Dette er så vanskelig..

[AnonymBruker]

Uff, er så redd her jeg sitter i dag.. Aner ikke hvorfor og hvordan det kunne bli slik!!

For ca. 8 år siden møtte jeg min nåværende samboer. Vi ble sammen. Ett år etterpå ble det slutt, jeg fikk min verste kjærlighetssorg noensinne. Han ville ha meg tilbake. Jeg tok han tilbake etter en mnd. Jeg så hvor mye han angret seg og trygle om å få meg tilbake..

Det visste seg at han hadde sagt til en annen jente at han elsket henne og at det egentlig henne han ville ha, men hun ville ikke. Jeg vet så alt for godt hvem denne jenta er og har aldri likt henne. Dette fikk jeg høre av mine venninner noen dager etter vi hadde blitt sammen igjen.. Jeg klarte ikke å gå fra han, jeg ble. Håpet tiden skulle legge alle sår! Han har vært helt fantastik etter det. Gjort alt for meg. Jeg får det altid som jeg vil ha det og vi har vært på mange fine turer sammen osv..

Likevel var det noen episoder om at han hadde veldig mye kontakt med eksen sin, som han skjule litt, for jeg ble sjalu osv fant ut etterhvert at han var fadder på ene barnet hennes, det raste i hode mitt og jeg ville flytte, men jeg klarte ikke.. Dette er også ca 6 år siden nå..

Jeg studerte i en anen by, mens han bodde i hjembyen vår i 3 år. Han ringte hver dag og kom på besøk kjempeofte, vi klarte det utrolig bra faktisk, selv om det var 70 mil avstand.. To år siden jeg ble ferdig, vi ville stifte familie.. Vi har prøvd, men det ble mange prøverørs forsøk uten noe hell, jeg ble nylig gravid og spontanaborterte!! Når jeg endelig ble gravid så kom alle disse tankene tilbake. Hva vil jeg egetlig?? Jeg er livredd, men vet ikke for hva...

Det sliter i meg. Jeg vet jeg har verdens herligste mann, som er den snilleste du kan tenke deg, men på den andre siden har jeg et stort sår i meg, som tydeligvis aldri vil gro... Jeg er så redd for å flytte fra han, tenk om denne redselen aldri slipper? Jeg har hjertebank og vondt i skuldrene. Er så redd for å angre meg, for vet jo hva jeg har. En fin nyopppusset leilighet, fin bil, stabil økonmi, økonomisk mann osv.. Kanskje familie en dag i fremtiden. Er i slutten av 20 åra, så har ikke all verdens av tid heller, men på den andre side. Vil jeg entlig ha barn med denne mannen, som har påført meg denne smerten?? Som har sagt at han egentlig vil ha en annen, som han ikke fikk.. Tørr jeg møte en ny mann?? Neppe. Skal jeg være alene hele livet med katter som spiser meg opp når jeg dør?

Dette har jeg begynt å nøste opp i 7 år etterpå.. Skjønner meg ikke helt selv, men sitter her med angst over at jeg har godtatt dette! Hva skal jeg gjøre?? Han angrer seg av hele sitt hjerte på det som skjedde med denne damen, men syns ikke det hjelper så mye. Det har vært fortrengt, men nå vil jeg ikke klare å glemme det... Ikke er alle forklaringene hans de samme som den gangen heller. Misstenker at de møttes da vi var sammen også! Men det nekter han på!!

Jeg går i terapi for å sortere tankene mine og for å finne en løsning på det som river meg i stykker innvendig! At det skulle bli slik.. Hva ville du gjort?

Uff, ikke si at du ville hvid deg over kofferten og flyttet, kom deg vekk osv, for det er ikke så enkelt for meg!!! Det er vel bare jeg som har svaret uansett, men godt å få luftet det litt ialefall... Jeg orker ikke flytte å flytte like før julen, meen å gå slik hele julen å tenke å tenke river meg opp! Ikke blir det noe hygelig mellom oss heller, men jeg vil jo så gjerne prøve å få det til å fungere også. Han gjør alt for å få meg til å bli og vil dette av hele sitt hjerte..

Når det er sagt så har vi mange fine og morsomme minner sammen, som jeg liksom ikke vil miste heller... føler likevel at jeg har gåt med en liten redsel for om det skal komme noe mer, selv om alt har vært bra de siste seks årene... MEN nå plutselig har jeg blitt livredd og tenker nesten at det er helt uvirkeig at jeg har godtatt dette! Vil denne redselen slippe om jeg forlater han. Sikkert ikke med det første, men over litt tid? Det kommer til å være hjerteskjærende å gå i fra han, for jeg har kjærlighet til han..

Anonym poster: a3b3b5455cf1ff454b1ed1970ee50e9d

[Majott]

Det er vel 7 år siden han sa han ville ha en annen?

I ettertid ser det jo ut som det er DEG han vil ha! Han hadde vel ikke satset og gjort så mye hvis han var lunken i forhold til deg?

Så han har nok kommet over den andre for lenge siden.

[AryaUnderfoot]

"Han gjør alt for å få meg til å bli og vil dette av hele sitt hjerte.."

Hvis dette ikke er nok for deg så vet jeg ikke om noen mann noengang kan gjøre deg lykkelig.

Det har skjedd ett tillitsbrudd, for mange år siden og for han så har du tilsynelatende tilgitt han, syns nesten det er litt urettferdig at du skal ta dette opp nå. Du må kjenne etter om du elsker ham og om du vil dette av hele DITT hjerte, hvis ikke så bør du sette han fri og gå videre.

[Havbris]

Det er flott at du går i terapi for å sortere tankene dine. Dette er 7 år siden og disse tankene har ennå et stort grep om deg. Du tilga han for 7 år siden og i ettertid har han gjort alt han har kunnet for å fortjene din tillit, og han har vist deg at du er den kvinnen han vil ha. Hva mer kan han gjøre? På ett eller annet tidspunkt må du legge dette bak deg.

Og så lurer jeg på om dette egentlig handler om det som skjedde for 7 år siden eller om dette bunner i at du kanskje ikke elsker han like høyt som han elsker deg. Det som skjedde for 7 år siden må uansett ut av forholdet, og ut av deg, hvis det skal bli plass til kjærlighet. Hvis det ikke var deg han ville ha, så hadde han neppe brukt 7 år av livet sitt samen med deg.

[AnonymBruker]

Takk for svar.. :-) Jeg skjønner det ikke selv helt heller... For vil ha han av hele mitt hjerte, men vet ikke om jeg noen gang klarer å glemme dette. Ingen er så fantastisk som han, så hvorfor får jeg disse tankene!! Er så sint på meg selv for at jeg ikke bare klarer å slappe av å ha det fint med han, selv om jeg tar opp dette med han nå, så vil han fortsette å kjempe for forholde vårt.. Vet jeg er problemet og ikke HAN!! Han er liksom ikke bare å kaste på sjøen heller føler jeg. Det er så sårt liksom!! Ja, hvem vil være bra nok for meg??? Har sagt at han bare kan gå om det er det han vil, for vil ikke holde han på gress til jeg klarer å bestemme meg, for jeg prøver virkelig å bli kvitt disse tankene md terapi osv, men de sitter der enda! Håper jeg en dag kan senke skuldrene mine! Jeg vil ikke være egoistisk på noen måte. Det føler jeg ikke at jeg er heller. Jeg bare følte for å prate om det, da det har gnaget meg opp innvendig den siste tiden!!!

Anonym poster: 2ed6adbd9a6d39b33e7968d8b92eeeba