Jeg liker ikke svigerinnen min

[AnonymBruker]

Broren til samboeren min er sammen med ei som jeg ikke liker. Og det er jo synd. Har virkelig gitt henne en sjanse, men etterhvert fant jeg ut at hun ikke var noe å dele tiden sin med. Det er ganske alvorlig altså, det hun driver med. Det er ikke sånn at "hun er så teit" eller noe småtteri! Ikke tro det, men jeg vet ikke om jeg vil gå nærmere innpå akkurat hva det er hun gjør/har gjort.

Vi har til nå unngått henne så godt vi klarte. Var i et selskap tidligere i år, og de kom uanmeldt da vi var på besøk hos svigers i sommer, men ellers har vi heldigvis klart å unngå dem.

Jeg er av den oppfatning at jeg selv har rett til å bestemme hvem jeg vil omgås og at jeg ikke vil bruke tid på folk jeg misliker så sterkt som henne. Jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare dette da vi i går kveld hadde en heftig diskusjon (jeg ble bla. a kalt drittsekk ) om dette temaet. Og jeg føler det er så vanskelig. Føler jeg taper uansett hva jeg gjør.

Jeg skjønner samboeren min sitt argument, at han ikke vil ha "splittelse" i familien og at han ikke vil liste seg rundt. Men saken er at nå venter vi en baby. Og jeg får et beskyttelsesinstinkt. Vil i hvertfall ikke at den skal vokse opp med en ond "tante". Som er et forferdelig forbilde. Og jeg er så lei meg.

For hvis vi ikke unngår, driter i det, bare drar og besøker de kommende besteforeldrene, som bor rett ved svogeren/"svigerinnen" min, og de kommer opp på besøk for å få all oppmerksomheten og for å sitte og lyve, hyle, skryte av at de snylter på staten og hvordan man kan slå ihjel dyr ved hjelp av bæreposer, kommer jeg til å begynne og grine tror jeg. Orker ikke det der. Orker ikke mer snakk om dyremishandling, jeg-jeg-jeg, lyving og ubehageligheter. Jeg vil ikke ha sånne folk i livet mitt! Nå skal det sies at broren til samboeren min ikke er i nærheten av like ille som sin kjæreste. Heldigvis.

Jeg vil at samboeren min skal ha omgang med broren sin, at de skal kunne finne på ting, men jeg har foreslått at de gjør nettopp det, de to, gutteting, guttetur, guttekveld. Men neida. Ingen argumenter går hjem.

Hvis jeg unngår, blir samboeren min sur, jeg er en drittkjerring og gal, lager problemer som ikke finnes, jeg er sinnsyk, og alt blir bare dritt. Så uansett hva jeg gjør, blir det dritt. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vil gråte, men klarer ikke. For et idiotisk problem. Det er meg det plutselig er noe galt med!

Jeg kan ikke noe for at jeg ikke ønsker å omgås, ikke ønsker at min unge skal vokse opp med et slikt menneske. Jeg kan ikke noe for at jeg føler det slik. Er det galt? Man kan ikke skjerme unger fra verden, men kanskje fra gale folk man har mulighet til å skjerme de fra? Jeg er ikke overbeskyttende. Det er mange i min egen familie som er litt "på kanten" og litt ja.. Men ingen er så ille som svigerinnen min, hun har på en måte gått over en slags grense for hva jeg tåler. Hvis noen skjønner.

Noen som har litt hjelp å komme med?

Anonym poster: cf34d417361198b6280dcf89fd66c8cf

[Cupcake92]

Huff. Man kan ikke like alle mennesker. Du får jo eventuelt prøve å se henne så lite som mulig? I og med at hun er i familien din, så blir det jo vanskelig å unngå henne 100%. Men har du snakket med din kjære om dette? Hva syntes han om henne?

Kjenner meg litt igjen, selvom din sak er ekstremt mye verre enn min. Jeg takler ikke samboeren til storebroren min, hun er tvers igjennom slem. Jeg vet ikke om hun er det med vilje, eller om hun bare er sånn. Men flere ganger har jeg endt opp med å måtte gå, fordi hun alltid skal slenge ut en stygg kommentar.

Men mamma har alltid sagt at man må gå igjennom livet og svelge noen kameler. Og det er kanskje verdt det for å ha et godt forhold til familie? Men når det blir et barn involvert, da ville jeg nok tatt litt avstand, eventuelt, prøv å få din kjære til å snakke med sin bror om dette?

[AnonymBruker]

Huff. Man kan ikke like alle mennesker. Du får jo eventuelt prøve å se henne så lite som mulig? I og med at hun er i familien din, så blir det jo vanskelig å unngå henne 100%. Men har du snakket med din kjære om dette? Hva syntes han om henne?

Kjenner meg litt igjen, selvom din sak er ekstremt mye verre enn min. Jeg takler ikke samboeren til storebroren min, hun er tvers igjennom slem. Jeg vet ikke om hun er det med vilje, eller om hun bare er sånn. Men flere ganger har jeg endt opp med å måtte gå, fordi hun alltid skal slenge ut en stygg kommentar.

Men mamma har alltid sagt at man må gå igjennom livet og svelge noen kameler. Og det er kanskje verdt det for å ha et godt forhold til familie? Men når det blir et barn involvert, da ville jeg nok tatt litt avstand, eventuelt, prøv å få din kjære til å snakke med sin bror om dette?

Tusen takk for svar Jeg har sagt at broren, uten følge, er hjertelig velkommen til å komme til oss og hilse på. Han bor rett ved sine foreldre, og er bare 30 min å kjøre med bil. Men samboeren min mener vi ikke kan be ham og ikke henne. Skjønner tildels det også, men allikevel..

Har også sagt at besteforeldrene er hjertelig velkomne til å komme hit og besøke oss. Har flere ganger invitert, men da har de vondt i ryggen. Alltid. Hver gang, så tror ikke de er så interessert at det gjør noe

Har også sagt at samboeren min kan dra og besøke dem aleine hvis han vil. Så kan jeg være hjemme. Hvis de ikke ønsker å komme hit.. Selv ikke i bursdagen til sønnen sin da han fylte rundt tall

Huff, samboeren til broren din høres ikke ålreit ut hun heller! Skjønner ikke hvorfor noen må være sånn. Svigerinnen min har også vært slem mot oss en gang da vi var på en tur sammen.

Jeg har også foreslått at han samtaler med broren sin om dette, men broren er litt "fjern" og "blind", kan man vel si, så samboeren min føler det er vanskelig å ta det opp med ham og redd for at han går rett i forsvarsposisjon, lukker ørene og bare blir sint og forsvarer kjæresten sin..

Dum situasjon altså Jeg klarer jo fint å unngå, det gjør meg ingenting og er ikke problematisk for meg, men må ta hensyn til samboeren min også. Og det gjør vondt altså.

Anonym poster: cf34d417361198b6280dcf89fd66c8cf

[Cupcake92]

Tusen takk for svar Jeg har sagt at broren, uten følge, er hjertelig velkommen til å komme til oss og hilse på. Han bor rett ved sine foreldre, og er bare 30 min å kjøre med bil. Men samboeren min mener vi ikke kan be ham og ikke henne. Skjønner tildels det også, men allikevel..

Har også sagt at besteforeldrene er hjertelig velkomne til å komme hit og besøke oss. Har flere ganger invitert, men da har de vondt i ryggen. Alltid. Hver gang, så tror ikke de er så interessert at det gjør noe

Har også sagt at samboeren min kan dra og besøke dem aleine hvis han vil. Så kan jeg være hjemme. Hvis de ikke ønsker å komme hit.. Selv ikke i bursdagen til sønnen sin da han fylte rundt tall

Huff, samboeren til broren din høres ikke ålreit ut hun heller! Skjønner ikke hvorfor noen må være sånn. Svigerinnen min har også vært slem mot oss en gang da vi var på en tur sammen.

Jeg har også foreslått at han samtaler med broren sin om dette, men broren er litt "fjern" og "blind", kan man vel si, så samboeren min føler det er vanskelig å ta det opp med ham og redd for at han går rett i forsvarsposisjon, lukker ørene og bare blir sint og forsvarer kjæresten sin..

Dum situasjon altså Jeg klarer jo fint å unngå, det gjør meg ingenting og er ikke problematisk for meg, men må ta hensyn til samboeren min også. Og det gjør vondt altså.

Anonym poster: cf34d417361198b6280dcf89fd66c8cf

Det er jo alltid så vanskelig når det er familie involvert. Da er det jo masse følelser. Men den familien hans høres jo ikke helt grei ut. Hvorfor vil de ikke besøke dere? Har han ikke noe godt forhold til dem?

Når mennesker går inn i forsvarsposisjon med en gang man tar opp noe vondt/vanskelig, så er det ofte lite man kan gjøre. Han innser nok problemet selv, men det er muligens for vanskelig for han å takle akkurat nå. Og da er det dessverre ikke mye man kan gjøre før de innser det selv. Og selvom det burde vært en lettere løsning, så vil jeg bare anbefale dere begge og svelge litt kameler, og håpe at det løser seg etterhvert...

Ihvertfall sånn jeg prøver å løse ting her

[AnonymBruker]

Det er jo alltid så vanskelig når det er familie involvert. Da er det jo masse følelser. Men den familien hans høres jo ikke helt grei ut. Hvorfor vil de ikke besøke dere? Har han ikke noe godt forhold til dem?

Når mennesker går inn i forsvarsposisjon med en gang man tar opp noe vondt/vanskelig, så er det ofte lite man kan gjøre. Han innser nok problemet selv, men det er muligens for vanskelig for han å takle akkurat nå. Og da er det dessverre ikke mye man kan gjøre før de innser det selv. Og selvom det burde vært en lettere løsning, så vil jeg bare anbefale dere begge og svelge litt kameler, og håpe at det løser seg etterhvert...

Ihvertfall sånn jeg prøver å løse ting her

Takk for tips Har tenkt det jeg også, det med svelging, men det er liksom det at jeg ikke takler det. Ikke lenger! Og blir litt ekstra sånn når det er mitt barn inni bildet

Vet ikke hvorfor de ikke vil besøke oss. Svigermor tar gjerne en tur, men svigerfar.. (Det er han som har bil). Han har alltid vondt i ryggen. Eller alltid et eller annet Men han kan fint dra like langt for å dra i bursdagen til et annet familiemedlem. Bare ikke til oss. Vet ikke hvorfor.. Han har aldri vært særlig interessert i sønnen sin tror jeg, kanskje fordi han ønsket seg jenter, ikke gutter.

Anonym poster: cf34d417361198b6280dcf89fd66c8cf

[Cupcake92]

Takk for tips Har tenkt det jeg også, det med svelging, men det er liksom det at jeg ikke takler det. Ikke lenger! Og blir litt ekstra sånn når det er mitt barn inni bildet

Vet ikke hvorfor de ikke vil besøke oss. Svigermor tar gjerne en tur, men svigerfar.. (Det er han som har bil). Han har alltid vondt i ryggen. Eller alltid et eller annet Men han kan fint dra like langt for å dra i bursdagen til et annet familiemedlem. Bare ikke til oss. Vet ikke hvorfor.. Han har aldri vært særlig interessert i sønnen sin tror jeg, kanskje fordi han ønsket seg jenter, ikke gutter.

Anonym poster: cf34d417361198b6280dcf89fd66c8cf

Huff, høres jo ikke særlig greit ut dette her. Kan jo være at din svigerfar sliter med noe? Utifra mine erfaringer vet jeg at noen i min familie føler seg truffet fordi en person sjeldent vil besøke andre, selvom han i realiteten sliter med dårlig selvtillit og sosialangst (en voksen mann ja). Det kan jo være noe sånt? At han er usikker? Mener ikke å forsvare noen her, men kan jo hende at det er grunnen? Det hadde ihvertfall forklart noe...

Og selvfølgelig, når barn er inne i bildet skal man ikke trenge å svelge kameler. (Tror jeg har blitt litt hekta på den ordtingen). Så nå må familien hans bare skjerpe seg. De er ikke de viktigste når det blir barn altså

[AnonymBruker]

Jeg skjønner jo at du ikke liker denne dama, hun høres ikke veldig oppegående og sympatisk ut. Men jeg tror du overdriver hvor "skadelig" hun vil være for barnet deres. En tante er ikke nødvendigvis en nær omsorgsperson eller viktig rollemodell for tantebarna sine, og hvis dere for det meste omgås overflatisk og hun ikke skal være barnevakt i hytt og pine er det liten sjanse for nær tilknytning tror jeg. Selv har jeg et par tanter og onkler jeg er kjempeglad i, og et par jeg knapt kjenner (og som har en totalt annen livsstil enn meg selv) selv om vi har truffet hverandre en del da jeg vokste opp. Dessuten er det jo forskjell på prat og dårlig moral og om hun direkte kunne skadet barnet deres (rus, vold, mangel på omsorgsevner). Det høres ikke rimelig ut å kreve at broren til samboeren din bare kan komme på besøk alene, han ønsker sikkert å ha med kjæresten sin og at hun skal inkluderes i familien.

Anonym poster: 874967c80715ef9c624b11925196322c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner jo at du ikke liker denne dama, hun høres ikke veldig oppegående og sympatisk ut. Men jeg tror du overdriver hvor "skadelig" hun vil være for barnet deres. En tante er ikke nødvendigvis en nær omsorgsperson eller viktig rollemodell for tantebarna sine, og hvis dere for det meste omgås overflatisk og hun ikke skal være barnevakt i hytt og pine er det liten sjanse for nær tilknytning tror jeg. Selv har jeg et par tanter og onkler jeg er kjempeglad i, og et par jeg knapt kjenner (og som har en totalt annen livsstil enn meg selv) selv om vi har truffet hverandre en del da jeg vokste opp. Dessuten er det jo forskjell på prat og dårlig moral og om hun direkte kunne skadet barnet deres (rus, vold, mangel på omsorgsevner). Det høres ikke rimelig ut å kreve at broren til samboeren din bare kan komme på besøk alene, han ønsker sikkert å ha med kjæresten sin og at hun skal inkluderes i familien.

Anonym poster: 874967c80715ef9c624b11925196322c

Det er ingen krav om besøk Men jeg hadde ikke brydd meg om svogeren min f. eks hadde bedt samboeren min på besøk og ikke meg. Jeg bryr meg ikke så mye om sånt, vi har ikke noe forhold, så hadde forstått det. Da tenker jeg jo automatisk at svigerinnen også burde forstå at det ikke er noe vits i å be henne, fordi vi ikke har, og ikke ønsker å ha et forhold til henne.

Hun har fått så mange sjanser, alle har gitt henne sjanser. Men hun utnytter bare folk, hvis de gir lillefingeren, tar hun hele hånda Trist situasjon.

Jeg er ikke vant til sånt, og jeg er jo hormonell og STA som bare det, så da blir det krangling. Men jeg vet ikke om jeg orker å bry meg egentlig. Men på den andre siden så klarer jeg ikke å la være heller.

Kranglet til vi sovnet i går, kranglet da vi våknet igjen. Tror ikke jeg vil være særlig mye hjemme idag.

Anonym poster: cf34d417361198b6280dcf89fd66c8cf

[AnonymBruker]

Huff, høres jo ikke særlig greit ut dette her. Kan jo være at din svigerfar sliter med noe? Utifra mine erfaringer vet jeg at noen i min familie føler seg truffet fordi en person sjeldent vil besøke andre, selvom han i realiteten sliter med dårlig selvtillit og sosialangst (en voksen mann ja). Det kan jo være noe sånt? At han er usikker? Mener ikke å forsvare noen her, men kan jo hende at det er grunnen? Det hadde ihvertfall forklart noe...

Og selvfølgelig, når barn er inne i bildet skal man ikke trenge å svelge kameler. (Tror jeg har blitt litt hekta på den ordtingen). Så nå må familien hans bare skjerpe seg. De er ikke de viktigste når det blir barn altså

Ja, det kan jo være, men det er merkelig at han drar like langt i bursdag til niesen sin, i en bitteliten leilighet stappfull av folk om han har angst av noe slag

Jeg får nesten se hva jeg føler når babyen er født, vil bare dens beste, og jeg tror det kan være slitsomt for meg å ha ansvar for en liten baby samtidig som jeg skal hanskes med svigerinnen og de problemene, da er det vel bare lettere å holde seg unna.

Jeg vil mer enn gjerne begrunne det om noen spør, men alt skal være så hysj, hysj, om du skjønner? Jeg får ikke lov å si hva jeg mener. Selvom jeg hadde sagt det veldig nedtonet, saklig og rolig. Og ikke sagt noe veldig stygt, bare generelt..

Anonym poster: cf34d417361198b6280dcf89fd66c8cf

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som om du er litt overdramatisk. Svigerinnen din er kanskje fæl, men det virker som om alle andre enn deg klarer å omgås henne, på da syns li det er rimelig at du også biter tennene sammen. Hvis hun er ufin, er det lov å si fra at du ikke liker tonen hennes og be henne roe seg.

Og som andre her har sagt, det går an å ha en viss, overfladisk kontakt med henne, uten at det får konsekvenser for barnet ditt.

Vær glad det ikke er din bror eller sønn som er sammen med henne!

Anonym poster: 9ca1d05d1c60e72d950b2263238dd586

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som om du er litt overdramatisk. Svigerinnen din er kanskje fæl, men det virker som om alle andre enn deg klarer å omgås henne, på da syns li det er rimelig at du også biter tennene sammen. Hvis hun er ufin, er det lov å si fra at du ikke liker tonen hennes og be henne roe seg.

Og som andre her har sagt, det går an å ha en viss, overfladisk kontakt med henne, uten at det får konsekvenser for barnet ditt.

Vær glad det ikke er din bror eller sønn som er sammen med henne!

Anonym poster: 9ca1d05d1c60e72d950b2263238dd586

Ja, men det er ikke kun for barnets, men også for min skyld at jeg ikke ønsker å dra dit hvis hun skal være der også. Og jeg får faktisk ikke lov til å si noe slikt til henne, da det blir "ubehagelig". Skulle gjerne sagt noe! Jeg har mye jeg skulle sagt. Da hadde hun kanskje roet seg. Men hun manipulerer og kjører over alle sammen, ingen vil ha henne der, men de tør ikke å si noe. Kanskje mest i frykt for hvordan sønnen/broren vil reagere på at de snakker til kjæresten hans.

Jeg står liksom mellom det å bare la andre styre meg, bestemme over mitt liv og hva jeg skal gjøre, gi blaffen i alt, og det å stå på mitt og føle at jeg har en rettighet til å velge hvilke mennesker jeg ønsker å ha i livet mitt og hvem jeg skal omgås med.

Vi må bruke over 500 kr hver eneste gang vi reiser til svigerforeldrene mine, jeg synes det er en stiv pris å betale for og 1: ikke få muligheten til å snakke med dem, de og oss og kun besøke dem, og

2: sitte og høre på det jeg tidligere i tråden har nevnt.

Det som er problemet er at de bor såpass nærme svigerforeldrene at de nesten alltid kommer på besøk hvis andre er på besøk, særlig hvis de vet det blir servert mat/kaker (de snylter mer enn gjerne..). De kommer gjerne uanmeldt også.

Men vi får se hva som skjer. Kanskje jeg bare gir opp Lar alle andre bestemme. Alt annet blir vanskelig, jeg får nesten bare føye meg og dra dit, så får vi se hvordan psyken min tåler det etterhvert. Jeg skal ta en prat med mine egne foreldre og høre hva de mener om saken også. Ikke det at det har noe å si, men greit å ha noen i "virkeligheten" å drøfte saken med også.

Anonym poster: cf34d417361198b6280dcf89fd66c8cf

[Gjest x]

og du og du om jeg skjønner hva du mener!

Jeg har ei i familien som jeg ikke utstår! Andre liker henne heller ikke, men de "tåler" henne pga hennes mann. Jeg har valgt din vei, jeg gidder ikke å kaste bort tida på folk jeg ikke liker. I mange år prøvde jeg, men til slutt måtte jeg bare se i øyenene tingenes tilstand og ga klar beskjed om hva jeg følte og hvorfor. Jeg makter henne bare ikke.. Andre kan svelge så mange kameler de vil, jeg svelger kun kameler i halv-times økter!

[AnonymBruker]

og du og du om jeg skjønner hva du mener!

Jeg har ei i familien som jeg ikke utstår! Andre liker henne heller ikke, men de "tåler" henne pga hennes mann. Jeg har valgt din vei, jeg gidder ikke å kaste bort tida på folk jeg ikke liker. I mange år prøvde jeg, men til slutt måtte jeg bare se i øyenene tingenes tilstand og ga klar beskjed om hva jeg følte og hvorfor. Jeg makter henne bare ikke.. Andre kan svelge så mange kameler de vil, jeg svelger kun kameler i halv-times økter!

Anonym poster: cf34d417361198b6280dcf89fd66c8cf

[AnonymBruker]

*Tøft av deg å si det du mener!

Hvordan reagerte hun da du fortalte det du føler?

Anonym poster: cf34d417361198b6280dcf89fd66c8cf

[Gjest x]

Det var et kjemperabalder i familien på de tider, som hun var deltagende i. Mine utsagn druknet liksom litt i det. Det blir rett og slett ikke nevnt - omtrent som den berømmelige flyvdende rosa elefanten.

alle later som ingen ting.........

[AnonymBruker]

Jaja.. Da slapp du unna i allefall!

Jeg får høre at "det får du bare finne deg i!!" om vi har brukt en halv tusenlapp på å besøke svigers og de to kommer uanmeldt på besøk og ødelegger hele kvelden.

Er litt rådvill. Jeg er egentlig en veldig sta person med sterke meninger, men akkurat nå føler jeg at jeg mister meg selv. At jeg blir presset til å være en annen enn den jeg er, og det å late som jeg liker folk/klarer å omgås folk, det er absolutt ikke meg altså.

Og det som antakeligvis kommer til å skje er vel at jeg, om jeg lar de andre bestemme at jeg skal "finne meg i det", kommer til å sprekke en dag. At alt samler seg opp og at jeg eksploderer! Og det tror jeg de vil synes er enda mer ubehagelig enn om vi unngår henne. Men det får de ta som det kommer

Jeg har advart om det før.

Blæ.

Anonym poster: cf34d417361198b6280dcf89fd66c8cf

[AnonymBruker]

Har nesten bestemt meg for å unngå henne helt, slik jeg til nå har gjort Så får andre tenke hva de tenker.

Anonym poster: cf34d417361198b6280dcf89fd66c8cf