For store krav/usikkerhet?

[Gjest TS]

Jeg har kjørt meg litt fast i mine egne tanker om dagen, så trenger lufte meg og kanskje noen av dere kan hjelpe meg.

Jeg møtte en mann på sukker for ca 2.5 mnd siden. Vi ble allerede forelsket i hverandre før vi møttes. Etter vi møttes gikk det ikke så veldig lenge før jeg fikk en magefølelse at han var usikker. Han gav meg miksende signaler. Etter 1 mnd så fikk jeg bekreftet min mistanke. Jeg skal ikke gå inn på hele historien, men det endte med at han trakk seg unna. Jeg fikk ingen god forklaring, annet at han følte vi var så forskjellig. Jeg var å møtte han en siste gang for å hente noe hos han. Jeg husker jeg synst hele fyren var rar. Han var iskald. Jeg såg at han hadde tårer i øynene, men sa nesten ingenting i den samtalen og ville knappt gi meg en siste klem.

Jeg er en voksen dame som har gått gjennom mye, for min del var det enkelt å gå videre. Spes siden vi også hadde bare kjent hverandre en liten mnd. Jeg sendte han en melding etter det møte og det var det.

For 2 uker siden tikket det inn en sms fra han. Han unnskylder seg for at ting ble som det ble, han skrev at følelsene for meg var ekte, at han hadde hatt det veldig bra med meg. Pga usikkerhet rundt ting i livet hans hadde han valgt den enkle løsningen å trekke seg unna meg. Han trodde ikke at han hadde tid til meg. Han fikk meg til å få de sterke følelsene for han tilbake på sekundet, jeg trodde de var borte. Jeg inviterte han hjem til meg for å prate. Han kom og la seg langflat. Det er kun den kvelden vi har snakket om dette. Nå er vi tilbake i dateingfasen, men magefølelsen min er ikke bra.

Det er nok pga hele situasjonen at jeg er usikker i forhold til hva som skjedde. Han har lovd at han aldri skal lukke seg igjen eller bli kald mot meg. Han viser at han ønsker å være med meg og enkelte ting han sier gir meg en bekreftelse på at han ser for seg oss frem i tid. Det er det eneste jeg får av bekreftelser. Jeg har en gang levd med en mann som er stum som en østers og jeg vet at i lengden mister jeg meg selv av å ha det slik.

Jeg vet ikke om jeg beskytter meg selv med å trekke meg litt tilbake selv nå. Jeg merker jeg ikke er like der som jeg var. I starten når man er nyforelsket så skal det jo ikke være sånn. Han er litt mystisk, sier ikke så mye. Kanskje han er trygg på meg og er ikke typen som er flink med ord. Jeg savner at han er entusiastisk rundt meg/oss. Et lite eks, jeg hadde laget niste til han en dag og lagt oppi en lapp der jeg hadde skrevet en fin hilsen til han. Han takket for frokosten, men nevnte ikke et ord om lappen. Dagen etter spørte jeg han om han hadde sett lappen. Jeg trodde kanskje han ikke hadde sett den, men det hadde han. Han sa at han hadde jo takket for frokosten. Jeg sa at jeg kunne jo ikke vite det og at jeg ikke var en tankeleser. Dette er en av tinga som gjør at jeg blir betenkt. Jeg vet ikke hva godt jeg kan gjøre for de jeg har kjær. Jeg hentet han å kjørte han på julebord på lør. 1 time tok det meg. Jeg hadde mamma på besøk, så hun passet barna mine. Han viser så lite glede og takknemlighet.

Jeg er redd han kan være litt ustabil med tanke på det som skjedde tidligere. Jeg vet at alle viser kjærlighet på forskjellige måter, men jeg vet ikke om dette er godt nok for meg. Kanskje jeg har for store krav, men selv om jeg og eksen som er faren til mine barn som var helt feil for meg. Var jeg aldri usikker på om han var glad i meg. Han viste i alle år at han synst jeg var fantastisk.

Jeg vuderer å trekke meg ut av hele greia siden jeg har den ekle magefølelsen. En kjæreste skal jo være en som gjør hverdagen bedre. Jeg savner at han ser meg og at han viser interesse i meg/mitt. Han gjør det litt, men i startfasen skal man jo være litt ekstra der synst jeg. Jeg er uansett ganske relax til det hele og er faktisk ikke redd for å bli lurt/såret igjen. Jeg kjenner ikke denne mannen godt nok. Han er litt mystisk, forteller lite. Uansett det er fortsatt tidlig og jeg tenker at jeg kan jo bare ta en dag om gangen. Være med han og se om det bedrer seg. Kanskje han er redd også. Jeg har prøvd å snakke med han om hva jeg synst er viktig. Han var veldig flink å si/skrive ting til meg helt i starten, men sier nå at han ikke er noe fan av å skrive ting på meldinger. Heller vise det når han er sammen med med. I går var han her og i løpet av hele kvelden sa han ikke et eneste ord om meg/oss. Jeg sa det var deilig å ha han her, da svarte han seff.

Noen som har menn som har komt seg med å gi komplimenter og å være tilstedei forholdet med tiden? Kan jo hende vi bare trenger å lære hverandre å kjenne bedre, men somsagt i starten skal jo det egentlig ikke være sånnt synst jeg. Selv om det er ikke det samme å treffe noen nå enn den gangen vi var 20. Vi er begge i begynnelsen av 30 årene.

Beklager langt og rotete innlegg, men håper noen kan komme med tanker/råd til meg. Setter stor pris på det.

[Løvetanten]

Vet du hva, ekkel magefølelse tar ALDRI feil!

Underbevisstheten din har forlengst plukket opp noe som ikke stemmer.

Når du leser innlegget ditt så ser du det sikkert mye tydeligere selv.

Hvilket råd ville du gitt meg om jeg spurte om det samme?

Endret 10. desember 2012 av Løvetanten

[AryaUnderfoot]

Høres ut som om ting kanskje ble litt "ødelagt" for deg siden han trakk seg bort den første gangen. Ellers så høres det ut som om dere kommuniserer på ganske forskjellige måter. Har selv vært i ett forhold hvor mitt behov for bekreftelse ikke stod i stil med hans kommunikasjonsteknikk om man kan kalle det det. Det som var redningen var ganske enkelt at han klarte å kommunisere at han virkelig hadde følelser for meg, men at jeg måtte fire litt på kravene når det gjaldt hvordan jeg forventet at han skulle uttrykke det.

Det er helt kurant for deg å si til han at du er litt usikker på hvor du har han, men om han da forteller deg det så har du ikke så mye annet valg enn å ta det for god fisk og se hvordan ting uttarter seg. "Just because someone doesn't love you the way you want them to, it doesn't mean that they don't love you with everything they have". Litt tidlig for looove kanskje, men ett bra sitat synes jeg.

[Gjest Mandalas]

Det jeg spontant tenker er at dere går ekstremt fort frem! Dere har truffet hverandre i 1,5 mnd hvis man trekker fra den mnd han var fraværende. Du kan ikke forvente at han skal komme med store kjærlighetserklæringer allerede, eller planlegge fremtiden med deg. Hvertfall ikke lenger frem enn noen uker. Og er det planer lenger frem, så burde det være "småplaner", type "til sommeren kan vi dra på den og den stranda".

Jeg merker at jeg nesten får litt forpliktelsesangst selv, bare av å lese det du skriver. Du virker kjempesnill, men kanskje han syns det blir skremmende når du allerede viser så sterke følelser for han.

[Gjest TS]

Tusen takk for svar alle 3. Det hjelper å lese hva dere skriver. Jeg tror nok også at noe er blitt ødelagt pga "pausen" vår. Det er nok pga han var så flink å vise at han synst jeg var fantastisk i starten som gjør at jeg sammenligner. Jeg er nok også ganske var pga jeg ønsker ikke utsette meg for et dårlig forhold igjen, men det kan også være at jeg er ekstra sårbar/usikker om dagen pga jeg har litt mye tanker i hode med tanke på usikkerhet rundt jobb/økonomi om dagen. Jeg har komt meg veldig med tanke på å tolke/analysere ting, men jeg vet hva jeg trenger for å ha det bra. Jeg føler jeg må stille han spørsmål for å få bekreftelser hos han. Eks: Har du det bra nå? etc. Dette er noe jeg jobber med. Jeg vet at jeg ikke kan få en mann som er akkurat som meg selv. Jeg har holdt en lav profil etter vi begynnte å date igjen. Jeg forventer så og si ingenting og maser ikke på han. Jeg har heller ikke dårlig tid. Jeg lever her og nå og jeg vet dersom jeg skal gå på en smell igjen takler jeg det fint, for jeg er lykkelig aleine. Jeg er bare redd for at jeg atter en gang går inn i et forhold som ikke er rett for meg. Det har vist seg gang på gang at jeg er flink til det, men samtidig virker han som en ansvarsfull og god mann, men om det er mann for meg er jeg usikker på. Jeg er en veldig positiv person, men jeg renger også en som er positv tilbake, som backer meg opp når jeg en sjelden gang skal få meg en knekk.

Kjærligheten er ikke enkel altså. Det er så mye som skal stemme med alderen og spes siden vi begge har barn fra før. Jeg vet at han har ønske om et barn til, mens jeg har flere barn fra før så det er ikke et must for meg. Uansett er det rett så finner vi nok ut av det. Jeg kan nok ikke forvente å få så mye bekreftelser, men jeg trenger at han viser at han setter pris på meg og at jeg er spesiell for han. Det trenger vi nok alle Jeg fikk en sms av han rett etter jeg hadde skrevet dette innlegget. Han ville komme på besøk i kveld også, så han viser iallefall at han ønsker å være med meg. Han har fri i dag og hadde våknet kl 6.00. Jeg spørte om han var stresset i hode. Han spørte om han kunne fortelle ang det i kveld, så noe plager han. Han sa det var ingenting med meg/oss å gjøre, det var visst fint og han skrev at han hadde det fantastisk når jeg låg tett inntil han på sofaen. Hm.. Uansett vet jeg hva jeg er verdt og vi skal ikke ta takke med noe som er helt greit, men det at alle har ulike måter å vise kjærlighet på er noe å tenke på og veie opp hva som er det viktigste i lengden. Jeg skal prøve å fokusere mer på det, men samtidig ikke bare gi og gi uten å få noe tilbake. Det med magefølesen er noe jeg tar seriøst, for den har vist seg å ha rett gang på gang.

[Gjest Edel1234]

Jeg sier meg svært enig med "Løvetanten" her. Og synes du skal lytte til magefølelsen din. Man må ta konsekvensene av valgene sine og etter at han trakk seg unna og var usikker, for så å komme tilbake, er det klart du trenger masse bekreftelse.

[Gjest Gjest]

Jeg synes du skal gi det mer tid.

Dere er åpenbart veldig forskjellige på enkelte punkter, men det behøver ikke å bety at han har noe mindre følelser for deg. Det kan hende han synes du er litt voldsom, siden du virker å være et utpreget følelsesmenneske. Dette kan bli litt i overkant for en som selv er mer lukket og reservert.

Det er viktig å lytte til magefølelsen og om han får deg til å bli veldig i tvil, men synes likevel du skal la det få en sjanse til å utvikle seg, så ser du etter hvert bedre hvordan det går. Hvis han får deg til å føle deg usikker og nedfor, er ikke det bra. Trygghet er veldig viktig.

Men dere trenger tid til å bli vant til hverandre og bli bedre kjent. Det virker i hvert fall som at han prøver å gå deg i møte.

[Gjest TS]

Ja jeg er nok mye mer åpen/følelsemenneske enn han og han kan ikke være noen andre enn den han er, men jeg har somsagt holdt igjen selv denne gangen. Jeg vil ikke at han skal føle seg presset til å si/gjøre ting som er unaturlig for han. Det er nok heller ikke rart at jeg trenger ekstra oppmerksomhet siden han plutselig kom tilbake nei og jeg forventer nok litt ekstra av han nettopp pga det. Jeg skal gi det litt tid, men dersom det ikke bedrer seg så må jeg ta et valg. Jeg må også kunne si ting til han uten at han skal føle det som kritikk, men dersom vi skal være sammen er det jo viktig at han prøver å forstå meg og omvendt.