Hva gjør man når barnemor ikke tåler at barnefar finner seg ny?

[Gjest HegT]

Har vært sammen med en i ca 2 år (om man tar med helt fra begynnelsen). Forholdet utviklet seg veldig gradvis, fordi han har unger fra før i barneskolealder (3, minstemann begynte på skole i år) og nylig hadde splittet med barnemor. Hun flyttet ut (var hun som ville ut av forholdet), og kjøpte etterhvert et nytt hus med sin nye kjæreste et lite steinkast fra kjæresten min. Det tok ca ett år før jeg ble introdusert for barna, som nå er 9 måneder siden, fordi han ville spare dem pga bruddet med mor og for å sikre at dette var noe varig før de ble introdusert for en ny. Siden da har jeg blitt mer og mer involvert i deres dagligliv. De har delt 50/50, og når han har de i sin uke er jeg nå der kanskje 4-5 av de dagene/nettene, også har jeg passet på at de får litt alenetid også. Da har jeg dratt til min egen leilighet, siden vi fortsatt ikke har flyttet "ordentlig" sammen.

Jeg har ingen barn selv, og kjæresten ønsker ikke flere barn. Jeg har, både fordi jeg ønsker og fordi jeg ser det som naturlig, engasjert meg i deres unger. Jeg er med og skifter på senger, jeg rydder og vasker i huset, jeg passer barna hvis kjæresten min skal ut et ærend, jeg er med og kjøper og lager mat til oss alle osv. Jeg ønsker også å være med og se på idrettskamper de spiller, vi har dratt på handletur alene (jeg og ungene), vi skulle ut og ake sammen, vi spiller brettspill, ser på tv... Noe med far, og noe bare vi. Dette er uglesett av barnemor, og hun mener at jeg tråkker langt over streken og ikke ser min rolle i situasjonen. Når det er fotball/håndballkamp mener hun at jeg skal holde meg i bakgrunnen hvis både hun og barnefar er der, for da er det foreldrene som gjelder. Jeg har sagt klart i fra til de begge at dette er jeg uenig i, vi er der for barnas del, for å se på dem. Klart jeg også vil se på dem, jeg er jo en del av livet dems nå jeg og, og bryr meg om dem og vil vise det. Jeg vil ikke late som at jeg ikke er tilstede bare for at hun også er der på noen av kampene - dette blir bare rart (når mamma er tilstede må jeg holde meg unna XX, hvis mamma ikke er der kan jeg snakke med XX.. Det går bare ikke.). Hvis jeg så veksler noen ord med en av ungene i løpet av et slikt arrangement, ringer hun til barnefar og kjefter ham ned for at dette skjedde. Enda verre var det den gangen datteren inviterte meg til lek i en pause (da var hun straks ved kjæresten min sin side for å si i fra om sin misnøye med det), og når barnemor etterpå i tillegg hørte at sønnen og jeg hadde vært i butikken og kjøpt is dagen før.. Det kom uttallige SMSer og telefoner, og når barnefar ikke orket å svare henne mer på dette, så stod hun på døren hans for å kjefte. Jeg ble sittende på kjøkkenet og grine. Barna får selvfølgelig med seg dette. Hun har sagt flere ganger til ham at hun ønsker ikke at jeg skal være med, for barna blir forvirret. Dette har både jeg og han snakket med barna om, og de synes det var OK at jeg var med. Her er det sannelig bare de voksne som skal gjøre situasjonen forvirret og komplisert... Hun er FLINK med sine egne unger, det er det ikke tvil om, så det er sagt. Men det er umulig å skjule disse konfliktene helt for barna, så da vil det naturligvis gå utover dem også.

Barnefar omtaler barnemor som svært kontrollerende, og at slik har hun alltid vært. Hun må ha oversikt over hva som skjer, og være den som bestemmer når og hva som skal skje. Jeg har imidlertid spurt hvorfor det fortsatt skal være slik, at hun skal styre hva som skjer både i og utenfor hjemmet hans/"vårt" nå som de har gått fra hverandre. Joda, hun er barnets mor - vil alltid være det, og de har ansvaret sammen, men skal det virkelig være slik at hun ringer for å skjelle ut når jeg har vært med og laget pepperkaker med barna? Og truer med rettssak fordi jeg tar over hennes tradisjoner (jeg vet ikke hvor mange husstander som lager pepperkaker i Norge, men det aner meg at det er flere enn hennes..)? Barnefar sier at han synes hun er veldig voldsom, det kommer mye unødvendig, men han har sagt i fra noen ganger og mener at da må det være bra - han har jo gitt beskjed til henne. Han mener hun er så mektig, og at hun nok ikke har det helt bra, og vil heller overse SMSene og at jeg/vi bare må finne oss i det. Hun ringer og sender SMS daglig, alt fra noe som faktisk er relevant og greit i forhold til ungene, men så har man de usaklige henvendelsene som er bare for å forstyrre - til alle døgnets tider. Siste dagen på ferieturen vår i syden måtte hun snakke med ham for å fortelle at han måtte kjøpe utstyr til skolestart. Skolestarten som var om fortsatt over to uker etter vi ville ha kommet hjem.. Da hadde barnefar varslet om at vi skulle på tur og at han ikke ønsket kontakt utover dersom det var noe viktig om ungene.

I en slik situasjon tenker jeg at selvfølgelig vil jeg alltid føle en sårhet fordi de har de tre barna sammen, og jeg vil trolig aldri kunne få eget barn med kjæresten min siden han ikke vil ha flere. De har hatt nesten 20 år sammen og har mye historie etc. Jeg kan ikke nekte for at jeg er en sjalu type, men i forholdet her har jeg virkelig trodd på ham når han sier at han er ferdig med henne, så jeg er ikke usikker i forhold til om han vil tilbake til henne eller så. Jeg er mer usikker på henne og hva som ligger bak hennes atferd, om det kun er sjalusi pga barna, eller om det også er for at jeg er sammen med han. Når bilen min står utenfor hos ham, som hun da ser siden hun er naboen, så er det hyppigere henvendelser fra henne (bekreftet av ham). Jeg tror at sinnet og frustrasjonen jeg føler nå ikke skyldes det at jeg er sjalu, men at jeg faktisk har grunn til å reagere? Eller er det sånn at dette er "normalt" og noe man må finne seg i når man blir sammen med en som har barn fra før?

Jeg har sagt til barnemor at jeg skjønner det er sårt for henne at jeg har kommet inn i bildet, men at jeg ikke prøver å erstatte henne. Jeg kommer likevel ikke til å la være å engasjere meg i barna fordi hun blir sjalu av det. Hennes respons på dette var, litt som tidligere nenvt, at hun var glad for at jeg var snill mot ungene, men at jeg ikke kjente min rolle og at jeg måtte holde meg i bakgrunnen. Hvis jeg ikke var villig til det så kunne jeg heller ikke forvente at hun skulle roe seg ned, tvert i mot. Og det at hun møtte opp på døra hos "oss" når barnefar ikke orker å svare på alle smsene og telefonene som kommer når hun er sint for noe, det sa hun til meg at hun anså som helt normalt, det var visst sånn folk gjør, sa hun. Jeg sa rett ut at dette anså jeg å være syk oppførsel, og at hun måtte respektere privatlivet vårt også, og at han ikke alltid kan være beredt til å svare henne med en gang, og at kanskje det ikke var alt det var vits i å svare på heller i og med at det var stadige henvendelser.

Situasjonen har vært tema for kjæresten min og meg sikkert nesten ukentlig, iallfall de siste månedene. Det har knapt gått en uke uten at vi har kranglet, og det har ikke gått en uke uten at hun har uttrykt misnøye over noe til ham for noe som vi har gjort eller at han ikke har svart henne/ikke svart henne fort nok. Kjæresten min er litt sånn "kan ikke alle bare være venner og bruke energien på noe positivt", og er drittlei temaet. Det er virkelig jeg også. Men hvordan skal man finne seg i å leve et liv hvor hverdagsaktivitetene våre må godkjennes av eksen? Og uten godkjennelse så blir det et spetakkel etterpå hvor man risikerer at hun står på døren om han slår av telefonen/lyden - kanskje også med barna som vitne?

Jeg har blitt glad i ungene, jeg blir kjempeglad når de vil finne på ting med bare meg, og når jeg hørte at de gjerne ville på besøk til meg også for å se hvor jeg bodde ble jeg helt varm. Jeg er selv skilsmissebarn og likte virkelig ikke mammas nye kjæreste, og ville ha minst mulig å gjøre med ham. Dette fryktet jeg skulle skje meg her, men de liker meg faktisk, og VIL være sammen med meg! Men dette tåler ikke mor, og kjæresten min setter ned foten innimellom til henne (f.eks.: "XX SKAL få være med på kamper. Hvis vi vil bake kake her i huset så gjør vi det"), men tar også hensyn og hører på hver forsmådde følelse hun har uten å virkelig sette ned foten for at det skal skje igjen. Jeg skulle ønske han bare kunne si (og følge opp)

"NOK ER NOK. Det er slutt, og du er ikke lengre den viktigste i livet mitt. Jeg har akseptert at du har en ny mann, og legger meg ikke borti hva dere og ungene våre gjør så lenge de har det bra. XX er en del av livet til både meg og våre barn nå, og dette må du bare akseptere. Er det vanskelig for deg så anbefaler jeg at du snakker med noen om det, men denne noen kan ikke være meg, og jeg finner meg ikke i at du lager dette oppstyret. Det er ikke bra for verken deg eller meg, og overhodet ikke for våre barn. De har måttet tilpasse seg situasjonen og det må faktisk vi voksne også!". Dette har jeg også sagt til ham at jeg har ønsket, men han er rundere i kantene og lar mye skli forbi før han evt sier ifra igjen. Når hun ikke fikk viljen sin med å kjefte ned meg fordi jeg sa jeg nektet å la hun kontrollere hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre, så gikk hun over på ham igjen etterpå, og fikk viljen sin i den saken...

De siste månedene har jeg gått ned nesten ti kilo av alt psykisk stresset. Jeg snakket med kjæresten min, og sa at jeg orker ikke dette lengre, nå må han sette en stopper for styringa til eksen. Dette har forsåvidt blitt sagt flere ganger i løpet av tiden og det har blitt noe bedre (hvis man da bl.a. anser det å sette telefonen på lydløs og evt svare senere når jeg ikke er tilstede som bedre, sånn at jeg ikke får med meg alle meldingslydene osv), men det er fortsatt ikke BRA, og jeg har nå sagt det i klartekst. Kontakt i forhold til praktiske ting med unga er OK, så lenge det faktisk er noe, og ikke en telefon kl 22:00 lørdag kveld om at den ene ungen kanskje skulle hatt flere sokker. Arrangementer og aktiviteter med ungene vil jeg være med på, uten at det skal søkes tillatelse hos eks om det så lenge det er noe det er greit at jeg er med på. Forstår at det også er ting jeg ikke kan være med på, f.eks. foreldresamtaler på skolen og bestemmelser i forhold til ungene.

Vi skulle på juleavslutning denne uken. Vi hadde snakket om kleskode og jeg hadde plukket ut klær. Så fikk jeg kontrabeskjed fra kjæresten min. Det var så vanskelig for barnemor at jeg skulle være med, så jeg kunne ikke bli med likevel. I løpet av bare den siste uka har hun da ringt og sendt SMS for å klage på 1. at jeg bakte pepperkaker med ungene 2. at jeg bakte kake til et arrangement 3. at jeg snakket med datteren på håndballkamp og 4. nå fått trumfet igjennom at jeg ikke skal sette min fot på juleavslutningen. Det var en ny SMS-trussel om at om han ikke svarte på meldigene så kom hun til å komme bort i forhold til en av disse sakene, men tror ikke hun gjorde det denne gangen.

Dette er bare siste uken, og dette er etter at jeg har vært med kjæresten min i to år. Dette førte til at jeg pakket sammen alle sakene mine og dro, og har sagt at nå er jeg ferdig, jeg orker ikke mer, det visste du (han) godt at grensen var nådd.

Jeg har flere ganger forsøkt å avslutte forholdet, men når sinnet over hennes siste stikk har lagt seg litt så savner jeg både han og ungene og drar tilbake. Så er det bare å vente på neste runde. Det vet vel han også nå, sånn at det er kanskje ingen fare om det skjer igjen? Denne gangen håper jeg at jeg klarer å holde meg unna. Det står ikke på følelsene mine for ham, og da blir det så vanskelig. Men det må nok bli slik, på grunn av hans eks - som selv har ny mann og hushold med hans og hennes barn, men kjæresten (eller eksen) min skal ikke få gå videre med livet sitt. Jeg blir helt matt av hvordan enkelte kvinnfolk klarer å være. Og føler også på manglende respekt/handlingskraft fra hannes side i forhold til vårt forhold/barnemor.

Også begynner selvbebreidelsene og selvransakelsene.. Skulle jeg bare holdt meg unna idrettskampene? Skulle jeg bitt i meg at nå forstyrret hun nok en middag, nok en ferietur/helgetur med vilje, men jaja..? Skulle jeg unnlat å finne på ting med ungene og sørge for at jeg ikke ble viktig for dem? Skulle jeg akseptert at jeg ikke får være med på juleavslutning fordi hun ikke vil? Da kunne vi vært sammen videre.. Men hvilket liv er dette, og hvem er det som egentlig gjør valgene da? Det er på ingen måte slik jeg vil at livet mitt skal være! Og min kjæreste/eks ser ikke ut til å ha styrken/viljen til å gjøre noe med det. Det kan se ut som at det er enklere for ham at jeg forsvinner ut av livet, enn at han tar et oppgjør med hun som ikke lengre har rett til å styre hverdagen hans. Jeg får tro og håpe at iallfall ungene på et vis får det bedre når jeg trer ut, som da slipper å skulle føle på noen lojalitetskonflikt osv. Sånn sett er det kanskje til det beste. Det er jo ikke som at de valgte meg, det var det jo barnefar som gjorde. Men samtidig så tror jeg at barna har det bedre når foreldrene er lykkelige, og sånn sett var jeg jo et positivt bidrag for barnefar (og også ungene i mine øyne, sett bort i fra at det vi gjorde sammen førte til at mor ble sint) - vi hadde det utenom dette evige temaet fint sammen. Men mors lykke ser ut til å bestå av å unngå dette.

Sukk...

[AnonymBruker]

^{Tinger er at bare din kjæreste kan avslutte dette, men høres ut som han er et vaskeklut som hun bruker meget godt...Mannfolk som kan ikke sette grenser for eks damene sine får ikke noe respekt av meg i hvert fall!}

Anonym poster: 5a27b519a217b942e288b3001d91f8e1

[AnonymBruker]

Hun er ikke normal. Barnefar bør egentlig svare med samme mynt: Ringe og sende SMS med klagende innhold om henne og hennes nye mann konstant, og når hun ikke svarer fortsette hjemme hos henne. Når hun blir drittlei, tenker jeg det ordner seg.

Anonym poster: 219bf9950b07ad8ddf983d52fc27de55

[Gjest Gjest]

Den her fyren er en dott, du er ikke interessert i å ha noe med ham å gjøre før han får seg noen baller og setter eksen på plass.

[Gjest HegT]

Det er så lett, sett fra fornuftens side.. Så kommer disse ekle følelsene inn, og de er jo så håpefulle. Men det kan vel bedre kalles "dumskap"

Jeg tror ikke de ballene kommer til å bli større, jeg har ventet og håpet ganske lenge. "Det blir sikkert bedre", "Denne gangen så...." .. Mennei.

[Gjest Violetta]

Hvorfor velger du å bruke ordene barnemor og barnefar? Ligger det naturlig for deg utenom nettfora også?

[Gjest Gjest]

Hvorfor velger du å bruke ordene barnemor og barnefar? Ligger det naturlig for deg utenom nettfora også?

for å unngå å bruke navnene deres som jeg ellers bruker. skriver jeg "mor" og "far" så virker det som at jeg snakker om min mor og far, og det er det ikke.

[Gjest Violetta]

for å unngå å bruke navnene deres som jeg ellers bruker. skriver jeg "mor" og "far" så virker det som at jeg snakker om min mor og far, og det er det ikke.

Ok. :-)

[Gjest Gjest]

Mor oppfører seg ikke helt pent, men hun har tett i at du mangler rolleforståelse. Du har kjent barna i hva da, et drøyt halvår? Men insisterer likevel på at du har rett til å være med på ungenes idrettsarrangement og skoleavslutninger. Du lager et stort nr ut av alt du gjør m berna, skifter på senger, baker pepperkaker etc. og mener st du, fra dag 1 skal bære 'mamma' når ungene er hos far.

Du går altfor fort fram og krever rettigheter ig plass som om du hadde vært i barnas liv l mange år. Hadde du selv tatt det litt m ro er jeg ganske sikker på at situasjonen hadde vært mye enklere for alle

[Gjest Gjest]

Skjønner både deg og barnas mor jeg. Du har virkelig vist at du bryr deg, og barnas mor er sjalu. Kanskje du i en periode skulle trekke deg litt tilbake når det gjelder ungene. Moren er nok redd for at de skal like deg litt for godt tenker jeg. Tror det blir enda verre hvis barnefar begynner å irettesette henne, da blir hun nok enda mer sint på deg. La hun få tid til å venne seg til deg, og du trenger ikke delta på alle aktivitetene ungene er med på. Men jeg berømmer deg for engasjementet ditt!

[livmor]

Jeg synes du høres ut som en flott voksen for disse barna:-) Det er så mange historier hvor det motsatte skjer, at det varmer å høre de gode historiene der barn fra tidligere forhold blir tatt godt vare på av ny partner. Mitt barn har selv en stemor (ingen stefar. Og før noen flyr i taket, hun kaller seg selv stemor), og jeg er så glad for at hun har tatt i mot mitt barn på en så god måte, og virkelig engasjerer seg!

På tross av dette har vi alikevel hatt våre runder angående våre roller i forhold til barnet. Det er ikke nødvendigvis slik at du må være med på alt eller ingenting. Selv har jeg satt foten ned på at det ikke er nødvendig med mer enn to stykker på foreldremøter og foreldresamtaler. Jeg setter pris på engasjementet, men der går grensen. Jeg har også gitt uttrykk for at jeg syns det bør være rom for at jeg og far innimellom møter opp på ting med barnet uten henne til stede, men at hun selvsagt er velkommen til å delta på resten av tiden.Det er helt i orden for meg at hun gir meg beskjeder og slike enkle ting angående barnet, men alle avgjørelser, diskusjoner osv tar jeg med barnefar. Er du kanskje litt bastant på at du skal være med på alt? Burde det ikke være rom for at mor og far innimellom følger opp sine barn i fellesskap uten nye partnere til stede?

Når det er sagt, mannen din må sette ned foten. Virkelig. At hun kjenner på sjalusi er vel helt naturlig, men dama er voksen, og skal oppføre seg deretter.Det kunne ikke falt meg inn på en flekk å oppføre meg sånn som henne, uansett hvor mye jeg mener stemor har tråkket over noen grenser. At hun må få tid til å venne seg til tanken, og at mannen derfor bør stryke henne med hårene: ærlig talt! Voksne mennesker oppfører seg ikke på den måten.

[Gjest]

At hun reagerer på at du kjøper is til ungene eller baker med de er helt sykt!

Mulig du er en smule ivrig, men det er tross alt bedre enn at du ikke bryr deg.

Om ungene trives med deg, så bør hun prise seg lykkelig.

Problemet her er faren til ungene. Han har latt henne styre alt for mye. Om han ikke evner å sette grenser rundt eget privatliv, så blir det jo ikke noe privatliv.

Når man kommer inn i en slik lappeteppefamilie, så er rolleforståelsen viktig. Problemet her er at barnas mor regner barnas far under eget aktiva fremdeles. Og hun vil ikke dele med deg.

[AnonymBruker]

Du ble introdusert for ungene for 9 måneder siden, og trumfer gjennom at du skal være med på juleavslutninger? Om du hadde kjent ungene i 9 år så skulle jeg holdt med deg, men ærlig talt, ni måneder. Jeg skjønner godt at hun er forbanna! Hvis det hadde vært meg så hadde det stått røyk ut av ørene mine.

Mor oppfører seg ikke helt pent, men hun har tett i at du mangler rolleforståelse. Du har kjent barna i hva da, et drøyt halvår? Men insisterer likevel på at du har rett til å være med på ungenes idrettsarrangement og skoleavslutninger. Du lager et stort nr ut av alt du gjør m berna, skifter på senger, baker pepperkaker etc. og mener st du, fra dag 1 skal bære 'mamma' når ungene er hos far.

Du går altfor fort fram og krever rettigheter ig plass som om du hadde vært i barnas liv l mange år. Hadde du selv tatt det litt m ro er jeg ganske sikker på at situasjonen hadde vært mye enklere for alle

Anonym poster: 95f46e372be7d2e33af742087de8396f

[AnonymBruker]

Hvorfor gidder du når du en dag ønsker egne barn selv? Hvorfor slå seg sammen med en brukt mann med laster som 3 barn blir for deg? Han kan aldri sette deg først, der er barna hans. Jeg skjønner eksen og jeg, hvis bruddet var leit og hun ønsker han tilbake. Hvorfor vil kvinner være sammen med menn som har barn og omvendt? De har da gått gravide og født, opplevd det før. Finner de en ny så blir det ikke spesielt, fordi de har vært med på 2-3 fødsler før. Sier ikke de skal være single for alltid, men kanskje velge en partner der begge har barn fra før. Jeg kunne aldri falt for en mann med barn, og vært barnløs selv.

Anonym poster: 5d5ea321648c15957ea262bbfb7c60b9

[AnonymBruker]

Det er vel kanskje ikke det at mor ikke tåler at far har funnet seg en ny som plager mor , men at du har inntatt rollen som mamma når barna er hos han/ dere . Jeg synes det å være med på juleavslutning feks . er noe som dere bør vente med .

Det kan også være at far sin måte å kommunisere med mor på , endret seg da du kom inn i bildet , og dette irriterer mor !

Anonym poster: 4720deb8944fcaacf49072feed358b2d

[AnonymBruker]

Jeg synes du høres ut som en velmenende og god stemor. Samtidig tror jeg det er lurt å inngå noen kompromisser og ikke nødvendigvis tolke det som sjalusi og kontrollbehov om det er noen ting barnas mor ikke ønsker du skal delta på. Støtter livmors innlegg. Forhåpentligvis er det lettere for moren å gi slipp på noen av de mer meningsløse ønskene (kakebaking etc, som jeg ikke synes du skal føye deg etter) om du kan ta hensyn til noen av de viktigere. Ellers er jeg enig med de som sier at her har kjæresten din også en jobb å gjøre. Hva er hans innerste mening om hvilken rolle du skal ha?

Anonym poster: 4c462d3a23ff3827022138055c3c5d62

[Rosenrød]

Jeg synes hun høres helt horribel ut! Og hva med den nye mannen hennes? Får han de samme restriksjonene som du har?

[Strixvaria]

Fatter ikke at du gidder. Slik oppførsel hadde jeg ikke funnet meg i et sekund. For ei sjalu kjerring; snakk om å ville ha i både pose og sekk; hun har ny mann og et 'nytt liv', men unner ikke eksen sin det samme. Typisk kontrollerende rasshøl-oppførsel, for å si det rett ut. Mannen din må sette ned foten, og det bør du jaggu gjøre selv også - dette går ut over alle. Det er faktisk lov å si at "vet du hva, du har faktisk ikke noe som helst med hvordan vi organiserer livene våre. Det er ikke du som er sjefen i dette huset, og det kommer du heller aldri til å bli, uansett hvor hardt du prøver. Hvordan skulle det tatt seg ut dersom 'Per' hadde oppført seg mot deg og din nye partner slik du oppfører deg mot oss? Kanskje han skal begynne å sende 20 meldinger til deg om dagen, ringe og kjefte på deg for helt usaklig dumme ting, nekte din samboer å snakke med barna hans, og møte opp på døra di dersom han ikke synes han får svar fort nok fra deg? Det hadde du selv aldri akseptert, så hvorfor synes du det er greit å drive på sånn mot andre? Tror du barna dine synes det her er noe ålreit? Synes du selv at du fremstår som et godt eksempel for barna dine når du oppfører deg sånn?"

[Gjest regine]

Som et par andre også har vært inne på - så tenker jeg at selv om mor nok overreagerer, så er ikke ts akkurat fintfølende eller utviser særlig fingerspitzgefühl i sin nye rolle og situasjon!

De er ikke samboere, og hun har kun kjent barna i 9 måneder. Likevel forlanger hun å få være med på idrettsaktiviteter, juleavslutninger og alt annet som barna er med på - og hvor det er mulighet for foreldrene å være med. Kanskje litt tidlig å insistere på dette enda? Kanskje TS kunne trukket pusten og ikke kastet seg inn i en "mammarolle" med hud og hår når ungene er hos far - et sted hvor hun ikke engang bor fast? Litt bulldoser tendenser, spør du meg.

Hadde dette vært et forhold som hadde vart over år - ts og far har bodd sammen i x antall år og mor fortsatt holdt på sånn, ja da hadde TS hatt min sympati. Og jeg ville ansett mor som svært lite velvillig og svært kontrollerende. Men dette er faktisk ikke situasjonen. TS er - om hun innser det eller ei, ikke egentlig del av fars husholdning. Hun er fars kjæreste, og har faktisk ingen forpliktelser til å gjøre så mye for barna som hun gjør heller. Personlig må jeg si at jeg neppe hadde tatt så mye av "drittjobben" som ts sier hun gjør, ifht. rengjøring etc. Tror at jeg - såpass tidlig i forholdet til barna og før jeg overhode var samboer el. med far, ville tatt det hyggelige og overlatt "jobben" til far. Det er jo tross alt hans barn (og de har en mor....) så hvorfor ts insisterer på å gjøre alt mulig skjønner jeg ikke helt. Er det ikke ok å ha en periode hvor man faktisk ikke har og heller ikke tar noe ansvar for hans barn?

Tror at alle parter hadde hatt det bedre og taklet situasjonen bedre om TS hadde vært tilbakeholden ifht. krav om likeverdig tilstedeværelse etc som foreldrene på ALT barna skal. Det virker som om det at far her har sagt at han ikke vil ha flere barn, og ts ikke har egne, så insisterer hun på å være mamma for disse barna, fordi hun muligens ikke får sine egne. Hvis TS sitt barneønske er såpass sterkt, så burde hun nok vurdere forholdet til denne mannen og heller finne en som faktisk ønsker å skape en familie sammen med henne. Kanskje noe av denne desperasjonen også mor føler og reagerer på , i tillegg til den totale mangelen på grenser som ts utviser ifht. barnas foreldre.

[AnonymBruker]

Som et par andre også har vært inne på - så tenker jeg at selv om mor nok overreagerer, så er ikke ts akkurat fintfølende eller utviser særlig fingerspitzgefühl i sin nye rolle og situasjon!

De er ikke samboere, og hun har kun kjent barna i 9 måneder. Likevel forlanger hun å få være med på idrettsaktiviteter, juleavslutninger og alt annet som barna er med på - og hvor det er mulighet for foreldrene å være med. Kanskje litt tidlig å insistere på dette enda? Kanskje TS kunne trukket pusten og ikke kastet seg inn i en "mammarolle" med hud og hår når ungene er hos far - et sted hvor hun ikke engang bor fast? Litt bulldoser tendenser, spør du meg.

Hadde dette vært et forhold som hadde vart over år - ts og far har bodd sammen i x antall år og mor fortsatt holdt på sånn, ja da hadde TS hatt min sympati. Og jeg ville ansett mor som svært lite velvillig og svært kontrollerende. Men dette er faktisk ikke situasjonen. TS er - om hun innser det eller ei, ikke egentlig del av fars husholdning. Hun er fars kjæreste, og har faktisk ingen forpliktelser til å gjøre så mye for barna som hun gjør heller. Personlig må jeg si at jeg neppe hadde tatt så mye av "drittjobben" som ts sier hun gjør, ifht. rengjøring etc. Tror at jeg - såpass tidlig i forholdet til barna og før jeg overhode var samboer el. med far, ville tatt det hyggelige og overlatt "jobben" til far. Det er jo tross alt hans barn (og de har en mor....) så hvorfor ts insisterer på å gjøre alt mulig skjønner jeg ikke helt. Er det ikke ok å ha en periode hvor man faktisk ikke har og heller ikke tar noe ansvar for hans barn?

Tror at alle parter hadde hatt det bedre og taklet situasjonen bedre om TS hadde vært tilbakeholden ifht. krav om likeverdig tilstedeværelse etc som foreldrene på ALT barna skal. Det virker som om det at far her har sagt at han ikke vil ha flere barn, og ts ikke har egne, så insisterer hun på å være mamma for disse barna, fordi hun muligens ikke får sine egne. Hvis TS sitt barneønske er såpass sterkt, så burde hun nok vurdere forholdet til denne mannen og heller finne en som faktisk ønsker å skape en familie sammen med henne. Kanskje noe av denne desperasjonen også mor føler og reagerer på , i tillegg til den totale mangelen på grenser som ts utviser ifht. barnas foreldre.

Du kommer alltid med gode innlegg!

Anonym poster: 95f46e372be7d2e33af742087de8396f