Nyseparert! Gi meg dine beste råd for det året som ligger foran meg.

[Gjest Siri]

Jeg sitter nå nyseparert med to barn. Avtalene er i boks, samarbeidet går greit. Nå ligger et år som aleneforelder foran meg.

Dere som har vært gjennom dette eller kjenner noen som har vært gjennom det:

Har dere noen råd å gi? Hva er lurt å gjøre, hva bør jeg tenke på, noen ting som det er lurt å ikke gjøre?

Takknemlig for alle svar

[AnonymBruker]

Sørg for å ha det litt gøy, det fortjener du (og så slipper du å bli bitter).

Skaff deg andre single venner å henge med når du har barnefri (og kanskje en yngre rebound?)

Anonym poster: 6d5a6e1d38d738ccb447eefb2709b807

[Lillie]

Jeg var i akkurat samme situasjon som deg på denne tida av året i fjor.

Det viktigste for meg var å ha gode venner til stede i livet mitt, slik at jeg alltid hadde noen å lene meg mot hvis det ble tøft. Men også noen å være sosial sammen med, slik at jeg de dagene jeg ikke hadde ungene ble sittende alene (selv om det hendte en gang i blant også).

For meg fortonte fremtiden seg litt som et "sort" hull, der jeg ikke ante hvordan livet mitt skulle bli fremover (jeg var vant til forutsigbarhet og planlegging av det meste). Plutselig ante jeg ingenting, og det var ganske skremmende. Men etter som tida gikk innså jeg at det også kunne være positivt, plutselig kunne jeg gjøre ting på impuls, eller jeg kunne planlegge ting med kun meg selv (og ungene selvsagt) i tankene (herlig frihetsfølelse faktisk; det å ikke måtte tenke på hva andre mener og synes).

Hva som ikke er lurt å gjøre? Sitte inne hver gang du ikke har ungene. Kom deg ut og ha det gøy Det er en ny situasjon, og om man aldri er så mye forberedt så kan en slik omveltning i livet være tøff til å begynne med. Da er godt med litt avkobling sammen med venner. Men det som er bra er at det går seg til til, det blir bedre

Ønsker deg lykke til fremover

[AnonymBruker]

Kanskje kjipt, men ville sjekket økonomien, må den tilpasses og hvordan bør den tilpasses slik at du får det best mulig.

Anonym poster: 6de84a09618355ef2fc3c13e3554e3c8

[Gjest forvirretvegglus]

Vær sosial med fam og venner,det dummeste du gjør er å sitte hjemme aleine å TENKE......

[AnonymBruker]

Dette er vel veldig i tråd med min personlighet, men jeg ville tatt en reise et sted. Hvis du har romslig økonomi vil jeg foreslå å oppfylle øt ønske om et sted du vil se, og har du strammere økonomi så finn de rimeligste reiseordningene og la det bestemme hvor du drar. Det kan være en helg, en uke, elle hva nå. Gjorde alltid underverker for meg da jeg trengte det.

Anonym poster: eda1cf1a17a3cc16cecc6eddb3a0e392

[Gjest Bud]

Det er ikke lurt å lage barn i hytt og gevær, tenk på barna!

[Eneri]

Ser mange råder deg til å ikke sitte alene hjemme å tenke. JEG gjorde det med vilje. Har imidlertid alltid trivdes i mitt eget selskap, og hadde stort behov for å tenke nøye gjennom erfaringen som separasjonen ga meg, og hvor jeg ville videre med livet mitt. Legg mye energi i et fortsatt godt samarbeid. Finn på hyggelige ting ilag med ungene når de er hos deg. Trenger ikke være dyre ting, men gå på tur, bake, gjøre hobbyaktiviteter hjemme; rett og slett by dem på din tid. Dette kan skape fine arenaer for fortrolighet og gjøre at ungene forteller fra sin hverdag og evt tar opp ting de syns er vanskelige.

Når jeg har barnefri, gjør jeg slike ting som jeg ikke rent praktisk kan gjøre ellers; dra rett på trening etter jobb uten å være hjemom å lage middag/hjelpe med lekser, stikke ut en kveld og ta en kaffe med ei venninne, stikke innom foreldrene mine for en skravel og et glass vin en kveld osv. Er ikke noe partymenneske, men liker sosialt samvær i andre sammenhenger altså!

Jeg brukte også mye tid på å ordne og få det fint i det nye hjemmet til meg og ungene. Ville ikke de skulle bo med pappesker overalt når de var hos meg. Så sørget jeg for at når de kom til meg igjen, var det rent sengetøy lagt på, jeg brant mye stearinlys og fyrte i ovnen, bakte eller laget vafler så det ble god lukt i huset.

Greit at dere har gjort alt av deling og fikset det økonomiske og praktiske avtaler omkring barna og at du opplever at samarbeidet er greit. Da er et godt grunnlag lagt. Viktig å snakke fint om faren når ungene hører på; hvis de f.eks forteller om noe de har gjort ilag med faren og hatt det fint, så kan du si "det høres kjempegøy ut, det var en god ide pappa hadde". Lykke til!

[AnonymBruker]

(og kanskje en yngre rebound?)

Anonym poster: 6d5a6e1d38d738ccb447eefb2709b807

Eller kanskje det å bevisst prøve å få en fyr til å like deg for så å dumpe han når man har kommet over eksen er noe av det mer drittsekke man kan gjøre.

Anonym poster: d942402a547e354602bf5d60ecae3627

[Gjest Svampebob1]

Ser mange råder deg til å ikke sitte alene hjemme å tenke. JEG gjorde det med vilje. Har imidlertid alltid trivdes i mitt eget selskap, og hadde stort behov for å tenke nøye gjennom erfaringen som separasjonen ga meg, og hvor jeg ville videre med livet mitt.

Er enig.

Viktig at man tar seg tid til seg selv. At man bearbeider separasjonen og holder sinnet friskt ;-).

Men det er også viktig at man er sosial og at man får variasjon i hverdagen. Husk at du har mistet noe nå som du hadde før. Vet ikke hvordan dette blir med deg, men jeg savnet veldig noen å prate med om vær, vind, positivt og negativt.. Om bruddet.. om det nye livet osv.

[Gjest TS]

Tusen takk for alle gode råd! Har allerede begynt å være mer ute med venner, og sier oftere ja når jeg blir invitert. Samtidig er det mange helger i året som skal fylles på egen hånd...

Og så tror jeg på at jeg må finne på hyggelige ting med barna når de er hos meg og hyggelige ting når jeg er alene. Noen ganger føles det som om livet er over og det bare er å la det gå forbi. Men sånn vet jeg jo innerst inne at det ikke er, det er bare en vond overgang til noe annet.

Det jeg håper er at jeg kan føle meg blid og lykkelig igjen, for akkurat nå er det følelser som er ganske fraværende...

[Gjest Skillsmissebarn]

Hei, dette er min første kommentar på KG, selvom jeg har vært innom og kikket en del før. Mine foreldre gikk fra hverandre når jeg var baby og mine foreldre fant seg aldri noen ny. Nå som jeg er voksen (23 år) syns jeg det er veldig slitsomt og trist at mamma er alene. Hun er veldig avhengig av oss (meg og søsteren min) og det har hun vært lenge. Ville bare gi et råd fra en som har vært på den andre siden, at det kan være lurt å komme seg opp på hesten igjen. Jo lengre man er alene, jo mer trives man i eget selskap og utvikler en egen særhet der hvor ingen kan passe inn i livet man har. Nå 22 år etter har vi klart å overtale henne til å date. Hun begynte først med å snakke med menn på dating sider og nå etterhvert har hun faktisk truffet en del. Men hun er SÅ kresen hun finner alltid en eller annen feil (selvom disse kan være mikroskopiske) som gjør at det blir med det ene treffet eller at de fortsetter som venner.

Jeg sporet kanskje litt av nå, men jeg vil bare få frem at det kan være viktig å begynne å date litt (når du føler deg klar for det).

[Gjest TS]

Takk til deg, skilsmissebarn! Også fint å få erfaringer fra barnesiden av dette. Litt å tenke på, fordi man hører jo ofte om at barn ikke ønsker at foreldrene skal skaffe seg nye partnere.

[AnonymBruker]

Vært igjenom det første året selv å kan ikke nekte for at det har vært utrolig tøft.Har man en ok økonomi alene kan man iallefall realisere planer og drømmer som skaper mening i livet utover det å være en god å lykkelig familie.

Anonym poster: 7087d123020768cdcd8bd6f33750c4ee

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært i samme situasjon, men etter brudd i ett 10 år langt forhold/samboerskap husket jeg at min største frykt var at jeg ikke visste hvem jeg var uten ham. Vi hadde vært Arne&Petra så lenge at jeg måtte redefinere med selv.

Det kan være viktig å bruke litt tid på denne prosessen. Hvem er du - egentlig? Hva vil du gjøre med livet ditt - egentlig? Hva liker du - egentlig?

Dette lan være alt fra store ting som "målet/meningen med livet" til de små ting i hverdagen, som hvor mye tid man vil bruke på TV, om man ønsker å engasjere seg i frivillighet/organisasjoner, frilftsliv/trening.

I dag er jeg i ett nytt forhold (gift) og jeg er vet jeg har en kjerne som er min/meg, og som lever godt også i Nils&Petra.

Anonym poster: 1701d762ad18803914cc0bb112e009e4

[Gjest Gjest]

Jeg håper at jeg en gang finner en ny partner som jeg kan dele helger og ferier med. Er mer usikker på om jeg ønsker samboer siden jeg har forholdsvis små barn.

Men utad og noen ganger også inni meg, har jeg liten tro på at jeg skal finne noen. Så råd om å bruke tid på hvem jeg er og hva jeg vil med livet mitt er et veldig godt råd. Og det kan jo ta litt tid. Men tid har jeg plutselig også fått mye mer av, nå som jeg er småbarnsforelder bare halvparten av tiden...

TS

[Gjest Gjest]

Ut og leve livet!

[Gjest Lille-pus]

Jeg har ikke vært i samme situasjon, men etter brudd i ett 10 år langt forhold/samboerskap husket jeg at min største frykt var at jeg ikke visste hvem jeg var uten ham. Vi hadde vært Arne&Petra så lenge at jeg måtte redefinere med selv.

Det kan være viktig å bruke litt tid på denne prosessen. Hvem er du - egentlig? Hva vil du gjøre med livet ditt - egentlig? Hva liker du - egentlig?

Dette lan være alt fra store ting som "målet/meningen med livet" til de små ting i hverdagen, som hvor mye tid man vil bruke på TV, om man ønsker å engasjere seg i frivillighet/organisasjoner, frilftsliv/trening.

I dag er jeg i ett nytt forhold (gift) og jeg er vet jeg har en kjerne som er min/meg, og som lever godt også i Nils&Petra.

Anonym poster: 1701d762ad18803914cc0bb112e009e4

Er enig.

Viktig at man tar seg tid til seg selv. At man bearbeider separasjonen og holder sinnet friskt ;-).

Men det er også viktig at man er sosial og at man får variasjon i hverdagen. Husk at du har mistet noe nå som du hadde før. Vet ikke hvordan dette blir med deg, men jeg savnet veldig noen å prate med om vær, vind, positivt og negativt.. Om bruddet.. om det nye livet osv.

Jeg er så uendelig enig med AB og Svampebob1.

Noe av det viktigste jeg gjorde var å bruke tid til tanke.

Også jeg trives meget godt i mitt eget selskap, så noen følelse av ensomhet var det overhode ikke.

Det er vitkig å tenke på at du er ikke lenger den du var da du gikk inn i det samlivet som nå er over (i allefall for en periode på et år).

Hvem er du ? - egentlig.

Behandle alle tankene og spørsmålene som kanskje er der nå etter bruddet.

Og ta vare på de gode menneskene rundt deg. Jeg våger meg til å si "ta vare på dem, mne ike la dem slite deg ut med en maraton av sosiale aktivteter". De vil det godt så velg de aktivtetene/sammenkomstene som er viktige for deg, dem du kan kjenne du virkelig gleder deg til.

Helt til slutt; Ikke la alenefølelsen og et eventuelt savn etter ham som ikke lenger er der bli så stort at du stuper inn i noe nytt uten å ha renset sjelen for gammelt 'grums' knyttet til det livet som er over.

Dette går godt, det tar bare bittelitt tid

[Gjest Gjest]

Vært der. Bruk tida på å sikre deg økonomisk, at du har et trygt sted å bo LENGE og ikke bare midlertidige løsninger. At du har orden på jobb. Sørg for å skape rutine og trygghet for barna. Få inn gode vaner. Lær deg å løse alle slags problemer selv, alt fra å holde bilen i orden (og man betaler for service og dekkskifte, du skal ikke bli mekaniker!) orienter deg på praktiske ting som hvordan sjekker man igjennom beste tilbud på strøm, telefon, tv, internett, forsikring osv. Reparer ting selv. Utrolig mange jenter venner seg til å la mannen ta slike ting og så blir de helt nervøse når de står der alene.. Så banalt som det høres. Legg fremtidsplaner for deg selv, du skal nå det og det målet med sparekontoen, med jobben, med en ferie med barna osv.

Husk å ta deg tid til å puste, gjøre ingenting, hvile. Ta deg tid til å sørge over det som aldri ble.

Du skal IKKE løpe rundt på byen og "leve livet". Du skal IKKE få masse nye singelvenninner og bli en del av en damegjeng hvis eneste mål er å skaffe seg ny mann. Du skal IKKE bli en ny og "deiligere" versjon av deg selv, for du e r god nok som du er! Spar deg for dildopartys og mannlige strippeshow...

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Og ta vare på de gode menneskene rundt deg. Jeg våger meg til å si "ta vare på dem, mne ike la dem slite deg ut med en maraton av sosiale aktivteter". De vil det godt så velg de aktivtetene/sammenkomstene som er viktige for deg, dem du kan kjenne du virkelig gleder deg til.

Helt til slutt; Ikke la alenefølelsen og et eventuelt savn etter ham som ikke lenger er der bli så stort at du stuper inn i noe nytt uten å ha renset sjelen for gammelt 'grums' knyttet til det livet som er over.

Dette går godt, det tar bare bittelitt tid

Det er godt å lese dette! Jeg trives i mitt eget selskap, men kan føle meg stresset av at jeg skal være så sosial som mulig og bli med på alt jeg inviteres på. Men noen ganger har jeg bare lyst til å være hjemme... Men så er det vel sånn at det blir mange alene-helger etterhvert og da er det vel fint å ha noe å finne på

TS