Problemer med komunnikasjon(og mye annet) i forholdet...

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg må bare fortelle at dette fort kan bli et utblåsnings innlegg, snakket med min samboer for et minutt siden på mobilen og er halveis jævlig irritert, og halveis på gråten. Vennligst spar meg for usaklige kommentarer, egentlig dumt man i det hele tatt må si det før et innlegg. Men ja..

Ok. Jeg, jente i tyve årene, sammen med min samboer som også er i tyveårene men noen år eldre. Vi har vært sammen i 2 år, og samboere i ca 6-8 mnd. Orker ikke regne ut. Jeg som person har sterke meninger, liker å diskutere, er veldig reflektert, tenker kanskje alt for mye(ifølge ham), er veldig opptatt av hvordan andre har det - må vite andre har det bra, får lett dårlig samvittighet der jeg føler jeg er problem til alt, har hatt en vond barndom med mye vold, kan lett være veldig glad - så plutselig veldig lei meg, klarer å se de fleste ting utenifra(som3.person).

Han: Som menn flest, veldig enkel. Sier lite i diskusjoner, han sier han ikke vet hva han skal si, sier lite i møte med nye folk men er ganske utadvent med folk han kjenner og ikke DA særlig sjenert,han har en fin barndom, han har ikke like sterke meninger som meg, han tenker ikke mer på en ting når vi er "ferdig" å diskutere det - da er det ute av verden, han sier ikke særlig mye om hva han føler osv.

Tror en del av "problemene" ligger der at jeg er veldig sånn at jeg vil vite hvordan han har det(dette nå når vi ikke har det så bra sammen og det oppstår mye diskusjoner, om nettopp hvordan vi har det bl.a), han derimot "er der" på en måte bare og sier ikke så mye. Han er trolig veldig redd for å miste meg, og jeg er redd for å miste han også, men samtidig så er jeg usikker på om dette er et godt forhold eller ikke.

De siste mnd har vi vært igjennom mye, bl.a endel sjalusidiskusjoner,en abort som var veldig vanskelig og annet diverse. Dette har gjort at vi diskutrerer mye, eller, jeg vil gjerne vite hvordan vi skal løse ting og da ender det opp med at jeg blir frustrert fordi jeg sitter og prøver å finne på en god løsning for oss mens han ikke sier noe. ENVEIS-KOMMUNIKASJON deluxe. Dette frustrerer meg. Jeg har ingen tidligere forhold å sammenligne med om dette er et bra eller dårlig forhold. Han har to forhold bak seg men hvor seriøse de var vet jeg ikke, den siste var han sammen med i litt over et år men de bodde ikke sammen og var egentlig da endel yngre. Han sier de pratet ikke like mye som meg, de var mer som han(mer mann da om jeg skal oversette...). Men uansett, dette var da han var mye yngre, de var ikke samboere, og de var sikkert veldig annerledes enn meg mtp at jeg har mine meninger og like ikke å bare være stille.

Har prøvd å snakke sammen om at han må bli flinkere til å være med i diskusjoner, og at den generelle kommunikasjonen må bli bedre. Og at jeg må "tenke mindre" og at jeg skal gå til psykolog(pga ting fra fortiden osv.. men tærer nok litt på dette forholdet uten at noen av oss vil det".

Det kan godt hende jeg er problemet her, jeg vet ikke. Men innimellom så tenker jeg at jeg ønsket vi var single sånn at han kunne få vært sammen med en snill god jente, som ikke pratet så mye, som var helt perfekt, som IKKE hadde slitt i barndommen osv osv. Han liker selvfølgelig ikke at jeg har slike tanker og mener det er meg han vil dele livet sitt meg. Vi skal faktisk få ringer sammen til sommeren(ikke forlovelses, bare ringer sammen på kjærligheten). Jeg elsker ham, og jeg ser for meg en fremtid med han, det gjør jeg virkelig, vi har masse felles interesser og vi har den samme helt idiotiske humoren. Samtidig, spes nå når ting ikke er så greit, tenker jeg at " kunne jeg hatt det bedre??" jeg vet jo ikke hvordan andre forhold er. Eller er dette noe vi bør satse på, og jobbe med?? Jeg er virkelig frem og tilbake. I ene øyeblikket så vil jeg ingenting annet enn å være sammen med ham, og han betyr jo så utrolig mye for meg, like mye nå etter to år. Men i det andre øyeblikket tenker jeg at hadde jeg vært singel hadde jeg virkelig sluppet alt dette. Og da hadde han sluppet MEG, lett for å tenke slik... at jeg er problemet... han kunne hatt det bedre uten meg osv... dette er mine tanker, ikke noe jeg deler frivillig med ham.

Noen mener vel jeg har dårlig selvtilitt, det kan hende. Men isåfall ikke utseendemessig dårlig selvitlitt, jeg kan selv si at jeg er en normalt pen, slank jente. Men jeg tenker lett at andre er bedre enn meg, ja. Sånn personlighetsmessig og i diverse sport/andre ting. Selvom jeg samtidig vet jeg er flink selv.

Jaja... for de som orker å lese.... takk takk

Var i det minste godt å bare.... få det ut... om så ingen svarer. Akkurat NÅ(dette endrer seg hele tiden...) så tenker jeg at jeg håper dette er noe som går seg til og gir seg, og at vi kan leve lykkelig.

Takk for meg

Anonym poster: 946feda3be1579f2dfdbb011f9643d87

[AnonymBruker]

TS HER. Vil bare si at han nettopp sendte melding til meg. Tlf samtalen før jeg skrev innlegget over var jo om nettopp forholdet, men jeg måtte bare si at vi måtte snakkes fordi vi kom ingen vei, bare frustrasjon.

Så skrev han nå at han elsket meg, han vil ikke miste meg og han vet ikke kordan han skal forandre seg(da mtp på kommunikasjon). Han skriver han ikke er en person som prater og diskuterer ting fordi han vet at alt går seg til. Han mener vi er veldig forskjellige der.

Skrev noe sånn, nå nettopp. Så, han vil jo ting skal ordne seg. Og på mange måter handler det vel om at jeg må godta at han ikke snakker så mye, eller kan prate å disk. ting, men jeg mener det er viktig i et forhold at kommunikasjonen er bra. Det er den ikke nå.

Anonym poster: 946feda3be1579f2dfdbb011f9643d87

[Havbris]

Jeg tror du er inne på noe - kanskje må du bare godta at dere er ulike her og at du snakker mye mer enn han. Men - å være god på å prate er ikke ensbetydende med at man er en god kommunikasjonspartner. Kommunikasjon er mye mer enn å prate.

Jeg vet selv at jeg mange ganger har overkjørt mannen min med mine verbale tirader, jeg har stilt spørsmål og svart i samme åndedrag, og jeg har ikke vært fornøyd med de svarene jeg har fått - heller ikke godtatt at noen ganger hadde han ingen svar. Og misforståelsene sto i kø.

Dette har jeg endret - og jeg godtar at jeg er mye mer verbal enn mannen min, og at jeg har et større behov for å prate. Dette kan ikke endres. Jeg har lært meg å leve med at vi er forskjellige og det har faktisk løsnet mye i forholdet. Jeg presser ikke på og han føler seg ikke presset. Og jeg har lært meg til å slutte å grave og grave. Det viktigste er at jeg ikke bruker meg selv som mal på hvordan man skal være i et forhold og forventer at han skal være mer lik meg. Hans stemme teller like mye.

[Marsipan]

Vet du, det høres kanskje flåsete ut, men det dere sliter med er klassisk "Menn er fra Mars, Kvinner fra Venus"-problematikk. Vi er ulike, og i stedet for å prøve å forandre hverandre, bør dere kanskje heller bruke energien på å forsøke å lære å forstå hverandre, og ikke minst akseptere ulikhetene.

Vi har slitt mye med det samme, jeg pratet og pratet, og hadde fortsatt behov for å prate mer, mens han ikke kunne skjønne hva det var å prate om. Kjernen til problemet lå i at jeg trengte praten for pratens skyld, mens han er praktiker, og ikke forsto vitsen med å bruke tid på å prate om problemer han ikke kunne løse. Da jeg fikk forklart ham at jeg ikke trengte løsninger, bare at han lyttet, var mye gjort! Han fikk en helt annen trygghet i å lytte da han fikk lagt fra seg presset som han trodde han hadde på seg i forhold til å fikse ting.

Og jeg forsto i ettertid at det jeg trengte, var ikke nødvendigvis at han pratet mer, men følelsen av at han lyttet og forsto.

Og ellers er dèt å poste etter Havbris omtrent som å hoppe etter fallskjermen. Kloke ord fra den damen!

[AnonymBruker]

Ts her. Vet dere, jeg tror sammen dere klokke medkvinner er inne på noe. Høres hvertfall sånn ut for meg som selv sitter her i denne situasjonen.

Men min spm er da, egentlig til begge, spes havbris: Hva gjorde du når du bare måtte "godta" dette da? Det er det jeg synes er vanskelig. Hvordan godta, det er jo ikke bare... å godta... jeg må nok jobbe med det. For frustrasjonen min kommer over hverdagslige ting OGSÅ, ikke bare forhold-diskusjoner. Men om vi diskuterer/snakker om noe helt hverdaglig, så er det liksom jeg, og meg selv som snakker sammen, ikke meg og min samboer.

Hehe, måtte le av å snakke og å svare på dine egne spm i et og samme åndedrag, DET skjer ofte det. Hehe...

Greien nå, er at viss det er dette som må til for at ting skal bli bedre(hvertfall bedre enn det er NÅ), hvor går til verks???

Så er det det at jeg må slutte å tenke så mye, dette har jeg dog jobbet med over lang tid og finner det veldig vanskelig.... jeg tenker mye, jeg gjør det.

Anonym poster: 946feda3be1579f2dfdbb011f9643d87

[AnonymBruker]

og takk for svar dere begge to... fornuftige ord...

Anonym poster: 946feda3be1579f2dfdbb011f9643d87

[Havbris]

Du får ikke til forandringer hos deg selv over natten, og mye må jobbes med bevisst over tid. Det blir en form for trening i å endre måter å tenke, og handle på. Velg tidspunktene for "forholds-samtaler" nøye. Hvis du introduserer "nå-må-vi-sette-oss-ned-og-snakke-om-forholdet", tror jeg du med sikkerhet vil få en rimelig anspent samtale, og det blir mye monolog.

Mannen min sa at han ofte opplevde at han var oppe til eksamen i det å snakke om forholdet og følelser, og at jeg alltid satt med fasiten og ga meg ikke før jeg hadde fått pint det riktige svaret ut av han. Han ble allergisk for svar a la "hva mente du med det" - da var sirkuset igang. Med mange slike erfaringer i ryggmargen ble han mer og mer taus.og jeg skjønte ikke hva som skjedde. Og så gravde jeg mer og mer til han ble sinna.

Jeg har jobbet mye med å hindre de sure paddene i å slippe ut av kjeften min og jeg synes jeg behersker dette godt. Jeg har blitt flinkere til å akseptere at vi kan være sammen uten å snakke, og han slapper mere av fordi han ikke blir presset. Jeg godtar at han ikke er venninna mi. Og jeg har blitt flinkere til å ta signaler.

Jeg har lært meg å velge mine kamper med omhu, det er mye som blir uvesentlig i det store og hele. Jeg har blitt bedre til å lytte, til å la være å analysere og tolke alt mulig. Vi er klar over at vi er forskjellige og vi har blitt gode til å leve med disse ulikhetene. Da er det også blitt større balanse i forholdet og - paradoksalt nok - idag har vi ofte lange og gode samtaler.

En periode kommuniserte vi mye på mail, og mannen min uttrykker seg bedre skriftlig enn muntlig. På den måten fikk han kommunisert tankene sine uten at jeg avbrøt, kommenterte etc. Og han kunne svare på mien mail når det passet han. På den måten fikk jeg tilgang til hva han tenkte, og jeg fikk meg en del tankevekkkere. Veldig nyttig.