En omtale av MY DYING BRIDE'S nye mesterverk

[Donnie Darko]

My Dying Bride - Songs of darknes words of light

My Dying Bride har vært et av favorittbanda mine ei god stund nå, og det er meg en enorm fryd å motta ei ny skive fra den kanten. Deres forrige utgivelse, The Dreadful Hours har balsamert øregangene mine med vakker musikk i ei god stund nå, og jeg kan konstantere at det er en av deres beste skiver, og den snek seg lett inn på min all-time top ti. My Dying Bride er kjent for mange som bandet som grunnla -doom-sjangeren, de beveget seg etter hvert litt mer bort i fra det begrepet da begynte å innlemme ren vokal og skjønne melodier. Fiolin var også deres greie, noe de startet med. Landemerket Turn Loose The Swans gikk nok rett hjem hos mange. For ei mer gjennomført -doom-skive skal du lete lenge etter. Der fant man renvokal, nydelige melodier, endeløs melankoli og vakker fiolin. De har etter hvert sluppet en del forskjellige greier, men beveget seg tilbake til det gamle med The Light At The End Of The World som kom for en del år siden. Etter den fikk vi altså den vakre The Dreadful Hours, som var preget av nydelig keyboard bruk, ganske fengende låter og herlig, tørr doom-stemning. Nå har altså tiden kommet for deres siste skudd på stammen. Songs of Darkness, Words of Light.

Bandet har droppet endel av deres keyboardbruk fra forrige skive, lagt til litt mer heftig riffing, gjort stemningen mer heslig. Rett og slett blitt mer brutale. Og jeg må si – det låter friskt. Lyd og produksjon er mye av det samme, du hører at det er samme band, men likevel tørr jeg påstå at de har fornyet seg ganske brukbart siden The Dreadful Hours. Jeg liker det. Det låter rett og slett som den skiva jeg har ventet på i ei stund nå. I blant glimter det til..Farmakon, Swallow The Sun, Katatonia.. Og nå My Dying Bride.

Skiva varer vel i en god time og inneholder 8 låter. Jeg sliter med å finne fyllkalk ! Åpningslåta, The Wreckage of My Flesh er ei monumental, majestetisk låt. På mange måter kan man si at dette er ei typisk My Dying Bride-låt. Men den åpner ikke rolig, trist og vakkert som de andre skivene deres. De pryler rett på med Aarons herlige brøl, før en hypnotisk monotoni preger resten av låta. Herlig ! Knallgod åpning. The Scarlet Garden er vel ganske representativ for hva vi får høre i løpet av denne timen med vellyd, ei låt som blander gammelt og nytt. Virkelig noe man må høre !

Etter to låter kommer det geniale, ei låt som stod på repeat over 20 ganger er jeg sikker på. Fantastisk herlig, sprakende lekker ! Catherine Blake.. My Dying Bride har alltid stått for det vakre, triste og tunge, men her kjører de på med tyngde, brutalitet, melodi og lyrikk som topper det meste ! Åpner rolig og i typisk MDB-stil, før kongeriffet over alle kongeriff lirer seg på og henter opp helvetesvokalen til Aaron lett som ingenting. Bal-sagoth-tendensene på slutten av låta, i form av mektig fortellerstemme er meg en frisk fryd å høre. My Dying Bride gjør ting nytt, men ikke alt for nytt. Mektig ! Nok engang beviser veteranene at de danker ut nyband lett som ingenting. Velkomponert, nesten så en kritiker må tørke en liten tåre i fra øyet den sjeldne gangen man får høre slike mesterverk.

Videre følger de på med My Wine In Silence som er en mer balladeaktig, rolig sang, ganske klassisk denne og, men nok en gang føler jeg at den er preget av det tunge, heslige mørket som hviler over denne utgivelsen. Herlige melodier, herlig vokal. Monotonien i slike låter tjener godt når de bare bygger seg opp før de tar av på slutten. Jeg elsker ta-av-låter !

The Prize Of Beauty er vel en av de mer brutale låtene, vokalen og musikken her (sett på bort ifra keyboardbruken som slår til i blant) minner meg veldig mye om Primordial ala Spirit The Earth a Flame. All sammenligning svinner vel forsiktig når de setter inn herlig orgel. Det heter vel egentlig mer at Primordial har tatt elementer ifra My Dying Bride. Pytt pytt ! Herlig, rå låt, med et ultratrist melankolsk parti mot slutten. En av godlåtene dette også. The Blue Lotus er litt sær, den har litt sånn funeral-vokal, mens på enkelte låter synger han med den fagreste stemme. En saftig kontrast som går den låta ganske kompromissløs og herlig !

De to siste And My Fury Stands Ready og A doomed lover er også to låter som tasser av gårde i fin My Dying Bride-stil. Kramgode låtor ! Ingen grunn til å overanalsyre disse da. Men jeg kan ikke fornekte at det også er to jævlig saftige låter som følger den røde linja på plata veldig bra. Egentlig er det bare noen få ting jeg har å utsette på den her; Brent promo er kjedelig. Ikke noe cover på promoen; Kjedelig. Coveret er ikke så kult uansett; Dumt.. Også savner jeg noe av det melodiøse keybordet fra forgjengeren. Ellers er denne minst like god, kanskje til og med bedre !

Sorry den ble så lang; men denne må dere bare ha !

Hentet fra www.powerlord.tk-

Jeg må si meg enig i alt som står her.. Dette er årets skive og årets band..

Folk som ikke har hørt dette bandet må snarest løpe til cd sjappa og kjøpe denne og "the dreadful hours"!