Ikketroende/ateister

[AnonymBruker]

Hva gjør ekstreme ateister (har merket at det er mange av de her inne) hvis dere har kristne venner eller slektninger? Håner dere religionen deres?

Anonym poster: 7155ae0de6a80932e01586b5d8d91f44

[Gjest Chin]

Diskuterer ikke religion med venner eller familie.

[AnonymBruker]

Nei, jeg gjør ikke det. Så sant de ikke prøver å trykke troen sin nedover hodet på meg og min familie.

Anonym poster: de8ccd2202a3c5c5e899247336cbbee7

[Gjest brutal mann]

Hva gjør ekstreme ateister (har merket at det er mange av de her inne) hvis dere har kristne venner eller slektninger? Håner dere religionen deres?

Anonym poster: 7155ae0de6a80932e01586b5d8d91f44

Om de kommer med noe ikke-vitenskapelig pisspreik, så ja. Men nå tar jeg meg ikke religiøse venner da. Slekt er det verre med...

[Thalamus]

Jeg snakker ikke om religion med dem. Men ja, jeg kan bli litt oppgitt om de sier noe veldig religiøst(og i mitt hode helt på jordet).

Jeg vil ikke si jeg er en ekstrem ateist da.

[AnonymBruker]

Om de kommer med noe ikke-vitenskapelig pisspreik, så ja. Men nå tar jeg meg ikke religiøse venner da. Slekt er det verre med...

Du velger deg ikke kristne venner? Hva gjør du hvis du har supergod kjemi med noen og dere kommer godt overens, for så å finne ut at vedkommende er kristen?

Anonym poster: 7155ae0de6a80932e01586b5d8d91f44

[Gjest brutal mann]

Du velger deg ikke kristne venner? Hva gjør du hvis du har supergod kjemi med noen og dere kommer godt overens, for så å finne ut at vedkommende er kristen?

Anonym poster: 7155ae0de6a80932e01586b5d8d91f44

Så forsvinner respekten min for vedkommende ned i sluket.

[AnonymBruker]

Jeg diskuterer ikke religion med venner. Generelt bunner det ut i at jeg selv er lite kjent med kristendommen, og ønsker ikke å diskutere noe jeg ikke har greie på.

Jeg kan diskutere med kjæresten min, som omtaler seg selv som "personlig kristen", men da gjerne for å bli bedre kjent med hverandre og hverandres ståsteder.

Anonym poster: a72070a4875c21ba5287c9afac4e7ff5

[Gjest Wolfmoon]

Hva gjør ekstreme ateister (har merket at det er mange av de her inne) hvis dere har kristne venner eller slektninger? Håner dere religionen deres?

Anonym poster: 7155ae0de6a80932e01586b5d8d91f44

På mange virker det nesten som at håne og sette spørsmålstegn ved/diskutere er det samme. Nå tar jeg veldig sjelden opp temaet religion med venner, og tar venner det opp så må de jo også tåle at jeg kommer med min mening. Nå er ikke jeg ekstrem ateist da, men poenget er jo det samme uansett.

[Giacomo_P]

Jeg har ingen problemer med å diskutere med ateister.

Men når udgangspunktet er at jeg er dum, naiv og ikke har kognitive evner intakt, eller hører hjemme i psykiatrien, da er det ikke noe poeng i den diskusjonen. Det er heller ikke konstruktivt når modparten trekker slutninger på galt grundlag, og avfeier et hvert modargument.

Jeg respekterer ateisters rett til å ikke tro, og deres rett til ikke å måtte høre på forkyndelse eller misjonering.

De ekstreme ateistene respekterer ikke min rett til å tro, og de forkynder og misjonerer sitt budskab overfor meg, samtidig som de forlanger at jeg ikke skal gjøre det samme.

Da opplever jeg hån.

Ellers har jeg hatt mange gode diskusjoner med ikke-troende, når denne respekten går begge veier. Vi bliver ikke enige, men debatten kan være fin allikevel.

[Gjest Cuntzilla]

Jeg er sikkert det du vil kalle en ekstrem ateist og jeg har kristne venner. Unngår å diskutere religion med dem. Ikke fordi jeg ikke tror de hadde tatt en diskusjon, men fordi jeg vet at jeg selv blir helt rabiat, gror to horn i panna og blåser ild ut nesen.

Det lille jeg har diskutert med noen av dem om religion gir meg inntrykk av at de nok kjenner til alle logiske argumenter mot og innerst inne vet at det er helt på trynet, men det er jo noe med den barnetroen som sitter i og som er umulig å diskutere rasjonelt, så jeg lar det ligge.

[AnonymBruker]

Jeg er en ateist i et langtidsforhold med en som er kristen. Førsteinnlegget ditt er misvisende: Ateister er ikke nødvendigvis imot religion - "ateist" betegner bare et menneske som ikke tror på Gud(er). Det er antiteister som av definisjon er motstandere av religion. Det er et hav av forskjell mellom de to begrepene, det er verdt å merke seg. Det er villende å antyde at antiteisme er "ekstrem ateisme", for ateisme har en absoutt betydning: Enten tror man på Gud(er), eller så gjør man det ikke. (Man kan si at man "tror litt", eller "tviler litt", men det får bli en annen diskusjon.)

Til det egentlige spørsmålet: Jeg kritiserer religion, ja. Jeg kritiserer kristendommen om det skulle falle meg inn. Jeg føler at ærlighet og åpenhet er blant de viktigste elementene i et forhold. Det kjæresten min forstår, som mange religiøse ikke forstår, er at kritikk av religionen ikke er en kritikk av personen som tror på religionen. Mange religiøse identifiserer seg med troen sin i så høy grad at de føler at et angrep på religionen er et angrep på personen. Dette skillet er noe både religiøse og ateister burde bli mer bevisst på. Det å kritisere en idé er ikke det samme som å kritisere menneskene som tilfeldigvis har tatt til seg denne ideen.

Anonym poster: 1c13bfce9a6acebc2425898c34953819

[Bollocks]

Hva gjør ekstreme ateister (har merket at det er mange av de her inne) hvis dere har kristne venner eller slektninger? Håner dere religionen deres?

Anonym poster: 7155ae0de6a80932e01586b5d8d91f44

Jeg er ateist, men en av mine beste venner er en veldig religiøs kristen. Tro er noe som bør være personlig, og siden hun respekterer meg, respekterer jeg selvfølgelig henne. Tro er noe som ikke blir tatt opp i vårt vennskap, for det har aldri satt en sperre mellom oss, for vi har jo felles interesser som klatring, trening og reising, osv. som gjør at vi klaffer veldig godt sammen. Jeg er veldig opptatt av å ikke kritisere andre trossamfunn, så fremt de ikke kritiserer min (manglende) tro. Dette gjelder ikke bare mine kristne venner, men også mine muslimske, hinduistiske og jødiske venner.

Når det kommer til langvarige forhold, er jeg kanskje litt mer nøye på det. Jeg vet jo aldri om min kjæreste kommer til å bli den jeg en gang skal gifte meg med eller få barn med, og da er det kjekt å være enig med hverandre. Uansett, jeg kommer aldri til å bruke min tid på å surne forholdet mellom oss ved å kalle dem dum, steinaldermennesker, hjernevaskede og sånt. Det er respektløst.

[AnonymBruker]

Jeg har venner som er kristne, men når jeg har vært venner med dem i 5 år uten å vite dette så sier det seg selv at det er mer for tradisjon enn livssyn og levemåte. De er fortsatt mine beste venner, og når vi snakker om religion så er det som regel det ekstreme det går ut på, og vi har noen ganger diskutert at kristendom ikke går overens med naturvitenskap og historisk forskning. Ellers ingen krangler eller noe slikt nei.

MEN, jeg har møtt ekstreme kristne, som nevner gud både 5 og 30 ganger daglig. De har jeg unngått å bli bedre kjent med. Jeg var ekstremt forelsket i en gutt en gang, men når han oppdaterte twitteren sin med noe ala "helten min er gud", så tenkte jeg ikke på han et sekund mer. Jeg sa at jeg ikke kan dele fremtiden med en som er kristen, det passer meg ikke. Han ble sint, men jeg tror ikke han hadde ønsket å få barn med en ikke-troende til slutt han heller.

Anonym poster: f5122fe127fd623f3e414f6020d33d38

[HedvigR]

Jeg er vel "ekstrem ateist" i den forstand at jeg er helt sikker i min fravær av tro, men jeg har ikke som mål å omvende religiøse. Gidder som regel ikke diskutere religion med folk som er religiøse, og selvfølgelig håner jeg ikke vennene mine for hva de tror på. Hvis de skulle begynt å omvende meg kunne det blitt en opphetet diskusjon, men det har jeg aldri opplevd av gode venner.

Ser egentlig ingen grunn for at jeg skulle legge meg borti deres religion, og i hvert fall ikke at jeg skal gjøre narr av noe som betyr så mye for folk!

[melly666]

Jeg er ingen ekstrem ateist, men jeg tilhører ingen religion. Flere av mine venner er religiøse, både de som har jobbet seg gjennom religioner for å finne den som passer de best, og de som er kristen fordi det er koselig (barnetro).

Jeg kunne kommet med 10 000 argumenter på hvorfor religionen deres er ulogisk, usammenhengende og kjemperar å tro på. Men de er venner. Det er mye viktigere for meg å være en god venn enn å ha rett. Derfor vil jeg til og med bruke deres religion for å trøste de i de vanskeligste situasjoner (f.eks. "din engel er med gud nå" ved en spontanabort) selv om det ikke er noe jeg personlig tror på.

[Gjest Tekola]

Krenkende ytringer er fjernet. Minner om at det er lov til å forsøke seg på en liten grad av respekt for andres livssyn selv om man er uenig.

Tekola, mod.

[She_Leiva]

Jeg er vel en mellomting mellom agnostiker og ateist og i det lengste så unngår jeg å diskutere religion med folk. Om det likevel skulle skje, så er det ikke noe problem. Jeg har forsonet meg med at folk er forskjellige og hva enn som gjør mine nærmeste lykkelige er jeg dømt (av meg selv) til å respektere på en måte.

Jeg respekterer alle religioner til en viss grad og jeg kan så absolutt se hvorfor det har skapt så stor tilhengerskare på alle sider av verden.

Jeg kan si såpass, at om det virkelig ikke er slik at det så står i Bibelen er sant, så er det uansett en fantastisk historie som fortjener all den "PR'n" den har fått.

[Zzyzx]

Håner dere religionen deres?

Anonym poster: 7155ae0de6a80932e01586b5d8d91f44

Bare når de religiøse håner min mangel på tro.

[Gjest Badebuksa]

Jeg snakker ikke om religion med dem. Men ja, jeg kan bli litt oppgitt om de sier noe veldig religiøst(og i mitt hode helt på jordet).

Jeg vil ikke si jeg er en ekstrem ateist da.

Er ikke alle ateister det?