut først i en eventuell separasjonsprosess om du kommer til å angre. Det forutsetter selvfølgelig at du får mannen din med på det.

Ts her. Takk for svar Steinar !

Ja, å bo for meg selv er jo det eneste lure jeg har kommet til jeg også. Men da blir det aldri i verden noe prøve og feile opplegg. Det vil mannen aldri gå med på. Går jeg fra han er det for alltid. Jeg må mobilisere krefeter, og det er ikke lett i et sind som ikke er stabilt.

Anonym poster: 937b0fb8809f7d704c4b83f74c074243

[Steinar40]

Ts her. Takk for svar Steinar !

Ja, å bo for meg selv er jo det eneste lure jeg har kommet til jeg også. Men da blir det aldri i verden noe prøve og feile opplegg. Det vil mannen aldri gå med på. Går jeg fra han er det for alltid. Jeg må mobilisere krefeter, og det er ikke lett i et sind som ikke er stabilt.

Anonym poster: 937b0fb8809f7d704c4b83f74c074243

Ja, du bør ihvertfall tenke deg godt om først. Det er fordeler og ulemper.

Men noe som gjør saker og ting betydelig mindre komplisert er at barna dine er voksne.

[AnonymBruker]

1. Har du vært i kontakt med profesjonell hjelp i etterkant av diagnosen? Det er veldig viktig hvis du vet at du fortsatt sliter.

2. Og no offense, men jeg syntes det ikke er så veldig greit å beskrive mannen din som "tafatt og lite spennende". Er du sikker på at du har de følelsene for han du bør ha?

Anonym poster: 88b424382cb63f4b4aee512279a93fcd

[AnonymBruker]

Ja, jeg er glad barna mine nå er voksne. Men de har vokst opp med meg som mor, med alt det har betydd Dere skulle bare visst hvor mange tårer jeg har grått når det har herjet som verst.

At jeg kaller mannen jeg lever med i dag for tafatt og lite spennende er rett og slett fordi jeg oppfatter han slik. For tiden tenner jeg ikke på han og skulle helst bodd for meg selv, men nå er nå. I min bipolare verden kan det være alt jeg ønsker meg om en uke.

Anonym poster: 937b0fb8809f7d704c4b83f74c074243

[AnonymBruker]

1. Har du vært i kontakt med profesjonell hjelp i etterkant av diagnosen? Det er veldig viktig hvis du vet at du fortsatt sliter.

2. Og no offense, men jeg syntes det ikke er så veldig greit å beskrive mannen din som "tafatt og lite spennende". Er du sikker på at du har de følelsene for han du bør ha?

Anonym poster: 88b424382cb63f4b4aee512279a93fcd

Jeg får profesjonell hjelp. Men det i seg selv er ikke nok til å dempe sykdommen i sin helhet, desverre.

Anonym poster: 937b0fb8809f7d704c4b83f74c074243

[Steinar40]

Ja, jeg er glad barna mine nå er voksne. Men de har vokst opp med meg som mor, med alt det har betydd Dere skulle bare visst hvor mange tårer jeg har grått når det har herjet som verst.

Anonym poster: 937b0fb8809f7d704c4b83f74c074243

De har jo klart seg bra, så da er ikke det noe mer å bekymre seg for

[vinterspeil]

De har jo klart seg bra, så da er ikke det noe mer å bekymre seg for

Veldig sant Steiner!

[Gjest LystePR course]

Når ungene har klart seg bra betyr det at du og din ex og respektive nye partnere har klart jobben ganske bra. Kanskje du må tenke at nå begynner en ny fase i livet ditt, uten daglig ansvar for barn. Kanskje mannen din spiller en rolle i denne nye fasen, kanskje vil han være en påminnelse om tøffe tider. Svaret vet bare du.