i dag har vi holdt på i 6 mnd.

[AnonymBruker]

Og enda så er vi ikke offisielt kjærester. Vi har vært sammen så og si hver dag i disse 6 mnd. Om vi ikke har vært sammen, så har vi snakket sammen. Har vært maks 24t uten noe som helst kontakt. Nå har det seg sånn at jeg begynner å føle på det at jeg synes det er greit om vi tar steget videre fra at jeg er :"hun veldig gode venninnen" til "kjæresten". Problemet er bare at jeg er så redd for å ta det opp, på noe som helst slags måte, jeg er redd for hva han skal si. Jeg sa tidlig i "forholdet" at han måtte si fra hvis han ikke så på dette som noe langsiktig, siden da ville jeg avvikle hele greia, om han visste at han ikke så for seg meg som noe mer. Det sa han at han skulle gjøre.

Jeg har full forståelse for at han ikke ønsker å "haste" inn i noe, men begynner det ikke å bli på tiden å komme noen vei nå da? Alle vet jo hva vi holder på med, vi drar alltid på fester sammen, er ute sammen, er med hverandres venner sammen, reiser på utflukter sammen etc. samtidig som vi også har våres egne liv, finner på ting alene med venner. så det er ikke det at han vil holde meg hemmelig heller.

Noen som har noen innspill?

Anonym poster: 7b3fe6d8d3c1293dfc44b6fd652a19dc

[AnonymBruker]

Har dere hatt sex?

Anonym poster: 2ceba3e43156a835c87143056391560a

[AnonymBruker]

Spør du meg er dere allerede kjærester... Herre min hatt, dette må du bare ta opp, eller har dere kommunikasjonsproblemer?

Anonym poster: 2ceba3e43156a835c87143056391560a

[Avalon]

Jeg og min nåværende samboer hadde ikke "holdt på" like lenge som dere, men det var på denne tiden av året jeg tok det opp.

Måten jeg tok det opp på kan sikkert diskuteres siden jeg ikke våget å spørre rett ut.

Vi bodde et godt stykke fra hverandre, så dette var en god del timer før han var på vei til meg. Han var på jobb så forventet ikke at han skulle svare med det samme, men det gjorde han.

Det jeg gjorde var å sende han en sms hvor jeg (husker ikke ordrett) skrev at nå var det jo snart jul, og så var det dette med julepresanger da... jeg ville gjerne gi han en, men lurte på hvor presonlig gaven skulle være, hva jeg skulle legge i gaven. (jadda, skikkelig godt innpakket spørsmål og litt feig)

Heldigvis da så skjønte han hvor jeg ville med "personlig", og etter et par sms'er frem og tilbake så var vi enige om personlige gaver.

Hvis du er like feig som meg kan du jo ta det opp slik som jeg gjorde, dette med julegaver. Skal det være vennegave eller kjærestegave?

Edit: "legge i gaven" er ikke pris altså, det var om det skulle være en vennegave eller mer. Ser det kan misforstås.

Endret 7. desember 2012 av Avalon

[AnonymBruker]

anonym#1: Ingen problemer på den fronten, stikk motsatt faktisk.

anonym#2: I teorien er vi jo absolutt det, men jeg kan ikke for at jeg irriterer meg litt for at jeg alltid blir introdusert som "en vedig god venninne" hvis vi treffer nye folk. Eller at han svarer "vi er veldig veldig gode venner" hvis noen spør. Jeg føler vi har veldig god kommunikasjon, på ALLE områder, sett bort i fra akkuratt dette med følelser vi har til hverandre. Det er ikke favoritt temaet til noen av oss. Men en må vel ta steget, å sånn det er nå, blir det vel meg. Men uff, det er jo sikkert kjempe teit, men er så utrolig redd for at han sier nei, eller at han ikke er sikker, for er han ikke sikker etter 6 mnd. så vet jeg ikke om jeg klarer mer. Men jeg vil jo ikke gi slipp heller.

anonym#3: så søtt!! Jeg er jo så feig (merker jeg nå) at jeg ikke får bestemt meg om jeg tørr å spørre. Jeg har faktisk alt kjøpt gave, så får vi se om det blir gaveveksling eller ikke.

Jeg synes det blir så vanskelig å ta opp alt det her, når han ikke viser noe interesse av å ta det opp selv heller...åååh, hater å være feig, teit og jentete!

TS

Anonym poster: fd5980e7d8fbe234a6132da953aa495c

[Avalon]

Vel, da må du nesten bare la det stå til da.

Send en sms, spør hvor dere står e.l. Eller du kan spørre face 2 face.

Det er bedre å vite enn å ikke vite.

Enten får du deg en fin julepresang i form av en kjæreste eller så lar du han gå.

Hvis han ikke vil, må du la han gå. Du vinner ingenting på å fortsette med å håpe og vente.

[AnonymBruker]

Det er sant! får tygge litt på det! tusen takk for innspill:)

TS

Anonym poster: fd5980e7d8fbe234a6132da953aa495c

[Gjest Erm]

Skjønner bare ikke at dere gidder. Jeg hadde aldri holdt på sånn i et halvt år, men må da vite hvor en står hen. Hvorfor finnere dere dere i sånt tull?

[ninuska_]

Vi holdt på i 8 mnd før vi ble sammen. Det var mest for jeg var den som var usikker (etter å ha kommet ut av et langvarig forhold) - og han er en veldig tålmodig og tilbakelent sjel som aldri brydde seg om merkelapper. Når det føltes riktig, så stilte jeg bare et spørsmål om hvor vi stod, og at det var på tide å ta et valg. Ikke fordi jeg syntes 8 mnd var for lenge, men fordi det føltes riktig for meg.

Hvis du ikke har lyst eller tør å ta det opp, så må du nesten bare gå sånn videre. Men jeg kan tenke meg at det kan bli et irritasjonsmoment og gnagde når du virkelig lurer om dere skal "bli" kjærester