Hvordan bestemme seg?

[zmurfette]

Hvordan klarte dere å bestemme dere for å få barn?

Min kjære og jeg har bestemt oss for å prøve å lage barn etter at vi har giftet oss til sommeren. Vi har begge alltid tenkt at vi ønsker oss en familie, og alle de ytre faktorene ligger sånn nogenlunde til rette for at det å få barn burde gå bra (det passer vel aldri 100%?).

Mitt inntrykk fra de rundt meg som er gravide eller har fått barn er at det å få barn var en helt naturlig avgjørelse for dem, at de aldri tvilte et sekund på at de hadde gjort den riktige avgjørelsen. Jeg er ikke helt der og tror aldri jeg kommer dit. Misforstå meg ikke, jeg har lyst på en familie, men jeg vet at barn endrer hele livet ditt og trives jo også godt med det livet jeg har nå.

Hva om jeg ikke trives med de endringene et barn medfører? Jeg kan jo ikke akkurat sende det tilbake igjen...

Jeg føler meg nesten litt slem som har slike tanker og allikevel ønsker å prøve å bli gravid. Men når jeg tenker på å gå gjennom livet uten å få barn kjenner jeg at det gjør meg trist også. Er veldig glad i familien min og ønsker å oppleve å få min egen.

Har passet mange barn i mitt liv, og det hender jeg, om ungen har vært helt umulig, tenker "hvordan holder man ut å være mor"? Og at jeg kanskje ikke passer til å få barn. Alle sier at det er annerledes med egne barn, men hvordan kan jeg være sikker på det?

Er det flere som har hatt tanker i samme bane som meg eller er jeg helt unormal?

Hva tenkte du da du bestemte deg for å prøve å bli gravid?

[Gjest Anonym nå]

Jeg er fast bruker her inne, men anonym nå fordi prøvingen våre er litt hemmelig....

Det er et stort skritt å ta å bestemme seg for å droppe prevensjonen og endelig prøve å få barn. Jeg har alltid hatt lyst på barn og dette har vært et tema hos oss lenge. Vi har ikke snakket konkret om det, men bare løslig om hva vi ønsket.

Men i November sluttet jeg på pillene og det var en fantastisk dag. Jeg var kjempeglad, for dette ville jeg virkelig. Og jeg har faktisk ikke tenkt noen ting på hvor skremmende dette kan være. Kanskje fordi det virket litt fjernt at jeg kanskje skal bli gravid snart? Men jeg tror faktisk at jeg vil bli litt "redd" den dagen jeg finner ut at jeg er gravid. Det er jo en anderledes og skremmende tanke, selvom barn er det jeg ønsker meg aller mest akkurat i øyeblikket!

Det er normalt å ha sånne tanker som deg, og jeg hadde en del av de før jeg sluttet med pillene mine. Men etter pilleslutt har jeg bare synes alt vært deilig. Nå er beslutningen tatt og jeg krysser fingrene og håper på voksende mage snart!

[Brudulja]

Tror nok det er veldig vanlig! Jeg har det nok litt som deg; har lyst på barn samtidig som jeg er veldig fornøyd med det livet jeg har nå... Nå har jeg heller ikke kastet p-pillene da, har planer om det etter bryllupet i sommer. Er i alle fall delvis planen nå - for hva jeg føler den dagen vet jeg ærlig talt ikke! Ganske skremmende greier det her.

[April]

Skjønner akkurat hva du mener, jeg har det også litt sånn! Vi blir prøvere etter bryllupet i juni, men jeg har litt blandede følelser! Har veldig lyst på egne barn, men samtidig er den friheten vi har nå veldig verdifull! Vi gjør det vi vil, når vi vil! På en annen måte kan jeg ikke heller ikke tenke meg livet uten barn...

Mange tanker som surrer rundt i hodet ja..Og jeg forstår deg 200%! Godt å se at det er flere av oss

[Gjest Anonymous]

Du er ikke alene Zmurfette! Innlegget ditt kunne godt ha vært skrevet av meg. På en måte følte jeg ikke dette begjæret etter å ha et lite barn, men samtidig er det en naturlig del av en familie.

Beslutningen om å prøve var vel ikke så veldig gjennomtenkt (misforstå meg rett) annet enn at jeg sa "etter bryllupet" og mannen min sa "joda, jeg vil jo ha barn". Nå gikk det halvannet år før vi fikk klaff og nå er vi glade begge to. Tankene om våkenetter og skrikerunge kommer jo innimmellom, men man får ta en ting om gangen. Jeg har lært meg på andre områder at å ta bekymringene på forhånd er bare bortkastet!

Men en annen ting jeg tenkte på under prøveperioden var hva vi skulle gjøre dersom vi ikke lykkes på egenhånd. Vi diskuterte det ikke så mye, men det kan hende vi hadde forblitt barnløse da. Jeg er ikke sikker på om jeg ville gått gjennom den fasen med prøverør som jeg har hørt skal være ganske hard. Adopsjon er jo et alternativ, men da er jeg så sær at jeg bare vil ha mitt eget barn. Er faktisk litt i tvil om jeg ville bli glad nok i et "fremmed" barn. Er det egoistiske tanker?

Lykke til med prøvingen når den tid kommer!

Hilsen Lille meg

[Ulrikke]

Jeg synes du høres veldig normal ut, jeg...

Min samboer har tre barn fra før, og jeg er forferdelig glad i dem. Allikevel vil jeg ikke gå gjennom livet uten å få føle de følelsene han har for sine barn, som jeg aldri kan få - uansett hvor glad jeg er i dem. Jeg VIL virkelig ha barn.

MEN: jeg vet også hvordan det er å ha barn i huset. Nå er de her "kun" på deltid, og jeg vet hvor mye både han og jeg koser oss når de er her - og hvor mye vi setter pris på fred og ro når de er hos mamma'n sin. At vi får et barn kommer til å snu tilværelsen opp ned. Jeg ønsker det, men synes det er skummelt. Kunne godt tenkt meg å vente litt, men jeg har fylt 30, og jeg vil ikke at aldersforskjellen til de andre skal bli for stor...

Om 2 1/2 pillebrett er det slutt på piller... Så da lar vi det stå til...