Venninneforhold: Er det viktig?

[Gjest TS]

En gang var venninneforhold nest best etter kjæresteforhold. I 70 årene sies det at venninneforhold fikk den endelige statusen som de fortjener! Kvinner har i dag enorm glede av venninneforhold.

Jeg hører om mange mennesker som sliter med å finne denne store gleden i vennskap, og i flere tilfeller er problemet at det er vanskelig å finne vennskapet i det store og hele når man ikke studerer. Hvorfor? Kurs, byen/konserter/arrangementer, aktivitetsvenner.no, kafee. Ser man ikke mange potensielle venninner når man tar seg en gåtur? Vel, det er flaut å gå bort til en fremmed. I tillegg tror vi at de vil være i fred og at du er den eneste som kunne tenkt seg en god venninne...... ? For alle andre har gjerne 3 bestevenninner og en gjeng på 5 som de henger med ellers......?

Men man vil ikke virke for frampå, vise seg frem som en sårbar frøken venneløs! Hva slags sosiale antenner er det som finnes i personer som går utenfor de uskrevne reglene. Alle vet jo at folk leter etter seg selv i andre og er ute etter ens egen identitet. Når vi gjør oss tanker om hverandre ser vi ikke etter spesielle omstendigheter i andres eller egen tilværelse: Den enkeltes forventninger, ønsker og ambisjoner kommer av vedkommedes syn på tilværelsen ut i fra økonomi, legning, rase, atmosfæren som hersket i familien i barndommen, alder, fysiske fortrinn eller begrensninger. Man er altfor ofte dessverre både døv og blind... for erfaringer som ikke kan sammenlignes med våre egne, og vi benekter derfor ulikheter og feiltolker andres livssituasjon. Og vi presser dem, i vår uvitenhet, inn i stereotyper.

Gossip Girl, Frustrerte fruer, Being Erica, The hills, Sex og singelliv.

Som jeg kommer på: Fem serier som er populære hos kvinner. Felles for alle disse seriene er at det er basert på tette vennskap mellom kvinner. Her kan man se seg selv ut i fra hvordan man vil se seg selv. Her er identiteten til mange kvinner! Her er både den sinte, snille, uskyldige, morsomme, festglade, varme og huslige. Her er det bare å velge og vrake.

Burde/Skal vi lete etter oss selv i den andre?

Kanskje har man en god bestevenninne et sted som kommer til å være der for deg om du tar deg fri fra jobben/eller omvendt og bruker 2000 kr på å fly frem og tilbake, være en ukes tid på den andre kanten av landet hvor vedkommede studerer eller har plantet frø og meid opp en garasje. Men i hverdagen er det eneste som plantes i dette vennskapet: gamle røtter og gamle hjerter som er plantet i statusen din på facebook. Hei og heidå. Savn og lengsel. Du ser dere to i andre mens du sitter alene i kafeevinduet... :- (

Dessverre, for oss som ikke studerer! Jeg sitter på kafee i en av norges største studentbyer og får være vitne til alle studentene på min alder (25) som går side om side og ble kjent pga studier. I disse situasjonene blir jeg livredd. Jeg avsluttet studiet for to år siden og nå bor jeg i en by hvor jeg nesten ikke kjenner noen! Fristen er stor til å begynne å studere. Jeg vil ha venninner! Det er jo bare på skolen folk har interesse av venninner. Ellers her ute så er ikke vennskap viktig. Man finner hvertfall ikke de som er interessert fordi man gir ikke av seg selv slik til en fremmed under unormale omstendigheter.

Lets face is: skoletiden er virkelig tiden hvor folk møter hverandre og blir venner. Hvorfor er det slik at det er så enkelt å få seg venner der? Fordi man møtes ofte. Men det kan man få til ellers også. Så kanskje man trenger et tilbud? I og med at dette er så viktig for mange? Man trenger ikke å gå på skolen til man er 40 år for å finne seg en kjæreste i en ny by! Så kjæresten ender opp som bestevennen. Carrie fra sex og singelliv passer perfekt til popcornet innimellom. Samantha har svaret når jeg ikke orker typen.

Kanskje har det noe med persoligheten til de som går på skole å gjøre?

Kanskje de er flottere venninner og er flinkere til å bevare vennskap?

Kanskje er jeg født, og andre i min situasjon, med begrensninger disse kvinnene ikke er født med. Er det meg og oss i denne situasjonen?

Venninner jeg har fått utenfor studier:

O.K, denne venninnen møtte jeg da jeg studerte. Men vi var bare bekjente da vi studerte sammen. Måten vi ble venner på senere var pga at vi havnet i samme by. Hun hadde mange venninner og bekjente i byen, jeg tenkte at det var spennende! Hun var morsom å henge med! Jeg gjorde ting som var viktig i vennskap: stilte opp. Hun gjorde det samme! Hun var over-koselig, over-perfekt. Ja, den typen ja. Det viste seg at hun ikke hadde mange venner men mange bekjente! Vel jajjaj, dette er saker en gjennomskuer når en har interesse for en annen person. Når en lurer på om en kan finne seg selv og ha en identitet hos en venninne. Jeg likte ikke bildet av oss, jeg syntes at det var fake. Jeg følte meg ensom rundt henne. Ikke fordi hun var usikker og fordi jeg gjennomskuet henne. Det var fordi hun ikke ville slippe meg inn. Man kom seg bare til dørstokken; til det ryddige sinnet. Den varme kaffekoppen og det hyggelige snakket om været. Hun ville ha meg der hvor hun kunne si til folk: her er venninna mi. (Vi bodde sammen i 1år), Men egentlig var hun ikke interessert i hvor god venninne jeg var. Hun ville ha meg nær for å vise frem til verden at hun hadde noen å henge med. Man kom aldri over det "første møtet" fasen, fordi en konstant ble matet med hvor hyggelig hun var. Hun var redd for å vise seg som noe annet. Folk vil bli kjent med hyggelige mennesker: ergo vær hyggelig. Jeg forsøkte å vise henne mer av meg selv. Jeg var ikke interessert i å dømme henne fordi hun hadde usikkerheter og lav selvfølelse, MEN jeg kunne ikke leve tett opp i mot et skjold. Et skjold er rett og slett et skjold. Vi var på det tidspunktet på to forskjellige planeter. Regner med at vi begge lærte noe, i alle fall.

Men det er der man forblir en bekjent.

Jeg lærte mye av dette vennskapet. Jeg er bare ikke mennesket som sier til meg selv at jeg er Eivind Hellstrøm på kjøkkenet fordi jeg liker å lage mat. Det høres fint ut at jeg liker å lage mat, men jeg er ikke en kokk. Og jeg er ikke flink på kjøkkenet fordi jeg kan lage pannekaker fra bunnen av. Jeg er flink på kjøkkenet fordi jeg liker å lage mat og fordi jeg klarer å lage mer enn pannekaker fra bunnen av. Hvis ikke så er jeg en person som er GLAD I å lage mat, og som har interesse av å bli flinkere og lære mer.

Jeg er nok litt streng med meg selv som person. Jeg har ikke venninner bare fordi jeg har bekjente, har jenter som jeg kan ringe når jeg vil ut en tur. Møter på farta i Hei og heidå!

En nær venninne er hun som man kan være seg selv med. Uten skjold. Hun som ikke er over-snill og takler at man er den man er. Både snill og innimellom rar. Når jeg snakker med barndomsvenner av meg så kan vi snakke om akkurat disse tingene. Man kan snakke om sårbarhetene, feilene man gjør og følelsene med dette. De vet hvor ambisjonene mine står: de er høye på de områdene hvor interessene mine ligger. De vet utfordringene. Akkurat som jeg sitter å skriver dette rett frem, kunne jeg sagt dette til dem rett frem. De vet hvem jeg ER og søker ikke etter seg selv i meg. De er ikke mine ambisjoner. De er ikke mine mangler. Vi behøver ikke å vise oss frem! Og jeg søker ikke etter meg selv i dem. Man kjenner den andre såpass godt. Så konklusjon: Ikke let etter deg selv i andre?

Vennskap er utrolig viktig for oss kvinner. Eller fail: ingen av de som ikke studerer interessert i vennskap? Under studietiden var det mange som ikke hadde venninner da vi startet opp. Så vi fant på ting sammen under tiden. Nå bor vi i forskjellige byer. Ingen av dem lurer på hvem jeg er under stereotypen eller hvorfor jeg ikke studerer. De kjenner meg, jo. Jeg sliter med å finne ut av hva jeg skal studere videre, rett og slett. Er fast! Er jo en utrolig ubestemt person innerst inne. Barndomsvenner vet veldig godt at jeg ikke er noen slask. Tvert om var studier plantet i planene mine fra barneskolen av. Når det frøet hadde blomstret trenger jeg et nytt frø.

Men jeg vet at jeg er en god venninne som leter etter en god venninne. Ikke til pynt, men som selvfølgelig har positive sider i seg og som får til å gi av seg selv. Det er aller viktigst. Å gi av seg selv. Og slippe meg inn.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Trengte bare å lufte noen tanker. Kanskje noen har noe klokt å komme med. Det jeg av og til lurer på er hvorfor det er så vanskelig å få seg venninner utenfor studier!

[Steinar40]

Når kvinner blir voksne så er det ikke uvanlig at mor og datter blir gode venninner.

Søstre også selvfølgelig.

Blod er som regel tykkere enn vann.

[AnonymBruker]

Jeg, 10 år eldre enn deg- opplever at jeg vokser fra venninnene mine etterhvert. Eller at jeg har ulike venninner i ulike faser.. Som småbarnsmor hadde jeg noen- disse ble så byttet ut med andre da jeg ble alenemor. Nå som jeg er gift igjen har jeg ikke kontakt med de single venninnene.

Jeg har noen venniner som er der uansett situasjon. Disse bor i andre byer, men kontakten er der med en gang vi møtes- etter 25 år.

Som sagt jeg møter nye venninner hele tiden, og drifter gjerne videre etterhvert som jeg vokser fra eller endrer meg.

Anonym poster: 7f058fe1ec1e18e5e8c482f7131395ed

[Gjest TS]

Når kvinner blir voksne så er det ikke uvanlig at mor og datter blir gode venninner.

Søstre også selvfølgelig.

Blod er som regel tykkere enn vann.

Jeg er av den oppfatning av at vennskap har større innvirkning på hvordan vi har det psykisk, enn det familieforhold har. Er glad i familien min, men jeg tror at for mye av tykt blod øker stressnivået

http://jech.bmj.com/content/59/7/574.abstract?maxtoshow=&HITS=10&hits=10&RESULTFORMAT=&fulltext=friends&andorexactfulltext=and&searchid=1&FIRSTINDEX=0&sortspec=date&resourcetype=HWCIT

[Gjest Ts]

Jeg, 10 år eldre enn deg- opplever at jeg vokser fra venninnene mine etterhvert. Eller at jeg har ulike venninner i ulike faser.. Som småbarnsmor hadde jeg noen- disse ble så byttet ut med andre da jeg ble alenemor. Nå som jeg er gift igjen har jeg ikke kontakt med de single venninnene.

Jeg har noen venniner som er der uansett situasjon. Disse bor i andre byer, men kontakten er der med en gang vi møtes- etter 25 år.

Som sagt jeg møter nye venninner hele tiden, og drifter gjerne videre etterhvert som jeg vokser fra eller endrer meg.

Anonym poster: 7f058fe1ec1e18e5e8c482f7131395ed

Er deilig å ha de venninnene som er der for deg uansett om det er på den andre siden av landet og hvor kjemien er like god selv om kontaktnivået er under hverdagslig og livssituasjonen er 25 eller 35. Disse venninnene er viktig gjennom hele livet. Takk for at du minner meg på det

[Steinar40]

Jeg er av den oppfatning av at vennskap har større innvirkning på hvordan vi har det psykisk, enn det familieforhold har. Er glad i familien min, men jeg tror at for mye av tykt blod øker stressnivået

http://jech.bmj.com/...ourcetype=HWCIT

Ja, det er sikkert ikke akkurat uproblematisk med familiebånd. Men som regel er disse båndene sterkere enn andre. Som jo ikke er så rart.

Men det er greit å ha andre og mindre stressende relasjoner også

[Gjest A]

Er en 27 årig student i Trondheim, de fleste som jeg kjenner her i byen er via studier og felles bekjente. Kjenner noen som ikke kan studere pga psykiske lidelser og det er vanskelig å bli kjent med henne enda hun er koselig. Det er snakk om paranoia, angst og depresjoner så det sier vel seg selv at det sosiale er litt utelukket. Har også en venninne som ikke studerer her men som flytta hit pga byen i seg selv. Hun er det ikke vanskelig å bli kjent med men synes det er vanskelig å møte nye. Men hun går på arrangementer alene om hun må, konsert og meldte seg i en klubb innenfor hennes interessefelt i høst. Jeg tror at man må ut i disse omgivelsene for å finne vennskap og møte mennesker i forskjellige situasjoner. Mange studievenninner er allerede borte for meg, og nye har kommet inn i bildet. Meld deg på ting, reis og treff mennesker i flere omgivelser. For skolen er ikke den eneste omgivelsen folk treffes.