Ensom alene, utilpass sammen med andre...

[AnonymBruker]

Jeg må bare få ut følelsene mine. Fredag- og lørdagskveldene er de vanskeligste å komme seg gjennom, det er den tyngste delen av uken. Når jeg vet at så mange er sammen med venner/familie og koser seg, mens jeg bare sitter her...

Jeg er så ensom når jeg er alene, men også så utilpass sammen med andre mennesker. Det vil si at jeg egentlig aldri har det godt. Har ikke hatt noen venner siden jeg var 12 år gammel (ti år siden), så jeg har på en måte mistet alle sosiale evner, og har ikke kunnet utvikle disse antennene - altså har jeg komt inn i en ond sirkel hvor jeg ikke får venner fordi jeg ikke eier sosiale evner, og hvor jeg ikke får utviklet disse evnene fordi jeg ikke har venner.

Ønsker så gjerne å ha relasjoner med andre mennesker... ha en samtale med et annet menneske. Føle meg littegranne normal. Dette er et tomt liv. Men på den annen side unngår jeg også å oppsøke kontakt, for jeg føler alltid at jeg er en byrde for dem jeg er sammen med. Jeg har rett og slett ingenting å tilby noen, jeg har ingenting å tilføye til noen andres liv.

Vet ikke hvor jeg vil med dette... lurer på om noen andre er/har vært i samme situasjon, eller om noen bare vil dele sine tanker? Blir glad for alle kommentarer, da føler jeg meg litt mindre alene.

Anonym poster: 30ff42703d67319ff60d435794cd54be

[AnonymBruker]

Har du noen eksempler på situasjoner sammen med andre der du føler at du ikke har hatt sosiale evner?

Anonym poster: 00eda29cc90a701a4fe5406d9b36fc7c

[Cupcake92]

Jeg hadde en periode hvor jeg følte meg fryktelig ensom når jeg var alene, og like ensom når jeg var med andre mennesker. Følte bare at jeg ikke passet helt inn.

Lang historie kort, jeg bestemte meg for å snu det rundt. Dette er mitt liv, og det er bare jeg som kan bestemme hva jeg skal gjøre med det. Jeg kan gjøre meg selv lykkelig. Så jeg sluttet å se på meg selv (til en viss grad) og har begynt å snu meg mer mot andre mennesker. Tatt opp kontakt med gamle venner, går ut, gjør ting. Føler at jeg er en del av samfunnet. Jeg utfordrer meg selv, og gjør ting jeg aldri hadde trodd at jeg skulle klare. Og det virker faktisk. Jeg har ikke vært så lykkelig på mange år.

Høres også ut som om du sliter med selvtilliten din. Har du prøvd å søke hjelp hos psykolog? Det kan hjelpe mye.

Er også en side her inne, hvor man kan finne venner. De fleste liker å møte nye, uansett hvordan de er. Alle er forskjellige, og det er gode kvaliteter og ting vi kan lære av alle.

Hvis du føler at du trenger det, så kan du godt ta kontakt på PM.

Men jeg regner også med at du får masse gode råd her.

Endret 8. desember 2012 av Cupcake92

[Nytt liv]

Jeg er i 30 årene, snart 40 etterhvert. Jeg sitter også alene hver kveld, hver helg, år etter år. Har en sosial jobb, men jeg er alene. Du er 20 år. Jeg er dobbelt så gammel som deg. Du kan gjøre det mye bedre en meg i livet ditt, og det unner jeg deg av hele mitt hjerte. Aldri gi opp!

[Lilac]

Vær så snill å send meg en innboksmelding, ts?

[Steinar40]

Ja, kanskje det er flere i samme situasjon her som kan få kontakt og komme i sammen

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat slik som deg ts, så vet godt hvordan du har det Jeg blir så lei meg på dine vegne for jeg vet hvor tøft og ensomt det er... Jeg sliter også med det at jeg vet at andre er ute med familie/venner etc., og jeg sitter her alene... Jeg føler også jeg er til bry for andre, så det kjenner meg også igjen i...

Det viktigste er at du ikke gir opp... Har du noen hobbier som gjør at du kommer i kontakt med andre? Frivillighetsarbeid eller noe sånn kanskje?

Anonym poster: 1aead2d328d35558ba26451247c909f2

[Gjest Kjærleik]

Dette var godt skrevet, ts. Det traff meg rett i hjertet. Hvorfor? Fordi jeg kjenner meg godt igjen i det. Likevel er det lei lesning -for det er synd at du føler det på denne måten.. Dersom du har lyst, må du gjerne skrive en melding til meg. Det hadde vært hyggelig

[Junine]

Send meg en melding, hvis du vil prate med noen!

[Pringle]

Hva skjedde da du var 12?

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, alle sammen! Jeg skal ikke si at det var godt å høre at det er flere som føler det slik som jeg gjør, det er selvfølgelig veldig trist... men det hjelper meg litt å vite at jeg ikke er den eneste, og at det ikke er så unormalt. Jeg er ikke alene om å være alene, det er en rar form for trøst i det... Takk til alle som sier at jeg kan ta kontakt også, det er veldig flott å vite at jeg kan det.

Har du noen eksempler på situasjoner sammen med andre der du føler at du ikke har hatt sosiale evner?

Jeg føler meg dum i så å si alle sosiale sammenhenger. Enten det er i familiebesøk, eller noe så enkelt som å stå i kassen på butikken... kan til og med føle meg rar bare ved å gå forbi noen på gaten. (Jeg skjønner også hvor rart det er at jeg føler meg rar i sånne situasjoner!)

Lang historie kort, jeg bestemte meg for å snu det rundt.

Jeg er glad for at det ordnet seg for deg. Tro meg, jeg har ofte nok vært inne på tanken om å "snu ting rundt", men jeg vet ikke hvor jeg kan begynne... jeg har kanskje ikke tro på at det i det hele tatt er mulig.

Jeg er i 30 årene, snart 40 etterhvert. Jeg sitter også alene hver kveld, hver helg, år etter år. Har en sosial jobb, men jeg er alene. Du er 20 år. Jeg er dobbelt så gammel som deg. Du kan gjøre det mye bedre en meg i livet ditt, og det unner jeg deg av hele mitt hjerte. Aldri gi opp!

Takk

Klarer jeg det, klarer du det også!

Hva skjedde da du var 12?

Ikke noe spesielt, ikke som jeg er klar over... jeg var usosial før den tid også, men hadde venner som jeg var med innimellom. Det er bare det at jeg ikke har hatt venner siden den gang. Har hatt "venner" på skolen oppigjennom, men ikke noe utenom skoletid. Kanskje de følte at de hadde noe å tjene på å være med meg der, siden jeg har pleid å være skoleflink... men i andre sammenhenger har jeg som sagt aldri hatt noe å gi noen.

Kanskje jeg har veldig dårlig selvtillit, men jeg føler bare at jeg tenker realistisk. Jeg kan ikke lure meg selv til å tro at jeg er mer enn jeg er.

Anonym poster: 30ff42703d67319ff60d435794cd54be

[AnonymBruker]

Det viktigste er at du ikke gir opp... Har du noen hobbier som gjør at du kommer i kontakt med andre? Frivillighetsarbeid eller noe sånn kanskje?

Prøver å finne det som passer for meg, finne ut hva som interesserer meg og eventuelt hvilke evner jeg har... sånn sett tror jeg at ensomhet kan være litt sunt i blant, man får god til å bli kjent med seg selv. Men en mellomting ville nok ha vært enda sunnere.

Anonym poster: 30ff42703d67319ff60d435794cd54be

[Gjest NotSo]

Jeg føler meg dum i så å si alle sosiale sammenhenger. Enten det er i familiebesøk, eller noe så enkelt som å stå i kassen på butikken... kan til og med føle meg rar bare ved å gå forbi noen på gaten. (Jeg skjønner også hvor rart det er at jeg føler meg rar i sånne situasjoner!)

Kanskje jeg har veldig dårlig selvtillit, men jeg føler bare at jeg tenker realistisk. Jeg kan ikke lure meg selv til å tro at jeg er mer enn jeg er.

Anonym poster: 30ff42703d67319ff60d435794cd54be

Dum, som i lite intelligent eller dum som at du er utilpass. At du ikke føler deg komfortabel i settingen og føler at du ikke passer inn?

Noe jeg har lært i det siste er at det "realistiske" bildet du har av deg selv, som oftest ikke er så realistisk allikevel. Folk ser på deg på andre måter, fordi du som regel fokuserer på de negative sidene ved deg selv, mens andre heller trekker fram de positive. Du må også lære deg til å foksuere på det positive ved deg selv og utfordre deg selv litt. Selv om du tror du ikke klarer noe, prøv iallefall. Om du enten hopper i det eller tar babysteg har ikke noe å si, så lenge du utforder deg selv og klarer å si til deg selv at dette klarer du

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor jeg vil med dette... lurer på om noen andre er/har vært i samme situasjon, eller om noen bare vil dele sine tanker? Blir glad for alle kommentarer, da føler jeg meg litt mindre alene.

Anonym poster: 30ff42703d67319ff60d435794cd54be

25 år og i samme situasjon og hel ærlig så dreper det meg. Dagene blir jo de samme hele tiden samtidig som man ser på facebook og leser på KG om alle som går på konsert, kino drikker, får kjæreste, høvler over halve byen.

Hvorfor er jeg alene? Alltid vært og ikke tenkt på hvordanman kommer ut av sirkelen. På vgs satte jeg meg for meg selv fordi jeg var sjenert, begynte på uio ble kjent med noen under fadderuke som slutta raskt og jeg endte med å tilbringe all tidenalene hjme for å lese og sa til meg selv at det er jo vanlig å ikke på venner på blindern. Ettertid ser jeg jo at studietidne skal være noe av det mest sosiale i ens liv, og at jeg sikkert hadde fått b¨de venner og kjærester om jeg hadde gått på fester(turte jo aldri for jeg kjente ingen) eller vertfall engasjert meg i en studentorganisasjon.

Hadde vært gøy å si at jeg i vertfall klarte studiene, men det gjorde jeg ikke, sykt tungt å lese på noe helt alene som egentlig ikke er så interessant.

Kan legge til at naboene har blitt leger,advokater osv.

Anonym poster: 95f301c2b4ef7f104445657ddf7baf31

[Pip3]

Hei

Trist å lese. Send PM om du har lyst, har ganske lignende erfaringer som du beskriver.

[AnonymBruker]

Kanskje du skulle startet med en støttekontakt? En som har erfaring med de som føler seg sosialt utilpass? Da får du 4 timer i uka med sosial omgang, der du kan øve deg på være med én person av gangen i starten, og å bli med i grupper etter hvert. Du kan prate med en psykolog først, og spørre hvordan du skal gå frem.

Anonym poster: c95aaa2cc779287c80f2d278023aae7e

[AnonymBruker]

Du er ikke alene nei, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg er 1 år eldre enn deg, men har til tross for denne usosial-delen av meg fått både barn og mann. Slitsomt nok å være sosial med de hver dag, har aldri lyst å finne på noe sosialt med andre fordi nå får jeg i både pose og sekk, på en måte. Så sirkelen blir sjelden brutt. Det hender jeg blir trukket avgårde på sosiale treff, men føler meg veldig utilpass selv med gamle venner gjennom flere år.

Begynn med å se etter hobby i form av trening, spesiell type trening som kickboksing/yoga etc- der finner du mye hjelp etterhvert i form av mestringsfølelser. Har god erfaring selv.

Oppdater deg ofte på aviser, ukeblader, magasiner og internett, eller "fordyp" deg i en interesse som kan hjelpe under en samtale, slik at du har noe å snakke om.

Bruk tid på egenpleie, som ansiktmasker, fotbad, barbering, gode dusjer eller bad om du har det- slike ting føles som kvalitetstid for meg og dermed føler jeg meg som en litt bedre person. Jeg bruker i tillegg å eksperimentere med sminke, farger håret litt og negler, og kjøper et nytt plagg eller to i mnd, uten at jeg føler meg som en dukke selvsagt. Men det sistnevnte er ikke et must for å være fornøyd med seg selv.

Dette var noen av mine tanker, disse rådene jeg har delt nå er de som har fått meg ut av det verste og som på et vis skaffet meg en morsom og bra kjæreste

Anonym poster: cbd2bbf523488b7d544dfb018d287652

[Gjest gutt_i_20_årene]

Jeg slet med mye av det samme som TS og noen av dere andre her. I mitt tilfelle var det en tur til DPS som gjorde utslaget for meg. Ble diagnostisert med angst og agoraforbi. Selv om ikke alt kan forklares i mitt tilfelle (for min egen del) så var medisinen jeg fikk en life changer! Når ler jeg og smiler og skravler med fremmede osv og generelt merker jeg at mitt smil tiltrekker seg andres smil

Ta grep om ditt eget liv og oppsøk psykolog så fort som mulig ikke vent i mange år slik jeg gjorde!

[AnonymBruker]

Kunne nesten vært jeg som hadde skrevet dette. Jeg får så mye angst når jeg er sammen med andre at jeg unngår kontakt med andre mennesker så mye som mulig, men samtidig er det trist å være så mye alene og ikke ha noe nettverk/vennekrets i det hele tatt. Har ikke blitt frisk av angsten selv om jeg har gått til psykolog i flere år og jobbet en del med meg selv...

Sender en klem til deg TS Det er flere av oss...

Anonym poster: 59ebc5ef4d5cb9aefb23558e5440b337

[Drømmespill]

jeg kjenner meg veldig godt igjen der TS.

Jeg har alltid følt meg så utilpass, alltid følt at kanskje det er noe galt med meg?

Det var ikke før jeg spurte samboeren min for noen måneder siden om jeg var litt sosialt klein, at han forklarte meg at det var jeg absolutt ikke. Han følte at jeg stod sterkere sosialt enn han, noe som jeg aldri hadde følt.

Så da måtte jeg begynne å analysere tankene mine litt, og jeg fant etterhvert ut at slike tanker jeg gikk rundt med er noe alle har, bare at jeg gjorde dem veldig store. Å være usikker på om en setning kom ut riktig, om en handling ble dømt nedenom og hjem er noe alle føler og kjenner på. Det er viktig å huske at alle i samme rom som deg egentlig tenker de samme tankene om seg selv. Og så må du tenke over hvordan du ser andre. Tenker du at en person er helt megateit bare fordi han/hun sa noe som ikke ga mening? Nei, det er egentlig glemt ganske så fort. Prøv å tenk på at de andre i rommet også føler det samme om seg selv, kanskje ting løsner litt for deg da? Det gjorde det for meg ihvertfall