Depresjon og angst 3 år etter en SA

[AnonymBruker]

For 3 år siden hadde jeg en SA. VI var ikke prøvere da, men jeg tok det veldig tungt da jeg mistet i 6. uke. Etter det klarte jeg ikke se på gravide eller babyer uten å få angst og klump i halsen. Et par uker etter SA var jeg langt nede, orket nesten ikke gjøre noe. Noen mnd etter dette igjen kunne jeg sitte inne i flere dager uten å gå ut av døren og synes synd på meg selv. Slet med mye magesmerter også i 2 år etter SA. Nå 3 år senere så føler jeg det kommer tilbake litt, spesielt nå som jeg har praksis med barn og babyer. Får sånn klump i halsen igjen, klarer å holde meg. Men når jeg kommer hjem så gråter jeg i flere timer nesten hver dag nå. Blir så lei meg hver gang noen spørr om jeg har barn. Sliter litt med meg selv når jeg møter kvinner som er yngre enn meg med barn. Etter SA har jeg slitt med denne tomhetsfølelsen. Kan jo holde det i sjakk om jeg gjør er opptatt hele tiden, men med en gang jeg er alene så kommer det tilbake. Er det noen andre som kjenner seg igjen? Kan man bli sånn som meg etter en SA bare? Eller overdriver jeg?

Anonym poster: 9c7656785f079db5d37673d59ee9add9

[Gjest navnelapp]

Eg syns nok du overdriv litt, ja. Dette er noko som skjer med dei fleste, det er relativt udramatisk (sjølv om det kan opplevast som dramatisk når du står midt oppi det) og du bør prøve å snakke med nokon, ei helsesøster eller liknande, for å "snap out of it". Er det noko anna som ligg bak? Har du kjæreste no? Planlegg du barn? Kor gamal er du?

[AnonymBruker]

Eg syns nok du overdriv litt, ja. Dette er noko som skjer med dei fleste, det er relativt udramatisk (sjølv om det kan opplevast som dramatisk når du står midt oppi det) og du bør prøve å snakke med nokon, ei helsesøster eller liknande, for å "snap out of it". Er det noko anna som ligg bak? Har du kjæreste no? Planlegg du barn? Kor gamal er du?

Ja, jeg har kjæreste. Vi snakker om å prøve på barn neste år. Andre ting kan jo eventuelt være fordi min mor stakk av fra oss for en annen mann da jeg var 5 år. Typen min var utro mot meg for 1 år siden, men jeg har tilgitt han nå. Problemet blir liksom utløst ønske om å få barn, men jeg er redd jeg ikke klarer det. Spontantaborten er det verste jeg husker som har skjedd med meg ihvertfall. Gikk til psykolog i 1 år da jeg var 16 fordi jeg var litt nede, men ingenting i forhold til nå. Jeg syns ikke det var så effektivt å gå til psykolog, følte jeg kunne fikse det mye bedre selv.

Anonym poster: 9c7656785f079db5d37673d59ee9add9

[Gjest Gaea]

Jeg skjønner deg godt. Morsomt at dette er det første innlegget som dukker opp, nå som jeg nettopp har kommet hjem etter legetimen der det ble bekreftet at SA er i gang...

For meg var det heller ikke planlagt, men når vi først hadde tatt avgjørelsen om å beholde, kan jeg ikke beskrive lykkefølelsen. Gledet meg til alt, kunne se for meg alt.

Er (var) i uke 6 nå.

Det er også vanskelig å beskrive den følelsen jeg har nå, men tungt og altoppslukende er ganske nærme. Det er så forferdelig å sitte her med magevondt og faktisk vite årsaken.

Håper jeg kommer over det, men jeg har på følelsen at jeg tar det verre enn mange andre.

En forskjell kan vel være at de som planlegger barn bare kan fortsette å prøve (og sannsynligvis lykkes), mens de som ikke planlegger det vet at det ikke er noen sjanse for barn på en god stund fremover. Det er litt vanskelig å forklare, men jeg er i en situasjon der det er ganske dumt å planlegge barn, men da vi først fant det ut, var jeg ikke i tvil om at alt det praktiske kunne ordnes. Men et nytt barn blir det nok ikke på lenge...

Huff, dette ble veldig mye om meg. Men jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal si, jeg vet ikke hvordan man kommer over det. Nå har du prøvd å gi det tid, så mulig at nye mennesker å snakke med er løsningen. Om det så er en person som ikke har noe med situasjonen å gjøre (psykolog, helsesøster og slikt), eller kanskje en vennine, foreldre og lignende (om de ikke visste om graviditeten enda).

Uansett vil jeg gi deg en klem, skjønner at det ikke er lett (og nei, du overreagerer ikke!)

[Athene]

Du må søke hjelp, for dette er ikke sunt. Det er normalt å ta en SA tungt, og at tankene sitter i lenge. Og alle reagerer forskjellig. Overdriver er feil ord i denne sammenhengen, men du reagerer nok sterkere enn de aller fleste.

En SA er noe veldig mange opplever, og det er kroppens måte å rydde opp på dersom embryoet ikke er levedyktig. Uke 6 er også veldig tidlig, der har såvidt festet seg og begynt å dele seg, så dette var det nok aldri ment å bli noe ut av. Har du tenkt over hvorfor dette går så inn på deg? Kanskje det er andre ting som egentlig plager deg mer, men så bruker du SAen for å ha noe å rette tankene mot? Er du fastsåst i et mønster der du tillater deg selv å sørge såpass mye over denne hendelsen i livet ditt?

Jeg tenker at det vil hjelpe deg en del å sette deg inn i hvor vanlig og normalt en tidlig SA er. Jeg har alltid hatt den holdningen at dersom det skjer skal jeg fokusere på at de er positivt at kroppen rydder opp i noe som aldri var ment å leve uansett.

Endret 17. desember 2012 av Athene

[AnonymBruker]

Det er jo andre ting rundt det såklart, men tror jeg har et så sterkt ønske eller behov av å bli mor at det er vanskelig for meg å ikke kunne være det. Kanskje også litt av en indre konflikt med meg selv fordi jeg valgte å satse på en lang utdanning i utlandet og jeg savner familien min eller det å ha egen familie. Mye ensomhet kanskje også borte fra dem. Ikke det at jeg er usosial type. Hadde noe akutt blødning i buken litt under 1 år før SA. Legene trodde det var en infeksjon i buken og hun ene sa at jeg kanskje aldri kom til å bli gravid. Dette viste seg å være feil. Men det fikk meg til å tenke godt over de valgene i livet og jeg kom på at det å bli mor er viktigere for meg å ta den lange utdannelsen. Kanskje der angsten om ikke å kunne bli gravid kommer fra? Post-traumatisk stress? Måtte jo bare forstette utdanningen siden jeg hadde kommet i gang. Heldigvis er det snart over!

Trist å høre om SA din Synnøve:( Forstår godt det med at når man ikke er prøver kan det ta laaaang tid før den tid kommer. Vet at vi har klart å bli gravid, en positiv ting ihvertfall.

Stor trøsteklem!!!

Anonym poster: 9c7656785f079db5d37673d59ee9add9

[AnonymBruker]

For 3 år siden hadde jeg en SA. VI var ikke prøvere da, men jeg tok det veldig tungt da jeg mistet i 6. uke. Etter det klarte jeg ikke se på gravide eller babyer uten å få angst og klump i halsen. Et par uker etter SA var jeg langt nede, orket nesten ikke gjøre noe. Noen mnd etter dette igjen kunne jeg sitte inne i flere dager uten å gå ut av døren og synes synd på meg selv. Slet med mye magesmerter også i 2 år etter SA. Nå 3 år senere så føler jeg det kommer tilbake litt, spesielt nå som jeg har praksis med barn og babyer. Får sånn klump i halsen igjen, klarer å holde meg. Men når jeg kommer hjem så gråter jeg i flere timer nesten hver dag nå. Blir så lei meg hver gang noen spørr om jeg har barn. Sliter litt med meg selv når jeg møter kvinner som er yngre enn meg med barn. Etter SA har jeg slitt med denne tomhetsfølelsen. Kan jo holde det i sjakk om jeg gjør er opptatt hele tiden, men med en gang jeg er alene så kommer det tilbake. Er det noen andre som kjenner seg igjen? Kan man bli sånn som meg etter en SA bare? Eller overdriver jeg?

Anonym poster: 9c7656785f079db5d37673d59ee9add9

Hei du:) Jeg har hatt NØYAKTIG lik opplevelse som deg, bare jeg var 8 uker på vei. Det tok meg 4 år før jeg psykisk var klar for å bli gravid igjen. Jeg trodde jeg skulle bli livredd for SA på nytt som gravid, men det ble jeg faktisk IKKE! Så for min del ble jeg ferdig med alt styret rundt SA-en ved å bli gravid på nytt. Nå er jeg snart i uke 29, og jeg har har hatt et helt problemfritt svangerskap (sett bort fra de vanlige vondtene de fleste får da;)).

Sånn i ettertid, så må jeg være såpass ærlig å si at jeg synes det er synd du har blitt så lei deg pga dette. Jeg har full forståelse for at du er lei deg, for jeg har vært der selv. Men da jeg fant ut hvor mange som virkelig opplever SA, så skjønte jeg hvor vanlig det faktisk var. Jeg gikk rundt og innbilte meg jeg var steril, at det ville skje på nytt osv. Det er sjelden at en mister mange ganger etter hverandre, og om så skjer, så vil en få god hjelp for det. Det å ha SA betyr at en absolutt kan bli gravid, men det gikk skeis i prosessen. Og en skal være glad for at kroppen sorterer ut det som ikke er levedyktig. Ja, du har sikkert hørt det før - men det er sant! Du må ikke legge lokk på følelsene dine ved å grave deg ned i jobb eller holde på med noe konstant for å ikke tenke på det. Før eller siden vil det bare bli så utrolig mye verre for deg enn det egentlig trenger å være! Jeg reagerte likt som deg, og for meg ble det et vendepunkt da svigerinna mi fikk barn. Jeg takla det virkelig ikke, grein masse, ville ikke se ungen, fikk slemme tanker som "håper de mister" i starten av svangerskapet osv. Men så valgte jeg å være åpen om hvor vanskelig det der var for meg, og jeg fikk god erfaring med hvor bra det er å være ærlig. Noen mnd senere ble jeg gravid, og nå tenker jeg ingenting på det med SA lenger. Det definerer ikke meg som person, det var bare rett og slett uflaks det skjedde med meg, og det er vanlig. En må bare prøve igjen når en er klar for det. Jeg håper fir din egen del du greier å komme over dette på et vis, for det kan umulig være greit å ha det slik tenker jeg.

Anonym poster: 46138789fcfb1b596ee13a0288e58778

[fionel]

Eg syns nok du overdriv litt, ja. Dette er noko som skjer med dei fleste, det er relativt udramatisk (sjølv om det kan opplevast som dramatisk når du står midt oppi det) og du bør prøve å snakke med nokon, ei helsesøster eller liknande, for å "snap out of it". Er det noko anna som ligg bak? Har du kjæreste no? Planlegg du barn? Kor gamal er du?

Ærlig talt.. Hva i alle dager er det du sier !? Selvom mange mennesker opplever dette, er det STOR forskjell på hvordan man opplver dette!! Du har da ingen fasit på Ts sine følelser!? Når man har en Sa går man og legger seg ene kvelden med en baby i magen, ( for selvom det bare er ett forster) så er det en baby for kvinnen som bærer det) DU og kjæresten har begynt og glede dere, og snakke om det) For så neste kveld å legge deg uten en baby i magen.. Du er tom, du er trist, dere har ikke det koselig å prate om lenger...

Så å komme her å si at hun bør "snap out of it" det gjør meg så urolig forbanna, at jeg har ikke ord.... Er det mulig...

Så til ts:

Kanskje du burde prate med legen din? Noen kan få en sterk depresjon av en sa, andre ikke.. Det er veldig individuelt.. Ønsker deg lykke til, og du vil bli mamma en dag du også skl du se

:hug: :hug: :hug:

Endret 17. desember 2012 av fionel

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen litt! Hadde en SA i uke 6-8 i 2010, i juletider (ukene er iflg legen, men da den kom ut, så jeg faktisk en bitteliten minibaby! Med øyne og..)

Det var ganske grusomt. Og hvordan man reagerer på det er helt individuelt, alt er lov og ingen skal fortelle deg hvordan du skal reagere i allefall! Jeg mistet også kattungene min i ulykke på samme tiden, så det ble dobbelt opp for meg, og kanskje litt for mye så jeg bare gikk inn i en slags transe.

Jeg har slitt veldig med det, og kommer alltid til å huske det.

Anonym poster: 9845accd38950b196b960aef41d57ed1

[Gjest navnelapp]

Ærlig talt.. Hva i alle dager er det du sier !? Selvom mange mennesker opplever dette, er det STOR forskjell på hvordan man opplver dette!! Du har da ingen fasit på Ts sine følelser!? Når man har en Sa går man og legger seg ene kvelden med en baby i magen, ( for selvom det bare er ett forster) så er det en baby for kvinnen som bærer det) DU og kjæresten har begynt og glede dere, og snakke om det) For så neste kveld å legge deg uten en baby i magen.. Du er tom, du er trist, dere har ikke det koselig å prate om lenger...

Så å komme her å si at hun bør "snap out of it" det gjør meg så urolig forbanna, at jeg har ikke ord.... Er det mulig...

Så til ts:

Kanskje du burde prate med legen din? Noen kan få en sterk depresjon av en sa, andre ikke.. Det er veldig individuelt.. Ønsker deg lykke til, og du vil bli mamma en dag du også skl du se

:hug: :hug: :hug:

Å gå i kjellaren over noko slikt er ikkje uvanleg, og det kritiserer eg heller ikkje. Men husk at her har det gått tre år. Etter tre år bør ein ha klart å kome ut av depresjonen, evnt. finne ut om det finst andre forklaringar til at ts føler det slik. Det er mogeleg du opplever det som brutalt at eg seier "snap out of it", men ein må jo faktisk gå vidare i livet sjølv om ein opplever ein SA i veke 6. Skulle alle kvinner vore deprimert i årevis over ein SA i veke 6 så hadde vi hatt eit alvorleg problem.

[AnonymBruker]

Er faktisk litt enig med Alt Godt.. jeg liker ikke å sammenligne saker, men hvis man har mistet i uke 12 da det faktisk er en bitteliten baby der inne som er ferdig utviklet, eller at barnet dør i magen, sammenlignet med uke 6 da det kun er noe som ikke engang ligner på en reke, og ikke har menneskelig utseende, blir 3 år noe jeg tenker meg at det er underliggende problemer og ikke kun pga spontanabort.

Selv har jeg hatt både MA og SA, en i uke 12, og en i uke 6 så jeg prøver ikke å gjøre hendelsen din mindre. selvfølgelig tenker jeg på det hver uke.

Har du jobb TS eller er du hjemmeværende?

Anonym poster: a356e0ac7c219a7575b187fe4350a559

[AnonymBruker]

Jeg er fulltidsstudent i utlandet. Så vet jo at det hadde passet veldig dårlig med en baby om den hadde overlevd uansett. Snart blir jeg ferdig der nede og kan komme hjem til Norge. Har vært grusomt ensomt der nede til tider og har slitt meg gjennom studiet pga det. Er også tungt å bo i et land hvor du ikke kan språket, frustrerende. Har jo venner, men alle er studievenner. Så er jeg jo litt eldre enn de fleste på kullet mitt fordi jeg begynte 3 år senere. Kan jo være det er derfor jeg stresser litt med tanke på å få barn så fort som mulig. Skjønner ikke hvorfor jeg måtte være så ambisiøs med utdanning, når barn er alt jeg egentlig vil ha. Men mulig jeg må kompensere med denne desperasjonen etter å bli mor siden jeg selv ikke har vokst opp med noen mor. Ikke så mange på min alder som er like desperate som meg akkurat...

Hadde vel blitt for tilknyttet til tanken om å bli mor da jeg fant ut at jeg var gravid. Tenkte ikke på at spontanabort skulle skje meg da, naiv som jeg var. Min mor slet mye med svangersskapsdepresjoner. Kan jo være det er arvelig.

Anonym poster: 9c7656785f079db5d37673d59ee9add9

[AnonymBruker]

Å gå i kjellaren over noko slikt er ikkje uvanleg, og det kritiserer eg heller ikkje. Men husk at her har det gått tre år. Etter tre år bør ein ha klart å kome ut av depresjonen, evnt. finne ut om det finst andre forklaringar til at ts føler det slik. Det er mogeleg du opplever det som brutalt at eg seier "snap out of it", men ein må jo faktisk gå vidare i livet sjølv om ein opplever ein SA i veke 6. Skulle alle kvinner vore deprimert i årevis over ein SA i veke 6 så hadde vi hatt eit alvorleg problem.

3 år uten å bli gravid igjen når man selv ønsker det er lang tid syns jeg! Dessverre har det aldri passet for kjæresten. Livmoren føles bare tom etter den graviditeten. Høres kanskje litt sprøtt ut.

Anonym poster: 9c7656785f079db5d37673d59ee9add9

[AnonymBruker]

1 av 10 graviditeter hos unge, friske kvinner ender vel i spontan abort. Tungt, tøft og vondt. Men etter relativt kort tid er det på tide å komme sg videre. Jeg hadde oppsøkt hjelp om jeg var deg, høres veldig tungt ut å bære.

Anonym poster: 91952832f9cecb4fbc9ff5a9f25a763c

[Gjest navnelapp]

3 år uten å bli gravid igjen når man selv ønsker det er lang tid syns jeg! Dessverre har det aldri passet for kjæresten. Livmoren føles bare tom etter den graviditeten. Høres kanskje litt sprøtt ut.

Anonym poster: 9c7656785f079db5d37673d59ee9add9

Sei frå viss eg overanalyserer, men det kan virke som om at du treng noko anna å fylle livet ditt med. Det virkar som om dette har fått ta altfor stor plass, og når noko tek for stor plass, er det fordi du lar det ta den plassen. Kanskje kunne du prøve å fylle livet med andre ting, distrahere deg sjølv og finne andre ting som gir deg energi og motivasjon enn tanken på eit barn? Slik eg oppfattar det er det heller det (av gode, men ikkje dine grunnar) uoppfylte ønsket om eit barn som gjer deg deprimert enn akkurat SA-en.

[AnonymBruker]

Det begynte først etter SA. Før det tenkte jeg ikke spesielt på barn, eller det var mer fremmed for meg. Ble kanskje emosjonelt knyttet til tanken da jeg fant ut at jeg var gravid. Det føles vel bare som et meningsløst liv uten å kunne bli gravid eller få barn. Men det kanskje er andre kvinner der ute med like sterkt ønske om barn? Jeg har et merkelig forhold til barn små barn. Kan komme på gråten av å se lykkelige småbarnsfamilier rundt meg. Prøver å ta meg sammen, men det er vanskelig i blant. Som sagt det kan jo være noe fra barndommen som kommer opp igjen nå med samme tema mor-barn, siden det var helt forferdelig for meg å miste min mor da jeg var en liten jente. Identitetsproblem eller noe? Jeg fikk jo hjelp før, men psykolog hjalp ikke meg noe særlig. Livskvaliteten blir jo veldig litt svekket når man hele tiden må tenke på hvordan bli gravid fortest mulig og angsten om å bli for gammel til å få barn.

Anonym poster: 9c7656785f079db5d37673d59ee9add9

[Gjest navnelapp]

Kor gamal er du då?

[AnonymBruker]

27 år

Anonym poster: 9c7656785f079db5d37673d59ee9add9

[Gjest navnelapp]

Viss eg var deg ville eg prøvd ein runde med psykolog til, gjerne hos ein psykolog som jobbar med kognitive teknikkar og metodar. Viss du skal jobbe med barn og babyar framover kan du ikkje ha det slik at du går i kjellaren etter jobb, og ikkje klarer å samle deg. Du sa du gjekk til psykolog eit år då du var 16. Eg trur du vil ha mykje større utbytte av å gå til ein psykolog no enn for elleve år sidan. Og er du sikker på at han du er saman med er den du skal få barna dine med? Då tenker eg på utruskapstilfellet. Er forholdet godt, og tek han godt vare på deg?

[AnonymBruker]

Forholdet går greit nå, etter jeg har klart å legge den episoden bak meg og tilgi. Men problemet er at vi ikke har slått oss til ro og har ikke bodd sammen før. Avstandsforhold. Og jeg trenger vel en viss form for stabilitet. Så jeg vet egentlig ikke. Etter 3 "seriemonogame" forhold bak meg så er jeg litt urolig for at jeg ALDRI vil finne den rette å få barn med. Da må man jo bare bestemme seg en dag, ellers blir det kanskje aldri?! Men det stemmer vel at jeg har litt tid på meg før jeg blir 30, et par år til å tenke og føle på hvordan det blir.

Da jeg gikk til psykolog var en av grunnen sanndrømmer, ofte negative. Og føler ikke det er noen plass å ta opp slike ting der... Kommer jo aldri til å bli tatt på alvor med slikt, og uansett vil ikke andre forstå. Så har liksom gitt opp det håpet! Styrer jo en del av disse tingene.

Anonym poster: 9c7656785f079db5d37673d59ee9add9