Samboeren føler seg forrådt

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med min samboer i ca. 1 og 1/2 år nå, og vi har bodd sammen det siste halvåret.

Helt fra begynnelsen av forholdet, har det vært ett sentralt problem hos oss - han var jomfru da vi ble sammen, det var ikke jeg.

Jeg hadde ikke hatt mange partnere, tre stykker i en alder av 20.

Han takler det ikke. Han er en evig romantikker, og sier han hat "ventet på meg" hele tiden, og at da han møtte med ble han overlykkelig, men at han ikke klarer å gjemme følelsen av skuffelse fordi jeg ikke sparte meg.

Nå får jeg ham til å høres veldig urimelig ut, det er ikke som om han faktisk hadde forventet at jeg skulle være jomfru, og han vet at det er irrasjonelt, men han klarer fortsatt ikke å ikke ha et problem med det.

Det går veldig i bølgedaler, så av og til tenker han ikke på det, men så er det noen tider da det er på minnet hans hele tiden. Han har hatt en del problemer med depresjoner, og det er da det blir verst.

Han dømmer meg veldig, og føler at jeg har kastet bort meg selv, mens han sparte seg. Han er like sint for at han ikke 'bare gikk å hadde seg med noen'.

Det hele sårer meg veldig, han kan plutselig føle at han ikke klarer å ta på meg, eller det kan gå lange perioder hvor han ikke vil kysse meg eller ha sex med meg. Jeg skal innrømme at det har gjort mye med selvfølelsen min, og jeg takler det dårlig. Jeg er flink til å få ting til å handle om meg, så jeg overdramatiserer ofte og gjør ting til noe større enn det trenger å være, men jeg klarer ikke annet, jeg blir så såret. Det hele blir lettere for hver dag, og det er ikke like ille som det var før, men det er fortsatt et brekk i forholdet vårt.

Jeg elsker ham og kunne aldri vært utro mot ham, og det vet han. Jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre, egentlig... Jeg sier vel dette mer for å lufte tankene enn for å få råd.. Det eneste kan være, hvordan jeg skal takle dette på en bedre måte..

Anonym poster: fa59f19ffd398c14e3de76816bde67ce

[AnonymBruker]

Om jeg hadde vært han hadde jeg oppsøkt psykolog. Du sier han er deprimert også? Dette er rett og slett ikke normal tankegang fra hans side, og han trenger hjelp til å endre denne tankegangen.

Anonym poster: 90a949a4b1a7e44c47daf0182c803797

[AnonymBruker]

Helt ærlig er det ikke noe du kan gjøre med det. Gjort er gjort, og spist er spist. Enten må han lære seg å leve med det, eller så må han jo gå fra deg.

Anonym poster: 751b5b5a3c5cf7e84da2da740812d522

[AnonymBruker]

Dette er psykisk mishandling. Han har åpenbart store problemer, og disse går utover deg. Slå opp med ham.

Anonym poster: e01e72c9cc4a312e1603f15cc082e843

[Gjest pålogget]

"dump han" hehe...nei..

men tror nok han sliter mer enn du tror, burde få hjelp...

[Marsipan]

Enten har han, som AB over her sier, problemer og trenger hjelp, eller så bruker han dette som en type herketeknikk ovenfor deg, da han ser at dette er noe han kan "ta" deg på.

Uansett grunn: Ikke greit, og du skal ikke behøve å finne deg i det. Jeg regner ikke med at det var som om du lurte ham til å tro du var jomfru til du hadde fått ham på kroken?

[Gjest BettyBoop]

Jeg har vært sammen med min samboer i ca. 1 og 1/2 år nå, og vi har bodd sammen det siste halvåret.

Helt fra begynnelsen av forholdet, har det vært ett sentralt problem hos oss - han var jomfru da vi ble sammen, det var ikke jeg.

Jeg hadde ikke hatt mange partnere, tre stykker i en alder av 20.

Han takler det ikke. Han er en evig romantikker, og sier han hat "ventet på meg" hele tiden, og at da han møtte med ble han overlykkelig, men at han ikke klarer å gjemme følelsen av skuffelse fordi jeg ikke sparte meg.

Nå får jeg ham til å høres veldig urimelig ut, det er ikke som om han faktisk hadde forventet at jeg skulle være jomfru, og han vet at det er irrasjonelt, men han klarer fortsatt ikke å ikke ha et problem med det.

Det går veldig i bølgedaler, så av og til tenker han ikke på det, men så er det noen tider da det er på minnet hans hele tiden. Han har hatt en del problemer med depresjoner, og det er da det blir verst.

Han dømmer meg veldig, og føler at jeg har kastet bort meg selv, mens han sparte seg. Han er like sint for at han ikke 'bare gikk å hadde seg med noen'.

Det hele sårer meg veldig, han kan plutselig føle at han ikke klarer å ta på meg, eller det kan gå lange perioder hvor han ikke vil kysse meg eller ha sex med meg. Jeg skal innrømme at det har gjort mye med selvfølelsen min, og jeg takler det dårlig. Jeg er flink til å få ting til å handle om meg, så jeg overdramatiserer ofte og gjør ting til noe større enn det trenger å være, men jeg klarer ikke annet, jeg blir så såret. Det hele blir lettere for hver dag, og det er ikke like ille som det var før, men det er fortsatt et brekk i forholdet vårt.

Jeg elsker ham og kunne aldri vært utro mot ham, og det vet han. Jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre, egentlig... Jeg sier vel dette mer for å lufte tankene enn for å få råd.. Det eneste kan være, hvordan jeg skal takle dette på en bedre måte..

Anonym poster: fa59f19ffd398c14e3de76816bde67ce

han høres ikke helt god ut. Han visste da vel at du ikke var jomfru da dere ble sammen, hvordan kan han føle seg forrådt pga det nå plutselig. Her er virkelig en som må jobbe med seg selv altså.

[Wildy]

"Du sparte deg ikke, jeg er bedre enn deg...."

Lurer på hvor selvtilliten din kommer til å være etter mange år med dette?

Det han mener her er irrasjonelt; og det er hans problem ,ikke ditt. Enten så får han akseptere ting slik de er, nemlig at du har en fortid, eller så er det kanskje ikke liv laga og han får ut å lete etter noen som lever opp til forventningene.

At han føler seg forrådt er hans problem; og det sitter i hans hode. Hvordan kan vel du forråde noen du ikke har møtt?

[AnonymBruker]

Sparte han seg virkelig eller traff han ingen før deg som han ble forelsket i og fikk et forhold til?

Jeg lurer på om det er der du finner svaret.

Han har et problem og det er faktisk han sitt. Ikke ditt. Han får deale med det.

Anonym poster: e44f98e7c721038ebbac241ae7ebc822

[AnonymBruker]

TS her

Han er ikke så brutal som jeg får ham til å høres ut.

Det er ikke sånn at han kjefter like mye som han gråter og er oppriktig nedbrutt av tanken på meg med en annen. Jeg vet det ikker er normal tankegang, og han vet det også. Han er fult klar over at det er hans problem, og at han selv må finne en løsning på det, men han vet ikke hvordan.

Han får allerede psykologisk hjelp for en del andre ting, men jeg tror det meste henger sammen. Jeg har vel et indre håp om at han skal fullføre behandling og komme ut slik han var på begynnelsen..

Anonym poster: fa59f19ffd398c14e3de76816bde67ce

[AnonymBruker]

Kjæresten din trenger psykologhjelp. Punktum.

Anonym poster: 5a3768385f555866d9f49093cf1c8dd3

[Gjest jente/dame]

Jeg har vært sammen med min samboer i ca. 1 og 1/2 år nå, og vi har bodd sammen det siste halvåret.

Helt fra begynnelsen av forholdet, har det vært ett sentralt problem hos oss - han var jomfru da vi ble sammen, det var ikke jeg.

Jeg hadde ikke hatt mange partnere, tre stykker i en alder av 20.

Han takler det ikke. Han er en evig romantikker, og sier han hat "ventet på meg" hele tiden, og at da han møtte med ble han overlykkelig, men at han ikke klarer å gjemme følelsen av skuffelse fordi jeg ikke sparte meg.

Nå får jeg ham til å høres veldig urimelig ut, det er ikke som om han faktisk hadde forventet at jeg skulle være jomfru, og han vet at det er irrasjonelt, men han klarer fortsatt ikke å ikke ha et problem med det.

Det går veldig i bølgedaler, så av og til tenker han ikke på det, men så er det noen tider da det er på minnet hans hele tiden. Han har hatt en del problemer med depresjoner, og det er da det blir verst.

Han dømmer meg veldig, og føler at jeg har kastet bort meg selv, mens han sparte seg. Han er like sint for at han ikke 'bare gikk å hadde seg med noen'.

Det hele sårer meg veldig, han kan plutselig føle at han ikke klarer å ta på meg, eller det kan gå lange perioder hvor han ikke vil kysse meg eller ha sex med meg. Jeg skal innrømme at det har gjort mye med selvfølelsen min, og jeg takler det dårlig. Jeg er flink til å få ting til å handle om meg, så jeg overdramatiserer ofte og gjør ting til noe større enn det trenger å være, men jeg klarer ikke annet, jeg blir så såret. Det hele blir lettere for hver dag, og det er ikke like ille som det var før, men det er fortsatt et brekk i forholdet vårt.

Jeg elsker ham og kunne aldri vært utro mot ham, og det vet han. Jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre, egentlig... Jeg sier vel dette mer for å lufte tankene enn for å få råd.. Det eneste kan være, hvordan jeg skal takle dette på en bedre måte..

Anonym poster: fa59f19ffd398c14e3de76816bde67ce

jeg forstår at dette må være frustrerende for deg, samtidiig var det faktisk godt å lese at det fortsatt finnes noen som legger mye i sex, en stor kontrast til dagens samfunn. Kjenner meg litt igjen i tankene hans, at han jeg skal gi meg hen til er spesiell for meg. Synes det er trist at det har blitt vanlig at folk har sex med en haug de ikke har følelser for...

Hilsen jente/dame

[Havbris]

Hvis han får hjelp av psykolog må du bare være tålmodig og la denne prosessen gå sin gang. Sannsynligvis har han en jobb å gjøre mht å rydde i egen bagasje og egne tankemønstre.

[Gjest]

Tror denne mannen har såpass mange problemer med seg selv og omgivelsene at jeg ville trukket meg litt tilbake og sett det an.

Der er ikke OK å bruke hersketeknikker i et forhold.

Det er heller ikke selvsagt at man holder ut i et forhold med noen som har alvorlige sinnslidelser.

Du er ung. Du har slett ikke hatt mange partnere. Han har ingen grunn til å klage, vi lever nå og ikke for 200 år siden. At han ikke har fikset å få seg noe tidligere skal ikke brukes mot deg.

Jeg er skeptiske til menn som restaureringsprosjekt. Ofte mer givende å pusse opp en komode eller mekke litt på en bil.

[AnonymBruker]

TS her

I natt hadde vi den verste krangelen på lenge, og jeg har bare grått og grått.. Jeg er så lei av å være såret, og han er lei av å være trist.

Det skjer ikke så ofte at vi kræsjer sånn, siden vi flyttet sammen, har det bare kommet opp to ganger, og det går over.

Når det kommer over ham, sier han at han vet det vil gå over etterhvert, og at han tenker mindre og mindre på det.

Han såret meg skikkelig tidligere i dag, og da jeg sa det, tok han det til seg og ble veldig lei seg, og sa unnskyld på en skikkelig måte. Jeg vet han ikke vil ha det slik han heller, og han forteller meg hvordan han er livredd for å miste meg, fordi han virkelig kan se for seg en fremtid med meg. Det høres sikkert litt overfladisk ut når jeg skriver det sånn, men han er sånn en ærlig og følsom person, så jeg vet at det han sier er sant.

Som sagt går han til psykolog, men det er ikke for dette, men for andre ting. Som jeg også har sagt, mener jeg at det henger sammen, da han har en lang historie med depresjoner og lav selvtillit. Uansett hvor ille det blir, klarer jeg ikke å få meg til å seriøst tenke på å gå fra ham når han er så langt nede. Det var jeg som fikk ham til psykolog, og det er jeg som drar ham når bena hans svikter. Han gjør selvfølgelig det samme for meg, og er verdens mest forståelsesfulle på alle andre punkter.

Jeg vet at ting ordner seg til slutt, det gjør de alltid. Det jeg derimot ikke vet, er om jeg klarer dette helt til slutten.. Jeg har satt en slags indre grense. Vi planlegger å flytte til sommeren, og om ting ikke har ordnet seg da, vil jeg vurdere å bli igjen her...

Anonym poster: fa59f19ffd398c14e3de76816bde67ce

[AnonymBruker]

Herregud så latterlig. Enten får han oppsøke psykolog og jobbe med seg selv, eller så går du!!

Dette handler ikke om det faktum at du ikke var jomfru, men at han har så dårlig selvtillit at han ikke takler det! For en dott!!

Anonym poster: 48a79595bc1f12dbd755a379adbd9fd5

[AnonymBruker]

Han hadde hatt seg med damer om han fikk noen. Grunnen til at han var jomfru til han møtte deg er rett og slett fordi du var den første som var villig til å ha sex med ham. Han er nok bitter på at han ikke har fått hatt seg med flere og sjalu for at du har hatt deg med flere, og lar dette gå utover deg.

Eller han er muslim.

Anonym poster: 968e5434c4dc894ce9a127fa739c3ca6

[AnonymBruker]

TS her

I natt hadde vi den verste krangelen på lenge, og jeg har bare grått og grått.. Jeg er så lei av å være såret, og han er lei av å være trist.

Det skjer ikke så ofte at vi kræsjer sånn, siden vi flyttet sammen, har det bare kommet opp to ganger, og det går over.

Når det kommer over ham, sier han at han vet det vil gå over etterhvert, og at han tenker mindre og mindre på det.

Han såret meg skikkelig tidligere i dag, og da jeg sa det, tok han det til seg og ble veldig lei seg, og sa unnskyld på en skikkelig måte. Jeg vet han ikke vil ha det slik han heller, og han forteller meg hvordan han er livredd for å miste meg, fordi han virkelig kan se for seg en fremtid med meg. Det høres sikkert litt overfladisk ut når jeg skriver det sånn, men han er sånn en ærlig og følsom person, så jeg vet at det han sier er sant.

Som sagt går han til psykolog, men det er ikke for dette, men for andre ting. Som jeg også har sagt, mener jeg at det henger sammen, da han har en lang historie med depresjoner og lav selvtillit. Uansett hvor ille det blir, klarer jeg ikke å få meg til å seriøst tenke på å gå fra ham når han er så langt nede. Det var jeg som fikk ham til psykolog, og det er jeg som drar ham når bena hans svikter. Han gjør selvfølgelig det samme for meg, og er verdens mest forståelsesfulle på alle andre punkter.

Jeg vet at ting ordner seg til slutt, det gjør de alltid. Det jeg derimot ikke vet, er om jeg klarer dette helt til slutten.. Jeg har satt en slags indre grense. Vi planlegger å flytte til sommeren, og om ting ikke har ordnet seg da, vil jeg vurdere å bli igjen her...

Anonym poster: fa59f19ffd398c14e3de76816bde67ce

Da får du kreve at han tar det opp med psykologen da. Han kan jo ikke holde på slik. Det ender vel med at du også til slutt trenger en psykolog.

Anonym poster: 48a79595bc1f12dbd755a379adbd9fd5

[Gjest hallai]

Han hadde hatt seg med damer om han fikk noen. Grunnen til at han var jomfru til han møtte deg er rett og slett fordi du var den første som var villig til å ha sex med ham. Han er nok bitter på at han ikke har fått hatt seg med flere og sjalu for at du har hatt deg med flere, og lar dette gå utover deg.

Eller han er muslim.

Anonym poster: 968e5434c4dc894ce9a127fa739c3ca6

For noe tull, er det slik dere tenker? At for å ha god moral i dag, så må man være muslim.

Jeg tenker heller han virkelig var bevisst på dette med å spare seg, det syns jeg er utrolig bra gjort av han, og skulle virkelig ønske flere hadde tenkt slik i samfunnet i dag.

Det irrasjonelle kommer jo inn i det at om det var så viktig for han at dama også var jomfru, så skulle han ha sagt ifra om dette til TS med en gang, og ikke blitt sammen med henne.

Nå har han jo tatt dette valget, og da skjønner han vel egentlig at det er hans problem, han går jo allerede til psykolog.

Så kunne jo TS faktisk understreke at hun ikke har vært sammen med så mange i forhold til veldig, veldig veldig(desverre) mange andre jenter i dagens samfunn, og at han kanskje burde se ting litt forhold til det, og at det hadde vært mye verre om hun hadde ligget med enda flere.

[Gjest GjesteModerator]

Psykisk terror, kalles det. Han gjør det kanskje ikke med vilje, men det er fortsatt det det er.