Mannen min er ikke forståelsesfull.

[Gjest Nina]

Jeg lurer på om det er veldig vanlig blant menn ikke å være forståelsesfull.

Jeg er en jente med mange issues og selvtillitsproblemer og så er det naturlig for meg å ty til mannen min med mine problemer. Men mannen min sier ofte bare "Slutt og klag!" og kommentarer i den retning at jeg må ta meg sammen. Nå har jeg i tillegg problemer i den retning at jeg nok en gang kommer til å bli arbeidsledig. Jeg er blitt varslet at jeg kommer til å bli rasjonalisert bort en gang først på neste år. Jeg hater å være arbeidssøker.

Jeg føler jeg mangler tilstrekkelig støtte og jeg våkner opp hver morgen i en viss depresjon. Han er støttende nok økonomisk og ganske støttende praktisk men er det vanlig at menn ikke støtter følelsesmessig?

[AnonymBruker]

Det kommer jo an på hvor mye du "syter". Litt må man ha lov til å syte og klage, men om man til stadighet kverner om og om igjen på samme visa, så er det jo ikke rart mannen blir lei. Det er som regel en god idé å ikke syte for mye til en og samme person, men heller snakke litt ut med venner også, og ikke legge alt dritet på partneren.

Anonym poster: 6aaf94af05337ed9426e9d2c12b416e4

[Gjest Naria]

Det er ikke heldig å bruke partner som terapeut søppeldunk. Man skal selvsagt støtte hverandre, men som AB over meg nevner, hvis du klager mye og har mange issues som du selv skriver kan forholdet bli veldig preget av klaging og negativitet.

Endret 10. desember 2012 av Naria

[Gjest Nina]

Det kommer jo an på hvor mye du "syter". Litt må man ha lov til å syte og klage, men om man til stadighet kverner om og om igjen på samme visa, så er det jo ikke rart mannen blir lei. Det er som regel en god idé å ikke syte for mye til en og samme person, men heller snakke litt ut med venner også, og ikke legge alt dritet på partneren.

Anonym poster: 6aaf94af05337ed9426e9d2c12b416e4

Jeg har ingen slik venn å lette mitt hjerte til.

Merker jeg bruker min datter til klagemur av og til men det blir vel litt feil det også.

Så jeg ender gang på gang opp som en ensom ulv følelsesmessig.

[Marsipan]

Jeg har ingen slik venn å lette mitt hjerte til.

Merker jeg bruker min datter til klagemur av og til men det blir vel litt feil det også.

Så jeg ender gang på gang opp som en ensom ulv følelsesmessig.

Jeg håper datter din er voksen? Som i 25+! Ellers er det langt forbi "litt feil" å bruke henne som klagemur.

Jeg kjenner følelsen av å ikke få nok støtte fra partneren på sånne ting, men jeg har også vært på den andre siden av bordet noen måneder, og lærte en hel del av det!

Det er så innihampen slitsomt å leve med en partner som ikke har det bra med seg selv. Min bedre halvdel mistrivdes på jobb, og hver eneste ettermiddag gikk med til å høre om hvor forferdelig dagen hadde vært, hvor teite kollegaer og sjefer var, hvor dustete kunder han hadde hatt osv osv osv.

Jeg, som i mer enn et tiår har spurt "hvordan har dagen din vært" hver dag, idet han kommer inn døra, sluttet å spørre fordi jeg ikke orket den samme leksa flere ganger.

Det er helt greit å blåse ut når noe er galt, men å sutre og klage på alt, hele tiden er det ingen som orker å forholde seg til i lengden.

[Anoia]

Det funker veldig dårlig å bruke partneren som hobbypsykolog.

Selvsagt skal man kunne prate om alt sammen og støtte hverandre, men det er grenser for hvor mye den ene kan lene seg på den andre uten at det blir en belastning.

Du skriver at du har en del issues og trenger å prate om problemene dine; hvorfor ikke gå til en ordentlig psykolog?

[VitaSana]

Problemet med dårlig selvtillit, selvfølelse og depressive følelser er ofte at andre ikke kan gjøre noe med det. Og det kan skape frustrasjon eller en følelse av hjelpeløshet fordi man ikke kan gjøre noe for å fikse det.. Eller man tenker at det hjelper ikke å "gi næring" til følelsene - men prøver å flytte fokus. Med "slutt å klag" eller noe lignende.

Jeg skriver ikke dette for å være slem, eller fordi jeg tror det er lett. Jeg jobber med mer eller mindre hell jevnlig med dette selv. Men den eneste som virkelig kan endre på hvordan du tenker om deg (en positiv vei i alle fall) selv er faktisk du.

Du kan få hjelp på veien, men det er sunnere tror jeg å hente det utenfor familien.

Jeg vet ikke hvor du bor. I min kommune har jeg fått hjelp gjennom et lavterskeltilbud i bydelen. Jeg snakker jevnlig med en hyggelig oppegående dame som hjelper meg å se ting fra andre vinkler og gi slipp på en del vonde ting jeg har opplevd.

Det finnes også noen gode bøker om du er motivert til egenjobbing. Min psykolog anbefalte "tenk deg glad" til meg. Du kan låne den på biblioteket om du vil prøve den.

Lykke til, og håper du finner din egen styrke for å takle livets opp og nedturer.

Jeg sier ikke at man ikke skal støtte hverandre i et samliv, men noen ganger så blir ting gjort eller sagt med en helt annen intensjon enn det som oppfattes av mottaker.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg støtter forslaget om å oppsøke psykolog. Eller i det minste be om å få snakke med en psykologisk sykepleier.

En venninne av meg slet veldig med diverse ting. Hun snakket med fastlegen sin, og fikk forbud av ham mot å snakke med mannen om tingene. For han så at det kom til å gå rett til helvete med forholdet om den stakkars mannen skulle få alt dette ned over seg når han ville slappe av hjemme etter en lang dag på jobben. Nå bruker hun meg som klagemur også, og jeg synes det er fryktelig slitsomt... Hver gang vi møtes får jeg leksen, og å holde ut et par timer syt hver gang, om noe som aldri blir bedre, det er fryktelig slitsomt, og medvirkende til at jeg av og til ikke har lyst til å treffe henne...

Anonym poster: 6aaf94af05337ed9426e9d2c12b416e4

[AnonymBruker]

Og bruk for all del ikke barna, uansett alder, som klagemur! Lov meg det.

"Vi" barn opplever det som en veldig belastning, for vi går inn i fiksemodus og utsletter oss seøv for ikke å være til ekstra belastning. Uansett alder.

Hilsen mammas klagemur i alt for mange år

Anonym poster: f60b19426e6ab30f6bc14c549aa4ea0d

[Kamikatze]

Menn er ofte dårlige venninner.

Vi er problemløsere av legning. Og når en kjerring fyrer av salve etter salve om følelsesrelaterte skavanker som vi ikke kan fikse med skrujern eller gafferteip, overfører hun en stabel med uløselige problemer til oss. Det blir som å leve under daglig maskingeværild.

For hver klage, og hvert klynk er det som hun gnir inn vår utilstrekkelighet som menn - at her er en stadig voksende stabel med uløste problemer som han ennå ikke har fikset. Dette sliter lett store stykker av en manns psyke og tålmodighet.

Når kvinner ofte opplever "mission accomplished" av å drenere hjernen sin gjennom kjeften. Samler alt sytet seg opp hos mannen som uløst problematikk. Til slutt blir han drita lei.

Selv om vi sikkert kan læres opp til å møtes på halvveien, er hovedgrunnene til at konflikter og disharmoni oppstår mellom kjønnene mangel på grunnleggende kunnskap om hvordan det annet kjønn virker. Menn er ikke venninner, kvinner er ikke menn.

Sliter du; gå i psykoterapi, eller skaff deg venninner å syte sammen med. Ikke støt gubben din ned i depresjonens dype mørke sammen med deg.

[AnonymBruker]

Jeg forstår frustrasjonen din, men jeg tror jeg også hadde blitt sliten av å ha ei kone med selvtillitsproblemer og issues uten venninner. Det er ikke hans feil at du ikke har venninner eller psykolog å betro deg til, og det hadde jo vært lurt å fikse selvtillitsproblemene før du giftet deg og fikk barn, i stedet for å lempe det på dem begge.

Anonym poster: 6c9dfe8e38088f0f4804ae0fb4806a29

[Gjest Nina]

Jeg forstår frustrasjonen din, men jeg tror jeg også hadde blitt sliten av å ha ei kone med selvtillitsproblemer og issues uten venninner. Det er ikke hans feil at du ikke har venninner eller psykolog å betro deg til, og det hadde jo vært lurt å fikse selvtillitsproblemene før du giftet deg og fikk barn, i stedet for å lempe det på dem begge.

Anonym poster: 6c9dfe8e38088f0f4804ae0fb4806a29

Nå skal det jo sies at jeg hjemme legger veldig til rette for mannen min da paraktisk og man venter seg jo noe tilbake.

Jeg har mye i livet jobbet deltid slik at det ikke trenger å være likestilling hjemme.

Jeg gjør det meste av husarbeidet og holder hjemmet i ordenog lager det meste av maten i tillegg til det meste av innkjøp av mat og kekvisita; jeg tar småreparasjoner, bytter batterier, lyspærer og toner i skriver etc.etc.

Dessuten så er jeg sjåfør da min mann aldri har hatt førerkort og kjører ham til stasjonen når han skal på jobb og henter ham hver dag + andre steder han skal!

[Gjest Nina]

Jeg har jo opplevd å få gode ord og komplimenter av andre menn (kolleger etc.) men sjelden fra min mann.

Jeg får klare meg med litt småflørting innimellom og sex.

[Kamikatze]

Klart, vi oppfører oss ulikt mot dem vi vil i buksa på, og de vi er i buksa på.

[AnonymBruker]

Uansett hva man gjør for hverandre ellers i forholdet er det ikke bra å bruke den andre som søppeldunk over tid. Du erkjenner problemene dine, men er du egentlig innstilt på å løse dem, eller bare lesse dem på din mann? Det er veldig viktig å huske på at venner og kjærester faktisk ikke er terapeuter og at det er lite sannsynlig at du kommer deg ut av din egen onde sirkel av dårlig selvtillit etc ved å ikke oppsøke profesjonell hjelp eller ta tak i tingene på egenhånd. Jeg har sett dette i et forhold jeg var i selv - spesielt var eksen min negativ og problemorientert, men jeg hadde også perioder og sider jeg burde gjort noe mer med enn å prøve å få ham til å "løse" dem for meg på en eller annen måte. Og jeg har opplevd det med ei venninne. Min nåværende kjæreste er verdens snilleste og en god lytter, men han har også slitt seg ut i forhold hvor den andre har brukt ham som hobbypsykolog over tid.

Det handler vel om at et forhold ikke bør være for enveis og at dersom en har et gjennomgående negativt fokus og ikke har det bra (eller, mer overkommelig: ok) med seg selv sliter det faktisk mye på den andre parten også. Veldig ofte opplever "søppelkassepartneren" at det ikke er plass eller interesse for hans/hennes tanker og problemer, derfor blir det enveis og en føler seg lite interessant som menneske... Selvsagt skal en kunne ta opp ting som er vanskelige og som en sliter med, men en kan ikke gå i de samme sirklene hele tiden - en må ha et ønske om å jobbe seg gjennom problemer; enten en tar ansvaret selv eller tar i mot råd og profesjonell hjelp.

Anonym poster: e53a3c279054916ee5c109df8830f54c

[Gjest anonym]

Jeg lurer på om det er veldig vanlig blant menn ikke å være forståelsesfull.

Jeg er en jente med mange issues og selvtillitsproblemer og så er det naturlig for meg å ty til mannen min med mine problemer. Men mannen min sier ofte bare "Slutt og klag!" og kommentarer i den retning at jeg må ta meg sammen. Nå har jeg i tillegg problemer i den retning at jeg nok en gang kommer til å bli arbeidsledig. Jeg er blitt varslet at jeg kommer til å bli rasjonalisert bort en gang først på neste år. Jeg hater å være arbeidssøker.

Jeg føler jeg mangler tilstrekkelig støtte og jeg våkner opp hver morgen i en viss depresjon. Han er støttende nok økonomisk og ganske støttende praktisk men er det vanlig at menn ikke støtter følelsesmessig?

Hei ts!

Synes det høres ut som at du må jobbe med deg selv og ditt eget selvbilde. Noen her har nevnt psykolog, tror og det kan være bra for deg. Kanskje du har grums fra langt tilbake du trenger å lufte, sette ord på!? Dette bør mannen din slippe å få "kastet på seg". Man har alle et ansvar et et forhold, og den første man har ansvar for , er seg selv! Du kan ikke forandre mannen din, men deg selv. Ei her nevnte boka "tenk deg glad". Jeg vil og nevne noen bøker som har hjulpet meg: " Mer selvfølelse" og "Selvfølelse nå" av svenske Mia Tørnblom. Hun er coach og foredragsholder. Det er mye øvelser i bøkene du kan gjøre selv, som f.eks å skrive ned gode tanker om deg selv hver kveld. Høres kanskje rart ut, men selvfølelse må jobbes med HELE tiden! Mange sliter med negative tanker, så klarer man å snu det, endre tankemønster over tid, vil du hjelpe deg selv og andre, ja rett og slett få det bedre med deg selv. Jeg er sikker på at mannen din og vil merke forskjell etterhvert. Vi har alle et ansvar for oss selv og vår egen lykke!

[AnonymBruker]

Nå skal det jo sies at jeg hjemme legger veldig til rette for mannen min da paraktisk og man venter seg jo noe tilbake.

Jeg har mye i livet jobbet deltid slik at det ikke trenger å være likestilling hjemme.

Jeg gjør det meste av husarbeidet og holder hjemmet i ordenog lager det meste av maten i tillegg til det meste av innkjøp av mat og kekvisita; jeg tar småreparasjoner, bytter batterier, lyspærer og toner i skriver etc.etc.

Dessuten så er jeg sjåfør da min mann aldri har hatt førerkort og kjører ham til stasjonen når han skal på jobb og henter ham hver dag + andre steder han skal!

Men det har da overhodet ikke noe med saken å gjøre. Om han fikk valget mellom å vaske huset og å være søppeldunk for tankene dine ville han kanskje valgt det første. Det er forferdelig belastende å være andres klagemur. Bedre å vaske doen enn å bli brukt som en do...

Anonym poster: 6aaf94af05337ed9426e9d2c12b416e4

[Havbris]

Selvfølelsen din er det bare du som kan gjøre noe med, og jeg tror ikke at den blir bedre selv om mannen din stilte opp mer som klagemur. Selvsagt skal man støtte hverandre i et forhold, men man kan ikke være hverandres terapeuter. Selv om du tar mye av husarbeidet etc så kan du ikke kreve at han skal gjøre en "gjenytelse" i form av å være husterapeut. Jeg tror du får det bedre ved å oppsøke profesjonell hjelp.

[Gjest norah]

Jeg anbefaler deg å tenke litt gjennom hva det er du trenger, og ønsker å formidle til partneren din - og hva du ønsker ut av et forhold generelt. Ønsker du at det skal være din klagemur, eller ønsker du at det skal være begges lyspunkt og anker i hverdagen?

Det er veldig viktig å kunne være åpen og møte forståelse, men samtidig er det viktig å forsøke å skille mellom hva som er nyttig å formidle ut, og hva som er "dagsformen", som på sikt kan bli en negativ spiral i forholdet, at han plutselig bare får servert "sytesiden" av deg.

Jeg har hatt noen runder selv hvor man våkner opp hver eneste morgen og tenker at "dette kommer aldri til å ordne seg", og virkelig trodd det selv - men jeg har også skjønt at man ikke kommer noen vei ved å si det høyt, eller å formidle dette til alle rundt seg til enhver tid. Ingenting endrer seg av å klage konstant.

Det går faktisk somregel over på et tidspunkt, og da er det kjipt å ha lagt en svær mørk sky over forholdet(og hvordan folk oppfatter deg som person) egentlig "uten grunn". Det er forskjell på ærlighet og konstante gjentakelser.

Du må forsøke å tenke løsningsorientert; kan han hjelpe deg konkret med det du formidler, eller vil du bare ha ut frustrasjon? Kommer du videre ved å si alle mørke tanker høyt - eller kan det hende at det faktisk har motsatt effekt?

Gjentakende frustrasjoner bør du som hovedregel ta ut et annet sted - om om det er tunge ting, oppsøke psykolog.

Samtidig kan du fortelle han at du ønsker han bare skal lytte til deg - og at det må være rom for å ikke alltid få løsninger og råd servert umiddelbart. Men først og fremst tror jeg du må erkjenne at du nok har brukt opp kvoten din og vel så det ovenfor ham.

"Skjerp deg" er aldri et bra svar, men han føler nok han ikke når inn uansett hva slags løsninger og råd han tilbyr, ergo; enkle svar.