Sterke følelser, men hva er det jeg kjenner?

[Gjest Hanna]

Jeg har en mannlig bestevenn som jeg har veldig sterke følelser for. Det åpenbare er at han er min beste venn og den nærmeste vennen jeg noen gang har hatt. I tillegg drømmer jeg hele tiden om å være fysisk nært han også, kose med han, holde rundt han, at han skal holde rundt meg og rett og slett være tett inntil han. Jeg er så glad i han at det rett og slett gjør vondt og jeg tenker på han og har lyst til å være sammen med han hele tiden. Det er noe mer enn vennskap jeg føler for han, men hva er det egentlig, for det oppleves annerledes enn tidligere forelskelser.

For noen dager siden lå vi tett inntil hverandre og holdt rundt hverandre, strøk på hverandre og koste og det var så godt! Minnet om det sitter fortsatt i kroppen min. Han sier at han er veldig glad i meg, men han er ikke forelsket i meg. Det han opplever er vennskap og noe mer, men han vet ikke helt hva dette mer er for noe. Det høres ut som noe av det samme som jeg opplever, for jeg føler også at det er vennskap, men noe mer også, som jeg ikke har opplevd tidligere. Det jeg kjenner, er sterkere enn det han kjenner for meg, tror jeg. Han forteller meg også at han drømmer om å være tett inntil meg og holde rundt meg.

Hva er dette "noe" som er mer enn vennskap som vi begge kjenner? Hva skal vi gjøre med det? Har noen opplevd noe liknende? Hva skjedde?

Jeg er forvirret!

[AnonymBruker]

Vanskelig å skulle sette ord på andres følelser, men jeg synes jo det høres ut som du beskriver en slags forelskelse? Det er jo ikke alle forelskelser som er blinde, intense, irrasjonelle eller hva en nå opplever. Noen ganger, hvis en kjenner eller forstår den andre godt, og det føles trygt og riktig, tror jeg forelskelsen eller kjærligheten kan oppleves som roligere. Hva han føler er vel vanskeligere å si noe om.

Skriver litt utfra min egen situasjon, egentlig, så godt mulig det ikke stemmer for dere. Litt annerledes her, for vi kjente hverandre ikke som venner først, men vi kommer så godt overens og bare har det så fint sammen, at alt føles naturlig og avslappet samtidig som følelsene er sterke. For mitt vedkommende kjennes det mer "altomfattende" ut enn tidligere, den kjærligheten jeg opplever er rettet både mot ham og mot verden generelt liksom. Høres egentlig litt fjernt ut

Anonym poster: 6bc6136f0110887e172f339116119814

[Gjest Hanna]

Vanskelig å skulle sette ord på andres følelser, men jeg synes jo det høres ut som du beskriver en slags forelskelse? Det er jo ikke alle forelskelser som er blinde, intense, irrasjonelle eller hva en nå opplever. Noen ganger, hvis en kjenner eller forstår den andre godt, og det føles trygt og riktig, tror jeg forelskelsen eller kjærligheten kan oppleves som roligere. Hva han føler er vel vanskeligere å si noe om.

Skriver litt utfra min egen situasjon, egentlig, så godt mulig det ikke stemmer for dere. Litt annerledes her, for vi kjente hverandre ikke som venner først, men vi kommer så godt overens og bare har det så fint sammen, at alt føles naturlig og avslappet samtidig som følelsene er sterke. For mitt vedkommende kjennes det mer "altomfattende" ut enn tidligere, den kjærligheten jeg opplever er rettet både mot ham og mot verden generelt liksom. Høres egentlig litt fjernt ut

Anonym poster: 6bc6136f0110887e172f339116119814

Takk for svar!

Jeg tror du er inne på noe i det du sier. Jeg synes at følelsene mine minner veldig om forelskelse i det at jeg hele tiden har lyst til å være inntil han og nær han og at jeg tenker på han hele tiden og drømmer om han. Samtidig er det, som du sier, roligere enn forelskelser jeg har opplevd tidligere. Jeg har lurt på om det som mangler er spenningen i forhold til hvordan den andre er og hva den andre tenker, fordi jeg kjenner han såpass godt. Tidligere har jeg bare blitt forelsket i gutter/menn jeg ikke kjenner fra før, og har så blitt kjent med dem mens forelskelsen utviklet seg. Kanskje er det annerledes når man først kjenner hverandre godt og så blir forelsket?

Jeg synes ikke det du skriver høres fjernt ut. Jeg opplever på mange måter at følelsene mine for min beste venn er sterkere enn det jeg har opplevd når jeg har vært forelsket tidligere. Det skiller seg fra forelskelse på noen punkter, og et av dem er at følelsene virker dypere. Kanskje ville jeg heller kalle det for kjærlighet enn forelskelse.

Hva han føler er vel vanskeligere å si noe om, ja... Samtidig er jeg brukbart fornøyd bare jeg klarer å skjønne hva jeg selv egentlig føler.

Håper noen flere vil komme med noen synspunkter eller erfaringer.

[AnonymBruker]

Jeg har en mannlig bestevenn som jeg har veldig sterke følelser for. Det åpenbare er at han er min beste venn og den nærmeste vennen jeg noen gang har hatt. I tillegg drømmer jeg hele tiden om å være fysisk nært han også, kose med han, holde rundt han, at han skal holde rundt meg og rett og slett være tett inntil han. Jeg er så glad i han at det rett og slett gjør vondt og jeg tenker på han og har lyst til å være sammen med han hele tiden. Det er noe mer enn vennskap jeg føler for han, men hva er det egentlig, for det oppleves annerledes enn tidligere forelskelser.

Hva er dette "noe" som er mer enn vennskap som vi begge kjenner? Hva skal vi gjøre med det? Har noen opplevd noe liknende? Hva skjedde?

Jeg er forvirret!

Men du lille deg, er ikke dette åpenbart da? :-)

Det er noe mer enn vennskap. Hva er det som kommer etter vennskap?

Det høres veldig ut som at det du føler er ekte kjærlighet. Man må ikke være forelsket først for å oppleve det. Synes du er heldig som får oppleve dette :-).

Anonym poster: 11ba5856bf7d010b87ea4a34f4f5e323

[Gjest Hanna]

Men du lille deg, er ikke dette åpenbart da? :-)

Det er noe mer enn vennskap. Hva er det som kommer etter vennskap?

Det høres veldig ut som at det du føler er ekte kjærlighet. Man må ikke være forelsket først for å oppleve det. Synes du er heldig som får oppleve dette :-).

Anonym poster: 11ba5856bf7d010b87ea4a34f4f5e323

Jeg har lurt litt på det, om det rett og slett er kjærlighet jeg kjenner for han. - Men hva er egentlig kjærlighet? Er det slik man blir sammen av hvis begge føler noe liknende? - Eller er kjærlighet slik man føler for barna sine, søsknene sine, foreldrene sine?

Hvis man føler ekte kjærlighet, betyr det da at man ikke trenger forelskelsen først? Er det ikke alltid slik at forelskelsen kommer først og så går over i kjærlighet etter hvert?

Det håpløse er egentlig at det kjennes som om jeg ikke kan leve uten han, men så vet jeg ikke om jeg er forelsket. Han betyr rett og slett så utrolig mye for meg. (Og et annet problem er selvsagt hva han kjenner eller ikke kjenner...)