En annerledes kjærlighetssorg

[MiracleG]

Den store kjærligheten som aldri ble, hva slags sorg er det, og hvordan sørge seg ferdig over den?

Vennen min mistet hun som trolig var kvinnen i hans liv i en ulykke i fjor. De var ikke kjærester, men i følge min venn var de "på vei" til å bli det. Han bærer preg av sorgen. De hadde noe spesielt sammen, men var ikke et par. I forgårs hadde vi en sjeldent åpen mann til mann prat. Han sørger fortsatt over denne kvinnen, det som kunne ha vært, og nå har det gått mer enn et år siden den tragiske ulykken.

Jeg lurer på hvor lenge han skal bære denne sorgen som er en type sorg jeg ikke kjenner. Noen som har opplevd noe i nærheten av dette? Hva skal jeg som venn gjøre for å hjelpe?

[AnonymBruker]

Selv hadde jeg dvelt med tanker som: "Hva hadde skjedd om hun ikke døde? Hadde vi blitt sammen?".

Det er nok en sorg som innebærer å miste en venn man hadde følelser for. Og som man aldri får se igjen.

Anonym poster: 348fe9501f376b2b164a81e92700a7dd

[HHH]

Jeg har ikke opplevd noe lignende selv, men vil tro at det viktigste er å gi han rom til å sørge i like stor grad som en som har mistet sin kjæreste i en ulykke, da han tydeligvis hadde såpass store følelser. Samtidig er det også lurt for deg siden du er kamerat å ta rollen som en som kan få han til å tenke på andre ting, kanskje introdusere han for en ny en (ikke før han er klar for det da selvfølgelig, og ikke på en tydelig og pressende måte). Ta han med på evt fester eller arranger noen byturer etc. snakk med han om det vonde, men vis han også hva livet har å tilby;) 1 år er heller ikke så lang tid når det kommer til å sørge.

[MiracleG]

Selv hadde jeg dvelt med tanker som: "Hva hadde skjedd om hun ikke døde? Hadde vi blitt sammen?".

Det er nok en sorg som innebærer å miste en venn man hadde følelser for. Og som man aldri får se igjen.

Anonym poster: 348fe9501f376b2b164a81e92700a7dd

Ja, det stemmer. Men han sørger som om han har mistet sin elskede, og han sørger med stor S.

[MiracleG]

Jeg har ikke opplevd noe lignende selv, men vil tro at det viktigste er å gi han rom til å sørge i like stor grad som en som har mistet sin kjæreste i en ulykke, da han tydeligvis hadde såpass store følelser. Samtidig er det også lurt for deg siden du er kamerat å ta rollen som en som kan få han til å tenke på andre ting, kanskje introdusere han for en ny en (ikke før han er klar for det da selvfølgelig, og ikke på en tydelig og pressende måte). Ta han med på evt fester eller arranger noen byturer etc. snakk med han om det vonde, men vis han også hva livet har å tilby;) 1 år er heller ikke så lang tid når det kommer til å sørge.

Takk, snille deg. Det er morsomt at du nevner det med å ta han med ut på ting og introdusere han for nye damekandidater. Prøvd. Feilet. Trenger ikke min hjelp der. Han er alltid populær hos damene, og nå som han er i sorg, tung til sinns og "utilgjengelig" er han som en magnet på damene. Problemet er at han "ser" dem ikke. Dødfødt.

Jeg gir han gjerne tid, men er mildt sagt forbauset over hvor dypt det stikker. De var visstnok ikke "intime" med hverandre en gang. Tom for idéer. Savner den glade vennen min.

Endret 7. desember 2012 av MiracleG

[Alice123]

Går han til noen form for terapi?

[MiracleG]

Går han til noen form for terapi?

Nei, tror ikke at han gjør det. Vet ikke om han trenger det. Han er en veldig moden og klok sjel. Han er den av oss som er "orakel" for andre. Lytter og hjelper, og nærmest tiltrekker seg folk som virkelig trenger terapi. Kanskje jeg er egoistisk som ønsker han glad igjen, for det er lettere for meg å henge med han da.

[Alice123]

Nei, tror ikke at han gjør det. Vet ikke om han trenger det. Han er en veldig moden og klok sjel. Han er den av oss som er "orakel" for andre. Lytter og hjelper, og nærmest tiltrekker seg folk som virkelig trenger terapi. Kanskje jeg er egoistisk som ønsker han glad igjen, for det er lettere for meg å henge med han da.

Slik du beskriver det, høres det ut som han virkelig trenger terapi

[MiracleG]

Slik du beskriver det, høres det ut som han virkelig trenger terapi

Kanskje. Men ser for meg at han og terapeuten bytter roller i en sånn situasjon. Vennen min er hverken selvmedlidende eller hjelpeløs, bare helt utrolig lei seg, og nå synes jeg det er på tide at han får det bedre.

Folk jeg kjenner mener han lar det gå altfor innpå seg, de var tross alt ikke kjærester.

[HHH]

Nei, tror ikke at han gjør det. Vet ikke om han trenger det. Han er en veldig moden og klok sjel. Han er den av oss som er "orakel" for andre. Lytter og hjelper, og nærmest tiltrekker seg folk som virkelig trenger terapi. Kanskje jeg er egoistisk som ønsker han glad igjen, for det er lettere for meg å henge med han da.

I teorien kan jo alle ha nytte av terapi, selvom man ikke har noen STORE problemer. Så det å gå til terapi er ikke så dumt. Sånn som du beskriver han så tror jeg også han kunne hatt stort utbytte av terapi. Dt er ofte de som kan snakke godt om følelsene sine som også kan få mye utbytte av å dele det med en psykolog. Går selv til psykolog og vet at jeg også kan fremstå som ganske moden for mine venner, og gir dem en del råd selv, men det er ikke det samme når det gjelder en selv, det er ikke alltid man er så god til å gi seg selv (og deretter følge sine egne) råd.

Når jeg er hos min psykolog føler jeg heller ikke at vi har noen roller, er bare to mennesker som prater om mitt liv og mine tanker, hvor han poengterer det han mener er viktig for meg å fokusere på, og stiller spørsmål rundt ting som er viktig å fokusere på.

Endret 7. desember 2012 av HHH

[Gjest Gjest]

Miracle, kan jeg spørre om du er mann eller kvinne?

Jeg tror kameraten din trenger å sørge den tiden han må, uten noen innblanding. Ingen er like, så det varierer hvordan man sørger, hvor lang tid det går før man blir lettere til sinns and so on. Selv er jeg i en lignende situasjon (men h'n er heldigvis ikke død -). Regner med at jeg vil få det bedre etter hvert, men jeg tror aldri jeg vil komme helt over tapet av den jeg elsker, spesielt siden jeg ikke har fått noen skikkelig forklaring på det som skjedde, og hvorfor h'n tok det valget. Jeg vet at h'n har følelser for meg, det gjør det ekstra vanskelig.

Forstår godt det du skriver om at andre er interessert, sånn er det med meg også, jeg har ingen mangel på tilbud, men jeg orker ikke tanken. For min del har jeg håp om at det skal ordne seg, selv om dette sannsynligvis ikke vil skje. Men det håpet gjør at jeg utelukker andre. De er ikke interessante, kan ikke måle seg med den jeg har så sterke følelser for. Og jeg bryr meg ikke heller i øyeblikket, jeg har funnet ut at jeg må ta tiden som den kommer. Begraver meg ikke i sorgen, men den er der hele tiden.

[Cata]

La ham sørge til det går over. For ham er sorgen reell nok, selv om de ikke hadde et forhold i vanlig forstand. Kanskje er det verre for ham for han har ikke bare mistet det de hadde, men også det de kunne ha hatt. På en måte bærer han på en dobbel sorg.

Sorg er individuelt, og kan også variere fra situasjon til situasjon. For din venn har nettopp dette slått ham ut. Så lenge han fungerer rimelig greit i hverdagen og det ikke er bare sorgen han fokuserer på, så må dette få lov til å gå over av seg selv. Det er ikke en gang sikkert sorgen noensinne vil gå helt over, nettopp fordi han også sørger over noe som aldri ble, men den vil trolig uansett mildnes etterhvert.

Det er prisverdig at du vil hjelpe, men sannsynligvis kan du ikke gjøre annet enn å la ham sørge ferdig på sin måte og gi uttrykk for at selv om du ikke nødvendigvis forstår, så aksepterer du at det er slik for ham.

[MiracleG]

I teorien kan jo alle ha nytte av terapi, selvom man ikke har noen STORE problemer. Så det å gå til terapi er ikke så dumt. Sånn som du beskriver han så tror jeg også han kunne hatt stort utbytte av terapi. Dt er ofte de som kan snakke godt om følelsene sine som også kan få mye utbytte av å dele det med en psykolog. Går selv til psykolog og vet at jeg også kan fremstå som ganske moden for mine venner, og gir dem en del råd selv, men det er ikke det samme når det gjelder en selv, det er ikke alltid man er så god til å gi seg selv (og deretter følge sine egne) råd.

Når jeg er hos min psykolog føler jeg heller ikke at vi har noen roller, er bare to mennesker som prater om mitt liv og mine tanker, hvor han poengterer det han mener er viktig for meg å fokusere på, og stiller spørsmål rundt ting som er viktig å fokusere på.

Ja, er helt klart med på den.

[MiracleG]

Miracle, kan jeg spørre om du er mann eller kvinne?

Jeg tror kameraten din trenger å sørge den tiden han må, uten noen innblanding. Ingen er like, så det varierer hvordan man sørger, hvor lang tid det går før man blir lettere til sinns and so on. Selv er jeg i en lignende situasjon (men h'n er heldigvis ikke død -). Regner med at jeg vil få det bedre etter hvert, men jeg tror aldri jeg vil komme helt over tapet av den jeg elsker, spesielt siden jeg ikke har fått noen skikkelig forklaring på det som skjedde, og hvorfor h'n tok det valget. Jeg vet at h'n har følelser for meg, det gjør det ekstra vanskelig.

Forstår godt det du skriver om at andre er interessert, sånn er det med meg også, jeg har ingen mangel på tilbud, men jeg orker ikke tanken. For min del har jeg håp om at det skal ordne seg, selv om dette sannsynligvis ikke vil skje. Men det håpet gjør at jeg utelukker andre. De er ikke interessante, kan ikke måle seg med den jeg har så sterke følelser for. Og jeg bryr meg ikke heller i øyeblikket, jeg har funnet ut at jeg må ta tiden som den kommer. Begraver meg ikke i sorgen, men den er der hele tiden.

Mann (bifil). Passelig singel nå.

Hører deg, men en dag må verden gå videre vel? Når det er fortid og ingenting å gjøre med må en gå videre på et punkt. Synes ikke du det er litt rart å sørge så tungt over en som (kanskje) kunne blitt kjæresten din hvis hun ikke hadde dødd?

[MiracleG]

La ham sørge til det går over. For ham er sorgen reell nok, selv om de ikke hadde et forhold i vanlig forstand. Kanskje er det verre for ham for han har ikke bare mistet det de hadde, men også det de kunne ha hatt. På en måte bærer han på en dobbel sorg.

Sorg er individuelt, og kan også variere fra situasjon til situasjon. For din venn har nettopp dette slått ham ut. Så lenge han fungerer rimelig greit i hverdagen og det ikke er bare sorgen han fokuserer på, så må dette få lov til å gå over av seg selv. Det er ikke en gang sikkert sorgen noensinne vil gå helt over, nettopp fordi han også sørger over noe som aldri ble, men den vil trolig uansett mildnes etterhvert.

Det er prisverdig at du vil hjelpe, men sannsynligvis kan du ikke gjøre annet enn å la ham sørge ferdig på sin måte og gi uttrykk for at selv om du ikke nødvendigvis forstår, så aksepterer du at det er slik for ham.

Kloke ord. Takk. Har ikke tenkt på det som "dobbel sorg". Han må gi slipp på venninnen, men også drømmen om det han ikke fikk oppleve med henne. Triste saker.

Endret 8. desember 2012 av MiracleG

[Kala]

Er enig i det med dobbel sorg. Han fikk aldri oppleve alt det man gleder seg over med en man virkelig er forelsket i og kanskje elsker. Og som han sikkert så veldig frem til den tiden de holdt på å deale. Også plutselig blir hun revet vekk fra han. Ikke nok med at det er dobbel sorg, men hun ble revet vekk på en tragisk måte. Fort og brutalt.

Det at han ikke fikk oppleve en tid med henne som partneren hennes, med alt det det medfører av fine og harde dager, gjør kanskje at han også idealiserer henne.

[Gjest Gjest]

Mann (bifil). Passelig singel nå.

Hører deg, men en dag må verden gå videre vel? Når det er fortid og ingenting å gjøre med må en gå videre på et punkt. Synes ikke du det er litt rart å sørge så tungt over en som (kanskje) kunne blitt kjæresten din hvis hun ikke hadde dødd?

Verden går videre, den. Men tapet er der, og sorgen. Dette vil jo bli svakere med tiden, men han glemmer nok aldri. Sånn er livet, og spesielt når man møter den ene, den som du mener kan ha blitt din soul mate. Høres kanskje dramatisk ut, men jeg vet hvordan han har det. Heldigvis for meg lever h'n jeg går og tenker på, men det gjør det også komplisert, siden håpet hele tiden er der, og du på et vis går og venter på noe som i verste fall aldri skjer.

Hva med deg? Hvordan fungerer dette for en som er bifil? Har du like sterke følelser for begge kjønn, eller blir det en kvinne du til slutt ønsker å leve sammen med?

[MiracleG]

Verden går videre, den. Men tapet er der, og sorgen. Dette vil jo bli svakere med tiden, men han glemmer nok aldri. Sånn er livet, og spesielt når man møter den ene, den som du mener kan ha blitt din soul mate. Høres kanskje dramatisk ut, men jeg vet hvordan han har det. Heldigvis for meg lever h'n jeg går og tenker på, men det gjør det også komplisert, siden håpet hele tiden er der, og du på et vis går og venter på noe som i verste fall aldri skjer.

Hva med deg? Hvordan fungerer dette for en som er bifil? Har du like sterke følelser for begge kjønn, eller blir det en kvinne du til slutt ønsker å leve sammen med?

Slapp ut mer informasjon enn det du etterpurte, men ja, har hatt kjærester av begge kjønn tidligere. Tiltrekkes begge kjønn like mye, men de fleste har vært kvinner. Er blitt glad i en ny person, men det er komplisert (aldersissues med mer).

[MiracleG]

Er enig i det med dobbel sorg. Han fikk aldri oppleve alt det man gleder seg over med en man virkelig er forelsket i og kanskje elsker. Og som han sikkert så veldig frem til den tiden de holdt på å deale. Også plutselig blir hun revet vekk fra han. Ikke nok med at det er dobbel sorg, men hun ble revet vekk på en tragisk måte. Fort og brutalt.

Det at han ikke fikk oppleve en tid med henne som partneren hennes, med alt det det medfører av fine og harde dager, gjør kanskje at han også idealiserer henne.

Ja, du har kanskje rett i det. Han idealiserer henne! Den fineste (og idealiserte) drømmen ble kanskje revet bort med henne.

[Gjest Gjest]

Slapp ut mer informasjon enn det du etterpurte, men ja, har hatt kjærester av begge kjønn tidligere. Tiltrekkes begge kjønn like mye, men de fleste har vært kvinner. Er blitt glad i en ny person, men det er komplisert (aldersissues med mer).

Jeg vet, siden jeg leste den forrige tråden din (det med aldersforskjellen mellom dere).

Vet ikke om jeg er helt på jordet nå, men er det henne du sørger over? Betyr den forskjellen så mye for deg at du lar henne bli borte for deg? Vet jeg er veldig personlig nå, men jeg synes det er så trist for deg og henne om du lar dette avgjøre om det blir dere to eller ikke.

Hun er glad i deg og du er glad i henne. Hvorfor ikke ta det derfra og se hva framtida bringer dere?

Selv om dette er komplisert, så kommer du for alltid til å angre hvis du ikke gjør noe med det.