Jeg tok min manns etternavn.. Nå angrer jeg.

[AnonymBruker]

Jeg giftet meg for ca. ett år siden, og tok det som en selvfølge at jeg skulle ta min manns etternavn. Trodde liksom det var det som var vanlig.

Nå i ettertid klarer jeg ikke å venne meg til navnet. Synes det er utrolig merkelig å presentere seg med det navnet, hilse på andre, osv osv osv. Dessuten har han vært gift før, og det plager meg veldig at noen andre har hatt etternavnet hans også.

Blir det veldig rart å bytte tilbake til mitt gamle etternavn?

Anonym poster: 8379ba5afaafa4af68cab45996a30588

[Silfen]

Nei, bytt tilbake.

[AnonymBruker]

nei, jeg hadde byttet om det ikke føles rett.

jeg tok ikke mannens etternavn, føler det blir å presentere meg som "mannens eiendom" om du forstår - tross for at jeg så på det som noe jeg selvsagt kom til å gjøre i mine yngre dager.

når det først var en realitet at jeg skulle gifte meg, og var eldre - så følte jeg mitt eget etternavn var en viktig del av min identitet.

Anonym poster: 66d32f59cf02a865ca5d0998cc48619d

[skruf]

Hva om du bytter til ditt etternavn og mannen sitt, med bindestrek? Det gjorde jeg, føltes litt mere naturlig, og da er det ikke bare han sitt navn som er etternavnet, men begge navnene. Type Hansen-Nilsen

[Petalouda]

jeg er også usikker på dette med navnebytte. men jeg syns helt klart at dersom du ikke klarer å venne deg til det bør du vurdere sterkt å bytte tilbake. hva syns mannen din da .. ?

[Amens]

Om du synes det føles feil så kan du selvfølgelig bytte tilbake til ditt gamle navn.

Jeg kvittet meg med mitt etternavn som jeg hadde fått av pappa, og tok mellomnavnet mitt som etternavn. Det er mamma og mine besteforeldres etternavn. Også tok jeg min manns etternavn som mellomnavn. Han tok mitt nye etternavn som sitt mellomnavn. Er enda litt uvant, men jeg liker det^_^

Du er forresten ikke helt alene om å angre på navnbytte. Min bestemor gjør det og min svigerinne gjør det.

[Petalouda]

vet om mange som angrer. jeg er fortsatt veldig usikker, jeg byttet forrige gang og angret, og tok tilbake mitt opprinnelige navn lenge før jeg tok ut skilsmisse.

[AnonymBruker]

Klart du kan bytte tilbake! Jeg tok min manns etternavn og har aldri angret, men om jeg skulle ha angret hadde det ikke kostet meg en kcal og bytte tilbake.

Anonym poster: 6fbe1030132d1a3a27d17bfad78b5606

[Gjest X-1]

Bytt tilbake, det er intet problem

[juliane]

Kanskje du kan ta tilbake ditt eget som etternavn og beholde mannen sitt som mellomnavn? Så får du tilbake din egen "identitet", mens dere fremdeles er knyttet sammen på et vis?

[Snipa]

Man er knyttet sammen når man er gift. Selv med ulike etternavn.

[NewYorkNewYork]

Moren min byttet tilbake. Det er helt uproblematisk. Det er ikke navnet som knytter dere sammen.

[Amarinda]

Om du synes det føles feil så kan du selvfølgelig bytte tilbake til ditt gamle navn.

Jeg kvittet meg med mitt etternavn som jeg hadde fått av pappa, og tok mellomnavnet mitt som etternavn. Det er mamma og mine besteforeldres etternavn. Også tok jeg min manns etternavn som mellomnavn. Han tok mitt nye etternavn som sitt mellomnavn. Er enda litt uvant, men jeg liker det^_^

Du er forresten ikke helt alene om å angre på navnbytte. Min bestemor gjør det og min svigerinne gjør det.

Vi har også tatt hverandres etternavn som mellomnavn. Et kompromiss og en fin måte å gjøre det på, da begge har sjeldne etternavn som vi begge er for knyttet til. Men er veldig uvant når jeg en sjelden gang introduserer meg med begge etternavn..

[Gjest loren]

Det har vel ingenting å si hva mannen synes som oen her oppe spør om..

Ikke noe problem å bytte tilbake, min eks-svigermor gjorde det allerede på 80-tallet da hun aldri ble vant til navnet, så nå 30 år etter burde det iallefall være OK?

[Anglofil]

Jeg ville ha byttet tilbake. Tok heller ikke mannens navn, for meg var det bare feil å gjøre.

Mvh Yvonne

[Rakkerunge]

Det har vel ingenting å si hva mannen synes som oen her oppe spør om..

Ikke noe problem å bytte tilbake, min eks-svigermor gjorde det allerede på 80-tallet da hun aldri ble vant til navnet, så nå 30 år etter burde det iallefall være OK?

Selvfølgelig har det noe å si hva mannen syns! Hvis han syns det er innmari kjipt at hun ikke trives med hans navn og vil fjerne det igjen, så vil jeg våge å påstå at det bør hensynstas. Vi kvinner er så opptatt av at det skal tas hensyn til våre følelser i enhver situasjon; det skulle da bare mangle om vi ikke også tar hensyn til mannens? Jeg ville tatt en samtale med ham om dette. Hvis det ikke betyr noe for ham, er det jo bare å bytte tilbake. Men om det sårer ham, er jo et kompromiss - med hans etternavn som mellomnavn f.eks - noe som kanskje bør vurderes?

[Gjest loren]

Selvfølgelig har det noe å si hva mannen syns! Hvis han syns det er innmari kjipt at hun ikke trives med hans navn og vil fjerne det igjen, så vil jeg våge å påstå at det bør hensynstas. Vi kvinner er så opptatt av at det skal tas hensyn til våre følelser i enhver situasjon; det skulle da bare mangle om vi ikke også tar hensyn til mannens? Jeg ville tatt en samtale med ham om dette. Hvis det ikke betyr noe for ham, er det jo bare å bytte tilbake. Men om det sårer ham, er jo et kompromiss - med hans etternavn som mellomnavn f.eks - noe som kanskje bør vurderes?

Da mener vi forskjellig

Jeg bestemmer mitt navn, han bestemmer sitt, eventuelle barns bestemmer vi sammen.

[Anglofil]

Selvfølgelig har det noe å si hva mannen syns! Hvis han syns det er innmari kjipt at hun ikke trives med hans navn og vil fjerne det igjen, så vil jeg våge å påstå at det bør hensynstas. Vi kvinner er så opptatt av at det skal tas hensyn til våre følelser i enhver situasjon; det skulle da bare mangle om vi ikke også tar hensyn til mannens? Jeg ville tatt en samtale med ham om dette. Hvis det ikke betyr noe for ham, er det jo bare å bytte tilbake. Men om det sårer ham, er jo et kompromiss - med hans etternavn som mellomnavn f.eks - noe som kanskje bør vurderes?

Nei, det er ingen selvfølgelighet i dette. Navn er personlig, og til syvende og sist har i grunn ektefellen ingen rett til å bestemme. Man kan uttrykke et ønske, selvfølgelig, men noe mer enn det har strengt tatt ikke ektefellen krav på slik jeg ser det.

Mvh Yvonne

[Rakkerunge]

Nei, det er ingen selvfølgelighet i dette. Navn er personlig, og til syvende og sist har i grunn ektefellen ingen rett til å bestemme. Man kan uttrykke et ønske, selvfølgelig, men noe mer enn det har strengt tatt ikke ektefellen krav på slik jeg ser det.

Mvh Yvonne

Jeg mente nå heller ikke at han skal bestemme, men at også hans følelser bør bety noe. Gir man katten i om man sårer ektemannen sin, fordi man setter sine egne ønsker og behov høyere, så har man litt feil prioriteringer etter min mening. Ja, navn er personlig. Så også for mannen hvis navn man selv har valgt å bytte til. Hva om en mann hadde sagt at han ikke ønsket at hans kommende kone skulle bruke hans etternavn? Mange ville blitt såret av det. Jeg mener bare at man bør kunne klare å ta hensyn til hverandres følelser i et ekteskap; ikke bare kvinnens.

[Anglofil]

Jeg mente nå heller ikke at han skal bestemme, men at også hans følelser bør bety noe. Gir man katten i om man sårer ektemannen sin, fordi man setter sine egne ønsker og behov høyere, så har man litt feil prioriteringer etter min mening. Ja, navn er personlig. Så også for mannen hvis navn man selv har valgt å bytte til. Hva om en mann hadde sagt at han ikke ønsket at hans kommende kone skulle bruke hans etternavn? Mange ville blitt såret av det. Jeg mener bare at man bør kunne klare å ta hensyn til hverandres følelser i et ekteskap; ikke bare kvinnens.

Mannen min ville ikke at jeg skulle ta hans navn. Mest fordi han synes slike tradisjoner er tullete. Så akkurat det har jeg erfart selv. Og selvfølgelig var det hans rett å mene det.

Og hvem har kun snakket om kun kvinnens følelser? For meg er det irrelevant om det handler om kvinner eller menn.

Som sagt, det er greit å komme med ønsker eller følelser, men hvorfor skal en parts følelser veie tyngre enn den andre parten? I dette tilfellet har faktisk ts prøvd, og det ser ut til at hun føler sterkt for dette. Da ser jeg ærlig talt ikke relevans for mannens meninger. Hun har prøvd, det fungerer ikke, hun må dermed også få lov til å bestemme over eget navn.

Mvh Yvonne