Psykisk syk venninne, hjelp!

[AnonymBruker]

Hei, jeg har en venninnne som sliter psykisk. Hun har gode og dårlige perioder, på de gode periodene merker man ingenting, men på de dårlige merkes det stort. For ett år siden hadde hun en dårlig periode. Hun var fraværende, kunne sitte i timen å le høyt for seg selv, eller ha ett eller annet utbrudd for personer som hun ikke kjenner så godt. Hun ble innlagt, og frisk til nyåret. Men nå er hun i en dårlig periode igjen. Jeg merka det litt etter litt da hun ble mer fraværende. Jeg har prøvd å snakke med hun, men har ikke fått så mye svar. Det verste skjedde en dag på ei forelesning, da hun hadde fullstendig sammenbrudd, lo gjennom timen, ut og inn av forelesningssalen, spurte merklige spørsmål til læreren, og oppførte seg rart. Etter timen spurte jeg om jeg kunne snakke med henne. Jeg spurte litt hvordan hun hadde det, og at vi vennene var litt bekymret for henne. Hun var helt fjern, var sint og sa at ikke hun var syk, men at det var jeg som var psykisk syk og burde få hjelp (noe som selvfølgelig ikke stemmer i det hele tatt). At jeg alltid mistenkliggjør henne for å være syk (noe som heller ikke stemmer) og at hun derfor ikke kan være venn med meg mer. Jeg ble selvfølgelig veldig satt ut av hele denne bisarre møte med henne i dag.

Dro hjem til en annen venninne, og vi ringte moren hennes for å si at vi var nokså bekymret for henne, i det jeg sier dette, snapper den denne "venninnen" min telefonen fra moren, og kommer med en ny oppkjefting, hvordan jeg og mine venner er de som burde oppsøke psykolog, og at hun vil ha meg ut av livet sitt.

Jeg håper moren tar grep og legger henne inn, men det er det jeg ikke vet om hun vil gjøre, vet ikke hvordan moren er og venninnen min bor ikke fast hjemme. Jeg vet ingen andre muligheter som jeg kan prøve å gjøre, og føler meg hjelpesløs. For man kan vel ikke ringe psykolog eller noe og si at en pasient burde legges inn, det står jeg vel ingen makt til.

Det triste med dette er at hun er en veldig god venn av meg når hun er frisk. Da hun ble frisk i fjor, snakket hun om sykdommen sin (som er scizofreni), og om hvor fælt hun har det i den tiden hun er syk, som nå er akkurat denne tiden nå!Har ikke kjent henne så mange år, men jeg kjenner at jeg uansett ikke vet om jeg greier å ha en venninne som er så ustabil. Så om hun fårhåpentlig blir frisk igjen snart, vet jeg ikke om jeg klarer å være vennine med henne, som er veldig trist:(

Følte bare for å få det ned en plass, føler meg vel litt trist, men jeg må skjønne at det er pga sykdommen at dette kommer, og ikke ta det personlig. Noen som vet hva jeg kan gjøre? Eller opplevd lignende?

Anonym poster: d17b9cacd6b69bd99fd1f7755d17d8eb

[AnonymBruker]

Ingen som kan hjelp?

Anonym poster: d17b9cacd6b69bd99fd1f7755d17d8eb

[Rubies_]

Schizofreni kan være den sterkeste, vanskeligste psykiske lidelsen å ha. Det er en svært omfattende lidelse, og betyr at man ofte har svært tunge perioder. Og som du selv har merket på din venninne, er det både opp og nedturer. Det er vanskelig å gi deg et klart svar på hva du kan gjøre for å hjelpe venninna di. Jeg forstår godt at du ønsker å hjelpe, men siden du er en venninne og ikke et nært familiemedlem, er det veldig begrenset hva du kan gjøre praktisk sett. Det er vel heller ikke ditt bord å skulle avgjøre om hun er syk nok til å trenge innleggelse. Det er det fagpersoner som avgjør.

Som venninne tror jeg det er viktig at du er der for henne i både disse tunge og de bedre periodene. Det vil selvfølgelig være tungt for deg også, siden du opplever at venninna di kanskje ikke alltid er seg selv, eller lik seg selv fra tidligere. Når man sliter med psykisk lidelse er det så mye som foregår på en gang, at det er vanskelig å skulle pleie et vennskap samtidig. Det er også vanskelig å se klart, og se de gode baktankene bak handlingene. Så selv om at du ringte moren hennes av bekymring for henne og fordi du ønsker hennes eget beste, kan det for henne se ut som et svik. Fra nå av syns jeg du bare skal være normal rundt henne, være deg selv og forholde deg til henne som alltid før. Om du ser at hun har en vanskelig periode kan du spørre henne om hun trenger noe av deg, om du kan gjøre noe. Dersom hun sier nei, må du la det være opp til foreldrene og andre i nær familie til å hjelpe henne med det praktiske. Så kan du tilby din emosjonelle støtte, og hjelpe henne med rett og slett å være vennen hennes.

[Gjest LineaAlba]

Hei, jeg har en venninnne som sliter psykisk. Hun har gode og dårlige perioder, på de gode periodene merker man ingenting, men på de dårlige merkes det stort. For ett år siden hadde hun en dårlig periode. Hun var fraværende, kunne sitte i timen å le høyt for seg selv, eller ha ett eller annet utbrudd for personer som hun ikke kjenner så godt. Hun ble innlagt, og frisk til nyåret. Men nå er hun i en dårlig periode igjen. Jeg merka det litt etter litt da hun ble mer fraværende. Jeg har prøvd å snakke med hun, men har ikke fått så mye svar. Det verste skjedde en dag på ei forelesning, da hun hadde fullstendig sammenbrudd, lo gjennom timen, ut og inn av forelesningssalen, spurte merklige spørsmål til læreren, og oppførte seg rart. Etter timen spurte jeg om jeg kunne snakke med henne. Jeg spurte litt hvordan hun hadde det, og at vi vennene var litt bekymret for henne. Hun var helt fjern, var sint og sa at ikke hun var syk, men at det var jeg som var psykisk syk og burde få hjelp (noe som selvfølgelig ikke stemmer i det hele tatt). At jeg alltid mistenkliggjør henne for å være syk (noe som heller ikke stemmer) og at hun derfor ikke kan være venn med meg mer. Jeg ble selvfølgelig veldig satt ut av hele denne bisarre møte med henne i dag.

Dro hjem til en annen venninne, og vi ringte moren hennes for å si at vi var nokså bekymret for henne, i det jeg sier dette, snapper den denne "venninnen" min telefonen fra moren, og kommer med en ny oppkjefting, hvordan jeg og mine venner er de som burde oppsøke psykolog, og at hun vil ha meg ut av livet sitt.

Jeg håper moren tar grep og legger henne inn, men det er det jeg ikke vet om hun vil gjøre, vet ikke hvordan moren er og venninnen min bor ikke fast hjemme. Jeg vet ingen andre muligheter som jeg kan prøve å gjøre, og føler meg hjelpesløs. For man kan vel ikke ringe psykolog eller noe og si at en pasient burde legges inn, det står jeg vel ingen makt til.

Det triste med dette er at hun er en veldig god venn av meg når hun er frisk. Da hun ble frisk i fjor, snakket hun om sykdommen sin (som er scizofreni), og om hvor fælt hun har det i den tiden hun er syk, som nå er akkurat denne tiden nå!Har ikke kjent henne så mange år, men jeg kjenner at jeg uansett ikke vet om jeg greier å ha en venninne som er så ustabil. Så om hun fårhåpentlig blir frisk igjen snart, vet jeg ikke om jeg klarer å være vennine med henne, som er veldig trist:(

Følte bare for å få det ned en plass, føler meg vel litt trist, men jeg må skjønne at det er pga sykdommen at dette kommer, og ikke ta det personlig. Noen som vet hva jeg kan gjøre? Eller opplevd lignende?

Anonym poster: d17b9cacd6b69bd99fd1f7755d17d8eb

Synes du har gjort det du kan. Og du har rett i at du ikke skal ta det personlig. Hun setter nok pris på det du har gjort når hun kommer i balanse igjen! Mora tar nok tak i situasjonen.

[AnonymBruker]

Som venninne tror jeg det er viktig at du er der for henne i både disse tunge og de bedre periodene. Det vil selvfølgelig være tungt for deg også, siden du opplever at venninna di kanskje ikke alltid er seg selv, eller lik seg selv fra tidligere.

Mens jeg mener at de umulig kan opprettholde et godt vennskap hvis TS må være der i periodene hvor hun er så syk at hun burde vært innlagt, men nekter. Det er ikke vennskap, det er støttekontakt. Det viktigste har hun også gjort, nemlig å varsle nær familie og si i fra om varselsignaler. TS kan ikke oppføre seg som en normal venninne når venninna faktisk ikke er 'til stede'. Det fører ikke til noe annet enn total slitasje på TS.

Anonym poster: 7717eb5389b6c83034b75550e4a2a177

[Rubies_]

Mens jeg mener at de umulig kan opprettholde et godt vennskap hvis TS må være der i periodene hvor hun er så syk at hun burde vært innlagt, men nekter. Det er ikke vennskap, det er støttekontakt. Det viktigste har hun også gjort, nemlig å varsle nær familie og si i fra om varselsignaler. TS kan ikke oppføre seg som en normal venninne når venninna faktisk ikke er 'til stede'. Det fører ikke til noe annet enn total slitasje på TS.

Anonym poster: 7717eb5389b6c83034b75550e4a2a177

Det kommer veldig an på personen. Det kommer veldig an på hvem TS er som person, og om hun selv ønsker å være en del av venninnas liv i de tunge periodene også. Jeg vet at jeg ville vært det, dersom jeg hadde en venninne som slet med psykiske lidelser. Det er så enkelt at dersom det sliter forferdelig på TS, kan hun trekke seg unna, tenke litt mer på seg selv.

[AnonymBruker]

Alle trenger venner, men om man skjønner at vennene ens er der pga medlidenhet er det ikke alltid like godt. Da kan man jo få en klump i magen når man selv er den som er syk. Selv om jeg aldri har vært borti noen med denne lidelsen, har jeg selv litt oppturer og nedturer psykisk sett. Når da de som vet om dette bare igornerer ting jeg sier føles det ikke akkurat bedre. Jeg vet ikke om dette hjalp deg, men det var mine tanker om dette.

Beklager eventuelle skrivefeil.

Anonym poster: 5438d2f170ef67492b338dfa837d22f0

[AnonymBruker]

Det kommer veldig an på personen. Det kommer veldig an på hvem TS er som person, og om hun selv ønsker å være en del av venninnas liv i de tunge periodene også. Jeg vet at jeg ville vært det, dersom jeg hadde en venninne som slet med psykiske lidelser. Det er så enkelt at dersom det sliter forferdelig på TS, kan hun trekke seg unna, tenke litt mer på seg selv.

hei, Takk for svar!

Som jeg sa, hadde hun en lignende periode for et år siden, og mye av det samme skjedde da. Det var da helt nytt for meg, har aldri kjent noen som har slitt psykisk (utifra det jeg vet altså). Jeg prøvde da og å støtte henne opp, men var veldig vanskelig. Spessielt etter den episoden den ene dagen, var jeg rett og slett redd, for jeg visste at utbruddet skulle komme. Jeg vil ikke være redd i timene for at venninen min skal få nye utbrudd igjen. Hva andre tenker om henne osv. Når jeg snakket med henne, sa hun at jeg "alltid mistenkeliggjør henne for å være syk", noe jeg og tror at hun tror om meg iblant mens hun er frisk og.Det er derfor jeg nå vurderer å ikke ta en del av livet hennes mer. Selv om det nok vil bli vanskelig

Anonym poster: d17b9cacd6b69bd99fd1f7755d17d8eb