Spørsmål om tiltrekning

[AnonymBruker]

Jeg har alltid blitt betatt av de mystiske, usikre, spesielle, sære mennene som kanskje ikke har vært de enkleste å kommunisere med. Jeg var tidligere sammen med en som var stikk motsatt meg selv, han var sjenert, sær og meget asosial. Dette er noe som ikke kjennetegner meg i det hele tatt. Jeg slet mye med å kommunisere med han og derfor varte ikke forholdet lenger en 3 år. I ettertid har jeg fulgt dette mønsteret og datet menn jeg har funnet interessante pga vanskelig kommunikasjonmåte og falt for deres «spesielle måte å være på». Jeg har nå i en alder av 23 funnet ut at dette er rart, og jeg har alltid oversett de som har vært interessert i meg, da mener jeg de som ikke var så ulik meg selv. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør slikt, men jeg liker utfordringer med meg selv. Jeg elsker "å knekke" koden med menn som er vanskelige å kommunisere med, å jeg elsker menn som er sjenerte da jeg finner jakten mer interessant pga mange forskjellige signaler å tolke... Men jeg har nå funnet ut at dette i bunn og grunn er bare tull, hvorfor i helvete gjør jeg slikt. Er det flere som kjenner seg igjen?

Har i ettertid sett alle menn jeg har gått glipp av, menn som faktisk har tatt kontakt, menn som faktisk har vært mere lik meg. Menn jeg har kommunisert med på en enklere og mindre stressende måte. Jeg ha nå møtt en fyr som er ganske lik meg, jeg setter han automatisk i venne-sonen, men vurderer å prøve han ut som noe mer pga like interesser og god kommunikasjon.

Hva mener dere om dette mysteriet? Flere som føler seg igjen. Hvorfor går vi etter folk som er langt i fra oss selv (personlighet) E det bare meg som gjør slikt?

Anonym poster: f6bf528ce331767c23a35d0c75eb7838

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver Jeg pleide også å falle for litt sære, "mærke" menn som ikke er så lette å kommunisere med. Med sære mener jeg ikke at man har spesielle interesser etc, men at man kanskje er litt rigid og lite åpen for endring/utvikling på ting. De har forsåvidt vært snille og på ulike områder bra for meg, men det har vært vanskelig å ha gode forhold med dem - og vanskelig (i varierende grad) å bli hørt, føle at vi er likeverdige i forholdet, kanskje. Jeg var samboer i flere år med en som for det meste holdt på med sitt, sjelden svarte ja på

Da jeg ble singel sist, merket jeg at dette hadde endret seg. Dvs - jeg kan fortsatt kjenne tiltrekning til enkelte sære, lukkede menn, men merker at det er en tiltrekning som ikke nødvendigvis har magefølelsen med seg... magefølelsen er derimot god når jeg møter menn som utstråler trygghet, et mer positivt/pragmatisk syn på livet og i tillegg har såpass mye felles med meg at vi kan ha gode samtaler, forstå hverandre, ha en viss grad av felles humor osv. Har truffet en noen måneder nå hvor det er full klaff fra begge sider, det er utrolig fint - ingen utrygghet, så og si ingen misforståelser, og jeg er ubetinget glad og motivert etter å ha tilbrakt tid med ham. Er forelska, men føler det er basert på at ting faktisk er bra, ikke at jeg håper de er bra og overser alt som ikke funker.

Men hvorfor ja... for min del tror jeg det dels har vært en "forsvarsmekanisme" - jeg har (trodd jeg har) hatt behov for å holde folk på litt avstand, og da er det greit å være kjæreste med en du ikke kommer innpå, som kanskje ikke bryr seg tilstrekkelig eller som du selv er såpass usikker på at du ikke gir deg helt hen. Og det er jo som sagt en form for tiltrekning - kanskje usikkerheten vs bekreftelsen har vært med på å skape en følelse av forelskelse eller noe sånt. Jeg vet faktisk ikke.

Anonym poster: e51671b632fc47553a4727dc832395ab

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver Jeg pleide også å falle for litt sære, "mærke" menn som ikke er så lette å kommunisere med. Med sære mener jeg ikke at man har spesielle interesser etc, men at man kanskje er litt rigid og lite åpen for endring/utvikling på ting. De har forsåvidt vært snille og på ulike områder bra for meg, men det har vært vanskelig å ha gode forhold med dem - og vanskelig (i varierende grad) å bli hørt, føle at vi er likeverdige i forholdet, kanskje. Jeg var samboer i flere år med en som for det meste holdt på med sitt, sjelden svarte ja på

Da jeg ble singel sist, merket jeg at dette hadde endret seg. Dvs - jeg kan fortsatt kjenne tiltrekning til enkelte sære, lukkede menn, men merker at det er en tiltrekning som ikke nødvendigvis har magefølelsen med seg... magefølelsen er derimot god når jeg møter menn som utstråler trygghet, et mer positivt/pragmatisk syn på livet og i tillegg har såpass mye felles med meg at vi kan ha gode samtaler, forstå hverandre, ha en viss grad av felles humor osv. Har truffet en noen måneder nå hvor det er full klaff fra begge sider, det er utrolig fint - ingen utrygghet, så og si ingen misforståelser, og jeg er ubetinget glad og motivert etter å ha tilbrakt tid med ham. Er forelska, men føler det er basert på at ting faktisk er bra, ikke at jeg håper de er bra og overser alt som ikke funker.

Men hvorfor ja... for min del tror jeg det dels har vært en "forsvarsmekanisme" - jeg har (trodd jeg har) hatt behov for å holde folk på litt avstand, og da er det greit å være kjæreste med en du ikke kommer innpå, som kanskje ikke bryr seg tilstrekkelig eller som du selv er såpass usikker på at du ikke gir deg helt hen. Og det er jo som sagt en form for tiltrekning - kanskje usikkerheten vs bekreftelsen har vært med på å skape en følelse av forelskelse eller noe sånt. Jeg vet faktisk ikke.

Anonym poster: e51671b632fc47553a4727dc832395ab

Ja, der er rart hvordan vi fungerer. Bra at flere føler seg igjen i det som er skrevet her. Men jeg føler meg litt alene om det uansett, jeg har venner som vet hva de vil ha... Det føles ut som de kan velge fra øverste hylle uten å tenke seg om. Jeg har ingen problemer med det ytre, men jeg er veldig usikker på hva jeg egentlig passer med. Og det er fantastisk å kjenne den tryggheten man kjenner når man endelig treffer en man føler seg trygg med. Jeg er egentlig ganske lei av å jakte etter "avanserte" typer som ikke kan kommunisere på en enkel måte, eller som kan godta tilværelsen som den er. Men hvordan skjedde dette hos deg? Da mener jeg, var det slik at du bare traff en ny mann etter han siste du var sammens med så klaffet alt? Ble det ikke rart å være tiltrukket av en som ikke hadde denne usikkerheten og det mystiske bak deg? For meg så klaffer alt hos vedkommende, men er usikker på om jeg egentlig liker han fordi usikkerhets-følelsen har forsvunnet...

Anonym poster: f6bf528ce331767c23a35d0c75eb7838

[Steinar40]

Stemmer teorien?

Er det trekkene ifra pappa dere går etter?

[AnonymBruker]

Stemmer teorien?

Er det trekkene ifra pappa dere går etter?

Hvilken teori? At damer går etter menn som ligner på deres fedre?

Anonym poster: f6bf528ce331767c23a35d0c75eb7838

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men jeg tror jeg modnet en del gjennom det siste forholdet, både pga og uavhengig av forholdet antar jeg. Indirekte førte det til at jeg fikk lettere for å kjenne på hva som er bra for meg, kjenne forskjellen liksom. Da jeg var yngre visste jeg nesten ikke hvem jeg selv var og i hvert fall ikke hva jeg ønsket meg av et forhold. Jeg tror du har et viktig poeng der du snakker om å vite hva man leter etter eller ei. Jeg havnet i et miljø hvor jeg fikk bekreftelse både faglig og sosialt og kjente hvor bra det føltes, sammenliknet med å være usikker. Og hvor lett ting kan flyte egentlig.

Før jeg traff nåværende hadde jeg vel flere aha-opplevelser i forhold til det å bli betatt - at jeg i mye større grad enn før kan bli betatt "bare"pga den gode magefølelsen, at man for eksempel møter noen det er stimulerende å prate med og som det føles bra/naturlig å være i nærheten av. Enten det er mulig å utvikle det til noe mer eller bare nyte det som det er. Jeg synes det er interessant å se hvor ulik han jeg har falt for nå er fra menn jeg falt for tidligere (jeg tror faktisk han har det litt på samme måte, vi har snakket om det), men ikke rart... bare godt, fordi den tryggheten og muligheten til å kunne få dypere følelser er god. Og han er ikke en helt totalt annen type heller, han har for eksempel en del sammenfallende interesser med de fleste eksene/flammene mine (og meg) og jeg har ikke gått hele veien fra sær fattig kunstner (eller "kunstner") til revisor i nystrøket skjorte.... det er vel bare det at han har en annen innstilling til livet, mer sosiale antenner/empati og er bedre forankret i sitt eget på en måte.

Anonym poster: e51671b632fc47553a4727dc832395ab

[AnonymBruker]

Men angående at du er usikker fordi du ikke er usikker... jeg vet for min egen del at det er veldig lenge siden jeg har vært så sikker på noe. Det gjør meg ingenting å ikke være usikker, men det er absolutt en gnist og forelskelse der i tillegg til tryggheten (jeg tar meg i å tenke masse på ham, savne han etc). Så det er ikke bare noe fornuftsekteskap vi driver med...

Anonym poster: e51671b632fc47553a4727dc832395ab

[Steinar40]

Hvilken teori? At damer går etter menn som ligner på deres fedre?

Anonym poster: f6bf528ce331767c23a35d0c75eb7838

Ja.

Og samme teori sier da at kvinner med dårlige fedre er kvinner man skal ligge langt unna.

[Nettinettet]

Veldig mange tiltrekker seg mennesker ut i fra hvilken sinnstemning de selv har. Altså ikke personlighet men hvordan de har det med seg selv. Når man har dårlig selvtilitt tiltrekker man seg mennesker som ikke har så høy verdi fordi det får en til å føle at man har litt kontroll. Man vil bygge opp sin egen selvtilitt ved å være den som fikser og reparerer ett annet menneske.

Etterhvert som man selv vokser som menneske, finner sin egen verdi og ikke har dårlig selvtilitt vil man heller finne noen som er likesinnede og som også har en mer tilnærmet personlighet.

[Nettinettet]

Stemmer teorien?

Er det trekkene ifra pappa dere går etter?

Nei det er ingen sammenheng mellom menn man tiltrekkes og fedrene. Grunnen til at mange tenker slik er fordi de kanskje i perioder tiltrekkes menn som er like "vanskeligstillte" som faren var. Men det finnes også kvinner med flotte fedre som tiltrekker seg "tapere" pga eget dårlig selvbilde.

[AnonymBruker]

Jeg sliter virkelig ikke med selvtilitt, men kjenner jeg elsker spenningen som ligger hos litt sjenerte menn. Jeg har ALDRI vært med noen som har vært lik meg selv, da jeg finner dette lite interessant. Men dette er jo bare tull, har endelig begynt å få kontakt med en som er ganske lik meg nå.. Å vet dere hva... Vi kommuniserer uten noen hindringer, og alt føles naturlig! ENDELIG :D

Jeg har en far som ikke har vært særlig flink med oppdragelse osv, uansett så har jeg aldri følt at mine daddy issues har vært i veien for valg av partner, så dette stemmer nok ikke! TEORI FAIL

Anonym poster: f6bf528ce331767c23a35d0c75eb7838

[AnonymBruker]

Veldig mange tiltrekker seg mennesker ut i fra hvilken sinnstemning de selv har. Altså ikke personlighet men hvordan de har det med seg selv. Når man har dårlig selvtilitt tiltrekker man seg mennesker som ikke har så høy verdi fordi det får en til å føle at man har litt kontroll. Man vil bygge opp sin egen selvtilitt ved å være den som fikser og reparerer ett annet menneske.

Etterhvert som man selv vokser som menneske, finner sin egen verdi og ikke har dårlig selvtilitt vil man heller finne noen som er likesinnede og som også har en mer tilnærmet personlighet.

Ja, det er vel sant. Jeg har en egenslap til å tiltrekke meg litt dype menn, da mener jeg menn som ELSKER å filosofere å finne ut meningen med alt.. Jeg aner ikke hvorfor det er slik, fordi jeg selv ikke slik. Jeg tiltrekker meg også bare menn som er sjenerte fordi jeg selv ikke finnes sjenert. Er det ikke slik at like barn leker ikke best sammens? Jeg har en teori om at helt like barn kjeder seg lett sammens da de blir alt for like, gjelder ikke dette for kjærlighetslivet å da? Eller har jeg bare tatt grundig feil..

Anonym poster: f6bf528ce331767c23a35d0c75eb7838

[Nettinettet]

Ja, det er vel sant. Jeg har en egenslap til å tiltrekke meg litt dype menn, da mener jeg menn som ELSKER å filosofere å finne ut meningen med alt.. Jeg aner ikke hvorfor det er slik, fordi jeg selv ikke slik. Jeg tiltrekker meg også bare menn som er sjenerte fordi jeg selv ikke finnes sjenert. Er det ikke slik at like barn leker ikke best sammens? Jeg har en teori om at helt like barn kjeder seg lett sammens da de blir alt for like, gjelder ikke dette for kjærlighetslivet å da? Eller har jeg bare tatt grundig feil..

Anonym poster: f6bf528ce331767c23a35d0c75eb7838

Jeg skulle ønske jeg hadde en fasit på det, men desverre så tror jeg ikke det finnes noen fasit på det. Noen trives best sammen med noen som utfyller en, andre med noen som de er veldig lik. Jeg tror også det kommer helt ann på hva man føler seg best med selv. Jeg merker selv at jeg trenger en selvsikker og utadvent mann nå som jeg er selvsikker også. Utadvent har jeg alltid vært, men jeg har ikke ville vært sammen med noen som har vært like utadvent som meg fordi jeg ikke tror jeg har taklet det tidligere.

Min første store kjærlighet og jeg var helt like. Like utadvente, like åpne om følelser, like i ting vi likte å gjøre. Etter han har jeg alltid vært sammen med noen som har vært anderledes enn meg men som har utfyllet meg på enkelte områder. Det har fungert, jeg har vært forelsket, men ikke slik som den første gang med han som var helt lik meg.

[Nettinettet]

Jeg sliter virkelig ikke med selvtilitt, men kjenner jeg elsker spenningen som ligger hos litt sjenerte menn. Jeg har ALDRI vært med noen som har vært lik meg selv, da jeg finner dette lite interessant. Men dette er jo bare tull, har endelig begynt å få kontakt med en som er ganske lik meg nå.. Å vet dere hva... Vi kommuniserer uten noen hindringer, og alt føles naturlig! ENDELIG :D

Jeg har en far som ikke har vært særlig flink med oppdragelse osv, uansett så har jeg aldri følt at mine daddy issues har vært i veien for valg av partner, så dette stemmer nok ikke! TEORI FAIL

Anonym poster: f6bf528ce331767c23a35d0c75eb7838

Jeg er sinnsykt nysgjerrig på dette med kommunikasjonen altså. Kanksje den virkelig er bedre når man finner noen som er lik en selv. Man forstår hverandre bedre og tør si ting som de er? Men hva med de som er sjenerte, kommuniserer de like bra når de blir sammen med noen som er like sjenert som dem selv?

[Steinar40]

Veldig mange tiltrekker seg mennesker ut i fra hvilken sinnstemning de selv har. Altså ikke personlighet men hvordan de har det med seg selv. Når man har dårlig selvtilitt tiltrekker man seg mennesker som ikke har så høy verdi fordi det får en til å føle at man har litt kontroll. Man vil bygge opp sin egen selvtilitt ved å være den som fikser og reparerer ett annet menneske.

Etterhvert som man selv vokser som menneske, finner sin egen verdi og ikke har dårlig selvtilitt vil man heller finne noen som er likesinnede og som også har en mer tilnærmet personlighet.

Mye mulig at en del har det sånn, men i mitt tilfelle er det på en måte motiverende å kunne hjelpe den andre. Kan ikke si at det gir meg noen bedre selvtillit, men det gir meg en mening i livet.

Nei det er ingen sammenheng mellom menn man tiltrekkes og fedrene. Grunnen til at mange tenker slik er fordi de kanskje i perioder tiltrekkes menn som er like "vanskeligstillte" som faren var. Men det finnes også kvinner med flotte fedre som tiltrekker seg "tapere" pga eget dårlig selvbilde.

Jeg tror at det er en viss sammenheng. Men skal ikke uttale meg om hvor vanlig det er.

Det jeg har hørt er vel først og fremst at kvinner med "daddy issues" vil overføre disse problemene på en ny mann i samlivet. Uten at han da nødvendigvis behøver å likne så mye på pappen hennes forsåvidt. Det blir sannsynligvis verre for de som ikke likner når sant skal sies.

[Steinar40]

Ja, det er vel sant. Jeg har en egenslap til å tiltrekke meg litt dype menn, da mener jeg menn som ELSKER å filosofere å finne ut meningen med alt.. Jeg aner ikke hvorfor det er slik, fordi jeg selv ikke slik. Jeg tiltrekker meg også bare menn som er sjenerte fordi jeg selv ikke finnes sjenert. Er det ikke slik at like barn leker ikke best sammens? Jeg har en teori om at helt like barn kjeder seg lett sammens da de blir alt for like, gjelder ikke dette for kjærlighetslivet å da? Eller har jeg bare tatt grundig feil..

Anonym poster: f6bf528ce331767c23a35d0c75eb7838

Det blir fort kjedelig, ja. På den annen side kan det være bedre å kjede seg litt.

[Steinar40]

Jeg er sinnsykt nysgjerrig på dette med kommunikasjonen altså. Kanksje den virkelig er bedre når man finner noen som er lik en selv. Man forstår hverandre bedre og tør si ting som de er? Men hva med de som er sjenerte, kommuniserer de like bra når de blir sammen med noen som er like sjenert som dem selv?

Sjenerthet er ikke noe som typisk forekommer mellom to individer som kjenner hverandre godt. Da tror jeg at det er helt andre (kommunikasjons)problemer isåfall.

F.eks at man ikke føler seg bra nok for den andre. Eller at man ikke er interessert i å kommunisere.

[Nettinettet]

Mye mulig at en del har det sånn, men i mitt tilfelle er det på en måte motiverende å kunne hjelpe den andre. Kan ikke si at det gir meg noen bedre selvtillit, men det gir meg en mening i livet.

Det gir en meningen med livet så lenge man ikke forventer å få noe igjen for det. Forventer du å få positive tilbakemeldinger eller bli satt pris på og ikke gjør det kan du føle deg både tom og dum for alt du har gitt.

Forventer du dermed å ikke få noe igjen er det godt å kunne bidra. Da må du samtidig være flnk med å fylle opp ditt eget kjærlighetslader hvis ingen andre gjør det.

Jeg tror at det er en viss sammenheng. Men skal ikke uttale meg om hvor vanlig det er.

Det jeg har hørt er vel først og fremst at kvinner med "daddy issues" vil overføre disse problemene på en ny mann i samlivet. Uten at han da nødvendigvis behøver å likne så mye på pappen hennes forsåvidt. Det blir sannsynligvis verre for de som ikke likner når sant skal sies.

Jeg derimot tror at daddy issues bare er noe vi kvinner har funnet opp for å unnskylde vår egen oppførsel. Ja barndom har mye å si og man blir påvirket av menneskene man blir oppdratt av, men vi har selv et ansvar om å bearbeide det vi skylder på og komme oss videre fra det.

[Nettinettet]

Sjenerthet er ikke noe som typisk forekommer mellom to individer som kjenner hverandre godt. Da tror jeg at det er helt andre (kommunikasjons)problemer isåfall.

F.eks at man ikke føler seg bra nok for den andre. Eller at man ikke er interessert i å kommunisere.

Jeg tenkte mer på mennesker som er sjenerte av natur. Blir de usjenerte når de "klikker" med noen som er lik en selv?

[Steinar40]

Det gir en meningen med livet så lenge man ikke forventer å få noe igjen for det. Forventer du å få positive tilbakemeldinger eller bli satt pris på og ikke gjør det kan du føle deg både tom og dum for alt du har gitt.

Forventer du dermed å ikke få noe igjen er det godt å kunne bidra. Da må du samtidig være flnk med å fylle opp ditt eget kjærlighetslader hvis ingen andre gjør det.

Helt korrekt. Dette er problemet. Folk som trenger hjelp, og som så får hjelp, skjønner ikke at de må gi noe tilbake selv.

I lengden fungerer det ikke.

Jeg derimot tror at daddy issues bare er noe vi kvinner har funnet opp for å unnskylde vår egen oppførsel. Ja barndom har mye å si og man blir påvirket av menneskene man blir oppdratt av, men vi har selv et ansvar om å bearbeide det vi skylder på og komme oss videre fra det.

Hvem som har funnet på hva skal jeg ikke si, men at det fort blir mye problemer for de nærmeste når folk har dårlige relasjoner til egne foreldre, tror jeg er rimelig sikkert.