Så riktig, og likevel så vondt... :(

[Gjest *S*]

Etter 7år sammen gikk vi rett på veggen, og nå bor jeg dermed alene. Helt alene. Fader så ensomt.... Jeg har to hunder, jeg har et par veldig gode venninner som er innom her titt og ofte, jeg har familie som stiller opp, men likevel føler jeg meg så alene.

Jeg har ikke noe problem med å se at det var riktig å gå hvert til vårt. Forholdet har skrantet i lang tid, og jeg har gitt han alt og enda mer. For et par måneder siden ble jeg syk. Stikninger rundt hjerteregionen, og etterhvert også pusteproblemer. Hadde først en lang undersøkelse hos fastlegen. Prøvene var fine, fikk beskjed om å se ann over helga, men holde meg helt i ro, og ringe med en gang om det ble verre. Og for all del ikke være alene. Både fredag og lørdag måtte jeg dra til mamma og sove der. Sambo skulle nemlig på fylla. Over helga ble det verre og jeg endte på sykehus. Viste seg til slutt å komme av psykisk stress. Det ble et spark i baken... Han ga blanke... Jeg ga han til slutt beskjed om å finne seg et annet sted å bo om han ikke hadde tenkt å bry seg om andre enn seg selv snart. Dagen etter fikk jeg en mld mens jeg var på jobb; han hadde flytta til mora si! En SMS!! Mens jeg var på jobb!! Jeg er lærer, jeg underviste en gjeng skjønne 3.klassinger i fargesirkelen og fargefamilier da mld tikket inn! Faen...

Fylla har vært det største problemet vårt hele tiden. Både familien min og familien hans, pluss legen min, mener han kan kategoriseres som periodedranker. Fyren er 29år og er på fylla hver helg. Gjerne todagers. Sammen med folk som er 18-24år - med andre ord en god del yngre enn han selv. Han har vært en dritt mot meg i fylla gang på gang. Jeg sluttet etterhvert å dra ut på fest og morro. Alkoholen ble bare forferdelig negativ for meg pga måten han var på. (det hører vel med til historien at både faren og bestefaren hans har vært litt over gjennomsnittet glad i flaska også). Jeg kunne ramset opp en haug med tilfeller der drikkinga hans har ødelagt for oss. Han har gang på gang droppet bursdagene til onkelbarna sine for å dra på fylla i stedet! Han kom for sent i mitt bursdagsselskap for to år siden. Det skulle feires hos mamma siden leiligheten vår var under oppussing. Hans familie og min familie. Da jeg stod opp kl.10 på morgenen satt han sørpe full i stua med kompiser. Selvfølgelig ikke i stand til å være med i selskap. Jeg måtte ringe mora hans når jeg skulle dra til mamma og ordne selskapet. Be ho ta han med seg når ho kom. Ho fikk ikke liv i han. Kjempe stas å forklare alle som etterhvert kom inn døra hvorfor han ikke var der. Først to timer ut i selskapet dro faren hans og klarte å dra han ut av senga.

Som dere skjønner, det var riktig, og jeg ser det selv. Men hvorfor gjør det så inni helvetes vondt da...?!? Noen dager er helt fine. Andre dager har jeg bare lyst til å legge meg ned og gi opp alt. Som i dag. Det er halvannen måned siden, og vi har faktisk hatt en god tone siden. Har kontakt både med han og familien hans. Jeg elsker jo de 7 tantebarna mine så høyt!

[Cristella]

Et brudd skal gjøre vondt! Også når det var det riktige! Men tro meg, det går over etter hvert! Det kan ta dager, uker eller måneder, men det blir alltid litt bedre for hver dag som går!

Lykke til videre!

[Sign]

Vi mennesker er (heldigvis) skrudd sammen slik at vi ikke kan slå av følelsene våre sånn helt uten videre. Derfor blir hjertet knust selv om hjernen vet at det er rett. Selv om han behandlet deg dårlig og ikke var tilstede for deg når du trengte han, så var du jo glad i han. Man er ikke sammen med et menneske i 7 år uten å elske vedkommende.

Du trenger tid på å bearbeide bruddet, bearbeide det som er borte. For selv om du tydelig vet at dette er det rette, så har du likevel en sorg du skal igjennom. Om det er en kjærlighetssorg er vanskelig å si, kanskje det er en sorg over å ha mistet den framtiden du håpet var din?

Da jeg oppdaget at min samboer gjennom 16 år og far til mine barn var utro, opplevde jeg et hav av følelser. Det var som å befinne seg på en båt i full storm. Jeg følte meg helt opprevet innvendig, i det ene øyeblikket hatet jeg han og ba han dra til helvete for i neste øyeblikk tigge han om å bli hos meg. Huff, i etterkant skulle jeg ønske jeg hadde klart å se mer objektivt på hele situasjonen og ikke la meg bli tråkket så indelig på.

Uansett, selv om han hadde (og fortsatte) å behandlet meg som dritt, måtte jeg gjennom en sorgprosess da han flyttet fra meg og til elskerinnen. Kjærlighetssorgen (hvis man kan kalle det det) gikk forholdsvis fort over, kanskje 3-4 måneder. Men sorgen over masse annet varte mye lenger. Sorgen over å miste det familielivet som jeg trodde var trygt og godt, miste den framtden jeg trodde var min, alle planene og drømmene vi hadde hatt. Og så var jeg sint. Jeg var så sint at jeg holdt på å eksplodere, og det tok tid å komme gjennom.

Vet ikke om dette er til noen trøst, men det blir bedre. Hvor lang tid det tar vet jeg ikke, men jeg vet at det blir bedre.

Klem

Endret 6. desember 2012 av Sign

[Gjest *S*]

Takk begge to

Jeg har tenkt mye på nettopp det med om det er kjærlighetssorg jeg føler eller om det er sorg over å miste den framtiden jeg har jobbet så hardt for. Jeg er veldig usikker. Jeg vet at jeg er veldig glad i han, men jeg er usikker på hvor mye følelser som er igjen etter alt han har gjort mot meg. Jeg følte jo ikke at vi var kjærester den siste tiden. Likevel hater jeg tanken på at noen andre skal ta "min plass". Huff, alt for mange tanker og alt for mange følelser. Men det hjelper hvertfall litt å høre at andre har hatt samme erfaring og fortsatt står på beina!