slitsomt å være forelska selv når alt er bra...

[AnonymBruker]

Jeg møtte en mann for tre måneder siden, og ting har utviklet seg så fint som bare det siden da. Men nå begynner jeg jo å bli ganske forelska etter hvert, merker jeg. Jeg kan sitte og se på et bilde av ham og bare glise og nesten få tårer i øynene Samtidig som jeg for det meste føler meg trygg og rasjonell angående hele greia; jeg blir ikke desperat og bekreftelsessøkende, tviler ikke på mine egne følelser osv tar det mye tid å gå rundt og tenke på ham... dessuten tipper det av og til over i tankekjør når jeg ikke har hørt noe fra ham på en stund (et døgn e.l... vi har generelt mye og god kontakt, faktisk). Jeg kan dels stoppe eller overse de tankene, heldigvis, men jeg føler meg mer og mer som en fjortis til tross for at jeg er godt over 30...

Vet ikke hva jeg vil med innlegget, bare har behov for å fortelle hvor forelska jeg er. Også er jeg faktisk ikke vant med lykkelige forelskelser - de forholdene jeg har hatt før har ikke vært så gjensidige, enten det har vært jeg eller den andre som har vært mest eller minst interessert. Sist jeg gikk inn i et forhold var for ti år siden, det varte i mange år, men var ikke et spesielt godt forhold.

Anonym poster: b13ba5c801815d7eef4e7c278e156a3d

[PanLi]

Åh. Ja. Forelskelser er slitsomt! Rett og slett! Et evig dunkemas fra morgen til kveld.. Min erfaring er at det heldigvis roer seg etterhvert Nyt at du får oppleve der, og at det blir gjengjeldt! Heldige du! Jeg er veldig glad på dine vegne, og for å høre at lykkelige forelskelser skjer!! Hurra!

[Gjest Mandalas]

Jeg er nesten der du er nå. Jeg holder på å falle pladask for en jeg traff for en mnd siden eller noe. Det er så deilig, så fantastisk, men samtidig så utrolig skremmende, skummelt og slitsomt! Jeg hadde helt glemt denne følelsen her, etter å ha vært over åtte år i et forhold som aldri var mer enn midt på treet følelsesmessig. Jeg hadde helt glemt hvor ufattelig sårbar man føler seg i denne prosessen.

[Gjest Svampebob1]

Jeg møtte en mann for tre måneder siden, og ting har utviklet seg så fint som bare det siden da. Men nå begynner jeg jo å bli ganske forelska etter hvert, merker jeg. Jeg kan sitte og se på et bilde av ham og bare glise og nesten få tårer i øynene Samtidig som jeg for det meste føler meg trygg og rasjonell angående hele greia; jeg blir ikke desperat og bekreftelsessøkende, tviler ikke på mine egne følelser osv tar det mye tid å gå rundt og tenke på ham... dessuten tipper det av og til over i tankekjør når jeg ikke har hørt noe fra ham på en stund (et døgn e.l... vi har generelt mye og god kontakt, faktisk). Jeg kan dels stoppe eller overse de tankene, heldigvis, men jeg føler meg mer og mer som en fjortis til tross for at jeg er godt over 30...

Vet ikke hva jeg vil med innlegget, bare har behov for å fortelle hvor forelska jeg er. Også er jeg faktisk ikke vant med lykkelige forelskelser - de forholdene jeg har hatt før har ikke vært så gjensidige, enten det har vært jeg eller den andre som har vært mest eller minst interessert. Sist jeg gikk inn i et forhold var for ti år siden, det varte i mange år, men var ikke et spesielt godt forhold.

Anonym poster: b13ba5c801815d7eef4e7c278e156a3d

Forelskelse som har hatt god tid på å utvikle seg... Noe av det beste som finnes :-).

Heldige deg. Nyt det! :-)

[AnonymBruker]

Jeg er i nesten samme posisjon som deg. Jeg vet ikke helt sikkert at han er interessert tilbake (eneste gangen vi har vært fysiske har vært fyllesex ) og nå har han reist hjem til familien for julen og skal være borte over en måned! Det kribler i magen hver eneste gang jeg får en sms eller ser et bilde av ham, men tankene kan plutselig fly dithen at "han er nok ikke interessert sånn egentlig". Det er skikkelig slitsomt å være forelsket! Jeg prøver å fylle dagene mine med aktivitet og å ha noe å gjøre hele tiden, men når kvelden kommer eller det blir et rolig øyeblikk begynner tankene å spinne. Lykke til, og NYT DET!!!

Anonym poster: 18f530d087bab9c5fe1537ca4e3d601f

[Strikkesokken]

Forelskelse er verdens beste og verste følelse:)

[AnonymBruker]

Jeg er nesten der du er nå. Jeg holder på å falle pladask for en jeg traff for en mnd siden eller noe. Det er så deilig, så fantastisk, men samtidig så utrolig skremmende, skummelt og slitsomt! Jeg hadde helt glemt denne følelsen her, etter å ha vært over åtte år i et forhold som aldri var mer enn midt på treet følelsesmessig. Jeg hadde helt glemt hvor ufattelig sårbar man føler seg i denne prosessen.

Takk for fine svar Jeg tror på noen måter jeg føler meg sterkere enn ellers, og at den sårbarheten du beskriver også er nødvendig for å i det hele tatt kunne oppleve disse følelsene. Min erfaring fra tidligere er i hvert fall at når jeg har skjermet meg mot å være sårbar, har jeg vært mindre lykkelig og mer skeptisk eller ute av stand til å ha helt gode nære forhold.

Siden følelsene virker gjengjeldt, kan jeg jo også i stor grad nyte dette - men ser jo også at jeg kan gå desto mer i kjelleren om jeg blir usikker på noe med oss/ham. Uansett er det utrolig deilig også. Jeg tror jeg må fortelle ham at jeg er forelska snart, foreløpig har jeg holdt meg til å si at jeg liker ham veldig godt.

Anonym poster: b13ba5c801815d7eef4e7c278e156a3d

[Nettinettet]

Jeg kjenner meg veldig igjen i følelsene dine og har slitet masse med de tankene og følelsene i mange år.

Når ting har vært bra har det gått til helvete, og derfor har jeg bare ventet på at det skal gå til helvete når noe er bra. Jeg har ikke fått nytet de gode følelsene fordi jeg har vært redd og tatt forbehold, som igjen har ført til at følelsene mine ikke har vært ekte. Det har vært lettere for meg å bli forelsket i forelskelsen enn å virkelig bli forelsket i noen som jeg kan få det bra med.

Jeg har funnet ut at den usikkerheten jeg har hatt har med meg å gjøre. Det at jeg ikke har vært glad i meg selv og lett etter noen å dele livet med på feil grunnlag har gjort at jeg har valgt feil menn for meg, gang på gang.

Jeg måtte bli glad i meg selv og klar for kjærligheten. Når jeg nå blir usikker er det pga gamle erfaringer men jeg rister det av meg, og etter en stund kommer det en herlig bekreftelse som fjerner usikkerheten totalt.

Fortell han hva du føler du, er han den rette for deg vil han ha det på samme måten og bli glad for å høre at du føler det samme som han

[AnonymBruker]

Du har mye rett i det, Nettinettet - jeg har jobbet en del med meg selv (eller utviklet meg både med og uten bevisst arbeid) og blitt mye tryggere på meg selv. Det gjør at jeg ikke er så redd for den sårbarheten lengre. Usikkerheten jeg kan oppleve i blaff nå skyldes stort sett tanker som kommer "utenfra", aldri noe som har vært mellom oss, så jeg vet jeg ikke skal bry meg om dem.

Når jeg har vært usikker før (på andre) har det nok enten vært fordi jeg faktisk ikke har vært forelska eller sikker på at jeg ville være i forhold med den det gjaldt, eller at jeg valgte noen på feil grunnlag som ikke kunne gi meg det jeg egentlig ønsker. Uansett - han jeg treffer nå er jeg ikke i tvil om at jeg vil ha.

Anonym poster: b13ba5c801815d7eef4e7c278e156a3d

[Nettinettet]

Synes du skal være stolt av deg selv for den veien du har gått og den utviklingen du har hatt. Jeg tror mange flere hadde truffet noen de hadde det bra med hvis de hadde vært litt mer bevisst på det. Jeg ser det samme med meg selv og med mange andre også. Det vil alltid være usikkerhet som du sier i blaff, men tryggheten gjør at de blaffene egentlig bare forteller at følelsene er så sterke.

Dette er belønningen din for at du ikke har tatt til takke med noe annet