Hvorfor føler kristne/ troende at det hjelper å tro på Gud når det skjer noe fælt?

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke helt å se det fornuftige i dette resonnementet. Det som fikk meg til å begynne å tenke på dette er en bekjent som er kristen. Barnet hennes har fått en sykdom som kan slå ut "alle veier". Dvs, det kan gå bra, det kan bli noen komplikasjoner/ mèn eller store og alvorlige. Så sa hun at da er det hvertfall godt at hun tror på Gud og at han styrer alle ting. Men hvorfor hjelper det? Hva er det for en trøst?

Anonym poster: 765a58168e12fc6c7c06850da4afb275

[Gjest Yellow Taxi]

Folk som mister noen eller står i fare for dette har en tendens til å febrilsk klamre seg til religion fordi dette er den eneste virkelighetsoppfatningen som åpner for at de får treffe sine kjære igjen. Men jeg tror de færreste faktisk tror på religionen sin innerst inne. Om folk virkelig hadde trodd at med en gang du dør kommer du til et perfekt sted hvor du får treffe alle dine avdøde kjære så tror jeg selvmordstallene hadde vært langt, langt høyere enn de faktisk er.

Folk prøver så godt de kan å overbevise seg selv og det er slike mennesker som har størst behov for å også overbevise hele verden. Det blir det samme som at det er en stor andel av skaphomofile blant homofobe. De har en indre usikkerhet og får derfor et behov for å overbevise seg selv ved å forsøke og overtale alle rundt dem.

[floppesopp]

Nå man finner seg selv i en situasjon man ikke har kontroll over, vil man gjerne gjøre noe slik at man får en følelse av kontroll igjen. Ved å henvende seg til noe større enn seg selv - i dette tilfellet Gud - kan man føle på at "det er en mening bak det", som gjør at det ikke oppleves like 'uforståelig'. Mennesket har problemer med å fatte situasjoner som ikke har noen mening, vi vil alltid finne ut hvorfor ting er som de er, enten det er gjennom vitenskap eller religion.

[Gjest Badebuksa]

Folk som mister noen eller står i fare for dette har en tendens til å febrilsk klamre seg til religion fordi dette er den eneste virkelighetsoppfatningen som åpner for at de får treffe sine kjære igjen. Men jeg tror de færreste faktisk tror på religionen sin innerst inne. Om folk virkelig hadde trodd at med en gang du dør kommer du til et perfekt sted hvor du får treffe alle dine avdøde kjære så tror jeg selvmordstallene hadde vært langt, langt høyere enn de faktisk er.

Folk prøver så godt de kan å overbevise seg selv og det er slike mennesker som har størst behov for å også overbevise hele verden. Det blir det samme som at det er en stor andel av skaphomofile blant homofobe. De har en indre usikkerhet og får derfor et behov for å overbevise seg selv ved å forsøke og overtale alle rundt dem.

Nei, for de som tar selvmord begår en synd

[Arminius]

Jeg klarer ikke helt å se det fornuftige i dette resonnementet. Det som fikk meg til å begynne å tenke på dette er en bekjent som er kristen. Barnet hennes har fått en sykdom som kan slå ut "alle veier". Dvs, det kan gå bra, det kan bli noen komplikasjoner/ mèn eller store og alvorlige. Så sa hun at da er det hvertfall godt at hun tror på Gud og at han styrer alle ting. Men hvorfor hjelper det? Hva er det for en trøst?

Anonym poster: 765a58168e12fc6c7c06850da4afb275

Men behøver i grunnen du å se fornuften i hennes personlige resonnement da? Eller er din venninnes trøst i en ekstremt vanskelig tid også gefundenes fressen man kan gjøre til en dogmatisk slagmark?

[AnonymBruker]

Personlig er jeg troende.. Ikke hyper kristen men jeg er troende..

Og jeg tror også det er mening med alt som skjer, eller så hadde det ikke skjedd..

Er nok håpet man har som gjør at man klamrer seg til det man tror på, håp om ett svar kanskje...

Vi har vel alle ett håp i oss.. Og vi har alle vår måte og holde fast ved det...

Man kan leve livet forlengs, og kan prøve og tolke det baklengs og da kanskje finne svar..

Det er igrunn opp til hver enkelt..

Anonym poster: 1788f7605b1147a28b37f6f7404d34e4

[Tullepia]

Jeg klarer ikke helt å se det fornuftige i dette resonnementet. Det som fikk meg til å begynne å tenke på dette er en bekjent som er kristen. Barnet hennes har fått en sykdom som kan slå ut "alle veier". Dvs, det kan gå bra, det kan bli noen komplikasjoner/ mèn eller store og alvorlige. Så sa hun at da er det hvertfall godt at hun tror på Gud og at han styrer alle ting. Men hvorfor hjelper det? Hva er det for en trøst?

Anonym poster: 765a58168e12fc6c7c06850da4afb275

Fordi kristne tror at livet ikke ender med døden, men skal fortsette i evigheten. Det er klart at dette kan være en trøst når vonde ting skjer - det vonde får jo uansett ikke det siste ordet!

Så skal det sies at ikke alle kristne finner trøst i dette. Kristne kan, som alle andre, bli helt fortvilet over det vonde som skjer og føle at Gud er langt, langt borte. Dette er selvfølgelig helt naturlige reaksjoner.

[Gjest BettyBoop]

Jeg klarer ikke helt å se det fornuftige i dette resonnementet. Det som fikk meg til å begynne å tenke på dette er en bekjent som er kristen. Barnet hennes har fått en sykdom som kan slå ut "alle veier". Dvs, det kan gå bra, det kan bli noen komplikasjoner/ mèn eller store og alvorlige. Så sa hun at da er det hvertfall godt at hun tror på Gud og at han styrer alle ting. Men hvorfor hjelper det? Hva er det for en trøst?

Anonym poster: 765a58168e12fc6c7c06850da4afb275

hmm skjønner ikke jeg heller. Om gud styrer alt og jeg hadde vært kristen så hadde jeg tenkt mer at hvordan kunne gud gjøre ungen min alvorlig syk... Det hadde vært min tankegang om jeg var henne.

[AnonymBruker]

Men behøver i grunnen du å se fornuften i hennes personlige resonnement da? Eller er din venninnes trøst i en ekstremt vanskelig tid også gefundenes fressen man kan gjøre til en dogmatisk slagmark?

Nei, men hennes uttalelse gjorde meg veldig nysgjerrig på dette. På hvordan man kan se det som en trøst. En ting er hvis noen dør, da kan det sikkert hjelpe å tro på et evig liv etter døden. Men når noen blir alvorlig syke, da forstår jeg ikke at Gud kan hjelpe..

Jeg har barna mine på en kristen skole og det gjør meg i grunn enda mer interessert i og nysgjerrig på hvordan mennesker virkelig kan tro på Jesus og Gud. Jeg vil forstå resonnementet bak uttalelsene.

Anonym poster: 610d5fef59db484dbfe3814d04c4ae2f

[Arminius]

Nei, men hennes uttalelse gjorde meg veldig nysgjerrig på dette. På hvordan man kan se det som en trøst. En ting er hvis noen dør, da kan det sikkert hjelpe å tro på et evig liv etter døden. Men når noen blir alvorlig syke, da forstår jeg ikke at Gud kan hjelpe..

Jeg har barna mine på en kristen skole og det gjør meg i grunn enda mer interessert i og nysgjerrig på hvordan mennesker virkelig kan tro på Jesus og Gud. Jeg vil forstå resonnementet bak uttalelsene.

Anonym poster: 610d5fef59db484dbfe3814d04c4ae2f

Jeg tror ikke, jeg betrakter og erkjenner.

Men mitt resonnement er såpass forskjellig fra hennes at jeg er ikke rett addressat for en diskusjon rundt akkurat det.

[AnonymBruker]

"En minnestund er tilllyst i en av Newtowns kirker senere i kveld. Butikkene har fjernet reklame og isteden satt opp store plaketer der de oppfordrer folk til å be." (Aftenposten.no)

Hvorfor? Hvorfor skal folk be i denne situasjonen? Hvis Gud ønsket å stoppe det som skjedde, så ville h*n gjort det. Hvis Gud ønsker å trøste de pårørende, så gjør h*n det, uavhengig av hva mennesker ber Gud om å gjøre. Det å lukke øynene og stenge virkeligheten ute hjelper ikke for noe som helst, med mindre du er en av de direkte pårørte.

Anonym poster: 85f6573f1eb61f1192bb222e8d826f34

[Tullepia]

Nei, men hennes uttalelse gjorde meg veldig nysgjerrig på dette. På hvordan man kan se det som en trøst. En ting er hvis noen dør, da kan det sikkert hjelpe å tro på et evig liv etter døden. Men når noen blir alvorlig syke, da forstår jeg ikke at Gud kan hjelpe..

Jeg har barna mine på en kristen skole og det gjør meg i grunn enda mer interessert i og nysgjerrig på hvordan mennesker virkelig kan tro på Jesus og Gud. Jeg vil forstå resonnementet bak uttalelsene.

Anonym poster: 610d5fef59db484dbfe3814d04c4ae2f

Når noe vondt skjer som vi ikke kan kontrollere, er det et naturlig behov å ha noen rundt seg som viser omsorg. For sørgende uansett religion er det godt å ha mennesker rundt seg, selv om disse menneskene ikke kan bringe den døde tilbake til livet eller ta bort sorgen.

Slik tror jeg det er for enkelte religiøse når det gjelder Gud. De tror ikke Gud vil gjøre den syke frisk eller vekke den døde til live igjen, men de finner trøst i at Gud lytter til dem og vet hvordan de har det, akkurat som at de finner trøst i omsorg fra mennesker. Noen ganger er det godt å vite at man ikke er alene. I tillegg har de også håpet om en bedre fremtid.

Jeg vil anta at det er slik tankegangen deres er.

[Lutetium 71]

Jeg klarer ikke helt å se det fornuftige i dette resonnementet. Det som fikk meg til å begynne å tenke på dette er en bekjent som er kristen. Barnet hennes har fått en sykdom som kan slå ut "alle veier". Dvs, det kan gå bra, det kan bli noen komplikasjoner/ mèn eller store og alvorlige. Så sa hun at da er det hvertfall godt at hun tror på Gud og at han styrer alle ting. Men hvorfor hjelper det? Hva er det for en trøst?

Anonym poster: 765a58168e12fc6c7c06850da4afb275

Adam Savage, presenter of the television programme Mythbusters, which uses science to challenge urban legends, is not overly optimistic. He says he doesn't know of any conversions following his Emmy-nominated programme that tested Moon hoax theories.

"They want to believe desperately that someone is in charge," he says. "Even if it is someone who is working against us."

Ikke samme ting, men likevel tror jeg det er samme mekanismene bak. Det må være noen som tar vare på oss, ellers blir verden ett kaldt og trist, og ikke minst uberegnelig sted. Det er en måte å finne mening i kaoset, selv om det ingen mening er.

[jabx]

Og jeg tror også det er mening med alt som skjer, eller så hadde det ikke skjedd..

Så Gud styrer alt direkte?

[jabx]

Breiviks handlinger var Guds vilje? Gud hadde en mening med det?

[AnonymBruker]

Dere forstår ikke.

Jeg er kristen, og har opplevd mye fælt i livet. Mistet personer i nærmeste familie, sykdom, mye familiedrama, etc. Gud forhindrer ikke at slike ting skjer, men han er der og gir trøst og styrke til å takle det som kommer. Når man kommer gjennom tøffe ting blir man sterkere, mer empatisk og åpen for at andre også kan ha problemer, og på den måten bli flinkere til å se andre som trenger hjelp.

Hadde jeg ikke hatt Jesus som støtte i livet hadde det nok gått veldig galt for min del.

Og, når det er sagt, så er det ikke sånn at jeg "håper og tror" at det fins noe større der ute. Jeg vet at Gud fins. Han er så tilstede i alt, men for de som ikke er åpne for å se det går glipp av det. Dessverre.

Anonym poster: 6037ac92cabc2e6c71712ba6203974e9

[debattanten]

Gud, eller religion generelt er jo et godt sted å løpe når virkeligheten blir for tøff mener jeg. Uten religion må sinnet ta hele støten selv, med de kalde og fæle faktaene det medfører. Virkeligheten kan være brutal noen ganger, og da er det vanskelig for mange å takle det selv. Det kan være komfortabelt å støtte realiteten på noe som er utenfor selvet.

[Tullepia]

Gud, eller religion generelt er jo et godt sted å løpe når virkeligheten blir for tøff mener jeg. Uten religion må sinnet ta hele støten selv, med de kalde og fæle faktaene det medfører. Virkeligheten kan være brutal noen ganger, og da er det vanskelig for mange å takle det selv. Det kan være komfortabelt å støtte realiteten på noe som er utenfor selvet.

Slik snakker den uerfarne. Når livet rammer deg med full tyngde vil du oppdage at virkeligheten er så brutal at du selv kjenner at å ha noen å støtte seg til er alfa og omega. Da snakker jeg ikke om guder, men om mennesker. Vi trenger alle omsorg og støtte fra de rundt oss når livet farer hardt med oss. Noen har også en ekstra støtte i Gud/guder. Ingen av disse tingene er tegn på at man er svak, eller at man ikke lar sinnet ta hele støten selv.

Alle som har erfaring med dødsbudskap vet at ethvert menneskelig sinn har sine forsvarsmekanismer for å ta inn budskapet i små doser. Benektelse, sinne, følelse av uvirkelighet osv er sinnets måte å ta inn det grusomme litt etter litt. På den måten beskytter sinnet seg selv, slik at man ikke blir overveldet av nyheten.

Så det der tøyset om støtte utenfor seg selv må du lenger ut på landet med, og du kan ta selvgodheten med deg. Alle mennesker trenger støtte, menneskelig og i noen tilfeller guddommelig, men sorgen er det uansett en selv som må bære.

[debattanten]

Slik snakker den uerfarne. Når livet rammer deg med full tyngde vil du oppdage at virkeligheten er så brutal at du selv kjenner at å ha noen å støtte seg til er alfa og omega. Da snakker jeg ikke om guder, men om mennesker. Vi trenger alle omsorg og støtte fra de rundt oss når livet farer hardt med oss. Noen har også en ekstra støtte i Gud/guder. Ingen av disse tingene er tegn på at man er svak, eller at man ikke lar sinnet ta hele støten selv.

Alle som har erfaring med dødsbudskap vet at ethvert menneskelig sinn har sine forsvarsmekanismer for å ta inn budskapet i små doser. Benektelse, sinne, følelse av uvirkelighet osv er sinnets måte å ta inn det grusomme litt etter litt. På den måten beskytter sinnet seg selv, slik at man ikke blir overveldet av nyheten.

Så det der tøyset om støtte utenfor seg selv må du lenger ut på landet med, og du kan ta selvgodheten med deg. Alle mennesker trenger støtte, menneskelig og i noen tilfeller guddommelig, men sorgen er det uansett en selv som må bære.

Har opplevd flere nedturer i mitt liv jeg, har støttet meg på mange ting, men aldri en Gud. Var vel egentlig det som var poenget her, at religion/guder og den slags er ting mange går til når livet er tøft.

Var ikke meningen å formidle at nedturene i livet skal utelukkende takles av selvet, men prøvde bare å komme med mitt synspunkt på førsteposten. Hvor jeg mener at grunnen er nettopp det, at det kan være tungt å takle alt selv.. Noen støtter seg på noe større enn seg selv som ikke finnes, men finner trøst i det. Jeg er mer tilhenger av det menneskelige.

Så støtte utenom seg selv er vel ikke tøysete? Jeg mener bare at det guddommelige er tøysete.

[Tullepia]

Har opplevd flere nedturer i mitt liv jeg, har støttet meg på mange ting, men aldri en Gud. Var vel egentlig det som var poenget her, at religion/guder og den slags er ting mange går til når livet er tøft.

Var ikke meningen å formidle at nedturene i livet skal utelukkende takles av selvet, men prøvde bare å komme med mitt synspunkt på førsteposten. Hvor jeg mener at grunnen er nettopp det, at det kan være tungt å takle alt selv.. Noen støtter seg på noe større enn seg selv som ikke finnes, men finner trøst i det. Jeg er mer tilhenger av det menneskelige.

Så støtte utenom seg selv er vel ikke tøysete? Jeg mener bare at det guddommelige er tøysete.

Det sier du fordi du mener guder er oppspinn, noe som er helt greit. Men hvis man mener at guder er ekte og levende, da er saken en annen. Det gudelige blir da like virkelig som det menneskelige, og det blir verken rart, svakelig eller merkelig at de da også søker trøst derfra.

Jeg skjønner godt poenget ditt, men du må tenker over hvordan du ordlegger deg. Det som tas opp i tråden her er ganske sensitivt og griper rett inn i det såreste i mennesket - nemlig lidelsen. Selv om vi kan være uenige om guder fins, så må vi har forståelse for reaksjonen om å søke trøst hos guddommen. Det er nemlig akkurat den samme reaksjonen som skjer når vi søker trøst hos mennesker. Å snakke nedsettende om dette behover er å kaste stein i glasshus, for behovet for trøst og støtte er like stort hos ateister som teister. Forskjellen ligger bare i hvem man søker seg til.